Algarvekysten i Portugal er et kjært reisemål for turister. Bildet er fra Praia do Carvoeira.

GettyImages. begrenset

Europa er jordens nest minste verdensdel. Arealet er på 10 180 000 kvadratkilometer; det utgjør 6,8 prosent av jordens landareal.

Det høyeste fjellet er Elbrus, 5633 meter over havet; det laveste punkt er Det kaspiske havs strand, 28 meter under havets overflate. Den lengste elven er Volga, 3685 kilometer, og største innsjø er Ladoga, 18 180 kvadratkilometer.

Navnet Europa har uviss opprinnelse og betydning, og kan være førgresk. På 600-tallet fvt. var det i bruk som betegnelse på steder i Mellom-Hellas. En av flere forklaringer er at Europa er et semittisk ord for solnedgang, på hebraisk «erab», «aftenland».

Hele Europas grense mot Asia er ikke fast definert. Uralfjellene anses som en klar grense mot øst. Grensen videre kan trekkes ved Kasakhstans nordvestgrense, Det kaspiske havs nordvestre bredd, Store Kaukasus, og Bosporos og Dardanellene.

I sør danner Middelhavet og Gibraltarstredet skille mot Afrika. Svartehavet og Det kaspiske hav utgjør grensen mot Asia. I vest grenser Europa til Atlanterhavet, Norskehavet, Danmarkstredet og Grønlandshavet. I nord, regnet fra vest mot øst, grenser Europa til Polhavet, Barentshavet og Karahavet.

Europa inndeles ofte i regionene Vest-Europa, Nord-Europa, Mellom-Europa, Sentral-Europa, Øst-Europa og Sør-Europa, og er inndelt i 48 stater og 1 territorium (Gibraltar). 12 stater er monarkier, de øvrige er republikker.

5 stater er de facto uavhengige med begrenset eller ingen internasjonal anerkjennelse: Abkhasia, Nagorno-Karabakh, Nord-Kypros, Sør-Ossetia og Transnistria.

Europas største land er Russland; det minste er Vatikanstaten.

Europa utgjør den vestligste delen av Eurasia, vest for Asia. Europas største utstrekning øst-vest er cirka 5000 kilometer og største utstrekning nord-sør er cirka 4250 kilometer. Arealet er cirka 31 ganger større enn Norges areal.

Det nordligste punkt i Europa er nordspissen av Frans Josef land i Russland; det nordligste punktet på fastlandet er Knivskjellodden på Magerøya i Finnmark. Det sørligste punktet er øya Gaulis sør for Kreta; på fastlandet Punta de Tarifa i Spania. Det vestligste punktet er Fajã Grande på øya Flores i Azorene; på fastlandet Cabo da Roca i Portugal. Europas østlige punkt er Mys Flissinski (Kapp Flissingsky) på Novaja Zemlja i Russland; på fastlandet en ikke navngitt topp i Uralfjellene.

Europa kan betraktes som en sterkt innskåret halvøy på det eurasiske kontinent. Verdensdelen er preget av store halvøyer med Den skandinaviske halvøy, Pyreneerhalvøya (Iberiske halvøy), Balkanhalvøya og Kolahalvøya som de største; omkring en fjerdedel av Europas areal er halvøyer. Halvøyene og innskjæringene medfører at de fleste europeiske land har relativt kort avstand til hav. Mot sør ligger innhavene Middelhavet, Svartehavet og Det kaspiske hav.

Det er flere store innbuktninger som, Egeerhavet, Biscayabukta og Østersjøen med Bottenhavet.  

En rekke store øyer hører til Europa, blant annet Spitsbergen, Island, De britiske øyer, Korsika, Sardinia, Sicilia, Kreta og Kypros.

Europas samlede kystlengde er cirka 78 000 kilometer.

I Europa finnes dannelser fra samtlige geologiske tidsaldre. De eldste, prekambriske bergartene finnes i Russland og i deler av Norge, Sverige, Finland og Skottland som Det baltiske skjold. I vest er dette avgrenset av Den kaledonske fjellkjedefolding som dannet fjellene i Norge, Skottland, Nord-England og Nord-Irland.

Etter hvert sluttet yngre fjellkjeder seg fast til dette kjerneområdet, først Den hercynske fjellkjedefolding i jordens yngre oldtid og senere Den alpine fjellkjedefolding med blant annet Pyreneene, Alpene, Apeninnene, Balkanfjellene og Kaukasus.

Over disse eldre bergartslagene og i forsenkninger ligger avleiringer av sedimentære bergarter blant annet under kontinentalsokkelen, Nordsjøen og deler av Sentral-Europa, Danmark, England og Russland.

For omkring 60 millioner år siden begynte den europeiske jordplaten å skille lag med den nordamerikanske jordplaten gjennom det nordlige Atlanterhavs gradvise utvidelse. Europa fikk dagens form da Den alpine fjellkjede var dannet for omkring 5 millioner år siden; denne foldningen pågår fremdeles.

I store deler av Europa ble fordelingen av land, innsjøer og hav dannet etter at Nord-Europa og store deler av Mellom- og Øst-Europa flere ganger hadde vært dekt av veldige ismasser. Blant annet la tykke morenelag opp store deler av Nederland, Tyskland og Danmark.

I Nordvest- og Nord-Europa finnes en bred kontinentalsokkel som også Nordsjøen er en geologisk del av.

Sør for Den alpine fjellkjedefoldning finnes geologisk ustabile strøk med jordskjelv og vulkanisme, og på Den midtatlantiske rygg er øyene Jan Mayen og Island også geologisk ustabile.

Europas høyeste fjellområder er, regnet fra vest mot øst, De iberiske fjell og Sierra Nevada i Spania, Alpene, nordvestlige Skottland og vestlige del av Skandinaviske halvøy, Apenninene, De dinariske alper, Karpatene, Balkanfjellene, Kaukasus og Uralfjellene.

Av aktive vulkaner kan nevnes Eyjafjallajökull og Hekla på Island, Beerenberg på Jan Mayen, og Vesuv, Etna og Stromboli i Italia.

Fra fjellområdene renner tallrike elver. Noen av de viktigste er Ebro, Douro, Guadalquivir og Guadiana på Den iberiske halvøy, Rhône, Loire og Seine i Frankrike, Rhinen og Elben i Tyskland, Po i Italia, Donau og Dnepr i Øst-Europa og Volga i Russland.

Fjorder skjærer seg inn en rekke steder, som på Svalbard og i deler av Island, Norge, Irlands og Skottlands vestkyster og på Balkanhalvøya. Rekker av kystøyer finnes i Lofoten i Norge, indre del av Nordsjøen (De frisiske øyer) og langs den østlige Adriaterhavskysten.

Den nordlige middelhavskysten er for det meste en klippekyst; det samme gjelder deler av Irlands og Skottlands vestkyster, deler av Island, Norge, Balkanhalvøya, Tyrkia og Kaukasus.

Kysten ved Biscayabukta, Øst-England, Belgia, Nederland, Danmark, det nordvestlige Tyskland og de polske, baltiske, svenske og finske østersjøkyster har lavland med kystdyner mange steder. Omkring nordlige del av Det kaspiske hav ligger Kaspiske senkning. Nesten hele Nederland er dannet ved elveoppfyllinger i havet.

Store jordbruksområder finnes blant annet i et bredt belte fra Spania til Frankrike i vest, over Sentral- og Mellom-Europa, i områdene sør for Østersjøen, i Ukraina og mot øst til foten av Uralfjellene.

Europas klima er overveiende temperert med maritimt preg i vest og stadig mer kontinental karakter mot øst. I sørøst har et lite område steppeklima. Områder i høyfjell og lengst i nord har tundraklima. Subtropisk klima finnes langs middelhavskysten, på mesteparten av Den iberiske halvøy og på Krim.

Årsnedbøren er 500–1000 millimeter, unntatt i middelhavsområdet, der sommertørke rår. Geografiske forhold gir gunstigere temperatur- og nedbørforhold enn i tilsvarende breddesoner i andre verdensdeler.

Klimaet domineres av vestavindsbeltet og av en årlig forskyvning mot nord om sommeren og mot sør om vinteren. Den nordatlantiske strøm fører varmt vann til Nordvest-Europas kyster; her inntreffer en forgrening der viktigste fortsettelse er Den norske atlanterhavsstrømmen som fører store mengder atlanterhavsvann nordover helt til Polhavet.

Nesten sammenhengende fjellområder fra Pyreneene til Lilleasia stenger for utveksling av luft nord-sør. Luftstrømmer fra vest hindres av mindre fjellformasjoner.

Nordmarka Europa. Store deler av Nord-Europa er dekket av barskog, som her i Nordmarka i Oslo.

av Ø. Reisegg. Gjengitt med tillatelse

Europas vegetasjon er relativt artsfattig, dels fordi de store ismassene i forhistorisk tid førte til at mange arter døde ut og dels på grunn av omfattende inngrep i de fleste land i form av oppdyrking av jord, beiting og hogst.

Europa kan inndeles i fire vegetasjonssoner: den arktiske sone, den subarktiske sone, den mellomeuropeiske sone og middelhavssonen.

Den arktiske sone lengst i nord preges av sparsom lav- og mosevegetasjon samt et fåtall karplanter. Sør for denne tundraen strekker et bredt subarktisk barskogbelte, hovedsakelig med gran og furu, seg fra Norge, Sverige og Finland, de baltiske land gjennom Russland til Nordøst-Asia. Den mellomeuropeiske sonen domineres av løvskog med arter som bøk og eik; løvskogbeltet strekker seg fra de britiske øyer og østover til Russland, der det på grunn av lite nedbør stedvis blir avløst av steppe i Ungarn, Romania og deler av det sørlige Russland og Ukraina. Middelhavssonen består dels av små områder med løvskog, særlig med eik, kastanje og bøk, og dels av kratt- og buskvegetasjon (garrigue, maquis).

Den europeiske fauna er ikke artsrik sammenlignet med andre verdensdeler og omfatter arter som er karakteristiske for den palearktiske dyreregion. Bosetning, jordbruk og industrialisering har innskrenket dyrenes leveområder, og flere store pattedyr som kjempehjort, urokse og tarpan (europeisk villhest) er utdødd. Visent (europeisk bison) ble nesten utryddet, mens andre arter, som ulv, brunbjørn og jerv, er blitt trengt ut til mer perifere områder.

I arktiske strøk lever blant annet isbjørn, rein, polarrev (fjellrev), lemen, snøspurv og rype.

I bar- og blandingsskoger lenger sør finnes blant annet brunbjørn, rødrev, mår, elg, bever, ekorn og ulv, og i blandingsskog pattedyr som hjort, rådyr, grevling, villsvin og mange arter av gnagere. Vaskebjørn, beverrotte, bisamrotte, mårhund og flere hjortedyr finnes forvillet. Karakteristiske fugler er spetter, skogshøns og ugler.

I fjellområder på kontinentet lever blant annet muflon (villsau), gemse, steinbukk og alpemurmeldyr. I middelhavsområdet lever dåhjort og kanin. På grunn av det varme klimaet her finnes det flere arter av amfibier, slanger, øgler og landskilpadder.

Ved atlanterhavskysten finnes det flere hvalarter og av selarter blant annet havert og steinkobbe, og i østlige deler av Middelhavet den sjeldne munkeselen.

På steppene på Balkan og ved Svartehavet lever pattedyr som gullsjakal, sisel (jordekorn), hamster og fuglearter som trapper og brakksvaler.

I kulturlandskap og i byer lever pattedyr som rødrev, grevling og pinnsvin samt fugler som gråspurv, kråke, skjære og flere duearter.

Fugleartene er stort sett felles for Skandinavia og Nord-Europa for øvrig og Mellom-Europa, for eksempel fjellrype og tretåspett. Mange ender, vadere og måkefugler er både standfugler og trekkfugler. Typiske mellomeuropeiske fjellfugler er murkryper, alpejernspurv og fjellspurv. I Sør-Europa finnes flere arter av hegrer, gribber og sangere.

Europa er tettere befolket enn noen annen verdensdel, og nesten 3/4 av befolkningen bor i byer eller bymessige strøk. Berlin er Tysklands største og Europas fjerde største by.

av Partner für Berlin/FTB-Werbefotografie. begrenset

Europa er verdens tredje mest folkerike verdensdel (etter Asia og Afrika) med en befolkning på 739 millioner mennesker (2011) som utgjør omkring 11 prosent av jordens befolkning. Europas andel av jordens befolkning er synkende.

Tettest befolket er et belte nordvest-sørøst fra England gjennom det nordlige Frankrike, Benelux-landene og Tyskland til Tsjekkia; tynnest befolket er fjellområdene og de nordiske land unntatt Danmark.

Kristendommen er den mest utbredte av religionene i Europa. I senere tiår har antallet tilhengere av andre religioner økt sterkt hovedsakelig på grunn av innvandring, og islam er blitt den største ikke-kristne religion.

De fleste europeere taler et indoeuropeisk språk, tilhørende den greske, keltiske, germanske, romanske, albanske, slaviske, baltiske eller indoiranske undergruppen. Den uralske språkfamilie består i Europa av en vestlig gren med estisk, finsk, karelsk og samisk språk og en østlig gren med ungarsk.

På Sør-Balkan, i Tyrkia og på Kypros tales tyrkisk og på Malta maltesisk som tilhører den afroasiatiske språkfamilien; maltesisk er det eneste semittiske språk som er offisielt i et europeisk land. Et isolert språklig tilfelle i vest er baskisk ved Biscayabuktas indre del; dette språket er uten slektskap med noe annet språk. Kalmykisk ved Europas østgrense nær Volga er det eneste mongolske språket i Europa. I Europa tales russisk og tysk av flest mennesker.

Europas landbruk er høyt utviklet, men det er stor variasjon mellom ulike land og regioner. Landbruk står for omkring 10 prosent av sysselsettingen. Omkring 30 prosent av verdensdelens areal er dyrkbart. Viktigst i Nord-Europa er produksjon av grønnsaker, kjøtt og melk, i Mellom- og Øst-Europa korn og i Sør-Europa frukt, grønnsaker og vin; EU-landene har mer enn halvparten av verdens vinproduksjon. Husdyrhold har stor betydning i alle europeiske land, men mest i Nord- og Vest-Europa.

Skogbruk er viktigst i Russland, Skandinavia og Finland.

De viktigste aktørene i fiskeri er Russland, Norge, Island, Danmark og Storbritannia. Fiskeoppdrett er blitt en stor næring i Norge og Skottland.

Europeiske land har gjennomgående et høyt energiforbruk. I industrialiseringen av Europa har kull vært, og er fremdeles, en viktig kilde til produksjon av elektrisk strøm, men mange kullfelt er i ferd med å bli tømt. De største forekomstene av brunkull er i Tyskland, Tsjekkia, Slovakia og Polen, og hovedleiene av steinkull er i Ruhr og Saar i Tyskland, Frankrike, Polen, Tsjekkia, Spania og Ukraina. Land med mye jernmalm er Russland, Frankrike, Ukraina, Sverige og Spania.

Mest vannkraftdekning har de nordiske land, land i alpeområdet og Russland. Størst andel av kjernekraft har Frankrike, Litauen og Slovakia.

Det er rike forekomster av olje- og naturgass i Øst-Europa (Russland, Ukraina og Romania) og i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, med Norge, Nederland, Storbritannia og Russland som hovedaktører. Russland er verdens nest største oljeprodusent; Norge er på syvende plass. Mange europeiske land er avhengige av olje- og gassimport; Tyskland, Italia og Frankrike importerer mest.

Tungindustri har lenge spilt en viktig rolle med produksjon av råjern og stål, og med vesteuropeiske land og Russland som hovedaktørene, men i den senere tid har jern- og stålindustri hatt større betydning i Øst-Europa enn i Vest-Europa. Kull- og stålunionen som ble inngått mellom Frankrike og Vest-Tyskland i 1950, dannet grunnlaget for fremveksten av Den europeiske union (EU) som i dag omfatter 28 europeiske land (ikke Norge).

I EU-området står industri for cirka en tredjedel av verdiskapingen og sysselsettingen i privat sektor. Mange store vesteuropeiske industribedrifter har i senere år i økende grad flyttet produksjonen til Asia, Sør- og Øst-Europa. Store deler av EU-området har i senere år hatt en arbeidsledighet på mer enn 10 prosent. Europa står for nærmere 40 prosent av verdenshandelen.

Europa hadde i 2010 30,2 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt, og Tyskland har verdensdelens største nasjonaløkonomi. Monaco er Europas og verdens rikeste land målt etter bruttonasjonalprodukt per innbygger. Europas fattigste land er Moldova.

Europas økonomi er verdens største, men med store variasjoner: De rikeste landene er i vest, og flere av landene i den tidligere østblokken er fattige og sliter fremdeles med sammenbruddene til Sovjetunionen og Jugoslavia.

Eurosonen opplevde sin første resesjon i 2008. Den ga seg flere uttrykk; blant annet førte den til en arbeidsledighet på 10,3 prosent i april 2012; for aldersgruppen 15–24 år var den samme måned på 22,4 prosent. En alvorlig gjeldskrise utviklet seg spesielt i Hellas, Spania, Portugal og Irland. Særlig for Hellas satte Europas rikeste land, med Tyskland i spissen, inn økonomiske tiltak. Også flere andre europeiske land, blant annet Italia, Ukraina, Romania, Bulgaria og Ungarn, opplevde økonomiske tilbakeslag. Den europeiske sentralbanken reduserte i november 2013 lånerenten til bankene fra 0,5 til 0,25 prosent; hensikten var at eurolandene skal kunne selge sine varer litt billigere til utlandet og slik styrke konkurranseevnen mot asiatisk og amerikansk industri.

De eldste spor etter moderne mennesker, Homo sapiens sapiens, i Europa er fra cirka 43 000-40 000 fvt. Yngre steinalder tok til i Sørøst-Europa ca. 7000 fvt og i Nord-Europa rundt 3000 fvt. Denne tidsalderen var preget av jordbruk og husdyrhold samt store steinsetninger (megalittkulturen) langs Vest-Europas kyster.

Europas bronsealder begynte cirka 3200 fvt. i Hellas og tidligste jernalder omkring 1200 fvt. og førte til oppkomst av små byer på greske og fønikiske områder ved Middelhavet. Dorere innvandret omkring 1100 fvt. fra det nordlige Hellas til Peloponnes og det sørøstlige Egeerhavsområdet mens etruskere innvandret fra det vestlige Lilleasia til Italia.

Handelsfolk som fønikerne fra det indre middelhavsområdet grunnla kolonier omkring 1000 fvt. I århundrene som fulgte, oppsto en rekke bystater i Hellas, blant annet Athen og Sparta, og i Italia (etruskiske byer, Roma).

Fra 700-tallet fvt. førte overbefolkning i Hellas til en utstrakt gresk kolonisering særlig langs Middelhavets nordkyst, i Lilleasia og ved Svartehavet. I sistnevnte område fikk de kontakt med skyterne, et sentralasiatisk folk som hadde innvandret til store deler av Sentral-Russland.

På 600–400-tallet fvt. dominerte keltere i Mellom-Europa. I samme tidsrom ble persiske erobringsforsøk mot vest slått tilbake av allianser mellom greske bystater, og det athenske demokrati vokste frem.

Rivalisering mellom Athen og Sparta som utløste den peloponnesiske krig førte til at Makedonia etter hvert fikk større innflytelse på gresk jord. Den nådde høydepunktet med Aleksander den stores rike fra Adriaterhavet til Egypt og Indus. Etter hans død i 323 fvt. ble riket delt, men den greske kulturen (hellenismen) i områdene varte i flere hundre år.

Fra omkring 500 fvt. la Roma under seg de etruskiske bystatene og vokste etter hvert frem som den største maktfaktor ved det midtre og vestlige Middelhavet. Romerne la under seg Spania, Karthago og Peloponnes og senere galliske folk i nord, i nåværende Sveits, Østerrike, Frankrike og Belgia. Ekspansjonen mot nord stanset opp i det senere Tyskland med slaget mot germanere i Teutoburgerskogen i år 14, men romerne underla seg og okkuperte England i cirka 400 år.

Midt i korstogstiden nådde paven og den katolske kirke sin høyeste makt, og korsfarerne drog ut blant annet for å befri den hellige grav fra de vantro. Korstogene påvirket livet i Vest-Europa på flere måter, først og fremst førte de med seg en livlig handel og samferdsel mellom Vest-Europa og landene innerst i Middelhavet. Bildet er en miniatyr fra 1300-tallet som viser Ludvig 9 (den hellige) som leder korstoget mot Egypt 1248–54. 

av Bibliothèque Nationale, Paris. Gjengitt med tillatelse

I 380 ble kristendommen statsreligion i Romerriket, og biskopen av Roma fremsto som Peters etterfølger og kirkens leder (pave).

Etter at folkegruppene gotere, hunere og vandaler trengte inn i et svekket romersk imperium i en økende grad av oppløsning, ble Romerriket delt i en østlig og en vestlig del i 395. Den siste vestromerske keiser ble avsatt i 476, men det østromerske rike med sentrum i Bysants (Istanbul) holdt stand mot arabiske og tyrkiske angrep til Bysants falt for tyrkiske angrep i 1453.

I perioden 700–800 erobret araberne Den iberiske halvøy og truet Frankerriket. Den arabiske ekspansjonen ble stanset i slaget ved Poitiers i 732. Under Karl den store ble Frankerriket en stormakt, og i 800 ble Karl kronet til romersk keiser. I 843 ble Karl den stores rike delt, og østdelen ble opprinnelsen til det tyske rike. I 962 ble det tysk-romerske keiserdømme opprettet.

I store deler av Nord-Europa var tidsrommet cirka 800-1050 preget av vikingriker og vikingtog. Ungarn og Polen ble grunnlagt lenger sør. Og Kiev-riket omfattet store deler av Russland vest for Uralfjellene.

Normannerne erobret det angelsaksiske England i 1066, og i høymiddelalderen (cirka 1050–1350) stabiliserte de politiske forhold i Europa seg. De nye statsdannelsene var bygd på en hierarkisk samfunnsorganisasjon, føydalismen, noe som la grunnlag for en sterk kongemakt og fremvekst av nasjonalstater. Et annet viktig trekk var et stadig større antall byer og handelen mellom disse, og en gradvis overgang til pengeøkonomi.

Kirkens makt på denne tiden og krav om uavhengighet av verdslige makthavere førte i Frankrike og Tyskland til strid mellom fyrstene og paven (investiturstriden). Kirken virket som en kulturspreder (klostre og universiteter) og støttet korstogene, som var en territoriell ekspansjon mot områder ved det østlige Middelhavet cirka 1100–1300. Korstogene ga initiativ til opprettelse av flere ridderordener og en økning av handel mellom Europa og Asia.

De geografiske oppdagelsene fra slutten av 1400-tallet åpnet nye handelsveier til Asia, Afrika og Amerika, og la grunnlaget for opprettelse av spanske og portugisiske koloniriker i Sør- og Mellom-Amerika. Fra midten av 1600-tallet ble også England, Nederland og Frankrike kolonimakter.

Med den franske revolusjon 1787–99 brøt de demokratiske ideene for alvor frem i europeisk politikk, selv om de idealene som ble uttrykt i revolusjonsforfatningene ikke ble gjennomført i praksis. 

De frivilliges avmars (utsnitt) av Édouard Détaille/Musée de l'Armée, Paris. Falt i det fri (Public domain)

Reformasjonen i første halvdel av 1500-tallet svekket den katolske kirkes makt. Religiøse motsetninger var et viktig element i europeiske kriger som på 1500- og 1600-tallet ble preget av rivaliseringer mellom stormaktene England, Frankrike, Det tysk-romerske rike og Spania, blant annet trettiårskrigen (1618–48), som gjorde Frankrike til en dominerende makt fra midten av 1600-tallet. Sverige hadde en kortvarig stormaktsstilling til 1721. Den store nordiske krig ble utkjempet 1700–21, og Russland ble en europeisk stormakt. Under sjuårskrigen (1756–63) fremsto Preussen som en stormakt.

Rundt 1750–1800 inntraff den industrielle revolusjon i Storbritannia og spredte seg senere til kontinentet. Fra midten av 1700-tallet satte opplysningstiden inn, med sterk vekt på flere nye prinsipper, blant annet folkesuverenitet og nasjonalitet. Dette kom blant annet til uttrykk i den franske revolusjon (1789–99), da eneveldet og privilegie-samfunnet ble avskaffet. Revolusjonen fikk stor betydning for 1800-tallets demokratiske bevegelser.

Napoleon Bonaparte gjorde forsøk på å samle Europa under fransk overherredømme, men ble slått av en allianse av de andre europeiske stormaktene. Under Wienkongressen i 1815 forsøkte seierherrene å befeste territorielt og politisk status quo i Europa.

I mange europeiske land ble eneveldet avskaffet av liberale og nasjonale bevegelser. Nye frihetsidealer oppsto, og Karl Marx la cirka 1850 grunnlaget for en sosialistisk samfunnsoppfatning. Februarrevolusjonen i 1848 utløste politisk og sosial uro i flere land. Småstatene i Italia og Tyskland ble samlet til nye nasjonalstater i 1860 (Italia) og 1871 (Tyskland). En periode med politisk reaksjon satte inn; blant annet ble keiserdømme innført i Frankrike og absolutt regjeringsmakt gjeninnført i Tyskland, Østerrike og Italia.

I siste halvdel av 1800-tallet ble Europa preget av splittende kriger mellom stormakter (Krimkrigen 1853–56, krigen Østerrike-Preussen 1866 og den tysk-franske krig 1870–71). I 1867 ble Østerrike og Ungarn likestilte partnere i et dobbeltmonarki.

Det ble inngått flere allianser for å stabilisere maktforholdene på kontinentet samtidig med at krav om nasjonalt selvstyre ble sterkere i de russiske besittelser i nord (Finland) og vest (Polen) og i de tyrkiske og østerrikske besittelsene i Øst-Europa. I 1880- og -90-årene ble Afrika delt mellom kolonimaktene Storbritannia, Frankrike og Tyskland. I 1882 kom trippelalliansen mellom Italia, Østerrike-Ungarn og Tyskland i stand under tysk ledelse.

Maktbalansen ble forrykket av tysk militær opprustning og Østerrikes anstrengelser for å gjenvinne innflytelse på Balkan. Den brøt senere sammen ved utbruddet av den første verdenskrig (1914–18) med tap av mer enn 16 millioner menneskeliv og med 20 millioner sårede, og ved opprettelse av nye nasjonalstater av de tidligere østerrikske og russiske besittelser i Sentral- og Øst-Europa. Antallet uavhengige stater i Europa økte fra 23 i 1914 til 31 i 1919.

I 1922 tok fascister makten i Italia. Europa ble hardt rammet av den verdensomspennende finanskrisen i 1929, med uro og kaos i mange land og fremveksten av ekstreme bevegelser i Tyskland (1933) og i Spania (1939). Den tyske økonomiske og militære gjenoppbyggingen ble fulgt av territorielle krav. Tyskland annekterte Østerrike og Tsjekkoslovakia i 1938.

Høsten 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen og utløste dermed andre verdenskrig. Sovjetunionen hadde inngått en hemmelig ikke-angrepsavtale med Tyskland og angrep og besatte den østlige del av Polen. Sommeren 1940 hadde Tyskland okkupert Norge, Danmark, Nederland, Belgia, Luxembourg og mesteparten av Frankrike. Sammen med Italia og andre allierte kontrollerte Tyskland storparten av Europa.

Etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 kjempet Tyskland på to fronter til nederlaget inntraff i 1945. USA hadde kommet med i krigen i 1941 og bidro, særlig gjennom invasjonen i Normandie i 1944, til den allierte seieren.

Etter å ha vært en britisk, fransk, amerikansk og sovjetisk okkupasjonssone ble Tyskland delt i Vest-Tyskland og DDR (Øst-Tyskland). Innenfor DDR var den tidligere rikshovedstaden Berlin delt i tilsvarende okkupasjonssoner, henholdsvis Vest-Berlin og Øst-Berlin (DDR).

USA avsatte fra 1947 enorme pengesummer i form av Marshallplanen til gjenoppbygging av det krigsherjede Europa. Sovjetunionen beholdt kontrollen med de besatte områdene i Øst-Europa mens Vest-Europa ble nært knyttet til USA. Etter krigen fremsto USA og Sovjetunionen som verdens ledende stormakter mens de europeiske kolonimaktene etter hvert ga avkall på de fleste av sine kolonibesittelser. 

Det sterke sovjetiske nærværet i Øst-Europa og et USA-orientert Vest-Europa samt den ideologiske og politiske konflikt mellom Sovjetunionen og USA, preget en markert deling av Europa på hver side av det såkalte «jernteppet» frem til 1990-årene.

I 1949 ble den vestlige forsvarsalliansen NATO opprettet og i Øst-Europa ble Warszawapakten dannet i 1955. Få europeiske land sto utenfor en av disse organisasjonene. Særlig tilspissede episoder oppsto ved Berlin-blokaden i 1949, de sovjetiske invasjonene i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968 samt oppsettingen av Berlinmuren i 1961. Gjennom de to forsvarsalliansene var de politiske forhold i Europa i stor grad avhengig av forholdet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen.

Landene i Vest-Europa ble i stor grad parlamentariske demokratier, men med diktaturer i lange perioder i Spania, Portugal og Hellas. Landene i Øst-Europa ble folkerepublikker styrt av statsbærende kommunistpartier.

Samarbeid i Vest-Europa førte til opprettelse av flere internasjonale organisasjoner: Europarådet i 1949, EU i 1957 og EFTA i 1960.

I 1970-årene førte flere initiativer til normalisering av relasjonene mellom de vesteuropeiske og østeuropeiske land. Blant annet ble forholdet mellom de to tyske statene normalisert. Det ble holdt flere konferanser om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE).

Etter flere tilbakeslag for avspenningspolitikken i Europa, som den sovjetiske invasjonen i Afghanistan og spørsmålet om utplassering av raketter i Europa, førte reformprosessen som ble innledet i Sovjetunionen da Gorbatsjov overtok ledelsen der, til flere endringer. Disse kom til uttrykk dels i krav om uavhengighet i flere sovjetrepublikker og dels krav om mer demokrati og oppløsning av kommunistenes maktmonopol i flere sentral- og østeuropeiske land.

Høsten 1989 fikk Øst-Tyskland (DDR), Tsjekkoslovakia, Bulgaria og Romania nye ledere, og både disse landene og Albania innførte demokratiske og markedsøkonomiske reformer. Åpningen av Berlinmuren i 1989 og Tysklands samling i 1990 avsluttet den kalde krigen og Europa deling.

Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991 etter at Estland, Latvia og Litauen hadde oppnådd selvstendighet i september samme år. På tidligere sovjetisk område oppsto 15 nye land hvorav 4 i Europa: Russland, Hviterussland, Ukraina og Moldova.

Warszawapakten ble oppløst i 1991, noe som skapte en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Flere nedrustningsavtaler reduserte den internasjonale spenningen, men økt regionalisme og nasjonalisme førte til spenninger i mange land. Blant annet ble Tsjekkoslovakia delt i de to statene Tsjekkia og Slovakia ved årsskiftet 1992/93.

Etter at Kroatia og Slovenia erklærte seg uavhengige i 1991, ble resten av det reduserte Jugoslavia kastet ut i full borgerkrig. Konflikten i Bosnia-Hercegovina ble særlig tragisk. NATO, som i 1994 hadde opprettet Partnerskap for fred-avtaler, spilte hovedrollen i den internasjonale militære styrken som gikk inn i Bosnia-Hercegovina. En fredsavtale i 1995 stabiliserte forholdene, men det er fremdeles uløste konflikter, ikke minst etniske. På det tidligere Jugoslavias område oppsto etter hvert syv land: Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia, Montenegro og Kosovo.

NATO ble utvidet med flere av de tidligere Warszawapakt-landene, og organisasjonen fikk andre oppgaver enn den hadde da den ble opprettet. Hovedoppgaven ble å sikre europeisk stabilitet og sikkerhet. Dette var motivet da NATO-styrker i 1999 gikk til angrep på rest-Jugoslavia under Kosovo-krisen.

Innenfor EU utviklet det seg fra 1980-årene et stadig mer integrert samarbeid. Et nytt indre marked med fri flyt av personer, kapital, varer og tjenester mellom medlemslandene ble etablert i 1999, og med politisk og økonomisk union som mål. Tre av EFTA-landene (Finland, Sverige og Østerrike) ble nye medlemmer av EU.

Den felleseuropeiske valutaen euro ble tatt i bruk i 1999 og avløste de gamle valutaene i de fleste EU-landene i 2002. I 2004 og 2007 ble EU utvidet med nye medlemsland, mange av dem fra den tidligere østblokken. EU omfatter i dag 27 europeiske land (Kypros regnes som et asiatisk land).

Tabellen omfatter som en hovedregel ikke nyere innvandrergrupper som inntil relativt nylig i en viss utstrekning er blitt ansett som “fremmedarbeidere”, og heller ikke innvandrere fra andre verdensdeler. Hovedhensikten med tabellen er å gi et inntrykk av hvor sammensatt Europa er på etnolingvistisk grunnlag også når man ser bort fra disse, til dels svært store, gruppene. De fleste medlemmer av de ulike minoritetsgruppene snakker nasjonalspråket i landet der de bor i tillegg til sitt morsmål, og i en del grupper er det opprinnelige morsmålet i ferd med å bli fortrengt av nasjonalspråket. Mange av folketallene er noen år gamle og høyst usikre, blant annet på grunn av diffuse definisjonskriterier og mangelfulle data. Dette gjelder i spesiell grad rom (sigøynerne), der ulike talloppgaver kan variere voldsomt. Med Russland menes landets europeiske del.

Lokalisering Folketall Språklig tilknytning
albanere Hellas 63 000 albansk
Italia 120 000
Serbia og Montenegro 1,8 mill.
Makedonia 460 000
armenere Bulgaria 27 000 armensk
Frankrike 70 000
Russland 360 000
Ukraina 54 000
aromuner Albania 60 000 aromunsk (rumensk)
Hellas 50 000
aserbajdsjanere Russland 280 000 aserbajdsjansk (tyrkisk)
avarer Russland 530 000 avarisk (kaukasisk)
balkarer Russland 85 000 balkarsk (tyrkisk)
basjkirer Russland 1 mill. basjkirsk (tyrkisk)
baskere Frankrike 580 000 baskisk
Spania 620 000
bosniere (muslimer) Serbia og Montenegro 350 000 bosnisk
Kroatia 50 000
Slovenia 28 000
bretonere Frankrike 1,1 mill. bretonsk
bulgarere Hellas 30 000 bulgarsk
Serbia og Montenegro 36 000
Moldova 70 000
Romania 15 000
Ukraina 160 000
dansker Norge 18 000 dansk
Sverige 41 000
Tyskland 35 000
elsassere Frankrike 1,5 mill. tysk (dial.)
finlandssvensker Finland 300 000 svensk
finner Estland 17 000 finsk
Norge 12 000
Sverige 220 000
franskmenn Italia 300 000 fransk
frisere Nederland 650 000 frisisk
Tyskland 70 000
gagausere Moldova 160 000 gaugausisk (tyrkisk)
gallegos (galicere) Spania 2,6 mill. galicisk (port. dial.)
georgiere Russland 100 000 georgisk (kaukasisk)
grekere Albania 62 000 gresk
Italia 40 000
Polen 110 000
Russland 100 000
Ukraina 100 000
gælere Irland 250 000 gælisk
Skottland (Storbrit.) 80 000
hviterussere Estland 25 000 hviterussisk
Latvia 100 000
Litauen 63 000
Polen 200 000
Russland 1,2 mill.
Ukraina 450 000
ingusjetere Russland 220 000 ingusjetisk (kaukasisk)
italienere Frankrike 260 000 italiensk
Slovenia 50 000
Sveits 540 000
jøder Frankrike 610 000 hebraisk, fransk
Hviterussland 72 000 hebraisk, jiddisch, hviterussisk
Moldova 87 000 hebraisk, jiddisch, rumensk
Russland 600 000 hebraisk, jiddisch, russisk
Storbritannia 300 000 hebraisk, engelsk
Ukraina 400 000 hebraisk, jiddisch, ukrainsk
Ungarn 100 000 hebraisk, jiddisch, ungarsk
kalmukker Russland 150 000 kalmukkisk (mongolsk)
karatsjajer Russland 150 000 karatsjajisk (tyrkisk)
karelere Russland 100 000 karelsk (finsk-ugrisk)
Finland 40 000
katalanere Frankrike 260 000 katalansk
Spania 6,7 mill.
komi (syrjener) Russland 300 000 komi (finsk-ugrisk)
krimtatarer Ukraina 250 000 tatarisk (tyrkisk)
kroater Bosnia-Hercegovina 540 000 kroatisk
Serbia og Montenegro 117 000
Slovenia 55 000
Ungarn 30 000
Østerrike 175 000
kumyker Russland 275 000 kumykkisk (tyrkisk)
ladinere, friulere Italia 600 000 retoromansk
Sveits 50 000
lesgiere Russland 240 000 lesgisk (kaukasisk)
litauere Latvia 30 000 litauisk
Polen 12 000
makedonere Albania 5 000 makedonsk
Bulgaria 210 000
Hellas 150 000
Serbia og Montenegro 50 000
maltesere Italia 28 000 maltesisk
mari Russland 530 000 mari (finsk-ugrisk)
moldovere Russland 120 000 moldovisk (rumensk)
Ukraina 305 000­
mordviner Russland 1,2 mill. mordvinsk (finsk-ugrisk)
nordmenn Danmark 15 000 norsk
Sverige 46 000
osseter Russland 380 000 ossetisk (iransk)
polakker Hviterussland 400 000 polsk
Latvia 54 000
Litauen 260 000
Slovakia 30 000
Sverige 39 000
Tsjekkia 62 000
Tyskland 280 000
Ukraina 200 000
Ungarn 20 000
Østerrike 25 000
pomaker Bulgaria 150 000 bulgarsk
rom Albania 60 000 romani
Bulgaria 600 000
Frankrike 150 000
Italia 110 000
Serbia og Montenegro 170 000
Hellas 40 000
Makedonia 60 000
Polen 40 000
Romania 1–4 mill.
Russland 130 000
Slovakia 90 000
Spania 200 000
Tsjekkia 100–200 000
Tyskland 40 000
Ungarn 500 000
Europa totalt 5–12 mill.
rumenere Serbia og Montenegro 50 000 rumensk
Russland 120 000
Ukraina 340 000
Ungarn 100 000
russere Estland 420 000 russisk
Hviterussland 3,3 mill.
Latvia 810 000
Litauen 310 000
Moldova 600 000
Romania 31 000
Ukraina 12 mill.
Finland 18 000
rutenere Slovakia 50 000 ukrainsk
samer Finland 2 000 samisk (finsk-ugrisk)
Norge 30 000
Russland 2 000
Sverige 15 000
serbere Bosnia-Hercegovina 1 mill. serbisk
Kroatia 575 000
Slovenia 47 000
Makedonia 40 000
Romania 40 000
slovaker Serbia og Montenegro 70 000 slovakisk
Polen 38 000
Tsjekkia 320 000
Ungarn 100 000
slovenere Italia 120 000 slovensk
Østerrike 30 000
sorbere Tyskland 60 000 sorbisk (slavisk)
svensker Danmark 18 000 svensk
Norge 19 000
sør-tirolere Italia 300 000 tysk
tatarer Russland 5 mill. tatarisk (tyrkisk)
Ukraina 90 000
tsjekkere Slovakia 60 000 tsjekkisk
tsjerkessere (adygeer og kabardiner) Russland 530 000 tsjerkessisk (kaukasisk)
tsjetsjenere Russland 900 000 tsjetsjensk (kaukasisk)
tsjuvasjer Russland 1,5 mill. tsjuvasjisk (tyrkisk)
tyrkere Bulgaria 800 000 tyrkisk
Romania 40 000
Hellas 100 000
Makedonia 80 000
Serbia og Montenegro 120 000
tyskere Danmark 27 000 tysk
Belgia 90 000
Italia 230 000
Nederland 50 000
Polen 500 000
Romania 100 000
Russland 350 000
Sverige 45 000
Tsjekkia 50 000
Ungarn 40 000
udmurter (votjaker) Russland 510 000 udmurtisk (finsk-ugrisk)
ukrainere Hviterussland 130 000 ukrainsk
Russland 4,3 mill.
Moldova 610 000
Romania 65 000
Estland 40 000
Latvia 78 000
Litauen 45 000
Polen 230 000
Slovakia 32 000
ungarere Serbia og Montenegro 350 000 ungarsk
Romania 1,6 mill.
Ukraina 160 000
Tsjekkia 30 000
Slovakia 574 000
Østerrike 34 000
vepser Russland 16 000 vepsisk (finsk-ugrisk)
walisere Wales (Storbrit.) 580 000 walisisk (keltisk)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. november 2011 skrev Karen Inga Eira

I denne artikkelen bør det under overskriften "Politisk inndeling" lenkes direkte til hovedartikkelen om hvert land. Det letter søk etter info om flere land, uten å gå omveien om søkeruta.

7. november 2011 svarte Georg Kjøll

Hei Kine. Takk for kommentar og godt forslag. Dette må vi klare å få ordnet snarlig! Vi driver for tiden og jobber med å lage et nytt format på disse lange landartiklene, samt at et splitter nytt nettsidedesign kommer på plass i løpet av vinteren. Når så skjer vil det bli lettere å lese artiklene og navigere rundt på geografi og historie på leksikonet.Med vennlig hilsen,Georg KjøllRedaktør

29. januar 2012 skrev Roy Magnussen

Hei, Når jeg leste artikkelen, etter søk om sydligste punkt på fastlandet i Europa, oppdaget jeg at navnet på øya som er regnet som sydligste punkt i Europa er feil. Det rette navnet er Gavdos.MvhRoy

29. januar 2012 svarte Svein Askheim

HeiJa, det ser ut til at du har rett. Imidlertid ligger nok Tarifa lengst syd på fastlandet. Gavdos er ei øy.

6. mars 2014 skrev Anja Zwicky

Artikkelen om Europas land er sørgelig utdatert (øverste lenke under øverste overskrift). Landene i Kaukasus, som vel nå regnes til Europa, bl a Aserbajdsjan, Georgia og Armenia, mangler. Oslo står oppført med under 400 000 innbyggere og Norge med litt over 4 mill innbyggere. Håper dere oppdaterer dette så raskt som mulig. Redaktører i forlag bruker dette som referanse og tør ikke stole på Wikipedia, som i dette tilfellet er oppdatert på eh helt annen måte.

6. mars 2014 svarte Anja Zwicky

Unnskyld, det var ikke henvist til Oslos innbyggertall, men innbyggertalle i Norge er fortsatt utdatert. Og det lån under lenken til Land i Europa.

6. mars 2014 svarte Gunn Hild Lem

Hei,jeg har nå oppdatert innbyggertall i artikkelen Land i Europa. Tallet i tabellen etter Oslo er imidlertid ikke Oslos innbyggere, men Norges flateinnhold. Når det gjelder landene i Kaukasus kan de regnes både som Europa og Asia. Vi har foreløpig valgt å la dem ligge under Asia, men vurderer det fortløpende.

28. oktober 2015 skrev Lars Nygaard

Hei,

Jeg har et par kommentarer:

1) Fra artikkelen: "Innvandring til Europa, særlig etter den andre verdenskrig, har ført til et større etnisk, språklig og religiøst mangfold, noe som har skapt grobunn for større kulturelle konflikter." Det er vel noe misvisende, selv om det kommer an på hvordan man tolker utsagnet. Det språklige mangfoldet i Europa har for eksempel vist en langsiktig fallende tendens, små språk mister oppslutning og forsvinner, dialektene nærmer seg standarspråkene, noe innvandringen neppe veier opp for. At de kulturelle konfliktene er mindre, kommer vel helt an på hvilken tidsperiode man sammenligner med – hvis det er 1960 er det jo riktig, men ikke 1920 eller mange andre årstall.

Sitat: "Flere millioner europeere har ingen religiøs tilhørighet eller er ateister eller agnostikere." Igjen er det litt misvisende, "flere hundre millioner" er vel mer riktig.

Sitiat: "Høsten 1939 angrep tyske styrker Finland" … det må vel være en glipp for "sovjetiske".

Tre sitater: "Etter å ha vært en britisk, fransk og amerikansk okkupasjonssone ble Tyskland delt i Vest-Tyskland og DDR (Øst-Tyskland)."

"I 1949 ble den vestlige forsvarsalliansen NATO opprettet og i Øst-Europa ble Warszawapakten dannet i 1955."

"Europas økonomi er verdens største, men med stor variasjon: De rikeste landene er i vest, og noen av landene i den tidligere østblokken er fattige og sliter fremdeles med sammenbruddene til Sovjetunionen og Jugoslavia."

Alle disse er ordrette gjentagelser fra tidligere i artikkene. Det fremstår som rotete.

Mvh,
Lars Nygaard

12. april svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Lars (og fagansvarlig Lars), jeg har nå redigert i artikkelen i tråd med innspillene over. Jeg har fjernet opplysningene som var upresise, så vil vi se om vi kan oppdatere noe av dette i samarbeid med fagpersoner etter hvert. Sitatene som sto dobbelt er fjernet av fagansvarlig. Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

31. august skrev Egil Heggen

Hei!
Jeg tror årstallet skal være 800: "Under Karl den store ble Frankerriket en stormakt, og han ble romersk keiser i 890."
Hilsen
Egil Heggen, Fagernes

1. september svarte Mari Paus

Hei Egil! Tusen takk for godt innspill. Du har helt rett, og jeg ser at fagansvarlig nå har oppdatert artikkelen med riktig årstall. Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

1. september svarte Mari Paus

Hei Egil! Tusen takk for godt innspill. Du har helt rett, og jeg ser at fagansvarlig nå har oppdatert artikkelen med riktig årstall. Vennlig hilsen Mari i redaksjonen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.