Wienkongressen
Forsiden på den offisielle versjonen av avtalen inngått på Wienkongressen i 1815.
Av .
Nye grenser i Sentral-Europa

Nye grenser i Sentral-Europa etter Wienkongressen. Kartet er fra 1923.

Wienkongressen var en europeisk kongress som ble sammenkalt av seierherrene etter revolusjonskrigene og napoleonskrigene. Kongressen foregikk i Wien fra oktober 1814 til juni 1815.

Faktaboks

Også kjent som

Wienerkongressen

De ledende politikere på Wienkongressen var tsar Aleksander 1, den britiske utenriksminister Robert Stewart Castlereagh, den østerrikske utenriksminister Clemens von Metternich og den franske utenriksminister Charles Maurice de Talleyrand-Périgord.

På konferansen ble det enighet om at Russland skulle få storparten av provinsen Polen med Warszawa, mens Preussen beholdt Vest-Preussen og Posen (Poznań). Russerne beholdt Finland og Bessarabia. Det ble besluttet å opprette et tysk forbund, se Tysklands historie.

Preussen fikk meget betydelige utvidelser i vest, og det tidligere svenske Pommern og Rügen. Etter britisk initiativ ble Nederland og Belgia sluttet sammen til kongeriket Nederland. Østerrike fikk tilbake sine besittelser i Donauområdet og ved Adriaterhavet, og styrket sin innflytelse i Italia. Det fikk herredømme over Venezia og Lombardia, og småstatene i Mellom- og Sør-Italia ble østerrikske vasallstater.

Sardinia fikk tilbake Savoie og Nizza (Nice) og dessuten den gamle republikken Genova. Sveits ble et statsforbund, og maktene garanterte dets nøytralitet. Storbritannia sikret seg Kapplandet, Ceylon og enkelte tidligere nederlandske øyer i Vestindia, samt Malta og De joniske øyer. Med Frankrike ble det sluttet særlige fredstraktater.

Stormaktenes offisielle program var å gjenopprette prinsippet om fyrstenes «legitime» rettigheter som var satt ut av spill under revolusjons- og napoleonskrigene. I virkeligheten ble imidlertid prinsippet om «maktbalansen» eller «liberalitetspolitikken» av avgjørende betydning.

Beslutningene på Wienkongressen dannet grunnlaget for en fred mellom stormaktene som varte til Krimkrigen, men den politiske orden den etablerte var sterkt reaksjonær og skapte noen av forutsetningene for nye folkelige opprør innen de enkelte land, blant annet julirevolusjonen i Frankrike i 1830 og revolusjonsforsøkene i en rekke land i 1848 (februarrevolusjonen).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg