Aleksander den store. Statue av billedhuggeren Menos, ca. 250 f.Kr.

Instanbul arkeologiske museum

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Aleksander den store var sønn av Filip 2. av Makedonia og kongsdatteren Olympias fra Epeiros. Han fikk filosofen Aristoteles som lærer og veileder, tilegnet seg den greske kulturtradisjonen og videreførte helleniseringen av Makedonia.

Aleksander hadde usedvanlige intellektuelle evner og lederegenskaper. Han fikk tidlig krigserfaring og ledet det makedonske rytteriet i slaget ved Khaironeia (338 fvt.) som gav Filip og makedonerne kontrollen over Hellas. Til tross for visse uoverensstemmelser i herskersjiktet, kunne han (som Aleksander 3.) uten særlige vanskeligheter ta over kongemakten ved farens død i år 336.

Aleksander tok straks opp et prosjekt som både grekere og makedonere hadde hatt planer og drømmer om tidligere: en invasjon av det persiske rike. På et møte i Korinth lot han grekerne offisielt utpeke seg som leder.

Før planen kunne settes ut i livet, drev Aleksander krigføring på Balkan for å sikre riket og trimme hæren. Et rykte som sa at han hadde blitt drept i kamp, fikk grekerne til å falle fra, men Aleksander rykket brått sørover, jevnet Theben med jorden og brakte Hellas til lydighet.

Våren 334 fvt. krysset Aleksander Hellesponten (nå Dardanellene) med en hær på om lag 40 000 mann, der mindre enn halvparten var makedonere og kanskje en fjerdepart grekere. Hans første mål, og det som legitimerte krigstoget, var å befri de greske byene i Lilleasia fra persisk dominans. I slaget ved Granikos (mai 334) slo han perserkongens lilleasiatiske satraper og hadde dermed kontrollen over det vestlige Lilleasia.

Aleksander fortsatte så østover i Lilleasia, først langs kysten, blant annet for å avskjære persiske forbindelser med misnøyde grekere i hjemlandet, og deretter opp i landet. I Frygias hovedstad Gordion sier tradisjonen at han løste «den gordiske knute» med sverdet. Gjennom Taurusfjellene kom hæren så ned i Kilikia, hvor storkongen selv, Dareios Kodomannos, ventet med sin kjempehær.

Slaget ved Issos (høsten 333) ble en stor seier for Aleksander, som utnyttet rytteriets hurtighet og infanteriets tyngde til fulle. Kongen flyktet, og hans mor, hustru og døtre ble tatt til fange. Aleksander avslo likevel et fredstilbud som gav ham alt land vest for Eufrat, noe som tyder på at han nå så hele riket som et mulig bytte.

Aleksander rykket først sørover langs Syrias kyst, hvor de fønikiske byene stort sett overgav seg i håp om å redde sin handel. Han hadde bare vansker med byen Tyros, der byen etter lang beleiring ble stormet. Aleksander underla seg så Palestina og Egypt, der mange så ham som en befrier fra persernes åk. Aleksander selv viste stor toleranse overfor de forskjellige folkenes religion og kultur. Han utnyttet også lokale tradisjoner, som når han i Egypt besøkte oraklet for Zevs-Amon ved Siwah-oasen og der fikk bekreftet både guddommelig herkomst og herskerkrav.

I år 331 drog Aleksander fra Egypt mot Babylonia, der han på nytt slo perserne i et stort slag ved Gaugamela (oktober 331). Storkongen måtte gi seg på flukt, og ble drept av sine egne året etter. Aleksander inntok de persiske hovedbyene etter tur: Babylon, Susa, Persepolis og Ekbatana. Brannherjingen av Persepolis er enkeltstående som storstilt destruksjon; den skulle hevne persernes ødeleggelse av Athens Akropolis 150 år tidligere. Aleksander fikk nå hånd om alle rikets rikdommer, han gav Dareios en kongelig begravelse, tok selv tittelen konge (basileus) og kunne dermed definere all motstand som opprør.

Orientaliseringen av herskerrollen, sammen med Aleksanders sans for å bruke persere på alle nivåer, førte til flere blodige kuppforsøk i de følgende årene fra krefter som både av ideologiske og økonomiske grunner ønsket et klart skille mellom erobrere og erobrede. Dette skjedde samtidig med at Aleksander utvidet sin kontroll over de østlige områdene i perserriket. Erobringen av Baktria og Sogdiana ble ikke fullført før i år 327, med Aleksanders giftermål med den baktriske prinsessen Roxane.

Mellom 327 og 325 fvt. la Aleksander under seg områder i India østover mot Hydaspes og Indus, mye gjennom en splitt- og hersk-taktikk, men kong Poros i Punjab måtte han beseire i et farlig slag. Men ved Indus, som var perserrikets gamle østgrense, nektet soldatene å følge ham videre mot øst. Han gikk da ned mot kysten, og sendte en del av hæren under admiral Nearkhos sjøveien til Eufrats munning, mens han selv førte hoveddelen under store lidelser gjennom Baluchistans ørkener tilbake til Babylon (i år 324).

Aleksander hadde måttet gi opp sine planer om å fortsette østover til Ganges, men nå tenkte han på et tog mot Arabia. I første omgang konsentrerte han seg om å styrke rikets organisasjon, utrenske stattholdere som ikke holdt mål, og finne en avveining mellom gresk-makedonske og østlige elementer. Selv giftet han seg nå med en av Dareios' døtre.

Han døde 33 år gammel i Babylon (i år 323), fysisk mer enn psykisk utbrent, ifølge enkelte kilder temmelig svekket av drikk og manglende måtehold på flere områder. Hans lik ble ført til Alexandria i Egypt, en av de mange byene med dette navnet som han grunnla, og balsamert. Han fikk et stort mausoleum i denne byen, men det er ikke påvist til tross for iherdig leting.

Etter Aleksanders død falt riket snart fra hverandre i diadoke-krigene. Områdene øst for Tigris gikk snart tapt til lokale folk og herskere, men de øvre sosiale sjiktene i For-Asia og Egypt ble for lang tid fremover knyttet til den greske kulturen, og mange tok gresk språk i bruk. Kulturfellesskapet ved det østlige Middelhav etter Aleksanders tid kalles hellenismen.

Få personer i verdenshistorien har blitt mer omtalt og beskrevet enn Aleksander. Han hadde mye av eventyreren i seg. Homers Iliaden – om Akhillevs og krigen ved Troja – lot han stadig lese opp for seg. Jakt og symposier var ellers hans beste avkobling. Han ble en legende alt mens han levde; hans bedrifter ble sagn- og romanstoff både i øst og vest. Filosofer og talere fant i hans liv en uendelig rekke av eksempler til advarsel eller etterfølgelse.

Også moderne forskere har kretset om hans person og livsverk som knapt noen annen fra antikken. De eventyrlige erobringene ville ikke vært mulige uten hans militære geni og taktiske dristighet. Han var dessuten personlig modig og utholdende i slag og en krevende, men generøs feltherre for en hærmakt som Filip hadde lagt et solid grunnlag for.

Hans byanlegg viser stor sans for strategiske behov og økonomiske muligheter. Aleksanders politiske geni viste seg mer i sansen for å utnytte tradisjoner enn i å skape noe nytt på det administrative området.

Noe uhørt blant grekerne var hans ideer om en sammensmeltning mellom gresk-makedonske og orientalske folk, og de møtte sterk motstand. Aleksander håpet antagelig å skape et enhetlig rike av sine besittelser. Våre fremste kilder til Aleksanders liv er fra romersk keisertid, og det er derfor vanskelig å si noe sikkert om hans motiver. Det er tvilsomt om han tok sikte på noe universelt rike. Det er også uklart hva han tilkjente seg selv av guddommelige aspirasjoner. Mot slutten av sitt liv skal han ha forlangt å bli dyrket som en guddom av grekerne, som stod fremmede overfor slike tradisjoner.

  • Bosworth, A.B.: Conquest and empire : the reign of Alexander the Great, 1988
  • Bosworth, A.B. & E.J. Baynham, red.: Alexander the Great in fact and fiction, 2000
  • Green, Peter: Alexander the Great, 1970
  • Hammond, Nicholas G.L.: Alexander the Great : king, commander, and statesman, 3rd ed., 1989
  • Hammond, Nicholas G.L.: The genius of Alexander the Great, 1997
  • Lane Fox, Robin: Alexander the Great, 1973
  • Tarn, William W.: Alexander the Great, 1948, 2 b.
  • Thomas, Carol G.: Alexander the Great in his world, 2007
  • Wood, Michael: In the footsteps of Alexander the Great, 1997

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. september skrev Julie Cappelen

Hei, her er det to feil. Filip 2. som er linket videre til her ble født i 1527. Det er litt vanskelig da at Alexander er født 356 fvt. I tillegg er det linket til dagens makedonia, som er noe HELT annet enn makedonia i 356 fvt.

10. september svarte Julie Cappelen

Altså, det er to forskjellige Filip. Philippos II av Makedonia er Alexanders far

10. september svarte Ida Scott

Hei!

Takk for at du gjorde oss oppmerksom på dette. Det hender det skjer noen feil når vi lenker til andre artikler, siden det er mange artikler med lignende navn. Jeg har nå rettet opp i feilen.

Vennlig hilsen
Ida Scott
redaktør

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.