En kvinne på den vestlige siden av Berlinmuren med armene hevet, etter å ha ventet tre timer på å se sine venner og slektninger i Øst-Berlin, 1961. Av Dan Budnik, kilde Library of Congress

. fri

Fra Brandenburger Tor 1. september 1989. 22. desember samme år ble porten offisielt åpnet. Av: SSGT F. Lee Corkran, kilde: DoD photo, USA. 

. fri

Berlinmuren, mur som myndighetene i Øst-Tyskland lot reise fra 13. august 1961 tvers gjennom Berlin mellom det daværende Øst-Berlin og Vest-Berlin. Muren var 45,1 kilometer lang. Hovedhensikten med å bygge muren var å hindre et stadig stigende antall flyktninger fra DDR i å krysse grensen.

Muren ble voktet av soldater fra DDRs hær. Soldatene hadde ordre om å skyte mot personer som forsøkte å komme seg inn i Vest-Berlin ulovlig. Muren ble et symbol på den kalde krigens deling av Europa.

Statsgrensen mellom Berlin og DDR ble strengt kontrollert fra desember 1946. For å krysse grensen måtte DDRs innbyggere søke om spesiell reisetillatelse. Etter 1952 ble den tysk-tyske grensen forsterket fra DDRs side gjennom gjerder, alarmer og overvåking. Soldatene som kontrollerte denne grensen, var bevæpnet. Å komme seg til vest gjennom Berlin ble etter hvert den eneste måten å forlate landet på for DDR-borgerne.

Etter andre verdenskrig ble Berlin, som en konsekvens av Potsdamavtalen, inndelt i fire soner som ble forvaltet av de fire seiersmaktene: USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. Rent formelt hadde byen status som en avmilitarisert sektordelt by, men i praksis var byen delt i to.

Den sovjetiske sonen ble alt i 1949 erklært som DDRs hovedstad, de tre andre sonene ble etter hvert i praksis en vesttysk delstat. Fram til Berlinmuren ble bygget, kunne folk krysse sektorgrensene uhindret.

Helt fra 1945 flyktet svært mange mennesker vestover fra den sovjetiskokkuperte sonen. Strømmen av flyktninger avtok ikke etter at DDR ble opprettet i 1949. Flyktningstrømmen nådde nye høyder etter folkeopprøret 17. juni 1953, og i løpet av dette året forlot mer enn 330 000 mennesker DDR.

Sommeren 1961 nådde flyktningstrømmen nye høyder. En av årsakene til dette var at det gikk rykter om at DDR kom til å stenge grensen i Berlin. Disse ryktene ble på det sterkeste avvist av Walter Ulbricht, den daværende lederen for DDRs kommunistparti, SED. I løpet av de 13 første dagene av august forlot 47 433 mennesker DDR via Vest-Berlin. Om lag 50 prosent av flyktningene var under 25 år, og nesten 60 prosent var i arbeid. Pensjonister utgjorde bare 10 prosent av flyktningene.

I vest ble strømmen av flyktninger kalt en «folkeavstemning med føttene» og tolket som et bevis på at det sovjetiskstøttede regimet i DDR i virkeligheten hadde lav oppslutning i befolkningen. For DDRs styresmakter var flyktningstrømmen et problem av to årsaker. For det første var den et omdømmemessig nederlag: Tallet på flyktninger dukket ofte opp i den vestlige propagandaen mot regimet. Den andre årsaken var økonomisk: Det var i stor grad unge, arbeidsføre mennesker som valgte å forlate landet.

Fra DDR ble opprettet i 1949 og til Berlinmuren ble bygd 13. august 1961 rømte 2 686 942 mennesker fra DDR. Det tilsvarer en sjuendedel av landets innbyggere.

Muren ble voktet av DDR-soldater som hadde ordre om å skyte mot flyktninger som forsøkte å krysse grensen ulovlig. Det første skuddofferet var den 24 år gamle Günter Litfin. Han ble skutt og drept 24. august 1961.

DDRs styresmakter forsøkte alltid å hindre at informasjon om dødsoffer ved muren kom ut, derfor er tallene på dødsofre usikre. Zentrum für Zeithistorische Forschung (ZZF) i Potsdam bruker tallet 136. Dette tallet inkluderer ikke bare de som ble skutt av soldater, men også de som av andre årsaker mistet livet i forsøket på å flykte vestover.

13. august 1961 besto muren for det meste av bevoktede piggtrådsperringer. 15. august ble betongblokker satt opp. Disse ble etter hvert til en sammenhengende mur. Siden ble muren stadig utbygd og forsterket, i tillegg ble også overvåkingen av muren forsterket. Sperreanlegget omfattet etter hvert både en betongmur, elektriske gjerder og fortifikasjoner.

Det ble åpnet sju overgangssteder, hvorav ett for utlendinger, diplomater og alliert militært personell (Checkpoint Charlie). For tyskere ble det innført spesielle besøksregler. DDRs innbyggere fikk i all hovedsak ikke lov til å krysse grensen. Unntak ble stort sett gjort for pensjonister.

9. november 1989 besluttet DDRs myndigheter med øyeblikkelig virkning å gi muligheter for fri utreise. Den påfølgende natten ble grenseovergangene åpnet for østtyskere, og denne hendelsen er i ettertid betegnet som «Berlinmurens fall». Flere nye grenseoverganger ble åpnet, og i løpet av 1990 ble hele muren fjernet, bortsett fra noen få deler som er bevart.

Høsten 1989 var DDR-regimet inne i en dyp krise. Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov hadde lagt om kursen med slagordene Glasnost og Perestrojka. Denne nye kursen innebar også en slutt på Brezjnev-doktrinen om full sovjetisk kontroll over satellittstatene øst i Europa. DDR var dessuten inne i et dypt økonomisk uføre og hadde en uhåndterlig høy utenlandsgjeld.

Etter at Ungarn åpnet grensene mot Østerrike 11. september 1989, tok flyktningstrømmen ut av DDR seg igjen kraftig opp. I tillegg var misnøyen i DDRs gjenværende befolkning stor, over hele landet ble det holdt store demonstrasjoner mot styresmaktene. Murens fall betydde også i praksis slutten på DDR som egen stat.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.