gran

Grana er sambu med pollenkongler (hann) og frøkongler (hunn) på samme tre. I sjeldne tilfelle kan det finnes reine hanntre uten frøkongler. Gran danner frøkongler av endeknoppen på sideskudd og pollenkongler av sideknopper på fjorårets skudd.

En stor andel kongler fører derfor til at det blir lite nye skudd, samtidig som treet bruker mye ressurser på pollen og frø. Det er derfor liten mulighet for to rike kongleår etter hverandre på samme tre.

Pollenkonglene er små, en til to centimeter lange, hengende eller opprette. De er rødlige som unge og gule når pollenet er modent. Frøkonglene dannes enkeltvis fra en knopp ved spissen av fjorårsskudd i øvre del av krona. De er opprette og røde eller grønne før pollinering, men blir seinere hengende med brunlige kongleskjell. Lengden på utvokste frøkongler varierer fra to til tre centimeter hos svartgran til over 15 centimeter.

Konglene får modne frø i løpet av den første sesongen. Frøa har vinge og sitter to sammen på hvert kongleskjell. Hos de aller fleste artene spriker kongleskjella når frøa er modne, slik at frøa kan slippe ut og spres med vinden (vindspredning). Etter frøspredninga faller konglene av treet.

Etter et godt kongleår må grana ha minst ett år for å opparbeide et nytt overskudd. Hvis været er gunstig under pollinering (bestøvning), temperaturene høye nok for frømodning, og det er få skader på frøanlegg eller kongler, blir det et frøår. Sikker pollinering krever varmt og tørt vær når pollenkonglene er modne. Det vil da spres så mye pollen at små vindpust fører med seg en synlig pollensky.

Det enkelte pollenkornet ser ut som et «hode med to Mikke Mus-ører» hvis man ser på det med sterk forstørrelse.

Det meste av pollineringen skjer fra fedre innen samme bestand, men pollen kan spres mange mil fra fartreet. Frømodningen er avhengig av varmesummen i perioden mellom bestøvning og høsten.

Flere steder i Norge danner grana treslagsgrense mot snaufjellet. Men i disse områdene er sommertemperaturen ofte så låg at det kan gå svært mange år mellom hvert frøår. I lavlandet sør for Dovre har vi vanligvis frøår hvert tredje eller fjerde år. Fra Trøndelag og nordover kan det gå 8–10 år mellom hvert frøår.

Spesielt i høgereliggende områder med et kaldt klima skjer foryngelsen også vegetativt. Da får de nye grantrærne akkurat samme genetisk materiale som mortreet. Vegetativ formering foregår ved at grana utvikler kraftige greiner ned mot bakken, såkalt senkere. Disse greinene vokser helt ned mot markoverflaten og vil etter hvert bli delvis infiltrert i markoverflaten. Fra greinene utvikles røtter som så danner grunnlaget for spiring av nye småplanter.

Oppe i fjellet kan vi se grupper av grantrær som har blitt dannet på denne måten, ofte ut fra et mortre i midten av gruppen.

Grana er et skyggetålende treslag og unge tre av gran klarer seg med bare to prosent av fullt lys. Det kan være en stor fordel for unge planter å vokse opp under en beskyttende «skjerm» fra de store trea, siden unge granplanter er følsomme både for vårfrost og sommerfrost. Store, greinrike tre sørger for at varmeutstrålingen fra bakken reduseres, derved økes temperaturen på bakken noe. Dette er spesielt viktig i de vanligvis mest kritiske periodene, tidlig om morgenen før sola står opp. Ved fjellskoghogst er det derfor ekstra viktig å sette igjen en del trær til frostbeskyttelse, både for naturlig foryngelse og eventuelt utsatte planter.

Pollenanalyser (palynologiske undersøkelser) har dokumentert at grana innvandret til Norge for cirka 2000 år siden. Den kom da inn østfra til Hedmark, Lierne, Inntrøndelag og spredte seg etter hvert videre vestover. Men allerede rundt 1890 blei det lansert en teori om at grana kan ha hatt en langt tidligere innvandring, fra før de siste istidene. Senere DNA-undersøkelser og funn av makrofossiler støtter denne teorien. Vi kan derfor ikke se bort fra at disse makrofossilene er rester, relikte forekomster, av granskoger som tidligere har vært tallrike.

Granas innvandring skjedde etter at Hardangervidda hadde blitt trebar. Dette resulterte i at treslaget fikk problemer med «å krysse» den værharde vidda på sin innvandring fra øst. Temperaturforholdene oppe på høgfjellet var langt fra optimale for utvikling av kongler og frø, eller for frøenes spiring.

På Vestlandet er det derfor bare noen få steder som vi i dag har naturlig forekommende gran. Det aller meste er plantet. På Voss er det et temmelig stort område med naturlig gran, eller spontan gran som det også kalles. Pollenundersøkelser dokumenterer at vi i åra 1250–1450 fikk en sterk økning i utbredelsen av granskogene på Voss. Men det er usikkert om vossegrana stammer fra granfrø som er blåst over vidda på skaren, eller om noen har tatt med seg kongler og frø over fjellet i vikingetida.

Nord for Polarsirkelen er det i dag svært små forekomster av gran. Her er det kun enkelttrær og smågrupper som dekker et svært lite areal.

Siden grana innvandret relativt seint, og derved fikk en begrenset geografisk utbredelse, har det det blitt satset mye i Norge på skogreising med planting av gran. Med skogreisingsarealer menes arealer i kyststrøk forynget med treslag som vanligvis gir høgere produksjon på stedet enn det opprinnelige treslaget som står der fra før. Skogreisingsbegrepet har også omfattet arealer med skogplanting der det tidligere ikke har vært skog. Skogreisingen blei iverksatt på 1950-tallet og var på sitt maksimum rundt 1960–1980. Da plantet man cirka 140 000 daa hvert år. Dette tallet inkluderer også skogreising med andre treslag enn vanlig norsk gran.

Landbruksdirektoratet definerer nå i sin statistikk skogreising som etablering av ny skog på arealer som tidligere ikke var betraktet som skog. Treslagsskifte er altså ikke med i denne statistikken. I perioden 2010–2017 var tallene over treslagsskifte i direktoratets statistikk 1700 daa. Mye av arealet var juletre- og pyntegrøntproduksjon.

Sibirgran (Picea obovata)er en art av gran som vokser øst for Ural og har kongler med breie, avrundete kongleskjell. I det østlige Finnmark vokser det en rase av vanlig gran som før ble regnet som en vestlig utløper av sibirgran. Sibirgrana ble da ofte regnet som en underart av vanlig gran. Nyere genetisk forskning har ført til at de fleste nå regner med to nærskyldte arter som skilte seg ut fra en nå utdødd felles stamfar for omtrent 18 millioner år sia. Vest for Ural har vi vanlig gran, og øst for Ural er det sibirgran. I løpet av de 18 millioner åra har det skjedd en viss innblanding av gener fra sibirgran i vanlig gran, heilt vest til østlige Fennoskandia og Baltikum.

Eldre grantre blir lett angrepet av råtesoppen rotkjuke som hvert år resulterer i milliontap for norske skogeiere. Råtesoppene er særlig aktive i områder der det er en del kalk i jordsmonnet. Stokker som er råteangrepet kan ikke benyttes til skurlast, og ved svært mye råte får man heller ikke solgt virket som sortimentet massevirke.

Gran kan også angripes av granbarkbillen. Ved omfattende angrep drepes trea, og dette kan ramme store områder. Granbarkbillen Ips typographus er den vanligste barkbillearten både i Sverige og Norge. Billearten er ettåring og lever hovedsakelig på trær som har dødd for mindre enn ett år siden. Granbarkbillenes naturlige fiender (maur, styltefluer og hakkespett) har behov for tørre trær og bidrar til å holde bestanden av granbarkbiller nede. Døde grantrær som de fleste granbarkbillene har forlatt, og som det ikke lønner seg økonomisk å avvirke, bør derfor stå som boplass for granbarkbillenes naturlige fiender.

Granbarkbillene er ikke særlig interessert i død ved, de vil ha fersk ved, i levende trær som er stresset av tørke. Derfor vil vi i liten grad finne granbarkbiller i tørrgraner, men her finnes altså granbarkbillens fiender. Ut fra hensynet til å redusere barkbilleangrep kan det derfor virke mot sin hensikt å hogge tørre grantrær som har stått tørre en lengre periode.

Tørkesommeren 2018 medførte stor spredning av granbarkbiller i Sverige, billene svermet to ganger dette året. I 2019 blei cirka 7 millioner kubikkmeter svensk skog påvirket av granbarkbillene. Dette var dobbelt så mye som det tidligere rekordåret 2018. Til sammenligning var Norges samlede avvirkning (inkludert avvirkning til ved) ifølge SSB 12,2 millioner m³ i 2020. Norge ble ikke rammet av billeangrep i samme omfang som våre svenske naboer.

Heksekoster dannes i flere treslag. Det utvikles da svært mange forgreinede skudd fra en enkelt knopp. Skuddene er svært korte. På gran og furu er det sjelden mer enn en heksekost i hvert tre, i lauvtre kan det være svært mange. Heksekoster forekommer oftere i høgereliggende skoger enn i lågereliggende, men fenomenet er ikke vanlig. I følge Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO) er soppangrep årsaken til heksekoster på en del lauvtre, men på gran og furu er årsaken foreløpig ikke sikkert klarlagt.

• Les også om grantørke, granbarstripe og granrust.

Følgende tabell viser volum uten bark på skogbruksmark. Med skogbruksmark menes produktiv skog eksklusiv områder der det ikke kan drives et økonomisk skogbruk på grunn av restriksjoner. Eksempler på slike restriksjoner er vernebestemmelser i verneområder og kraftgater som må holdes åpne. Med produktiv skog menes skog som produserer minst 0,1 kubikkmeter virke per dekar eller per 1000 kvadratmeter.

^{Kilde: NIBIO rapport nummer 142/2021}

Grantreas prosentvise volum av totalt volum er derfor cirka 46 prosent.

Grana vokser også svært godt, og produserer mye trevirke, spesielt på gode boniteter. Tabellen viser årlig tilvekst i kubikkmeter på skogbruksmark.

^{Kilde: NIBIO rapport nummer 142/2021.}

Grantreas prosentvise tilvekst av total tilvekst er med andre ord om lag 55 prosent.

Grantreautgjør også en betydelig andel av antall tre i Norge. Landsskogtakseringen har følgende tall.

Tabellen viser antall grantre med brysthøgdediameter på minst 5 cm i produktiv og uproduktiv skog. Med uproduktiv skog menes skog som produserer mindre enn 0,1 kubikkmeter virke per dekar.

Prosentvis antall grantre i forhold til det totale antall tre i Norge er med andre ord om lag 30 prosent.

I 2020 var den totale avvirkningen i Norge 12 089 685 kubikkmeter. Dette tallet inkluderer avvirkning til ved som utgjorde 1 848 000 kubikkmeter. Den såkalte industriavvirkningen, altså total avvirkning minus vedavvirkning, lå på 10 241 685 kubikkmeter. Industriavvirkningen er av SSB fordelt på gran, furu og lauv. Industriavvirkningen av gran var 7 163 706 kubikkmeter og utgjorde altså 70 prosent av denne avvirkningen.

Avvirkningen til ved er av SSB registrert på lauvtrevirke og bartrevirke. Siden bartrevirke utgjør både gran og furu, finnes det ikke offisiell statistikk over avvirkningen til ved fordelt på gran og furu. Avvirkningen av bartrevirke til vedformål lå på 628 000 kubikkmeter.

Døde tre, både liggende og stående, er svært viktige for biologisk mangfold. Siden vi har så mye gran i Norge blir derfor dødt virke av dette treslaget ekstra viktig. Mange organismer er avhengig av døde tre og rester av døde tre. Dette gjelder blant annet mikroorganismer, lav, moser, sopp, insekter, noen dyrearter og ikke minst en rekke fuglearter.

Mange fuglearter henter sin næring fra dødt virke i form av larver, biller og mange andre insekter. Hullrugende arter som eksempelvis hakkespetter klarer lettere å lage hull i døde enn i levende tre, for så å legge egg der. Disse hullene benyttes seinere i år etter år av mange andre fuglearter som sjøl ikke klarer å hakke ut reir, eksempelvis ugler. Også måren, som er mest aktiv om natta, benytter gjerne gamle hakkespetthull til å sove i på dagtid, i tillegg til å bruke hullene som ynglested.

^{Kilde: NIBIO rapport nummer 142/2021}

Prosentvis død ved av treslaget gran i forhold til total mengde død ved er med andre ord om lag 48 prosent.

På bedre boniteter har grana svært stor produksjon av trevirke. I ungdomsfasen har den imidlertid forholdsvis sein høgdevekst sammenlignet med lauvtrea. Grantrea får først sin maksimale årlige høgdetilvekst rundt 20–40 år.

Følgende tabell viser hvor mange år granplanter i en plantet skog på ulike boniteter bruker på å vokse opp i den såkalte brysthøgda på 1,3 meter.

Det er ingen andre norske treslag enn gran som kan produsere større volum ved omløpstider rundt 70 år. Med omløpstid menes antall år det tar fra en plante settes ut, alternativt naturlig foryngelse, til den hogstmodne skogen kan hogges.

Følgende tabell viser omløpstid og middelproduksjon per dekar (1000 kvadratmeter) og år for alternative boniteter.