gran

Granskogene dekker svært store områder i Norge. Bildet er tatt over Osensjøen i Østerdalen. Vi ser Trysilfjellene i bakgrunnen.
Grana er et svært viktig økonomisk treslag både for skogeiere og foredlingsindustri.
Tømmervelte

Artikkelstart

Gran, egentlig vanlig gran, er en art i granslekta, som er ei slekt i furufamilien, den største familien med bartre. Vanlig gran er den eneste opprinnelig viltvoksende grantypen i Norge.

Faktaboks

Også kjent som
rødgran
Etymologi

nordisk trenavn som trulig går på de spisse nålene, jamfør norrønt grǫn, 'spisst skjegg', og tysk Granne 'noe som er spisst'

Vitenskapelig navn
Picea abies
Beskrevet av
(L.) H.Karst.

Litt forenklet kan vi si at granskogen utgjør rundt halvparten av det totale volumet av tre i Norge, og omtrent halvparten av årlig samlet tilvekst av alle våre treslag.

Sjøl om grana har en mer begrenset geografisk utbredelse i Norge i forhold til furu, er gran allikevel Norges viktigste økonomiske treslag. En hovedårsak er at i de områdene av landet hvor vi finner gran, har den de fleste steder meget stor og konsentrert utbredelse. Dette har også sammenheng med omfattende granplanting etter hogst. En annen hovedårsak til granas store økonomiske betydning i Norge er at den kan benyttes til svært mange forskjellige formål. Gran benyttes til konstruksjonsvirke, utvendig panel, innvendig panel, gulvplank, møbler, laftetømmer, ved, husflidsprodukter og mye mer. Kombinasjonen av de store granressursene vi har i Norge kombinert med rask vekst og granas allsidige bruksmuligheter har derfor gitt treslaget sin viktige økonomisk posisjon i skogbruket.

Beskrivelse

Frøkongle, kvist og tre av vanlig gran, Picea abies.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Granene er tre med en rett stamme med oftest regelmessige årlige greinkranser (monopodial vekst). Når trea står fritt får de ei smalt pyramideformet krone med grønt bar helt ned til bakken.

Ingen andre heimlige tre i Norge blir så høge som grana. Vanligvis blir den mellom 20 og 30 meter, men det er målt grantre på mer enn 45 meter. Tykkelsen er derimot ikke så stor som hos flere andre trearter. Stammer med større tverrmål enn én meter er sjeldne.

Barken er tynn, en forskjell fra furuartene. Den er oftest grå eller brunlig og flaker av papirtynne skjell. På eldre stammer blir barken noe tjukkere og furet.

Nålene (blada) er smale, oftest 1 til 2,5 centimeter lange. De er spisse, men ikke stikkende. Nålene sitter på små puter på kvistene. Putene blir sittende igjen som små «tapper» på greina når nålene felles etter sju til tjue år.

Formering

Grana kan formere seg både ved frø og ved vegetativ formering.

Kongler og frø

De unge frøkonglene hos gran er røde, mens pollenkonglene blir gule når pollenet er klart for spredning.

Grana er sambu med pollenkongler (hann) og frøkongler (hunn) på samme tre. I sjeldne tilfelle kan det finnes reine hanntre uten frøkongler. Gran danner frøkongler av endeknoppen på sideskudd og pollenkongler av sideknopper på fjorårets skudd.

En stor andel kongler fører derfor til at det blir lite nye skudd, samtidig som treet bruker mye ressurser på pollen og frø. Det er derfor liten mulighet for to rike kongleår etter hverandre på samme tre.

Pollenkonglene er små, en til to centimeter lange, hengende eller opprette. De er rødlige som unge og gule når pollenet er modent. Frøkonglene dannes enkeltvis fra en knopp ved spissen av fjorårsskudd i øvre del av krona. De er opprette og røde eller grønne før pollinering, men blir seinere hengende med brunlige kongleskjell. Lengden på utvokste frøkongler varierer fra to til tre centimeter hos svartgran til over 15 centimeter.

Konglene får modne frø i løpet av den første sesongen. Frøa har vinge og sitter to sammen på hvert kongleskjell. Hos de aller fleste artene spriker kongleskjella når frøa er modne, slik at frøa kan slippe ut og spres med vinden (vindspredning). Etter frøspredninga faller konglene av treet.

Etter et godt kongleår må grana ha minst ett år for å opparbeide et nytt overskudd. Hvis været er gunstig under pollinering (bestøvning), temperaturene høye nok for frømodning, og det er få skader på frøanlegg eller kongler, blir det et frøår. Sikker pollinering krever varmt og tørt vær når pollenkonglene er modne. Det vil da spres så mye pollen at små vindpust fører med seg en synlig pollensky.

Det enkelte pollenkornet ser ut som et «hode med to Mikke Mus-ører» hvis man ser på det med sterk forstørrelse.

Det meste av pollineringen skjer fra fedre innen samme bestand, men pollen kan spres mange mil fra fartreet. Frømodningen er avhengig av varmesummen i perioden mellom bestøvning og høsten.

Flere steder i Norge danner grana treslagsgrense mot snaufjellet. Men i disse områdene er sommertemperaturen ofte så låg at det kan gå svært mange år mellom hvert frøår. I lavlandet sør for Dovre har vi vanligvis frøår hvert tredje eller fjerde år. Fra Trøndelag og nordover kan det gå 8–10 år mellom hvert frøår.

Det kan gå svært mange år mellom hvert frøår i fjellskogen. Årsaken er det kjølige klimaet mot fjellet, grantrærne her oppe trenger litt ekstra varme somre for frøsetting. Dette bildet blei tatt i fjellskog ca. 900 meter over havet i 2019. Da hadde tropesommeren 2018 lagt et meget godt grunnlag for frøår også i fjellet.
Grankongler

Vegetativ formering

Dette grantreet i fjellskogen har utviklet mange senkere, småplanter begynner å utvikle seg vegetativt fra disse senker-greinene.
Gran i fjellskog

Spesielt i høgereliggende områder med et kaldt klima skjer foryngelsen også vegetativt. Da får de nye grantrærne akkurat samme genetisk materiale som mortreet. Vegetativ formering foregår ved at grana utvikler kraftige greiner ned mot bakken, såkalt senkere. Disse greinene vokser helt ned mot markoverflaten og vil etter hvert bli delvis infiltrert i markoverflaten. Fra greinene utvikles røtter som så danner grunnlaget for spiring av nye småplanter.

Oppe i fjellet kan vi se grupper av grantrær som har blitt dannet på denne måten, ofte ut fra et mortre i midten av gruppen.

Trevirket

Granved inneholder 24 % mindre energi per volumenhet enn den populære bjørkeveden. Men granved er rimeligere enn bjørkeved og egner seg godt for fyring vår og høst når man ikke har behov for så mye varme.

Veden i vanlig gran er gulkvit uten fargeforskjell på yteved og kjerneved. Kvistene er oftest lyse og ikke særlig fremtredende. Tettheten ved 15 prosent fuktighet er cirka 0,47 gram per kubikkcentimeter.

Veden er middels hard og lett å bearbeide. Treslaget er lett å tørke og har ingen utpreget tendens til å vri seg. Styrkeegenskapene er ganske gode, nesten på høyde med furu, og veden lar seg lett lime. Gran er ikke like holdbar som kjerneved av furu, men vel så holdbar som furuas yteved. På grunn av vedens oppbygging trenger vanlig trykkimpregnering bare et par millimeter inn i granveden. Dette i motsetning til furu, der heile yteveden blir impregnert. Mesteparten av det som selges av impregnerte bord i Norge er derfor furu.

På grunn av den mer ensartede fargetonen har ikke gran den samme kraftige karakteren som furu, og til synlige formål foretrekkes derfor gran når man vil ha en mer nøytral virkning. Grankvistene er imidlertid vesentlig hardere enn furukvistene, og vil ha lettere for å bli slått i stykker under bearbeidingen.

I oversjøisk handel går gran på enkelte markeder under betegnelsen whitewood. Den må ikke forveksles med amerikansk whitewood, som er betegnelse på to forskjellige amerikanske lauvtre.

Noen skogeiere velger å investere i et småsagbruk og produserer sjøl materialer fra egen tømmerskog.

Utbredelse og historie i Norge

Naturlig utbredelse av vanlig gran (Picea abies) i Europa, såkalt spontan gran. Grønn farge angir spontan utbredelse. Kilde: Farjon 2017. Hentet fra NIBIO rapport nummer 111/2020.

Naturlig utbredt gran i Europa
Av .

Granas utbredelse viser at den er forholdsvis robust mot tøffe klimatiske forhold.

Skyggetålende treslag

Grana danner flere steder i Norge treslagsgrense mot fjellet. Her fra nasjonalparken Gressåmoen-Blåfjella-Skjækerfjella i Nord-Trøndelag.

Grana er et skyggetålende treslag og unge tre av gran klarer seg med bare to prosent av fullt lys. Det kan være en stor fordel for unge planter å vokse opp under en beskyttende «skjerm» fra de store trea, siden unge granplanter er følsomme både for vårfrost og sommerfrost. Store, greinrike tre sørger for at varmeutstrålingen fra bakken reduseres, derved økes temperaturen på bakken noe. Dette er spesielt viktig i de vanligvis mest kritiske periodene, tidlig om morgenen før sola står opp. Ved fjellskoghogst er det derfor ekstra viktig å sette igjen en del trær til frostbeskyttelse, både for naturlig foryngelse og eventuelt utsatte planter.

Innvandring av gran

Litt forblåst og pjuskete, men så er det kanskje også verdens eldste tre. En karbon-14-datering viste at de eldste restene av rotsystemet til dette grantreet er 9550 år gamle.

Pollenanalyser (palynologiske undersøkelser) har dokumentert at grana innvandret til Norge for cirka 2000 år siden. Den kom da inn østfra til Hedmark, Lierne, Inntrøndelag og spredte seg etter hvert videre vestover. Men allerede rundt 1890 blei det lansert en teori om at grana kan ha hatt en langt tidligere innvandring, fra før de siste istidene. Senere DNA-undersøkelser og funn av makrofossiler støtter denne teorien. Vi kan derfor ikke se bort fra at disse makrofossilene er rester, relikte forekomster, av granskoger som tidligere har vært tallrike.

Granas innvandring skjedde etter at Hardangervidda hadde blitt trebar. Dette resulterte i at treslaget fikk problemer med «å krysse» den værharde vidda på sin innvandring fra øst. Temperaturforholdene oppe på høgfjellet var langt fra optimale for utvikling av kongler og frø, eller for frøenes spiring.

Vestlandet er det derfor bare noen få steder som vi i dag har naturlig forekommende gran. Det aller meste er plantet. På Voss er det et temmelig stort område med naturlig gran, eller spontan gran som det også kalles. Pollenundersøkelser dokumenterer at vi i åra 1250–1450 fikk en sterk økning i utbredelsen av granskogene på Voss. Men det er usikkert om vossegrana stammer fra granfrø som er blåst over vidda på skaren, eller om noen har tatt med seg kongler og frø over fjellet i vikingetida.

Nord for Polarsirkelen er det i dag svært små forekomster av gran. Her er det kun enkelttrær og smågrupper som dekker et svært lite areal.

Skogreising

Dagens utbredelse av vanlig gran i Norge
Av .
Det har blitt plantet mye gran rundt om i Norge på steder der det kun vokste bjørk.

Siden grana innvandret relativt seint, og derved fikk en begrenset geografisk utbredelse, har det det blitt satset mye i Norge på skogreising med planting av gran. Med skogreisingsarealer menes arealer i kyststrøk forynget med treslag som vanligvis gir høgere produksjon på stedet enn det opprinnelige treslaget som står der fra før. Skogreisingsbegrepet har også omfattet arealer med skogplanting der det tidligere ikke har vært skog. Skogreisingen blei iverksatt på 1950-tallet og var på sitt maksimum rundt 1960–1980. Da plantet man cirka 140 000 daa hvert år. Dette tallet inkluderer også skogreising med andre treslag enn vanlig norsk gran.

Landbruksdirektoratet definerer nå i sin statistikk skogreising som etablering av ny skog på arealer som tidligere ikke var betraktet som skog. Treslagsskifte er altså ikke med i denne statistikken. I perioden 2010–2017 var tallene over treslagsskifte i direktoratets statistikk 1700 daa. Mye av arealet var juletre- og pyntegrøntproduksjon.

Ulike vekstformer

Hengegran (Picea abies f. viminalis) er enform av vanlig gran som har hengende kvister.

Slangegran (Picea abies f. virgata) er sjelden form av vanlig gran. Den finnes spredt over heile Norge. Kvistene er lange, ugreinete eller bare svakt greinete.

Kamgran er en sort av vanlig gran med lange, hengende smågreiner på hovedgreina.

Særegne graner i Øst-Finnmark

Sibirgran (Picea obovata)er en art av gran som vokser øst for Ural og har kongler med breie, avrundete kongleskjell. I det østlige Finnmark vokser det en rase av vanlig gran som før ble regnet som en vestlig utløper av sibirgran. Sibirgrana ble da ofte regnet som en underart av vanlig gran. Nyere genetisk forskning har ført til at de fleste nå regner med to nærskyldte arter som skilte seg ut fra en nå utdødd felles stamfar for omtrent 18 millioner år sia. Vest for Ural har vi vanlig gran, og øst for Ural er det sibirgran. I løpet av de 18 millioner åra har det skjedd en viss innblanding av gener fra sibirgran i vanlig gran, heilt vest til østlige Fennoskandia og Baltikum.

Granbar og bark

Bruken av trevirket har til alle tider vært den viktigste utnyttingen av grantrærne. Men også granbaret har blitt anvendt til mange formål, og benyttes også i dag. I tidligere tider sanket man granbar som tilleggsfôr til dyra om vinteren (spesielt til sau og geit). Bøndene høstet gjerne granbar med mye lav for å øke fôrverdien. Granbaret kunne fôres direkte ved å hekte opp kvistene i fjøset. Men i nyere tid kjørte man kvistene gjennom en hakkelsmaskin som kuttet opp granbaret til småbiter.

Granbar har også lang tradisjon til bruk som pynt, ikke minst i forbindelse med begravelser. På noen bygder var det lenge tradisjon å legge ut en lenke med granbar langs vegen der en gravferd kom forbi. Dette blei lagt ut på gårdsvegene der de munnet ut mot hovedvegen hvor gravferden passerte. Tiltaket blei gjort som en siste hilsen til den avdøde, og for å vise sympati og medfølelse overfor de etterlatte. Tradisjonen var i bruk blant annet på Fenstad på Romerike helt fram til rundt 1960-tallet.

Andre steder satte de opp grantre ved porten til gården der gravferda skulle dra forbi. Dette gjorde man blant annet i Odalen.

Men granbar har også hatt svært mange andre anvendelser. Skogsarbeidere satte opp enkle barhytter og gapahuker både for overnatting og matpauser. Det tette granbaret beskyttet godt både mot regn og vind. Før de syntetiske sitteunderlagenes tid brøyt mange friluftsfolk granbar for å lage et komfortabelt sittested, eller «boso», som det også blei kalt. Men slik bryting av granbar er faktisk ikke en del av allemannsretten og kan lett medføre råtedannelser på grantrea. Skal det brytes granbar må man derfor ha grunneiers tillatelse. Men å ta granbar fra bakken til privat bruk, når det nylig er utført en hogst, det er en del av allemannsretten.

Granbar er godt egnet til å beskytte blomsterbed mot vinterens kulde, og har vært benyttet til dette formålet i lange tidsperioder. Noen granbarkvister over plantene bidrar til å øke isolasjonen. Og fram mot jul synes fremdeles enkelte det er svært koselig å ha et lite lag med granbar foran inngangen, slik det alltid blei gjort i tidligere tider.

Forsommerens skudd på grantrærnes barkvister benyttes også i dag både i te og til sirup.

I tidligere tider kunne granbarken bli finmalt og benyttet for å drøye mjølet, og bake såkalt barkebrød. Furubark var nok mer bruka til nødmjøl, og ikke minst almebark der dette varmekjære lauvtreet var tilgjengelig. Men den viktigste bruken av granbark var til garving. Ved sommerhogst av gran var det lett å flenge av barken, og da blei den tatt vare på og solgt til garveriene.

Kvae som sårmiddel og tyggegummi

Grankvaen består i utgangspunktet av en harpiks og terpentin. Da er kvaen lys og terpentinen gir en vond smak. Men i denne fasen benyttet man i tidligere tider kvaen på sår som hadde vanskelig for å gro. Etter hvert vil terpentinen fordampe og kvaen blir fast. Fargen blir ofte blåaktig. Da har treet utviklet den såkalte «gokvaen», altså kvae som smaker ganske godt. Denne type kvae var svært populær som ungenes tyggegummi, før tyggegummien ble fabrikkprodusert.

Skader og sjukdommer

Eldre grantre blir ofte utsatt for råtesopper.
Råtesopp på gran

Rotkjuke

Granrotkjuke (Heterobasidion parviporum) på stubbe av gran. Sporene kan spre seg til friske tre.
Rotkjuke
Av .
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Eldre grantre blir lett angrepet av råtesoppen rotkjuke som hvert år resulterer i milliontap for norske skogeiere. Råtesoppene er særlig aktive i områder der det er en del kalk i jordsmonnet. Stokker som er råteangrepet kan ikke benyttes til skurlast, og ved svært mye råte får man heller ikke solgt virket som sortimentet massevirke.

Barkbiller

Tørre grantrær som har stått tørre i flere år kan inneholde flere av granbarkbillenes naturlig fiender. Men ikke granbarkbiller.

Tørt grantre

Gran kan også angripes av granbarkbillen. Ved omfattende angrep drepes trea, og dette kan ramme store områder. Granbarkbillen Ips typographus er den vanligste barkbillearten både i Sverige og Norge. Billearten er ettåring og lever hovedsakelig på trær som har dødd for mindre enn ett år siden. Granbarkbillenes naturlige fiender (maur, styltefluer og hakkespett) har behov for tørre trær og bidrar til å holde bestanden av granbarkbiller nede. Døde grantrær som de fleste granbarkbillene har forlatt, og som det ikke lønner seg økonomisk å avvirke, bør derfor stå som boplass for granbarkbillenes naturlige fiender.

Granbarkbillene er ikke særlig interessert i død ved, de vil ha fersk ved, i levende trær som er stresset av tørke. Derfor vil vi i liten grad finne granbarkbiller i tørrgraner, men her finnes altså granbarkbillens fiender. Ut fra hensynet til å redusere barkbilleangrep kan det derfor virke mot sin hensikt å hogge tørre grantrær som har stått tørre en lengre periode.

Tørkesommeren 2018 medførte stor spredning av granbarkbiller i Sverige, billene svermet to ganger dette året. I 2019 blei cirka 7 millioner kubikkmeter svensk skog påvirket av granbarkbillene. Dette var dobbelt så mye som det tidligere rekordåret 2018. Til sammenligning var Norges samlede avvirkning (inkludert avvirkning til ved) ifølge SSB 12,2 millioner m³ i 2020. Norge ble ikke rammet av billeangrep i samme omfang som våre svenske naboer.

Heksekoster

I enkelte, sjeldne tilfeller kan grana utvikle såkalte «heksekoster» med svært tette kuler av granbar.

Heksekoster dannes i flere treslag. Det utvikles da svært mange forgreinede skudd fra en enkelt knopp. Skuddene er svært korte. På gran og furu er det sjelden mer enn en heksekost i hvert tre, i lauvtre kan det være svært mange. Heksekoster forekommer oftere i høgereliggende skoger enn i lågereliggende, men fenomenet er ikke vanlig. I følge Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO) er soppangrep årsaken til heksekoster på en del lauvtre, men på gran og furu er årsaken foreløpig ikke sikkert klarlagt.

Sentral statistikk

Granvolum i norske skoger

Ved 20-40 års alder har grana sin maksimale årlige høgde tilvekst.

Følgende tabell viser volum uten bark på skogbruksmark. Med skogbruksmark menes produktiv skog eksklusiv områder der det ikke kan drives et økonomisk skogbruk på grunn av restriksjoner. Eksempler på slike restriksjoner er vernebestemmelser i verneområder og kraftgater som må holdes åpne. Med produktiv skog menes skog som produserer minst 0,1 kubikkmeter virke per dekar eller per 1000 kvadratmeter.

Volum (m³)
Grantreas volum, inklusive introduserte arter 399 849 000
Totalt volum av treslaga på norsk skogbruksmark 862 435 000

Kilde: NIBIO rapport nummer 142/2021

Grantreas prosentvise volum av totalt volum er derfor cirka 46 prosent.

Tilvekst

Grana vokser også svært godt, og produserer mye trevirke, spesielt på gode boniteter. Tabellen viser årlig tilvekst i kubikkmeter på skogbruksmark.

Volum (m³)
Total tilvekst av treslaga 22 044 000
Tilvekst av gran inklusive introduserte arter 12 320 000

Kilde: NIBIO rapport nummer 142/2021.

Grantreas prosentvise tilvekst av total tilvekst er med andre ord om lag 55 prosent.

Grantreautgjør også en betydelig andel av antall tre i Norge. Landsskogtakseringen har følgende tall.

Antall tre

Tabellen viser antall grantre med brysthøgdediameter på minst 5 cm i produktiv og uproduktiv skog. Med uproduktiv skog menes skog som produserer mindre enn 0,1 kubikkmeter virke per dekar.

Antall
Totalt antall tre 10 874 000 000
Antall grantre 3 290 000 000

Prosentvis antall grantre i forhold til det totale antall tre i Norge er med andre ord om lag 30 prosent.

Avvirkning av gran

I 2020 var den totale avvirkningen i Norge 12 089 685 kubikkmeter. Dette tallet inkluderer avvirkning til ved som utgjorde 1 848 000 kubikkmeter. Den såkalte industriavvirkningen, altså total avvirkning minus vedavvirkning, lå på 10 241 685 kubikkmeter. Industriavvirkningen er av SSB fordelt på gran, furu og lauv. Industriavvirkningen av gran var 7 163 706 kubikkmeter og utgjorde altså 70 prosent av denne avvirkningen.

Avvirkningen til ved er av SSB registrert på lauvtrevirke og bartrevirke. Siden bartrevirke utgjør både gran og furu, finnes det ikke offisiell statistikk over avvirkningen til ved fordelt på gran og furu. Avvirkningen av bartrevirke til vedformål lå på 628 000 kubikkmeter.

Døde tre

Gamle, liggende grantrær såkalte læger er svært viktige for biologisk mangfold. Slike stammer danner levested for bl.a. en rekke forskjellige lav- og mosearter.
Liggende grantre

Døde tre, både liggende og stående, er svært viktige for biologisk mangfold. Siden vi har så mye gran i Norge blir derfor dødt virke av dette treslaget ekstra viktig. Mange organismer er avhengig av døde tre og rester av døde tre. Dette gjelder blant annet mikroorganismer, lav, moser, sopp, insekter, noen dyrearter og ikke minst en rekke fuglearter.

Mange fuglearter henter sin næring fra dødt virke i form av larver, biller og mange andre insekter. Hullrugende arter som eksempelvis hakkespetter klarer lettere å lage hull i døde enn i levende tre, for så å legge egg der. Disse hullene benyttes seinere i år etter år av mange andre fuglearter som sjøl ikke klarer å hakke ut reir, eksempelvis ugler. Også måren, som er mest aktiv om natta, benytter gjerne gamle hakkespetthull til å sove i på dagtid, i tillegg til å bruke hullene som ynglested.

Kubikkmeter
Stående og liggende død ved i produktiv skog, totalt 95 180 000
Stående og liggende død ved i produktiv skog, granskog 45 420 000

Kilde: NIBIO rapport nummer 142/2021

Prosentvis død ved av treslaget gran i forhold til total mengde død ved er med andre ord om lag 48 prosent.

Produksjon

På bedre boniteter har grana svært stor produksjon av trevirke. I ungdomsfasen har den imidlertid forholdsvis sein høgdevekst sammenlignet med lauvtrea. Grantrea får først sin maksimale årlige høgdetilvekst rundt 20–40 år.

Følgende tabell viser hvor mange år granplanter i en plantet skog på ulike boniteter bruker på å vokse opp i den såkalte brysthøgda på 1,3 meter.

Bonitet G23 Bonitet G20 Bonitet G17 Bonitet G14 Bonitet G11
Antall år før treet når 1,3 m 9 10 11 13 15

Omløpstid og middelproduksjon

Det er ingen andre norske treslag enn gran som kan produsere større volum ved omløpstider rundt 70 år. Med omløpstid menes antall år det tar fra en plante settes ut, alternativt naturlig foryngelse, til den hogstmodne skogen kan hogges.

Følgende tabell viser omløpstid og middelproduksjon per dekar (1000 kvadratmeter) og år for alternative boniteter.

Bonitet G23 Bonitet G20 Bonitet G17 Bonitet G14 Bonitet G11
Omløpstid 70 år 80 år 90 år 100 år 110 år
Middelproduksjon per daa og år 1,2 m³ 0,95 m³ 0,75 m³ 0,55 m³ 0,35 m³

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Børset, Ola (1985). Skogskjøtsel, skogøkologi. Landbruksforlaget
  • Heje, K.K og Nygaard Julius (1994). Produksjonstabeller. Norsk Skoghåndbok 1994. Landbruksforlaget
  • Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Universitetsforlaget
  • Larsen, Øyvind Stranna (1997). Skogskjøtsel for kvalitet og mangfold. Landbruksforlaget
  • Larsen, Øyvind Stranna (2008). Skogbrukslære. Tun forlag

Faktaboks

gran
Picea abies
Tidligere vitenskaplig navn
Pinus abies L., Pinus orientalis Frivald ex Carr., Picea excelsa (Lam.) Link
Artsdatabanken-ID
103807
GBIF-ID
5284884

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg