Stormakt, land med særlig stor verdenspolitisk innflytelse, for eksempel (i begynnelsen av 21. århundre) USA, Kina eller Russland.

At noen stater er mektigere enn andre er et faktum, men for andre land kan det synes urimelig at stormaktene ofte handler som de selv vil, uansett innvendinger. Etter folkeretten er alle selvstendige stater rettslig likestilt, uten hensyn til forskjeller i landområde, folketall eller økonomisk makt. Dette kommer tydeligst frem i sammensetningen av FNs Generalforsamling, der medlemslandene har én stemme hver, USA som Kiribati, Norge som Kina.

Men likhetsprinsippet er en ting, praksis ofte noe annet. FN har ikke makt til å håndheve likhet mellom landene annet enn rent formelt. Derfor har også FN et Sikkerhetsråd som bestemmer i spørsmål om konflikter og trusler mot freden. I Sikkerhetsrådet har fem av de ledende stormaktene en priviligert stilling som faste medlemmer (Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA), ved siden av 10 øvrige medlemmer som velges for to år og roterer.

Disse stormaktene har fast plass og vetorett i FNs Sikkerhetsråd; det vil si at uten deres stemme kan det ikke bli noe vedtak. En skiller mellom to slags saker - prosedyrespørsmål (f.eks. om en sak skal behandles i Sikkerhetsrådet eller ikke) og realitetsspørsmål (hva en skal gjøre i den konflikten som diskuteres). Vetoretten i Sikkerhetsrådet gjelder bare i realitetsspørsmål, og slike avgjøres med 9 av 15 stemmer inklusive alle fem stormaktsstemmer. (Mer om dette, se videre lesning nedenfor.)

Når disse fem permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet er enige, kan altså FN handle. Uten stormaktenes enighet og medvirkning er det ikke meningen at FN skal handle i saker som gjelder trusler mot freden; vetoretten er en "sikkerhetsventil" for å hindre at FN kommer i konflikt med stormaktene. FN selv har ikke noen makt, det må FN "låne" av medlemsstatene, først og fremst stormaktene. 

Det finnes med andre ord ordninger som gir stormakter en sterkere stilling enn øvrige stater, også rettslig sett. FN-pakten forutsetter - og aksepterer - således den realitet at det finnes stormakter i verden, samtidig som den uttrykkelig uttaler (art. 2.1) at den bygger på prinsippet om alle medlemmers likhet (sovereign equality).

Hvem som er stormakt skifter med tiden. Enkelte land har blitt stormakter takket være folketall, militær makt, økonomisk makt og sterkt lederskap. Erobring av naboenes landområder og opprettelse av kolonier har ofte vært veien for de store til å bli enda større og sterkere. Ingen stormakt er "født" stor, men noen har alltid vært større enn andre, for eksempel Kina. 

I Europa blomstret stormaktene opp da kirkens makt avtok ved utgangen av middelalderen. Habsburgerriket vokste frem gjennom ekteskap og arv, og samlet Østerrike, Spania og mange mindre stater i et enormt keiserdømme fra 1519 under Karl den Femte. Frankrike og Storbritannia ble også ledende stormakter i Europa på 1500-tallet.  Det osmanske riket kom til som muslimsk stormakt i samme periode, etter at de hadde bekjempet de siste rester av Det østromerske (Bysantinske) riket. Det osmanske riket var habsburgernes fremste utfordrer i Middelhavsregionen og på Balkan. Senere har Portugal, Sverige og Nederland alle i sin tid vært stormakter i kortere perioder. Russland ble stormakt under Peter den Store, og har beholdt sin status hele tiden siden (mellom 1917 og 1991 under navnet Sovjet-Russland / Sovjetunionen).

Etter Napoleonskrigene (1815-) regnet man som stormakter Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen (fra 1871 Det tyske rike). Frankrike var i 1815 i realiteten knust som stormakt i og med Napoleons fall, men ble tatt inn i varmen igjen på de andre stormaktenes nåde, for å unngå et maktvakuum og sikre Europas stabilitet.  

I fellesskap fikk disse stormaktene på 1800-tallet navnet Den europeiske konsert, fordi de i en periode samrådde seg om hvordan Europas politiske forhold skulle ordnes. Senere kom USA (1898) og Japan (1904) til som stormakter. Italia ble under tvil regnet som stormakt fra 1878, da landet ble invitert med i Berlinkongressen, men landet har ikke vært ansett som stormakt etter Første verdenskrig.

De to verdenskrigene førte til store forskyvninger. Ved Første verdenskrigs slutt opphørte Østerrike å være stormakt. I mellomkrigstiden, før Annen verdenskrig, var Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Japan ledende stormakter, i tillegg til USA. Fra slutten av Annen verdenskrig var Tyskland og Japan nedkjempet og ikke lenger ansett som stormakter; også Storbritannias og Frankrikes makt ble mindre. Under hele den kalde krigen (1945-1990) var det bare to ledende stormakter ("supermakter") som i kraft av sine atomvåpenarsenal dominerte verdenspolitikken - USA og Sovjetunionen.  

Tyskland og Japan regnes fra 1960-tallet som økonomiske stormakter, men begge har avholdt seg fra å søke gjenoppbygging av sin tidligere militære kapasitet. Det europeiske samarbeidet i EF og senere EU har (fra 1998) ført til  felles europeiske militære innsatsstyrker, både bakkestyrker og marineenheter, men handlekraften er i sin natur begrenset av de enkelte medlemsstatenes nødvendige medvirkning. EU kan derfor ikke regnes som noen stormakt. 

Sovjetunionen brøt sammen i 1991, og med det tok Den kalde krigen slutt. Sovjetunionen ble oppløst i mange deler. Bare den største delen, Russland, er senere blitt regnet som stormakt.

Supermaktsbegrepet er (inntil videre) lagt på hyllen, selv om USA fortsatt har en dominerende rolle i verden både politisk og militært. Det kan likevel endre seg. Kina er i ferd med å innta en ny stormaktposisjon. 

FNs Sikkerhetsråd

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.