Bysants, Det bysantinske riket eksisterte fra midten av 300-tallet og fram til det gikk under med osmanenes erobring av Konstantinopel i 1453. Riket oppstod mellom 330 og 395 e.Kr. i Romerrikets østlige del. Dette skjedde i forbindelse med at Konstantin den store opprettet en ny hovedstad for Romerriket i Konstantinopel, som lå på ruinene av den gamle byen Bysants.

På sitt største omfattet riket store deler av det nåværende Europa, Nord-Afrika, Midtøsten og deler av det vestlige Asia. Det bysantinske riket kjennetegnes gjerne ved sin sterke kristne religiøse identitet, der keiseren og patriarken var de to mektigste skikkelsene.

Bysantinske rike. Konstantinopel inntas og plyndres av deltakerne i det fjerde korstog 1204. Korsfarerne avsatte keiseren og la den greske kirken under paven i Roma. Miniatyr fra 1462.

Fri. fri

Det bysantinske rike, også kalt Bysants, var opprinnelig den østlige delen av Romerriket. Opprettelsen av en østlig hovedstad i Konstantinopel skulle lette administrasjonen i det store romerske imperiet. Delingen i øst og vest ble gjennomført av keiser Diokletian på slutten av 200-tallet. Dette «annet» og kristne Roma viser østens betydning i rikssammenheng og gav samtidig pavedømmet en selvstendig stilling overfor keisermakten, til tross for at herskeren i Konstantinopel frem til 395 ofte var enekeiser (330–37, 351–64, 392–95).

Etter 395 var det bysantinske rike etablert. I de første århundrer (frem til keiser Heraklios 610–41) var den romerske innflytelsen dominerende, og riket blir ofte kalt det østromerske riket. Den egentlige bysantinske perioden strekker seg fra midten av 600-tallet.

Etter at Konstantinopel ble erobret og plyndret under det fjerde korstog 1204, ble riket delt og redusert. Det bysantinske rike gikk endelig til grunne da Konstantinopel ble erobret av osmanene 1453.

Den romerske keisermakten hadde fortsatt universelle ambisjoner i 395 da Theodosius den store delte riket mellom sønnene Arcadius i Konstantinopel og Honorius i vest (med hovedstad i Ravenna fra ca. 400). Meningen var opprinnelig bare å oppnå en hensiktsmessig deling av forvaltningen, men skillet ble etter hvert reelt.

Theodosius 2 (408–450) hadde en tid planer om å gjenopprette riksenheten, men germanerne truet Italia, og den nye keiseren foretrakk å konsentrere seg om å organisere østriket og sikre fred med det sasanidene i Iran. Da det vestromerske rike falt for germanerne 476, ble keiseren i Konstantinopel den eneste i kristenheten – en posisjon han innehadde like til 800, da Karl den store lot seg krone i Roma og dermed noe ufrivillig la grunnen til det tysk-romerske rike.

Den største herskerskikkelsen i det bysantinske rikes første 250 år var Justinian 1 (527–565). Hans feltherrer Belisarios og Narses erobret Italia og store områder i Nord-Afrika og langs den spanske kyst: det vestlige middelhav var for en tid igjen et Mare nostrum (Vårt hav). Men forsøket på å gjenopprette det gamle romerriket var nytteløst, og riket falt snart sammen.

Justinian gjennomførte en forvaltningsreform, utgav en stor lovsamling, Corpus juris civilis, og satte i gang store byggearbeider, ikke minst kirker (Hagia Sofia i hovedstaden og San Vitale i Ravenna) og festninger. Bysantinsk kunst hadde sin første storhetstid under Justinian.

Mer skjebnesvangert var det at han for å motvirke religiøst uenighet i sitt rike etablerte seg som teologisk diktator og la den offisielle kirke under keisermakten ved å påtvinge de ulike retningene kompromisser i ortodoksiens navn: dette førte til mistenksomhet i vest og sterk uvilje i de østlige provinsene (nestorianerne i Syria og monofysitterne i Armenia), der arabernes erobringer under islams banner senere ofte skulle bli oppfattet som en befrielse fra cæsareopapismen. Samtidig var kristendommens konsolidering det viktigste resultat av overgangsperioden. Antikkens livsstil ble fornektet, blant annet ble Platons akademi i Athen stengt 529.

Etter Justinians død stod riket snart midt i en eksistenskamp mot angripere i vest og øst. Allerede under hans etterfølger Justin 2 (565–578) kom det til store territorielle tap i Italia (langobardene) og på den nordøstlige Balkanhalvøya (slaviske stammer). Enda alvorligere ble situasjonen i øst, der krigene med perserne ble gjenopptatt 571.

Heraklios (610–641) gikk seirende ut av kampen: det sasanidiske rike var knust og 630 kom han som triumfator tilbake til Konstantinopel. Men også det bysantinske rike var tappet for krefter, og dette lettet de arabiske stammenes veldige ekspansjon inn i Palestina (634), Syria (636) og Egypt (639–642). Araberne kom også til å true selve Konstantinopel og først etter fem års årvisse beleiringer lyktes det å drive dem bort (678).

Fra midten av 600-tallet var store deler av østriket gått tapt, men til gjengjeld ble rikskjernen fastere organisert. I stedet for den foreldede romerske forvaltningen og leiehærene ble det opprettet militærdistrikter med plassering av troppeavdelinger (tema, plur. temata = oppstilte) på arvelige gårdsbruk. Administrasjonen ble overtatt av de militære kommandantene.

Men først og fremst ble riket gjennomhellenisert: gresk ble riksspråk i stedet for latin, den romerske keisertittelen ble forlatt og den greske kongetittelen basileios antatt. Det bysantinske rike fjernet seg ytterligere fra Vesten, men ble til gjengjeld et østeuropeisk sentrum, og holdt på forestillingen om romertradisjonen i statens organisasjon og ytre politikk.

Gjennom fem hundre år ble riket styrt av noen få keiserdynastier: Heraklios', det syriske (isauriske), det frygiske (amoriske), det makedonske og det komnesiske (se oversikt over keisere). Riket var under press fra flere kanter. I to århundrer førte bysantinerne stadig småkrig mot araberne langs en grense som alt i alt lå temmelig fast. På Balkanhalvøya ble det nye bulgarske riket sør for Donau en stadig trussel, som det bysantinske rike brukte store krefter på å holde i sjakk.

De stadige angrepene på 600- og 700-tallet førte også til kulturell utarming. I denne perioden brøt det også ut en opprivende strid om de religiøse kultbildene, den såkalte billedstriden, som varte 726–843. Den brøt ut for alvor da Leo 3 (726) forbød billeddyrkelsen, og ikonoklastene (billedstormerne) førte kampen mot ikoner og annen religiøs bildende kunst, for eksempel i mosaikk. På kirkemøtet i Nikea 787 vant billedvennene en delvis seier. En ny kamp mot billeddyrkelsen oppstod under Leo 5 (813–820), men ikke så sterk som tidligere.

Konflikten ble avsluttet da ikonoklastene under enkekeiserinne Theodora (formynder for Mikael 3 «Drukkenbolten») ble fordømt på en synode i Konstantinopel 843. Striden stimulerte på nytt den intellektuelle og litterære aktiviteten. Billedstriden har også ofte trukket oppmerksomheten bort fra den dyktige administrasjon og det vellykkede grenseforsvar under isaurerne.

Innenrikspolitisk var striden også uttrykk for keiserens kamp mot munke- og prestemakt. Utad førte den til konflikt med paven i Roma. Da det bysantinske rike ikke kunne gi paven vern mot langobardene, ble ikonoklasmen en medvirkende årsak til at pavestolen søkte støtte hos frankerne og dermed vendte seg vestover, og verken gjeninnføringen av billeddyrkelsen eller det nye makedonske dynasti i det bysantinske rike kunne forhindre at det 867 kom til oppløsning av den romerske kirkeuniversalismen (endelig brudd 1054).

På 900- og 1000-tallet hadde riket sin store tid. De «makedonske» (egentlig armenske) keiserne 867–1056 drog Lilleasia, Syria og Mesopotamia inn under sitt styre. Bulgaria, Serbia og Russland ble bysantinsk misjonsmark og antok den ortodokse tro. Basileios 2 (976–1025) kuet godseieraristokratiet, erobret 1018 selve Bulgaria (under det bysantinske rike i 150 år) og fremmet kulturell vekst.

Ved midten av 1000-tallet strakte riket seg fra Sør-Italia i vest til Kaukasus i øst, og fra Donau i nord til Kreta og Kypros i sør. For rikets kunstnere og lærde, fagarbeidere og teknikere var Vest-Europa et underlegent og underutviklet område. For Harald Hardråde var det en ære å få tjene under herskeren i Bysants (1032–44) og lære gresk språk og kultur å kjenne. Keisermakten forente geistlig og verdslig autoritet i den grad at de moderne begrepene kirke og stat bare kan brukes med store forbehold.

I tiden like før 1100 kom svakhetstegn til syne. De store godseierne, især i Lilleasia, ble sterke nok til å underkue småbøndene som fra gammelt av dannet kjernen i keiserens hær. En økonomisk krise undergravde tilliten til rikets berømte gullmynt. Nomadestammer gikk stadig på ved nedre Donau, og ved østgrensen truet en ny fare – de seldsjukkiske tyrkerne, som etter seieren ved Manzikert 1071 startet invasjonen av Lilleasia. Fra 1054 var også kirken ugjenkallelig splittet mellom Roma og Konstantinopel, og unionen ble senere bare episodisk gjenopprettet. Normannerne overtok Sicilia 1071. Men de dyktige herskerne av Komnenos-ætten (1057–59 og 1081–1185) og deres generaler holdt riket oppe ved diplomati og krigskunst, enda de ble mer avhengige av leietropper og derfor kom i pengevanskeligheter.

På kortere sikt ble tyrkerne mindre farlige for riket enn de kristne korsfarerne. Sigurd Jorsalfars opptreden i Konstantinopel 1111 (under Aleksios 1 Komnenos) viser at han hadde oppfattet at keiserens makt var på retur, og alliansen mellom kjøpmannsrepublikken Venezia og Fredrik Barbarossa 1177 hadde direkte brodd mot det bysantinske rike. Det fjerde korstog var et direkte felttog mot Konstantinopel, foretatt etter venetiansk initiativ.

Da «latinerne» hadde stormet og plyndret Konstantinopel 1204, ble riket delt i en rekke føydalstater. De viktigste var det latinske keiserdømme i Konstantinopel, bysantinernes keiserriker Nikea og Trapezunt (i det sistnevnte satte ætlinger av Komnenos-dynastiet seg fast) og Despotatet Epirus. Selv om Mikael 8 Palaiologos 1261 med genovesisk hjelp gjenerobret Konstantinopel og grunnla det siste keiserhuset der, var territoriet sterkt redusert. Latinerne var fortsatt herrer på Peloponnes (despotatet Mistra), i hertugdømmet Athen og på en del av de greske øyene. Dessuten var de osmanske tyrkerne nå på stadig fremmarsj. Fra 1421 av var det bysantinske rike i permanent krisetilstand: tyrkerne gjorde allerede året etter et forsøk på å ta Konstantinopel, og 1444 seiret de over en korsfarerhær ved Varna. Dermed strandet det siste vestlige forsøk på å redde Konstantinopel, og byen falt for sultan Mehmet (Muhammed) 2 i 1453. Den siste av palaiologene, Konstantin 11, falt i kamp på murene. Peloponnes ble erobret 1460 og Trapezunt-riket året etter.

«Det annet Roma» var gått til grunne. Den bysantinske tradisjonen ble opprettholdt av de ortodokse kirkesamfunn. Munken Filofej i Pskov brukte mindre enn 100 år senere i skrifter til storfyrstene i Moskva uttrykk som «Moskva – det tredje Roma» og «det hellige Russland»: «to Roma er falt, det tredje består og et fjerde vil det aldri bli». Ivan den grusomme, som Filofej omtalte som «den eneste kristne hersker» skulle da også snart ta tittelen tsar (caesar).

Gresk var riksspråk i Det bysantinske riket siden 6. århundre. Skriftspråket bygde på det greske fellesspråket koine fra hellenistisk tid, som stivnet i et arkaiserende kunstspråk. De andre språkene i det flerespråklige riket, sammen med administrasjons- og kirkespråket, skapte en ny språkramme for middelaldersk gresk.

Den språklige situasjonen ble i stadig økende grad karakterisert av fenomenet "diglossia" (to-språk), dvs. en avstand mellom det skriftlige og det muntlige språket - riksspråk og folkespråk. Folkespråket utviklet seg videre fra skriftspråket og resulterte i nygresk. De såkalte akritiske sangene viser at det var en forbindelse mellom de to språkene.

Flere dialekter (f.eks. tsakonisk, pontisk, kypriotisk) som fortsatt brukes har beholdt flere elementer av middelaldersk gresk enn nygresk.

  • Norwich, John Julius, Bysants’ historie, Pax forlag A/S, 1997.
  • Kazhdan, Alexander (red.), Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, 1991.
  • Gregory, Timothy E., A history of Byzantium, Blackwell Publishing, 2010.
  • Treadgold, Warren, A history of the Byzantine State and Society, Stanford University Press, 1997.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.