Det Norske Videnskaps-Akademi

Videnskabs-Selskabet i Christiania ble etablert i 1857 som et privat selskap på initiativ fra en gruppe professorer ved Det Kongelige Frederiks Universitet, dagens Universitetet i Oslo. Bak etableringen lå det en oppfatning om at landets eneste universitet – som var en statlig institusjon – i for stor grad var bundet til oppgaven å utdanne statens embetsmenn. Professorene savnet en institusjon i hovedstaden som kunne konsentrere seg om forskning.

Opprettelsen av Videnskabs-Selskabet var dermed et uttrykk for at forskning begynte å bli en viktig faktor i norsk akademia. Nå ble det om å gjøre å knytte kontakter med et vitenskapelig fellesskap ute i Europa. Selskapets hovedoppgave var fra begynnelsen å publisere norsk forskning for et internasjonalt vitenskapelig publikum. Norske vitenskapsmenn fikk nå muligheter, som de ikke hadde ved landets eneste universitet, til å publisere originale lærde arbeider. På denne måten bidro Videnskabs-Selskabet til å etablere norsk vitenskap på en internasjonal arena.

Fra omkring århundreskiftet og fram til andre verdenskrig utviklet DNVA seg til å bli en kjerneinstitusjon i norsk kultur og vitenskap, ikke minst som følge av professor Waldemar C. Brøggers kraftfulle innsats. Brøggers kongstanke var å utvikle frittstående forskningsinstitusjoner i Norge etter utenlandske – særlig svenske – forbilder, der landets fremste forskere kunne vie seg til sin forskning uten å måtte ta sidehensyn til undervisning og eksamensarbeid.

Brøgger satt i formannskapet for Videnskabs-Selskabets (senere Videnskaps-Akademiets) matematisk-naturvitenskapelige klasse fra 1894 til 1914, han stod bak opprettelsen av Nansenfondet i 1897, og Brøgger satt i presidiet fra 1915 til 1935. Hans arbeid for DNVA gjennom en mannsalder kan oppsummeres i tre punkter: 1) et ustanselig arbeid for å tilføre institusjonen økonomiske midler som skulle gi uavhengighet og handlefrihet, 2) anskaffelse av Astrup-villaen i 1911 som utviklet og befestet institusjonens identitet som kulturinstitusjon og lokomotiv for norsk forskningsutvikling og 3) politisk gjennomslag etter første verdenskrig for finansiering av norsk forskning gjennom frie forskningsfond.

1 1940 forvaltet Nansenfondet en grunnkapital på 8,5 millioner kroner, og gjennom 1930-tallet tilførte dette og akademiets andre fond norsk forskning hvert år 300 000–350 000 kroner. I løpet av mellomkrigstiden stod DNVA fram som en selvbevisst og offensiv pådriver overfor både stat og næringsliv. Visjonen var at økonomiske investeringer i såkalt fri og grunnleggende forskning ville virke både politisk og kulturelt dannende og legge grunnlaget for teknologiske nyvinninger og økonomisk vekst. I en internasjonal sammenheng var den norske satsingen på vitenskap og forskning beskjeden, men det frittstående Videnskaps-Akademiet befestet gjennom 1920- og 1930-årene sin sentrale rolle i den nasjonale forskningsfinansieringen. I 1933 kunne DNVAs styre uten omsvøp presentere institusjonen som «et centralorgan […] for norsk videnskab».

Det Norske Videnskaps-Akademi spilte en viktig rolle i arbeidet med å utvikle rammeverket for den store veksten i norsk forskning i tiårene etter 1945. Ikke minst bidro akademiet på en avgjørende måte til at store deler av overskuddet fra det nylig opprettede Norsk Tipping A/S (1946) tilfalt norsk forskning. Etableringen av det grunnforskningsorienterte Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) i 1949 var et direkte resultat av dette arbeidet. Gjennom å bidra til opprettelsen av det statlige NAVF underminerte det frittstående Videnskaps-Akademiet samtidig sin egen sentrale rolle i norsk forskningsforvaltning.

Fram til begynnelsen av 1960-årene stod NAVF – og til en viss grad også de andre forskningsrådene – under klar innflytelse av den Brøgger-inspirerte ideologien om betydningen av den såkalt grunnleggende og frie forskningen. Men utover i 1960-årene – og sterkt inspirert av OECD – ble den voksende forskningsvirksomheten også i Norge stilt overfor stadig klarere politiske og byråkratiske krav om mer umiddelbar økonomisk nytte og praktisk-politisk relevans. DNVA nådde snart et historisk bunnpunkt, både når det gjaldt innflytelse og omdømme. Fra slutten av 1960-årene framstod Videnskaps-Akademiet ikke bare som en institusjon uten særlig praktisk betydning, men også som selve forsvarsverket for en aldrende akademikerelites nostalgiske, konservative og utdaterte syn på forskning og forskningspolitikk. Ved begynnelsen av 1970-årene var da også akademiet nær ved å bli redusert til en ubetydelig og rent symbolsk enhet under NAVF.

Fra litt ut i 1980-årene opplevde Videnskaps-Akademiet en langsom revitalisering. Akademiet synes etter hvert igjen å komme mer i flukt med de forskningspolitiske vinder. Gjennom de tre siste tiårene har DNVA inngått i flere langvarige og fruktbare nasjonale og internasjonale samarbeidsprosjekter og støttet og/eller vært vertskap for betydningsfulle institusjonelle nydannelser i det norske forskningslandskapet.

Samarbeidet med Statoil fra 1985 om «målrettet grunnforskning» i forbindelse med oljevirksomheten, kalt VISTA-programmet, samt etableringen av det eliteorienterte Senter for grunnforskning ved Det Norske Videnskaps-Akademi i 1992, var tidlige uttrykk for denne revitaliseringen. Tendensen ble bare forsterket fra rundt årtusenskiftet. Akademiets tradisjonelle orientering mot den akademiske eliten fikk fornyet gehør i en tid der det nærmest ble forskningspolitisk allemannseie å satse på sentre for fremragende forskning og sentre for forskningsdrevet innovasjon for å bedre nasjonens konkurranseevne i det som stadig oftere, både nasjonalt og internasjonalt, ble omtalt som den globale kunnskapsøkonomien.

Inntrykket av at Det Norske Videnskaps-Akademi er blitt mer relevant som symbol for og bærer av en akademisk elitekultur, forsterkes også av at institusjonen nå deler ut fire internasjonale forskningspriser med både premiebeløp og ambisjoner på Nobelpris-nivå: Abelprisen i matematikk fra 2003 og de tre Kavliprisene i henholdsvis astrofysikk, nevrovitenskap og nanovitenskap fra 2008.

• Det Norske Videnskaps-Akademi

• Amundsen, Leiv (1960), Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo 1857-1957, 1957-60, 2 b, Aschehoug forlag.
• Helsvig, Kim G. (2007), Elitisme på norsk. Det Norske Videnskaps-Akademi 1945-2007, Novus Forlag.
• Helsvig, Kim G. (2009), «Fortidslevning eller moderniserende elite? Det Norske Videnskaps-Akademi etter 150 år», s. 218-237 i Jan Eivind Myhre, John Peter Collett og Jon Skeie, Kunnskapens betingelser. Festskrift til Edgeir Benum. Vidarforlaget.