Tysk er et germansk språk som sammen med nederlandsk, frisisk og engelsk hører til den vestgermanske språkgruppen i den indoeuropeiske språkfamilien.

Tysk snakkes i dag av litt over 100 millioner mennesker og er det største morsmålsspråket i Europa.

Tysk er offisielt språk i Tyskland (82,6 millioner), i Østerrike (8,8 millioner) og i Liechtenstein (376 000). Tysk er ett av fire offisielle språk i Sveits, der 60–70 prosent av befolkningen (5,4 millioner) har tysk som morsmål (det talte språket kalles sveitsertysk). I Luxembourg (0,3 millioner) og Belgia (0,1 millioner) er også tysk offisielt språk, mens tysk er anerkjent regionalspråk i Sør-Tyrol i Italia (0,3 millioner).

Historisk sett var den franske regionen Alsace (tysk Elsass) tyskspråklig. Siden 1600-tallet har Alsace skiftet politisk tilhørighet mellom fransk og tysk flere ganger. I 1946 snakket ca. 90 prosent av befolkningen i Alsace tysk, men andelen har gått sterkt tilbake. Av de 1,8 millioner som lever i Alsace i dag, sier ca. 46 prosent av den eldre befolkningen at de snakker tysk, men blant de unge er andelen bare rundt tre prosent.

I Ungarn er den tyske befolkningen (ca. 200 000) rettslig anerkjent som minoritet. 30 000 av disse har en regional variant av tysk som førstespråk, mens flertallet har tysk (standardtysk) som andrespråk.

I Danmark i Nordslesvig er tysk anerkjent som minoritetsspråk. Den tyske minoritetsgruppen i Nordslesvig består av rundt 15 000 personer. København hadde en relativt stor og innflytelsesrik tysk befolkning fra 1500-tallet. Flere av disse utvandret til Tyskland under den første slesvigske krigen i 1848. Fortsatt bor det mange tysktalende i København, og her ligger også den eldste (1575) tyske utenlandsskolen.

Nord- og Sør-Amerika hadde tidligere et betydelig antall tysktalende. Mot slutten av mellomkrigstiden var det ca. 10 millioner tysktalende i USA. Særlig i delstaten Pennsylvania var det store grupper tyskspråklige innvandrere, men dette tallet er gått sterkt tilbake. I Sør-Amerika er det særlig mange tysktalende i Brasil og Argentina, men også mindre grupper (noen tusen personer) i blant annet Chile og Den dominikanske republikk. I en del tidligere tyske kolonier og bosetningsområder i Afrika (Namibia og Sør-Afrika) er det fremdeles tysktalende grupper. I Australia er den tyske befolkningen den sjette største etniske gruppen, rundt 76 000 australere oppgir å ha tysk som morsmål.

Store deler av Øst- og Sørøsteuropa var før andre verdenskrig tyskspråklig. Etter andre verdenskrig ble de tyske områdene øst for elven Oder-Neisse lagt under Polen, det vil si det sørlige Øst-Preussen, Danzig og Vest-Preussen, den østlige delen av Pommern, Brandenburg og Schlesien. Sovjetunionen overtok den nordlige delen av Øst-Preussen. Den tyske befolkningen i disse områdene måtte flykte. Også fra andre land i Øst- og Sørøst-Europa (Ungarn, Tsjekkoslovakia, Romania, Jugoslavia) ble tyskspråklige innbyggere fordrevet. Man regner med at denne tvangsmigrasjonen omfattet mellom 12 og 14 millioner mennesker.

Belegg for ordet tysk (deutsch) i latinisert form theodiscus finnes fra år 768, for den gammelhøytyske formen diutisk fra rundt år 1000. Diutisk betyr 'det som tilhører folket' og betegnet folkespråket i motsetning til latin. I Das Annolied fra rundt 1080 (tidlig middelhøytysk tid) blir diutsch brukt som betegnelse for landet og folket, for eksempel diutsche lant / diutischi liute / diutschi man. Tyskland (Deutschland) som enhetlig betegnelse blir først vanlig fra 1400-tallet.

Det er stor variasjon i navnet på språket tysk på ulike språk. De skandinaviske landene (tysk) og nordsamisk (duiskkagiella) følger den gammelhøytyske formen diutisk. Det engelske German går tilbake til latinsk-romersk Germani, som var betegnelse på folkegrupper nord for Alpene. Fransk (allemand) tar derimot utgangspunkt i navnet på alemannerne, en samlebetegnelse for folkegrupper i sørvestlig del av Tyskland og i Sveits. Slaviske språk bruker ulike avledninger av det urslaviske ordet němьcь, som betyr «fremmed» (fra adjektivet němъ, som betyr «stum»). På sorbisk, som er et minoritetsspråk i Tyskland og snakkes i Lausitz, heter for eksempel tysk nimščina eller němčina.

Nedertysk deles inn i

  • vestnedertysk/ nedersaksisk (nordnedersaksisk med blant annet slesvigsk, holsteinsk og oldenburgsk, vestfalisk, østfalisk)
  • østnedertysk (med mark-brandenburgske og mecklenburg-vorpommerske dialekter)

Høytysk deles inn i

  • overtysk (Oberdeutsch)
  • mellomtysk (Mitteldeutsch)

Overtyske dialekter er alemannisk (Schwaben, Sveits, Øvre Alsace), bayersk (Bayern og Østerrike) og østfrankisk.

Mellomtyske dialekter er østmellomtysk (thüringisk, oversaksisk, slesisk), vestmellomtysk (rhinfrankisk og mellomfrankisk, som igjen deler seg i ripuarisk og moselfrankisk, hessisk).

Østtyske dialekter som oppstod etter østkolonaliseringen (Øst-Preussen, Vest-Preussen, Pommern, Schlesien) i middelalderen, er delvis gått tapt etter den andre verdenskrig.

Avgjørende for nedertyske dialekter og språk var at høytysk overtok som standardspråk både i tale og skrift i det nedertyske området etter Hansatiden. Berlin lå for eksempel i middelalderen i nedertysk språkområde. I dialekter i og rundt Berlin finnes rester av nedertysk, men det er høytysk som er standarden.

Tysk er et språk med et mer omfattende bøyningssystem enn for eksempel norsk. Dette gjelder både bøyning av verb, substantiver, pronomener og adjektiver. Én av grunnene til det omfattende bøyningssystemet er at tysk har kasus.

Tysk har fire kasus: nominativ, akkusativ, genitiv og dativ. Det er andre språk som har langt flere kasus enn tysk, for eksempel finsk (15), nordsamisk (7) og russisk (6). Det norrøne språket som norsk stammer fra, hadde fire kasus, de samme som i tysk. I dagens norsk finnes det i noen dialekter rester av dativ i bestemt form, og vi kan også se spor av kasusbøyninger i faste uttrykk som til bords, til salgs, i søvne, på ferde og i stedsnavn som Hamre, Hauge og Lom.

Språk som ikke har kasus stiller gjerne strengere krav til hvor i setningen ordene plasseres. Det er ordstillingen som markerer 'hvem som sier hva til hvem', mens kasusspråk kan ha en friere ordstilling. Bøyningsformen til ordet viser hvilken funksjon det har i setningen.

Kasus er altså på den ene siden en måte å markere hvilken funksjon ord har i setningen, om det er et subjekt, direkte (akkusativobjekt) eller indirekte objekt (dativobjekt). På den andre siden har preposisjonene i tysk betydning for artiklers, substantivs og pronomens form. Etter noen preposisjoner brukes akkusativformen, etter andre preposisjoner dativ eller genitiv.

Tyske substantiv har tre grammatiske kjønn, i likhet med norsk: Hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Men både ubestemt og bestemt artikkel har flere bøyningsformer enn på norsk.

Substantiv i bestemt form entall ser slik ut i de fire kasusene:

nominativ akkusativ dativ genitiv
die Lampe die Lampe der Lampe der Lampe
der Hund den Hund dem Hund des Hundes
das Haus das Haus dem Haus des Hauses

Lampe er altså hunkjønn som på norsk, hund er hankjønn og hus intetkjønn.

For personlig pronomen entall ser det slik ut:

nominativ akkusativ dativ genitiv
ich mich mir meiner
du dich dir deiner
er/sie/es ihn/sie/es ihm/ihr/ihm seiner/ihrer/seiner

Genitivformen til personlig pronomen er sjelden i bruk.

Et par eksempler på hvordan kasus fungerer i en setning:

  • Ich habe den Hund gesehen –> ich er subjekt, og da brukes nominativformen. Hund er direkte objekt (akkusativobjekt) og da brukes akkusativ, derfor må bestemt artikkel få akkusativformen den.
  • Der Hund hat ihn gebissen –> Hund er subjekt, nominativ brukes, ihn er direkte objekt (akkusativobjekt) og får akkusativformen.
  • Sie hat ihm schon das Geschenk gegeben –> sie er subjekt, nominativ brukes, ihm er indirekte objekt (dativobjekt), dativ brukes, das Geschenk er direkte objekt (akkusativobjekt), akkusativformen, som er den samme som i nominativ, brukes.

Når det gjelder preposisjoner, må man lære hvilken kasus ordet etter skal ha. På tysk er det også slik at etter visse verb pluss preposisjon må objektet bøyes i akkusativ, men etter samme preposisjon med et annet verb brukes dativformen. Dette gjelder særlig preposisjonene an og auf.

For eksempel får denken an (tenke på) akkusativ: Ich denke an dich, mens leiden an (lide av) får dativ: Sie leidet an einem schlimmen Ekzem. Et eksempel med auf er hoffen auf (håpe på) som får akkusativ: Ich hoffe auf ein gutes Ende, mens bestehen auf (stå ved) får dativ: Er besteht auf seinem Recht. Dette er forhold som er vanskelig å finne en logisk grunn til, det har utviklet seg slik over tid. Det er også variasjoner i talemålet, slik at i noen dialekter benyttes akkusativ, i andre dativ.

Det er spesielt to forhold som er sentrale når det gjelder substantiv: hvilket kjønn substantivet har, og hva flertallsformen er.

Alle substantiv skrives med stor forbokstav på tysk. Noen substantiv kan ha to kjønn; spesielt gjelder dette nye ord som kommer inn i språket som engelske lånord: der/das Blog, der/das Tweet, die/das Mail.

Det finnes mange flere flertallsformer på tysk enn på norsk.

  • -e: der Brief – die Briefe (brev)
  • -e pluss omlyd: die Stadt – die Städte (by)
  • -er: das Kind – die Kinder (barn)
  • -er pluss omlyd: der Mann – die Männer (mann)
  • -(e)n: die Lampe – die Lampen / das Hemd – die Hemden (lampe, skjorte)
  • -s: der/ das Tweet – die Tweets (twittermelding, tweet)
  • -ingen ending: der Wagen – die Wagen (bil)
  • -ingen ending pluss omlyd: die Tochter – die Töchter (datter)

Det finnes regler og holdepunkter for hvilken ending et substantiv får i flertall. For eksempel får de fleste hankjønns- og intetkjønnsord endingen -e (med eller uten omlyd), mens noen intetkjønnsord, men ingen hunkjønnsord får endingen -er.

Når det gjelder hvilket kjønn substantivene har, finnes det også mange holdepunkter, som for eksempel at ord som ender på -ei, -heit, -keit, -in, -ion, -schaft, -tät og -ung er hunkjønnsord (die Zeitung – avis, die Freiheit – frihet). Ord som ender på -chen er intetkjønn. Derfor er das Mädchen, som betyr jente, intetkjønn på tysk.

Adjektiver som står foran et substantiv må bøyes. Grammatikken skiller mellom sterk og svak bøyning.

Den svake bøyningen av adjektiv forekommer etter bestemt artikkel i alle former (der, die, das, den, dem, des) etter ubestemt artikkel i de bøyde formene (eine, einen, einer, einem, eines), etter de bøyde formene av kein (ingen) og eiendomspronomene (meine, meinen, meinem, meines og så videre).

Den sterke adjektivbøyningen forekommer hvis det ikke er noe bestemmelsesord foran adjektivet, hvis bestemmelsesordet er ubøyd (ein, kein og eiendomspronomen mein, dein, sein, ihr, unser, euer, ihr, Ihr), etter tallord (zwei, drei) og etter ubestemte pronomen som einige, andere, mehrere, viele og wenige.

Når adjektivet bøyes svakt, får det endelsen -e eller -en. Det ser slik ut:

hunkjønn hankjønn intetkjønn flertall
nominativ die junge Frau der junge Mann das kleine Kind die kleinen Kinder
akkusativ die junge Frau den jungen Mann das kleine Kind die kleinen Kinder
dativ der jungen Frau dem jungen Mann dem kleinen Kind den kleinen Kinder
genitiv der jungen Frau des jungen Mannes des kleinen Kindes der kleinen Kindern

Sterk adjektivbøyning ser slik ut:

hunkjønn hankjønn intetkjønn flertall
nominativ junge Frau junger Mann kleines Kind kleine Kinder
akkusativ junge Frau jungen Mann kleines Kind kleine Kinder
dativ junger Frau jungem Mann kleinem Kind kleinen Kindern
genitiv junger Frau jungen Mannes kleinen Kindes kleiner Kinder

På tysk bøyes ikke adjektivet når det står som predikat i ei setning. På norsk får adjektivet i flertall endingen -e også når det står som predikat. Eksempel:

entall flertall
norsk gutten er glad guttene er glade
tysk der Junge ist froh die Jungen sind froh

De tyske verbene bøyes i person og tall, det vil si at verbene får ulik endelse alt ettersom det er jeg, du eller vi som er subjekt i setninga.

presens preteritum presens perfektum
ich mache ich machte ich habe gemacht
du machst du machtest du hast gemacht
er/sie/es macht machtet er/sie/es hat gemacht
wir machen machten wir haben gemacht
ihr macht machtet ihr habt gemacht
Sie/sie machen machten sie haben gemacht

Verbene deles inn i tre kategorier som har litt ulike bøyningsformer:

  • svake verb,
  • sterke verb
  • uregelmessige verb

De svake verbene på tysk har et oversiktlig bøyningsmønster. Machen, som i eksempelet ovenfor, er et svakt verb, og alle svake verb får disse endelsene.

Sterke verb endrer vokal i de ulike tidene: helfen (infinitiv) half (preteritum, fortid) hat geholfen (presens perfektum). Dette kalles vokalveksling eller omlyd. Enkelte verb har også omlyd i presens i andre og tredje person entall (du, er/sie/es).

presens preteritum presens perfektum
ich helfe ich half ich habe geholfen
du hilfst du halfst du hast geholfen
er/sie/es hilft er/sie/es half er/sie/es hat geholfen
wir helfen wir halfen wir haben geholfen
ihr helft ihr halft ihr habt geholfen
Sie/sie helfen Sie/sie halfen Sie/sie haben geholfen

Mange av de sterke verbene i tysk er sentrale ord som brukes ofte.

Til uregelmessige verb regnes de verbene som har andre bøyningsformer enn svake og sterke verb. Ei viktig gruppe er modalverbene sollen, mögen, können, müssen, dürfen, wollen. Disse har vokalveksel i presens mellom entall og flertall (bortsett fra sollen): ich darf, wir dürfen. I preteritum har de også annen vokal enn i infinitiv (unntatt sollen og wollen), men endelsene er som hos de svake verbene: ich mußte, wir mußten. Wissen oppfører seg likedan som modalverbene: ich weiß, wir wissen (presens), ich wußte, wir wußten (preteritum).

Mange uregelmessige verb er blant de aller mest brukte. I tillegg til modalverbene gjelder dette sein (å være), haben (å ha) og werden (å bli). Haben und sein har i tillegg funksjon som hjelpeverb i sammensatte fortidsformer (presens perfektum og preteritum perfektum), mens werden er hjelpeverb i futurum (framtidsform). I eksemplet med verbet helfen utgjør haben en del av den sammensatte tiden presens perfektum, og det er hjelpeverbet som bøyes i person og tall. Det er det samme på norsk: Jeg har hjulpet. Et eksempel med sein (å være) og werden som hjelpeverb:

fahren i presens perfektum fahren i futurum
ich bin gefahren ich werde fahren
du bist gefahren du wirst fahren
er/sie/es ist gefahren er/sie/es wird fahren
wir sind gefahren wir werden fahren
ihr seid gefahren ihr werdet fahren
Sie/sie sind gefahren Sie/sie werden fahren

Det er ingen andre språk som har påvirket norsk, svensk og dansk så mye som tysk, nærmere bestemt nedertysk. Man anslår at ca. 30 prosent av skandinavisk ordforråd har middelnedertysk opphav. Språkkontakten fant sted i Hansatiden i senmiddelalderen og omfattet alle lag av befolkningen. I utgangspunktet var påvirkningen sterkest innenfor nye områder som handel, sjøfart, håndverk, nye teknikker, yrker, redskaper og arbeidsmåter. Men også abstrakte ord som angst, frykt, lykke, ære kommer fra nedertysk, samt uttrykk fra hverdagslivet: kjøkken, stue, skap, kiste, frokost. En annen gruppe er ord med forstavelser som an-, be-, bi-, for-, unn- og etterstavelser som -aktig, -bar, -eri, -het, -else, -inne, og -maker. Norsk overtok i disse tilfellene hele ordet, men særlig etterstavelsen -het, -else, -inne og -bar tas i bruk i produksjonen av nye ord.

Som på norsk kan man på tysk lage nye ord ved å sette sammen to eller flere ord. For eksempel: die Koalition (koalisjon) / die Verhandlung (forhandling) = die Koalitionsverhandlung (koalisjonsforhandling). Denne egenskapen ved språket kan føre til lange ord som das Arbeiterunfallversicherungsgesetz som består av Arbeiter (arbeider) Unfall (ulykke) Versicherung (forsikring) og Gesetz (lov). Slike lange ord finner man stort sett innenfor bestemte fagområder.

Språkhistoriske perioder Forstørr Forminsk

  1. til 950

    tidlig gammelhøytysk 

  2. 950–1050

    sen gammelhøytysk

  3. 1050–1170

    tidlig middelhøytysk

  4. 1170–1250

    klassisk middelhøytysk (høymiddelalderen)

  5. 1250–1350

    senmiddelhøytysk

  6. 1350–1650

    tidlig nyhøytysk

  7. fra 1650

    nyhøytysk (nyere, klassisk og moderne tysk)

Høytysk språkhistorie blir normalt delt inn i fire epoker:

  • gammelhøytysk (750–1050)
  • middelhøytysk (1050–1350)
  • tidlig nyhøytysk (1350–1650)
  • nyhøytysk fra 1650

Nedertysk språkhistorie deles inn i

  • gammelnedertysk/ gammelsaksisk (500–1150)
  • middelnedertysk (1150–1600)

De viktigste årsakene til endringer i språket er prosesser i lyd- og formverket. Sentralt i språkutviklingen til det tyske språket er to lydforskyvninger. Med lydforskyvning menes at rekker av konsonanter og/eller vokaler i ord endrer seg systematisk.

Den første lydforskyvningen skjedde i førhistorisk urgermansk tid rundt år 1000 til år 500 før Kristus. Den kalles ofte den germanske lydforskyvningen. Kilder til kunnskap om disse forandringene er blant annet runeinnskrifter. Rekonstruksjoner viser at indoeuropeisk bh, dh, gh ble til b, d, g. Videre ble indoeuropeisk b, d, g til p, t, k, og indoeuropeisk p, t, k ble til f, þ, h. Et eksempel: pater (latin) –> father (engelsk) –> Vater (tysk, v i forlyd uttales f).

Den andre lydforskyvingen rundt år 500 til 800 kalles også den høytyske lydforskyvningen, fordi den skjedde i de sørlige og østlige delene av det tyske språkområdet. Denne lydforskyvningen markerer overgangen fra urgermansk til gammelhøytysk. De germanske språkene som ikke gjennomgikk lydforskyvningen beholdt de urgermanske konsonantene p, t, k, som i de høytyske dialektene ble til pf/ff/f, tz/z/ss/ß/s, for eksempel Tochter, Zahn, Pfund i motsetning til norsk datter, tann, pund.

Tysk språkhistorie dateres tilbake til 700-tallet med de første skriftlige overleveringene på det som kalles gammelhøytysk. Et sentrum for bruk av tysk som skriftspråk i gammelhøytysk tid var Karl den stores hoff i Aachen. Karl den store var frankisk konge fra 768, langobardisk konge fra 774 og romersk keiser fra 800, men samtidig nært knyttet til den germanske delen av riket. Aachenutviklet seg til et politisk og kulturelt sentrum og et samlingssted for samtidens lærde.

Også for gammelnedertysk (gammelsaksisk) skriftlighet spilte den karolingiske dannelsespolitikken og lærdhetskulturen en stor rolle. Overleveringer av latinske tekster med ord og kommentarer på gammelnedertysk og gammelhøytysk ved siden av hverandre (slike tekster kalles Glossen på tysk), viser at det var kontakt mellom de to språkområdene.

Det er færre skriftlige overleveringer på gammelnedertysk enn gammelhøytysk. Det finnes bruddstykker av salmeoversettelser og prekener, bønnetekster og register over eiendeler i kloster. En poetisk kilde til gammelnedertysk/ gammelsaksisk er Heliand, et omfattende dikt på stavrim som omhandler Jesu liv.

På gammelhøytysk finnes Glossen (latinske tekster med oversatte ord og eventuelt kommentarer på gammelhøytysk), kristne brukstekster (salmer, prekener, bønnetekster) og bibeloversettinger. Den mest omfangsrike oversettelsen av bibeltekster fra latin til gammelhøytysk stammer fra Notker 3 Labeo. Han er kjent for en spesiell teknikk der han brukte både latin og gammelhøytysk, men også for hvordan han anga de språklige lydforholdene i gammelhøytysk (fra alemannisk språkområde).

De mest kjente poetiske tekstene er

I moderne nyhøytysk er vesentlige trekk ved det gammelhøytyske grammatiske systemet fremdeles intakt, med fire kasus og både presens og preteritum konjunktiv.

Den høytyske lydforskyvningen skiller nedertyske dialekter i nord og nordøst fra de høytyske i mellomtysk og sørtysk språkområde. Graden av forskyvning av p, t, k i innlyd og utlyd utgjør hovedgrunnlaget for de høytyske dialektgrensene, som i vest danner et språklig overgangsområde som har form som en en vifte (der Rheinische Fächer): ik/ich-linjen gjennom Ürding nord for Düsseldorf, ak/ach-linjen ved Benrath sør for samme by, Dorp/Dorf-linjen sør for Bonn, dat/das-linjen sør for Koblenz og Appel/Apfel-linjen sør for Speyer.

Den såkalte Benrather Linie, som danner hovedskillet mellom høy- og nedertysk, går fra området ved Aachen litt sør for Düsseldorf og nord for Kassel, videre tvers over Tyskland og sør for Magdeburg i vest-østlig retning.

Fremmed påvirkning kan fastslås allerede i gammelhøytysk, da det ble tatt opp mange ord fra latin ( Kloster, Mönch, Schule). Ridderdiktningen stod i høy grad under innflytelse av franske forbilder og medførte en strøm av romanske lånord (for eksempel Abenteuer, fein, Preis). Under renessansen ble en rekke greske og latinske lærdomsord opptatt i tysk: fra latin Pensum, Text, Universität, Kollege, fra gresk Bibliothek og Gymnasium (via latin).

Selv om tysk aldri tok opp i seg så mange fremmedord som for eksempel engelsk, oppstod det tidlig en språklig motreaksjon mot lånord fra andre språk, innledet av Fruchtbringende Gesellschaft i 1617. En sterk puristisk retning var virksom på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Noen eksempler på fortyskningsforslag som slo gjennom er Schaffner 'konduktør', Bahnsteig 'perrong', Fernsprecher 'telefon', Stelldichein 'rendezvous'. I dagens tysk er Stelldichein gammelmodig og Fernsprecher for telefon er foreldet.

Det tyske ordet for mobiltelefon er forøvrig et eksempel på en spesiell form for lånord. Mobiltelefon heter på tysk Handy, et engelsk ord som ikke betyr mobiltelefon på engelsk.

Innslag av engelske ord i det muntlige språket har økt i tysk i det siste tiåret. Denne utviklingen har vært mye sterkere i norsk, og har også vart lenger. Men med nye medier, bedre engelskkunnskaper i den tyske befolkningen, og økt konsum av anglo-amerikanske bøker, filmer og TV-serier, ser vi den samme utbredelsen av engelsk i Tyskland som i andre deler av verden.

Språk i diktaturer vil generelt påvirkes, særlig når det gjelder stil, retorikk og ordforråd. Nye begreper oppstår for at den politiske ideologien skal kunne beskrives og formidles, og eksisterende ords betydning forandres. Det tyske språket ble påvirket under nazi-regimet 1933–1945. Flere nyord, særlig sammensatte ord, oppstod, men like ofte fikk eksisterende ord ny betydning. Et eksempel er Gleichschaltung, som opprinnelig er en fagterm fra elektronikken (norsk likeretter). Under nasjonalsosialismen innebar Gleichschaltung en ideologisk ensretting av samfunnet: Alt og alle skulle innrettes mot samme tenkemåte og adferd, med basis i nasjonalsosialismen. Reichskristallnacht (krystallnatten) er et eksempel på et nytt ord. Det betegner hendelsen natten mellom 9. og 10. november 1938, da SA-folk raserte jødiske butikker, hjem og synagoger.

Innenfor deler av språkvitenskapen førte opprettelsen av to tyske stater etter den annen verdenskrig til debatt og bekymring om det ville utvikle seg to varianter av tysk. Maktapparatet i DDR brukte språket som et ledd i den planmessige ideologiske skoleringen av befolkningen. Med forbilde i Sovjetunionen utviklet det seg en egen propagandastil. Nye ord og betegnelser oppstod for å beskrive den sosialistiske samfunnsutviklingen, og betydningen av eksisterende ord ble endret etter marxist-leninistisk tankegang.

I 1950-årene hersket kald krig også i språkvitenskapen. Flere vesttyske språkforskere var kritiske til den språklige utviklingen i DDR. De mente at det tyske språket ble misbrukt, og man fryktet en deling av språket. Grunnene var nettopp at ords betydning ble preget av ideologien, at noen ord nærmest ble forbudte, og nye ord ble brukt for å tilsløre faktiske forhold. Språkstilen ble også sett på som et bevis for en egen utvikling av det tyske språket i DDR, for eksempel at utrykk fra russisk ble oversatt direkte til tysk, overdreven bruk av superlativer og en svulstig, selvforherligende stil.

I 60- og 70-årene endret posisjonene seg. Språkforskerne i Vest-Tyskland ble skeptisk til om denne debatten i det hele tatt hørte hjemme innenfor språkvitenskapen. Det ble pekt på metodiske problemer med hensyn til hva som ble undersøkt og lagt til grunn for slike teser om en egen utvikling i DDR. Debatten stilnet. I DDR begynte man derimot å argumentere for at det fantes fire likeverdige nasjonalvarianter av det tyske språket: tysk i DDR, i Vest-Tyskland, i Østerrike og i Sveits. Dette synet samsvarte med DDRs bestrebelser om å framstå som egen sterk tysk stat.

I 1980-årene kom det til en tilnærming. Kontakten mellom tyskere i vest og øst hadde blitt bedre som følge av en rekke avtaler mellom de to tyske statene på 1970-tallet. Mange DDR-borgere kunne også få inn vesttysk TV og radio. Debatten om at det tyske språket ville splittes i to avtok.

Når man i dag diskuterer variasjoner av tysk, er blikket rettet mot tysk i Tyskland, Østerrike, Sveits, Luxemburg, Liechtenstein, Øst-Beliga og Sør-Tirol.

Allerede i Karl den stores (747–814) tid ble avstanden mellom latin og folkespråket problematisert. Karl den stores kulturpolitiske reformer, hans interesse for utdanning, og hans idé om at folket skulle bli kjent med religiøse tekster på sitt eget språk, førte til en litteratur- og språkbevissthet med tanke på folkets språk i motsetning til gresk og latin. Flere oversettelser av religiøse tekster, og også eksempler på religiøs diktning oppstod (se avsnittet om gammelhøytysk). Man kan ikke snakke om noe enhetlig skriftspråk i denne tiden, og etter Karl den store gikk hans visjoner i glemmeboken. Latin skulle i flere århundrer være det dominerende skriftspråket i det tyskspråklige området.

Ridderdiktningen i mellomhøytysk periode ga et delvis felleshøytysk skriftspråk, men det utviklet seg ikke videre etter ridderkulturens tilbakegang. Bestrebelser på et enhetlig skriftspråk ble gjort i de ulike kanselliene. Senere fikk det keiserlige østerrikske kanselliets skriftspråk betydelig utbredelse. Allerede under Karl den fjerde spores tendenser til et kompromiss mellom overtysk og mellomtysk (Pragerkanselliet), noe boktrykkerkunsten bidrog til med sitt krav om større enhetlighet.

Ennå på 1500- og 1600-tallet var det uklart hvorvidt et tysk enhetlig skriftspråk kom til å utvikle seg, eller om man ville få ulike varianter. Tysk var et polysentrisk språk som manglet et klart og retningsgivende språksentrum. Det fantes heller ingen tysk enhetlig stat – i motsetning til i England og Frankrike, der London og Paris/Versailles var politiske, språklige og kulturelle maktsentrer. Det engelske språket ved hoffet i London og det franske språket i Paris/Versailles hadde høy status, stor legitimitet og ble dermed på naturlig vis standard for hele landet.

Fransk hadde for øvrig status langt ut over sine landegrenser. Fremdeles på 1700-tallet snakket europeiske kongehus og adel fransk i offentligheten. Dette gjaldt også for det tyske språkområdet. I tillegg til fransk kom konkurransen med latin som skriftspråk. I 1518 var 90 prosent av bokproduksjonen i det tyske språkområdet på latin, i 1570 70 prosent, i 1740 28 prosent og i 1770 14 prosent. I noen fag ble doktoravhandlinger ved universitetet skrevet på latin helt fram til 1800-tallet.

Martin Luther (1483–1546), som er aller mest kjent for den sentrale rollen han spilte under reformasjonen, hadde stor betydning for utviklingen av et enhetlig tysk skriftspråk. Stikkordet er bibeloversettelsen hans. Mens bibeloversettelser i middelalderen la seg tett opp til originalspråket i bibelen, som ble ansett som Guds ord, ønsket reformatoren Luther at folk flest skulle kunne lese bibelen og få et personlig forhold til bibeltekstene.

Luthers språkform tok utgangspunkt i skriftspråket til det kursaksiske kanselliets i Sachsen-Thüringen og språkdrakten i Wittenberg (østmellomtysk). Det var naturlig, siden han ble født i Eisleben, studerte i Erfurt og ble professor i teologi i Wittenberg.

Det nye testamentet i Luthers oversettelse ble trykt i Wittenberg i 1522. Det ble en stor suksess, hele opplaget på 3000 ble snart utsolgt og spredt over hele det tyske språkområdet, også i det nedertyske språkområdet.

En grunn til at Luthers bibel fikk slikt gjennomslag var hans evne til å skrive et levende og folkelig språk. Han hadde et mål om at språket skulle være overregionalt forståelig. Luthers bibeloversettelse fikk dermed stor språklig innflytelse og bidrog sterkt til at høytysk med østmellomtysk dialektbasis ble hovedgrunnlaget for den videre utviklingen av skriftspråket.

Det var ingen selvfølge at det var det østmellomtyske dialektgrunnlaget som skulle få en slik betydning for utviklingen av et enhetlig tysk skriftspråk. I middelalderen hadde de sørlige og sørvestlige delene av det tyskspråklige området hatt en dominant posisjon, det vil si vestmellomtysk (rhinenfrankiske, moselfrankiske og ripuariske dialekter) og vestovertysk. Det maximilianske tyske kansellispråket, innført av keiser Maximilian I, ble overregionalt skriftspråk i store deler av det sørtyske og østerrikske språkområdet etter den middelhøytyske perioden.

På 1400-tallet vokste det fram en språkallianse i de østlige delene, mellom østmellomtysk og østovertysk, det saksiske kansellispråket i kurfyrstedømmet Sachsen, også kalt Meißner kansellitysk (etter Meißen, en by i Sachsen). Det var denne skriftnormen Martin Luther orienterte seg mot og som etter hvert slo gjennom som norm i hele det tyskspråklige området.

På 1600-tallet bidrog både toneangivende enkeltpersoner – diktere, literaturkritikere og språkforskere som Martin Opitz, Johann Christoph Gottsched, Justus Georg Schottel, Johann Christoph Adelung – og nye språkrøktinstitusjoner til at høytysk skriftspråk etter hvert fikk fastere form. Spesielt Martin Opitz var en forkjemper for å gjøre tysk til et litterært språk likestilt med fransk og latin. Det viktigste språkselskapet var Fruchtbringende Gesellschaft, som ble grunnlagt i 1617 med den hensikt å pleie det tyske morsmålet.

Hos 1700-tallets store klassikere (Lessing, Goethe, Schiller, Klopstock) var skriftspråket allerede relativt ensartet.

Det språkvitenskapelige arbeidet med tysk startet med innsatsen til brødrene Jacob og Wilhelm Grimm på midten av 1800-tallet. Brødrene Grimms arbeider bidro til oppstarten av faget Germanistik (tysk språk og litteratur). Spesielt var og er deres samling av tyske ordforråd i Deutsches Wörterbuch av stor betydning. Første bind ble utgitt i 1854, og det siste kom i 1961. Flere forskergenerasjoner har dermed deltatt aktivt i dette prosjektet.

Inntil 1800-tallet hersket det to retninger når det gjaldt hvordan ordene skulle skrives (ortografi). En retning mente at man burde skrive slik man snakket (fonetisk prinsipp), mens tilhengerne av den andre retningen mente man burde ta hensyn til ordets historiske form (historisk-etymologisk prinsipp). De ulike tyske statene, og også skolekretser, kunne ha svært ulik ortografi.

Etter at Tyskland ble samlet til ett rike i 1871, ble disse ulikhetene oppfattet som et problem, og mange begynte å arbeide for en mer enhetlig tysk skrivemåte. En komplett ortografisk ordbok for det tyske språket kom ut i 1880, den såkalte Urduden av Konrad Duden. Denne utgivelsen dannet grunnlaget for en enhetlig tysk skrivemåte for hele det tyske språkområdet.

I 2017 ble den 27. utgaven av Dudens rettskrivningsordbok utgitt, Duden – Die deutsche Rechtschreibung.

  • Die deutsche Sprache zur Jahrtausendwende. Sprachkultur oder Sprachverfall? Herausgegeben von Karin M. Eichhoff-Cyrus und Rudolf Hoberg. Dudenverlag. Mannheim, Leipzig, Wien Zürich 2000.
  • Utz Maas, Was ist Deutsch? Die Entwicklung der sprachlichen Verhältnisse in Deutschland. Unter Mitarbeit von Solvejg Schulz. Wilhelm Fink Verlag, München 2012.
  • Werner Besch, Luther und die deutsche Sprache. 500 Jahre deutsche Sprachgeschichte im Lichte der neueren Forschung. Erich Schmidt Verlag, Berlin 2014.
  • Hans Ulrich Schmid, Einführung in die deutsche Sprachgeschichte. Verlag J.B. Metzler, Stuttgart Weimar 2009.
  • Finn Hødnebø, Om ordlaging før og nå, i: Dag Gundersen, Willy Dahl og Finn Hødnebø, En bok om ord. Om språklige nydannelser, lumske ord, tabuord, nasjonalitetsord, bevingede ord, gamle ord, låneord og moteord. Universitetsforlaget 1971, s. 19-46

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.