Tysk, germansk språk som sammen med nederlandsk, frisisk og engelsk hører til den vestgermanske språkgruppen i den indoeuropeiske språkfamilien.

Tysk tales i Europa av ca. 95 mill. mennesker. Det er offisielt språk i Tyskland (82 mill.), Østerrike (8,7 mill.), Sveits (5,4 mill.), Luxembourg (0,3 mill.), Belgia (0,1 mill.) og Liechtenstein. Tysk snakkes også i Italia (Sør-Tyrol, 0,3 mill.) og Frankrike (Alsace, 1,5 mill.).

Størstedelen av den tyske befolkningen i Polen, de baltiske land og det daværende Tsjekkoslovakia ble overflyttet til Tyskland mot slutten av og etter den annen verdenskrig. I Polen og Ungarn er det fortsatt tysktalende, og rester av språkøyer finnes i Transilvania i Romania. Antallet gjenværende tysktalende i Russland lar seg nå vanskelig bestemme.

Nord- og Sør-Amerika hadde tidligere et betydelig antall tysktalende, mot slutten av mellomkrigstiden ca. 10 mill. i USA (bl.a. som såkalt Pennsylvania Dutch, en egen tysk språkform på dialektalt (pfalzisk) grunnlag). I Sør-Amerika er det særlig mange tysktalende i Brasil og Argentina. Også i en del tidligere tyske kolonier og bosetningsområder i Afrika (Namibia og Sør-Afrika) er det fremdeles tysktalende grupper.

Jiddisk har sitt hovedgrunnlag i senmiddelhøytyske dialekter, med sterke innslag av hebraisk og slavisk.

Tysk har i alle faser av sin historie hatt et forholdsvis omfattende bøyningssystem både ved substantiver og adjektiver (men mange moderne dialekter viser forenkling). I verbalsystemet spiller avlyd (vokalveksling av indoeuropeisk opprinnelse som ved helfen – half – geholfen) fremdeles en betydelig rolle.

Det skjelnes mellom de to hoveddialektene høytysk og nedertysk. Det moderne tyske standardspråket (Hochsprache) baserer seg på høytysk (i hovedsak mellomtysk).

Høytysk skiller seg fra nedertysk og de øvrige germanske språk ved den høytyske lydforskyvning, som i likhet med den germanske lydforskyvning rammer lukkelydene. Felles for de høytyske dialektene er forskyvningene d > t, t > ts og p > pf i fremlyd, jfr. Tochter, Zahn, Pfund i motsetning til norsk datter, tann, pund. Graden av forskyvning av p, t, k i innlyd og utlyd utgjør hovedgrunnlaget for de høytyske dialektgrensene, som i vest danner en vifteformasjon (der Rheinische Fächer): ik/ich-linjen gjennom Ürding nord for Düsseldorf, ak/ach-linjen ved Benrath sør for samme by, Dorp/Dorf-linjen sør for Bonn, dat/das-linjen sør for Koblenz og Appel/Apfel-linjen sør for Speyer.

Den såkalte Benrather Linie, som danner hovedskillet mellom høy- og nedertysk, går fra området ved Aachen litt sør for Düsseldorf og nord for Kassel, videre tvers over Tyskland og sør for Magdeburg i vest-østlig retning.

Høytysk inndeles i overtysk og mellomtysk.

Overtyske dialekter er alemannisk (Schwaben, Sveits, Øvre Alsace), bayersk (også i Østerrike) og østfrankisk.

Mellomtyske dialekter er østmellomtysk (thüringisk, oversaksisk, schlesisk), vestmellomtysk (rhinfrankisk og mellomfrankisk, som igjen deler seg i ripuarisk og moselfrankisk).

Østtyske dialekter oppstått etter kolonisering i middelalderen er delvis gått tapt etter den annen verdenskrig.

Andre forandringer skyldes fremveksten av storbyer. Berlin lå i middelalderen på nedertysk område, men har nå med de nærmeste omgivelser i hovedsak høytysk språk.

Språkhistoriske perioder Forstørr Forminsk

  1. til 950

    tidlig gammelhøytysk 

  2. 950–1050

    sen gammelhøytysk

  3. 1050–1170

    tidlig middelhøytysk

  4. 1170–1250

    klassisk middelhøytysk (høymiddelalderen)

  5. 1250–1350

    senmiddelhøytysk

  6. 1350–1650

    tidlig nyhøytysk

  7. fra 1650

    nyhøytysk (nyere, klassisk og moderne tysk)

Tysk språk er overlevert fra 700-tallet av. I tysk språkhistorie skjelnes det mellom de tre hovedperiodene gammelhøytysk, middelhøytysk og nyhøytysk. En mer differensiert periodeinndeling er: (tidlig) gammelhøytysk til 950, sen gammelhøytysk 950–1050, tidlig middelhøytysk 1050–1170, (høymiddelalderens) klassisk(e) middelhøytysk 1170–1250, senmiddelhøytysk 1250–1350, tidlig nyhøytysk 1350–1650 og (nyere, klassisk og moderne) nyhøytysk fra 1650.

Gammelhøytysk (og gammelsaksisk) har et arkaisk preg og er rikt på fulltonende endelsesvokaler (-o, -a, -i, -u), som i middelhøytysk (og middelnedertysk og dessuten dansk, frisisk og engelsk) er falt sammen i e (ə). I middelhøytysk tid gjennomføres i-omlyden, som etter hvert får stor betydning for formverket, særlig til å betegne flertall av substantiver (Kunst – Künste) og preteritum konjunktiv av verb (war – wäre). I moderne nyhøytysk er vesentlige trekk ved det gammelhøytyske grammatiske systemet fremdeles intakt, med fire kasus og både presens og preteritum konjunktiv (mens det særlig på nedertysk område, men også i høytyske dialekter, har funnet sted en til dels vidtgående forenkling av bøyningssystemet).

Språkbetegnelsen tysk har sannsynligvis sin opprinnelse i Karl den stores riksenhet (deutsch < diutisc til diota, 'folk'), som dog ikke frembrakte noe riksdekkende skriftspråk. Et delvis felleshøytysk litteraturspråk brakte ridderdiktningen, men i det store interregnum (1254–73) gikk det i oppløsning. Senere fikk det keiserlige østerrikske kansellis skriftform betydelig utbredelse. Allerede under Karl 4 spores tendenser til et kompromiss mellom overtysk og mellomtysk (Pragerkanselliet), som boktrykkerkunsten bidrog til med sitt krav om større enhetlighet.

Luthers bibeloversettelse og andre skrifter fulgte i stor utstrekning det kursaksiske kansellis thüringisk-saksiske språkform. Gjennom sin store utbredelse bidrog de sterkt til at høytysk med mellomtysk dialektbasis ble hovedgrunnlaget for den videre utvikling av skriftspråket. I forbindelse med reformasjonen og Hansaforbundets økonomiske tilbakegang fortrengte dette høytyske skriftspråket også nedertysk i Nord-Tyskland. Det vant først senere innpass i det katolske Østerrike og i det kalvinistiske Sveits.

I Nederlandene førte religiøs motstand sammen med politiske forhold til utviklingen av et eget nederlandsk skriftspråk med et annet nedertysk dialektgrunnlag enn det undergangsdømte nedertyske skriftspråket i Nord-Tyskland.

På 1600-tallet bidrog både toneangivende enkeltpersoner – diktere og grammatikere som Martin Opitz, Johann Christoph Gottsched, Justus Georg  Schottel, Johann Christoph Adelung – og nye språkrøktinstitusjoner (Sprachgesellschaften) til at høytysk skriftspråk etter hvert fikk fastere form. Hos 1700-tallets store klassikere (Lessing, Goethe, Schiller, Klopstock) var det allerede relativt ensartet.

Fremmed påvirkning kan fastslås allerede i gammelhøytysk, da det ble opptatt mange ord fra latin (jfr. Kloster, Mönch, Schule). Ridderdiktningen stod i høy grad under innflytelse av franske forbilder og medførte en strøm av romanske lånord (jfr. Abenteuer, fein, Preis). Under humanismen ble en rekke latinske lærdomsord opptatt i tysk.

Selv om tysk aldri ble så spekket med fremmedord som engelsk, oppstod det tidlig en språkrensende motreaksjon, innledet av Fruchtbringende Gesellschaft i 1617. En sterk puristisk retning var virksom på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Eksempler på fortyskingforslag som har slått igjennom, er Schaffner, 'konduktør', Bahnsteig, 'perrong', Fernsprecher, 'telefon', Stelldichein, 'rendezvous'.

Under Hitler-regimet utviklet det seg en egen propagandastil, ofte kalt nazitysk, av begrenset varighet og interesse.

Opprettelsen av to tyske stater etter den annen verdenskrig førte til en viss differensiering innenfor ordforrådet, som oftest betinget av at utviklingen av et sosialistisk samfunn i DDR medførte nye og særlige betegnelsesbehov i forhold til Forbundsrepublikken. Som et ledd i den planmessige ideologiske skoleringen av befolkningen i DDR ble det drevet betydningsnormering av det politiske ordforråd på marxistisk-leninistisk grunnlag. Etter den tyske samlingen i 1990 har disse forholdene bare historisk interesse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.