hjortedyr

I størrelse varierer arter innen hjortedyrfamilien fra den søramerikanske pudu (Pudu pudu) med mankehøgde på om lag 35 centimeter og vekt på 6–8 kilo hos voksne individer, til elg i Alaska (Alces americanus) med tilsvarende 210–230 centimeter og om lag 600–800 kilo.

Hjortedyr har pels med fargetegninger og fysiske egenskaper, for eksempel isolasjonsevne, som er tilpasset klimatiske forhold og miljømessige utfordringer i leveområdene. Pelsfargen varierer fra grader av brunt og grått til nesten svart. Undersiden er vanligvis lysere enn oversiden.

Mange arter har lyse, kontrastrike partier i bakparten eller på undersiden av halen (speil), og dette kan ha signalfunksjon i forhold til artsfrender. Nyfødte kalver av skogslevende arter har ofte lyse flekker i pelsen, noe som antas å gi kamuflasjeeffekt og et visst vern mot rovdyr den første tiden mens de beveger seg dårlig. Voksne individer av enkelte arter har også flekket pels, for eksempel dåhjort (Dama dama), sikahjort (Cervus nippon) og aksishjort (Axis axis).

Alle arter innen hjortedyrfamilien er ekte drøvtyggere med fire «mager». Relativ størrelse og fysiologisk funksjon i de fire avsnittene i fordøyelsessystemet varierer mellom artene, i forhold til kroppsstørrelse og ernæringsmessig tilpasning. Noen arter kan effektivt fordøye relativt næringsfattige og fiberrike planter og plantedeler, mens andre er mer avhengig av lettfordøyelig, næringsrik mat.

Generelt er hjortedyr sky og vare, og mange er typisk nattaktive. Årvåkenhet og sanser er godt utviklet hos alle hjortedyr, en nødvendighet for å ha kunnet overleve i sameksistens med rovdyr gjennom årtusener. Luktesans og hørsel er spesielt godt utviklet, og de sidestilte og store øynene gir godt nattsyn og er egnet til å oppfange bevegelser i en vid synssektor.

Lydytringer innen hjortedyrfamilien er vanlig, og en viktig del av sosial aktivitet og kommunikasjon mellom individer. Lyduttrykkene kan deles i to hovedgrupper: lokke- og kontaktsignaler og varsellyder mot fare. Kontaktlyder er spesielt vanlig mellom mor og avkom. Spesifikke lydsignaler varierer mellom arter og mellom kjønn innen arter. Eksempelvis er lydytringer i forbindelse med brunsten svært forskjellige, fra kronhjortens brøl, som kan høres på kilometers avstand, og til elgoksenes «gryntende sutring» med langt kortere rekkevidde.

Hjortedyr har en rekke sekretkjertler på ulike deler av kroppen. Noen av disse er artsspesifikke. Disse har også signalfunksjon mellom artsfrender, spesielt i forbindelse med sosial identifikasjon, revirhevding og reproduksjon.

Selv om hjortedyrfamilien har en del felles trekk, viser de også stor variasjon mellom arter. Hanndyr hos de fleste arter har gevir, men hos vannrådyr (Hydropotes inermis) utvikles ikke gevir hos noe kjønn. Til gjengjeld har hannene 6–7 centimeter lange hjørnetenner («hoggtenner») i overkjeven. Det samme er tilfelle hos hanner av moskushjorter (Moschinae). Også hos muntjakhjorter (Muntjacinae) har hannene lange hjørnetenner i overkjeven som er synlige under overleppen. Men i motsetning til vannrådyr og moskushjorter har hanner hos enkelte muntjakhjorter et slags primitivt gevir. Geviret hos muntjakhjorter er lite, rettvokst, kanskje med en enkel øyetagg, og det sitter på lange, hårkledte rosenstokker. Vekstsyklus og fellingsmønster for muntjakhjortenes gevir er ikke så regelmessig som hos andre hjortedyr (Cervini). Hos rein (Rangifer tarandus) har også hunndyr (simler) ofte gevir.

Moskushjorter, muntjakhjorter og vannrådyr viser en del «primitive» trekk og avviker på flere måter fra andre arter i hjortedyrfamilien. Ofte tolkes det som at de gjenspeiler tidligere former i den fylogenetiske utviklingen mot «moderne» hjortedyr.

Bare én hjortedyrart kan sies å ha blitt domestisert, nemlig rein (Rangifer tarandus). Flere arter har likevel vært gjenstand for oppdrett i innhegninger, for eksempel hjort og dåhjort, mens elg har vært forsøkt i ranching-lignende driftsopplegg, blant annet i Russland. Fra enda flere arter har man temmet enkeltindivider til ulike formål, for eksempel som ride- og trekkdyr. Hjortedyrarter som er utpreget territorielle og solitære i livsform synes lite egnet for domestisering eller oppdrett.

Med økende befolkning globalt påvirkes mange hjortedyrbestander av økende aktivitet fra mennesker. Det gjelder eksempelvis i form av bebyggelse med tilhørende infrastruktur, avskoging og ekspansjon av landbruksområder som reduserer hjortedyrartenes tilgang på næringsområder, skjul og trekk-korridorer.

Særlig alvorlig er kanskje fragmenteringen av leveområder. Veier, jernbane, bygninger og annen infrastruktur kan representere barrierer som splitter artenes optimale leveområder i mindre deler og avskjærer dyrene fra viktige habitatelement. Det fører til isolerte bestander i leveområder med redusert kvalitet og bæreevne. Slike eksempler finnes det mange av i (opprinnelige) skogområder i en rekke land.

Fra Norge er situasjonen for villreinen eksempel på en nomadisk art som naturlig har sesongmessige vandringer over lange avstander for å utnytte ulike habitatelement til ulike årstider. Den norske villreinen er nå delt i et tyvetalls mer eller mindre isolerte bestander på grunn av ulike typer infrastruktur og barrierer.

Historisk har hjortedyra «delt Norge mellom seg», med elgen i Trøndelag og Øst-Norge og hjorten på Vestlandet. Villreinen hadde fjellet over skoggrensa i Sør-Norge som sitt leveområde. Rådyr kom til Norge i siste halvdel av 1800-tallet, først i grenseområdet lengst i sør mot Sverige. De etablerte seg først og fremst i kulturlandskap og skogområder i lavlandet. I løpet av de siste 50 år har dette endret seg, og med unntak av villrein har alle arter utvidet sitt utbredelsesområde betraktelig.

Villrein var det første hjortedyret som kom til landet etter istida, og sammen med ressurser i havet var den trolig grunnlaget for de første bosetninger av mennesker i Norge. Arkeologiske funn viser at både elg og hjort hadde tilhold i Norge i steinalderen, og at de var ettertraktet som matressurs.

Bestandsutviklingen hos norske hjortedyr var beskjeden både i antall og geografisk utbredelse frem til tidlig på 1970-tallet. Ifølge jaktstatistikken ble det i 1971 totalt felt om lag 14 500 hjortedyr i Norge, mot cirka 103 000 i 2017.

Jaktloven av 1951 la grunnlaget for moderne forvaltning av hjortedyr i Norge. Gjennom senere lovendringer og stadig reviderte forskrifter har Norge i dag et regelverk som legger til rette for kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning av denne dyregruppen. Det innebærer blant annet arealkrav, bestandsplaner, jaktkvoter og spesifiserte fellingsløyver.

Den betydelige økningen i hjortedyrenes antall og geografiske utbredelse i Norge har flere årsaker, men målrettet og bedre bestandsforvaltning er klart en viktig del. I tillegg har trolig klimaendringer, økt skogareal og endret bruk av utmark også hatt betydning.