Hjortedyr er en familie av partåede klovdyr som omfatter om lag 17 slekter med mer enn 50 nålevende arter. I Norge finnes elg, hjort, rein, rådyr og dåhjort. Hos de fleste arter har hanndyra gevir.

Hjortedyr er planteetere og drøvtyggere som er tilpasset et vidt spekter av naturtyper og klimatiske forhold. De er hovedsakelig utbredt på den nordlige halvkule, men finnes naturlig også sør for ekvator i Sør-Amerika og Sørøst-Asia.

Fullvoksen elg i Alaska.

Elg av Karen Laubenstein/U.S. Fish and Wildlife Service. Falt i det fri (Public domain)

I størrelse varierer arter innen hjortedyrfamilien fra den søramerikanske pudu (Pudu pudu) med mankehøgde på om lag 35 centimeter og vekt på 6–8 kilo hos voksne individer, til elg i Alaska (Alces americanus) med tilsvarende 210–230 centimeter og om lag 600–800 kilo.

Hjortedyr har pels med fargetegninger og fysiske egenskaper, for eksempel isolasjonsevne, som er tilpasset klimatiske forhold og miljømessige utfordringer i leveområdene. Pelsfargen varierer fra grader av brunt og grått til nesten svart. Undersiden er vanligvis lysere enn oversiden.

Mange arter har lyse, kontrastrike partier i bakparten eller på undersiden av halen (speil), og dette kan ha signalfunksjon i forhold til artsfrender. Nyfødte kalver av skogslevende arter har ofte lyse flekker i pelsen, noe som antas å gi kamuflasjeeffekt og et visst vern mot rovdyr den første tiden mens de beveger seg dårlig. Voksne individer av enkelte arter har også flekket pels, for eksempel dåhjort (Dama dama), sikahjort (Cervus nippon) og aksishjort (Axis axis).

Alle arter innen hjortedyrfamilien er ekte drøvtyggere med fire «mager». Relativ størrelse og fysiologisk funksjon i de fire avsnittene i fordøyelsessystemet varierer mellom artene, i forhold til kroppsstørrelse og ernæringsmessig tilpasning. Noen arter kan effektivt fordøye relativt næringsfattige og fiberrike planter og plantedeler, mens andre er mer avhengig av lettfordøyelig, næringsrik mat.

Generelt er hjortedyr sky og vare, og mange er typisk nattaktive. Årvåkenhet og sanser er godt utviklet hos alle hjortedyr, en nødvendighet for å ha kunnet overleve i sameksistens med rovdyr gjennom årtusener. Luktesans og hørsel er spesielt godt utviklet, og de sidestilte og store øynene gir godt nattsyn og er egnet til å oppfange bevegelser i en vid synssektor.

Lydytringer innen hjortedyrfamilien er vanlig, og en viktig del av sosial aktivitet og kommunikasjon mellom individer. Lyduttrykkene kan deles i to hovedgrupper: lokke- og kontaktsignaler og varsellyder mot fare. Kontaktlyder er spesielt vanlig mellom mor og avkom. Spesifikke lydsignaler varierer mellom arter og mellom kjønn innen arter. Eksempelvis er lydytringer i forbindelse med brunsten svært forskjellige, fra kronhjortens brøl, som kan høres på kilometers avstand, og til elgoksenes «gryntende sutring» med langt kortere rekkevidde.

Hjortedyr har en rekke sekretkjertler på ulike deler av kroppen. Noen av disse er artsspesifikke. Disse har også signalfunksjon mellom artsfrender, spesielt i forbindelse med sosial identifikasjon, revirhevding og reproduksjon.

Selv om hjortedyrfamilien har en del felles trekk, viser de også stor variasjon mellom arter. Hanndyr hos de fleste arter har gevir, men hos vannrådyr (Hydropotes inermis) utvikles ikke gevir hos noe kjønn. Til gjengjeld har hannene 6–7 centimeter lange hjørnetenner («hoggtenner») i overkjeven. Det samme er tilfelle hos hanner av moskushjorter (Moschinae). Også hos muntjakhjorter (Muntjacinae) har hannene lange hjørnetenner i overkjeven som er synlige under overleppen. Men i motsetning til vannrådyr og moskushjorter har hanner hos enkelte muntjakhjorter et slags primitivt gevir. Geviret hos muntjakhjorter er lite, rettvokst, kanskje med en enkel øyetagg, og det sitter på lange, hårkledte rosenstokker. Vekstsyklus og fellingsmønster for muntjakhjortenes gevir er ikke så regelmessig som hos andre hjortedyr (Cervini). Hos rein (Rangifer tarandus) har også hunndyr (simler) ofte gevir.

Moskushjorter, muntjakhjorter og vannrådyr viser en del «primitive» trekk og avviker på flere måter fra andre arter i hjortedyrfamilien. Ofte tolkes det som at de gjenspeiler tidligere former i den fylogenetiske utviklingen mot «moderne» hjortedyr.

Hos de fleste arter hjortedyr er den sosiale strukturen basert på at voksne hunndyr er leder for gruppen eller basisfamilien (matriarkat), mens voksne hanndyr i hovedsak går alene eller sammen med andre hanndyr utenom tiden for reproduksjon. De fleste arter er polygyne, altså at hanndyr befrukter flere hunndyr, og at de forsvarer harem eller areal med hunndyr mot rivaler. I den forbindelse er geviret viktig, både fysisk og som visuelt signal.

Sosialt kan hjortedyr opptre i flokker på flere tusen, mens noen arter lever som solitære og territorielle individer eller familier. Noen arter er nomadiske og vandrer hundrevis av kilometer over svære landområder, mens andre er stedbundne til leveområder på noen titalls hektar.

Hjortedyr er ettertraktede byttedyr for mange predatorer. Det gjelder fra de minste til de største. Selv den store elgen i Alaska er bytte for både ulv og grizzlybjørn. Til alle tider har hjortedyr også vært en viktig matressurs for mennesker, enten gjennom jakt eller ved oppdrett. I noen grad gjelder det også i dag, men troféjakt og det sportslige har gradvis fått større betydning i moderne samfunn med pengehusholdning. Hjortedyrbestandene genererer økonomisk aktivitet for titalls milliarder verden over, både som matressurs og sportsobjekt. På den annen side representerer hjortedyr også et stort skadeproblem på skog og landbruk mange steder, i tillegg til at de er årsak til et stort antall trafikkulykker.

Bare én hjortedyrart kan sies å ha blitt domestisert, nemlig rein (Rangifer tarandus). Flere arter har likevel vært gjenstand for oppdrett i innhegninger, for eksempel hjort og dåhjort, mens elg har vært forsøkt i ranching-lignende driftsopplegg, blant annet i Russland. Fra enda flere arter har man temmet enkeltindivider til ulike formål, for eksempel som ride- og trekkdyr. Hjortedyrarter som er utpreget territorielle og solitære i livsform synes lite egnet for domestisering eller oppdrett.

Opprinnelsen til hjortedyrfamilien går tilbake til oligocen (34–23 millioner år siden) og til sentrale deler av Asia. Fossile funn fra miocen (23–5 millioner år siden) i Eurasia viser at forgjengerne var små dyr, på størrelse med de minste nålevende hjortedyrartene. Både tidligere og i våre dager viser hjortedyrene størst artsrikdom i Asia, men de er også godt representert i Nord- og Sør-Amerika. Europa har relativt få naturlig forekommende arter, men flere arter innført av mennesker har senere utviklet levedyktige bestander med stor utbredelse, eksempelvis dåhjort.

Representanter for hjortedyrfamilien finnes i dag på alle kontinenter unntatt Antarktis. I Australia og på New Zealand er de innført av mennesker. Naturlig finnes bare én hjortedyrart i Afrika (berberhjort, Cervus elaphus barbarus), begrenset til Atlasfjellene i nord. Ellers på det afrikanske kontinent dominerer oksefamilien.

Den vide utbredelsen av hjortedyr gjenspeiler gruppens evne til å ha tilpasset seg ulike klimaforhold og biotoper, fra Arktis og treløs tundra til tropisk regnskog. Dette forklarer også at hjortedyr i dag viser stor variasjon i størrelse, utseende, sosial atferd og fysiologisk tilpasning.

Med økende befolkning globalt påvirkes mange hjortedyrbestander av økende aktivitet fra mennesker. Det gjelder eksempelvis i form av bebyggelse med tilhørende infrastruktur, avskoging og ekspansjon av landbruksområder som reduserer hjortedyrartenes tilgang på næringsområder, skjul og trekk-korridorer.

Særlig alvorlig er kanskje fragmenteringen av leveområder. Veier, jernbane, bygninger og annen infrastruktur kan representere barrierer som splitter artenes optimale leveområder i mindre deler og avskjærer dyrene fra viktige habitatelement. Det fører til isolerte bestander i leveområder med redusert kvalitet og bæreevne. Slike eksempler finnes det mange av i (opprinnelige) skogområder i en rekke land.

Fra Norge er situasjonen for villreinen eksempel på en nomadisk art som naturlig har sesongmessige vandringer over lange avstander for å utnytte ulike habitatelement til ulike årstider. Den norske villreinen er nå delt i et tyvetalls mer eller mindre isolerte bestander på grunn av ulike typer infrastruktur og barrierer.

Historisk har hjortedyra «delt Norge mellom seg», med elgen i Trøndelag og Øst-Norge og hjorten på Vestlandet. Villreinen hadde fjellet over skoggrensa i Sør-Norge som sitt leveområde. Rådyr kom til Norge i siste halvdel av 1800-tallet, først i grenseområdet lengst i sør mot Sverige. De etablerte seg først og fremst i kulturlandskap og skogområder i lavlandet. I løpet av de siste 50 år har dette endret seg, og med unntak av villrein har alle arter utvidet sitt utbredelsesområde betraktelig.

Villrein var det første hjortedyret som kom til landet etter istida, og sammen med ressurser i havet var den trolig grunnlaget for de første bosetninger av mennesker i Norge. Arkeologiske funn viser at både elg og hjort hadde tilhold i Norge i steinalderen, og at de var ettertraktet som matressurs.

Bestandsutviklingen hos norske hjortedyr var beskjeden både i antall og geografisk utbredelse frem til tidlig på 1970-tallet. Ifølge jaktstatistikken ble det i 1971 totalt felt om lag 14 500 hjortedyr i Norge, mot cirka 103 000 i 2017.

Jaktloven av 1951 la grunnlaget for moderne forvaltning av hjortedyr i Norge. Gjennom senere lovendringer og stadig reviderte forskrifter har Norge i dag et regelverk som legger til rette for kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning av denne dyregruppen. Det innebærer blant annet arealkrav, bestandsplaner, jaktkvoter og spesifiserte fellingsløyver.

Den betydelige økningen i hjortedyrenes antall og geografiske utbredelse i Norge har flere årsaker, men målrettet og bedre bestandsforvaltning er klart en viktig del. I tillegg har trolig klimaendringer, økt skogareal og endret bruk av utmark også hatt betydning.

Systematisk plassering og taksonomi innen hjortedyrfamilien er delvis uavklart og diskuteres i fagmiljø med bakgrunn i stadig bedre DNA-teknikker og nyere paleontologisk materiale. Følgende inndeling er relativt ny, noe forenklet, og omfatter 17 slekter med om lag 50 nålevende arter.

  • Klasse: Pattedyr (Mammalia)
  • Underklasse: Placentale pattedyr (Eutheria)
  • Orden: Partåede klauvdyr (Artiodactyla)
  • Underorden: Drøvtyggere (Ruminantia)
  • Familie: Hjortedyr (Cervidae)

Nyere systematikk deler gjerne hjortedyrfamilien i to underfamilier,

  • Cervinae (Plesiometacarpale hjorter)
  • Capreolinae (Telemetacarpale hjorter)

Inndelingen i Cervinae og Capreolinae er knyttet til fylogenetisk utvikling og anatomiske strukturer i skjelett, blant annet leggbein (metapodier).

Underfamilien Cervinae deles i Cervini med seks slekter, og Muntiacini med to slekter. Underfamilien Capreolinae omfatter sju undergrupper med i alt om lag sju slekter.

De norske hjorteviltartene hjort (Cervus elaphus) og dåhjort (Dama dama) hører til underfamilien Cervinae («ekte hjorter»), mens elg (Alces alces), rein (Rangifer tarandus) og rådyr (Capreolus capreolus) hører til underfamilien Capreolinae.

  • Geist, V. (1999): Deer of the World – their Evolution Behaviour and Ecology. Stackpole Books, Mechanicsburg, PA, USA. 421 pp.
  • Heckeberg, N. S., Erpenbeck, D., Wörheide, G. und Rössner, G. E. (2016): Systematic relationships of five newly sequenced cervid species. PeerJ 4.
  • Reimers, Eigil (2018): Våre hjortedyr. Yrkeslitteratur

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.