Våtmark og tundra i Alaska
Tundra er vanligvis dominert av busker og/eller dvergbusker, flerårige urter og mose og lav i ulike kombinasjoner. Luftfoto av Bristol Bay.
U.S. Environmental Protection Agency.

Tundra er en naturtype som kjennetegnes av frossen jord og mangel på trær. Tundra er særlig utbredt nord og sør for de klimatiske tregrensene.

Faktaboks

Uttale
tˈundra

Tundra er mest omtalt som Arktiske og Antarktiske områder, men det finnes også som alpin tundra over tregrensene i fjellene rundt om i verden. For de arktiske og antarktiske tundraområdene holder telen seg i jorden hele året (permafrost). Det er bare de aller øverste lagene som tiner opp om sommeren og blir såpass oppvarmet at det kan vokse planter der.

Planter og dyr

Vegetasjonen bærer preg av det kalde klimaet og består av små busker og andre hardføre urter og graminider. De fleste plantene som vokser her er flerårige. Landskapet er ofte en mosaikk av enger med graminider (gress og halvgress) og urter, lyngvegetasjon med dvergbusker og myrer. Vanlige arter er blåbær, krekling, og tyttebær. Mose og lav er også veldig dominerende i denne naturtypen.

Hvor lenge snøen ligger på de forskjellig plassene bestemmer også hvordan vegetasjonen blir. På utsatte områder hvor snøen blir blåst bort veldig fort, vokser gjerne rabbevegetasjon. Dette er arter som tåler den mer varierende temperaturen som finnes på vinteren, når det ikke er isolert av et snølag. I områder hvor snøen ligger lenge, snøleie, vokser arter som er tilpasset korte vekstsesonger på sommeren, men som trenger isolasjonen fra snøen på vinteren.

Dyrene som bor på tundraen hele året må tåle kulde, mye snø og dermed også lite tilgang til mat. Det er mange gnagere som hører til her, slik som lemmen, fjellmarkmus, og større gnagere som hare. Disse danner matgrunnlaget for flere rovdyr, som fjellreven, ulv og flere rovfugler som snøugle og jaktfalk. Det er også en del store beitedyr, som rein og moskus, som hører til i denne naturtypen. Mange dyr, spesielt fugler, migrer til disse områdene på sommeren for årets hekkesesong. Kanadagås er, for eksempel, en veldig utbredt fugl i disse områdene på sommerstid.

Karbonlagring

Tundraen lagrer mer karbon enn mange andre naturtyper. Karbonet lagres som både karbondioksid (CO2) og metan (CH4).

På grunn av de lave temperaturene er nedbrytningen av organisk materiale ekstra treg i områder med tundra. Det betyr at planter og dyr som dør i tundraen mest sannsynlig ikke blir helt nedbrutt, og jordsmonnet består av my dødt organisk materiale. I tillegg er deler av jordsmonnet og berggrunnen fryst hele eller store deler av året som gjør dødt organisk materiale utilgjengelig for nedbrytning. Dette gjør at det er enorme mengder karbon som er lagret i jorda i tundraen. Dette gjelder spesielt den arktiske tundraen. Det er anslått at det er omtrent dobbelt så høy konsentrasjon av karbon i jordsmonnet i den arktiske tundraen som det er i atmosfæren. Dette tyder på at disse områdene er enormt gode naturlige karbonlagre.

Det er også typisk for tundraområdene at en større andel av karbonet i jordsmonnet enn i andre naturtyper er i form av metan. Dette er på grunn av de anaerobe forholdene som fører til at metanproduserende arkebakterier (metanogene bakterier) trives godt der. De metanogene bakterienes stoffskifte består av å gjøre om karbondioksid til metan for å skaffe seg energi. Med så store områder som er anaerobe på grunn av permafrost og/eller høy jordfuktighet, er det dermed en stor mengde metanogene bakterier i tundraen.

Tundraens rolle i klimaendringene

Karbonet som ligger lagret i tundraen, kan bli frigitt til atmosfæren når det blir varmere, permafrosten smelter og nedbrytningen skyter fart. Det varmere klimaet som kommer som en følge av klimaendringene fører til at mer og mer av denne karakteristiske permafrosten tiner. Dette er med på å øke farten på nedbrytningen i systemet. Når permafrosten tiner, og det blir varmere, blir mer karbon sluppet ut i atmosfæren.

Karbonet fra tundraen frigis som både karbondioksid og metan. Metan er en mye kraftigere drivhusgass enn karbondioksid og har derfor en større innvirkning på drivhuseffekten enn karbondioksid har.

Det er blitt observert en økning i utslipp av metan i den arktiske tundraen over de siste tiårene på sommerhalvåret. Det er også anslått at dette vil ha en innvirkning på klimaendringene, som vil øke temperaturen ytterligere og dermed øke karbondioksid og metan i atmosfæren. Det er imidlertid ingen foreløpige beviser for at tiningen av permafrosten og de påfølgende karbonutslippene vil føre til et «vippe-punkt» («tipping point») slik det har blitt spekulert på tidligere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg