Polhavet er havet rundt Nordpolen, begrenset av Nord-Amerikas, Grønlands, Europas og Asias nordkyster, samt Svalbard og Novaja Semlja.

Selve Polhavet er 7,26 millioner km2 stort, forbundet med Stillehavet ved det 90 km brede Beringstredet og med Atlanterhavet ved Barentshavet, Grønlandshavet og Norskehavet, samt på vestsiden av Grønland også ved Baffinbukta og sundene nordenfor.

Den første som påviste store dybder i Polhavet var Fridtjof Nansen, som under isdriften med Fram i 1893–1896 målte dyp ned til 3850 meter. Senere har amerikanske og sovjetiske polstasjoner på drivende isøyer og isflak, sovjetiske og amerikanske atomubåter og arktiske, flybårne ekspedisjoner utført et omfattende opplodnings- og oseanografisk arbeid.

Polhavet er delt i to dype bassenger ved en stor, undersjøisk fjellkjede, Lomonosovryggen, som går fra Novosibirskije Ostrova, Nysibirøyene, til Grønland og derfra bøyer av mot Ellesmere Island. På begge sider av fjellkjeden er det dyp på over 4000 m. Det største dypet, 5450 m, finnes i Litje-revnen, 200 km nord for Svalbard. Omkring selve Nordpolen er dybden 4000–5400 m.

Den store fastlandssokkelen, shelf, langs Sibirkysten er dekket av meget grunt hav, bare 10–30 m langs land og sjelden over 100–150 m. Svalbard, Semlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land), Novaja Semlja og øyene nord for Sibir ligger på denne sokkelen.

Ved siden av Lomonosovryggen, som reiser seg 2500–3000 m fra havbunnen, er det også påvist to andre undersjøiske fjellkjeder. Den ene, Alpha Cordillera, som er bred, men med lavt relieff, går fra det kanadisk-arktiske arkipelet til Øst-Sibirhavet. Den andre, Gakkelryggen, tidligere kjent som Nansenryggen, er en nordlig fortsettelse av det midtatlantiske ryggsystemet. Den er en riftdal med dyp ned til 5500 meter med bratte fjell langs begge sider som reiser seg opp fra havbunnen rundt. Gakkelryggen strekker seg fra Nordgrønland i vest til Laptevhavet i øst.

Bare en liten del av havbunnen er dekket av stoff av organisk opprinnelse. Det meste er finkornet sand. Bunnprøver har vist at sedimentene fra de siste 45 000–50 000 år har skarpt markert veksling av grå og brune lag, noe som viser at klimaet har variert sterkt. De grå mudderlagene er dannet i perioder da områdene omkring Polhavet var sterkt nediset og manglet rhizopoder, mens de brune lagene holder krepsdyr og plankton, som trives i varmere vann.

I den sentrale delen av Polhavet finnes øverst et vel 200 m tykt sjikt av arktisk overflatevann med temperatur ned til –1,7 °C og redusert saltinnhold. Under dette kommer et omtrent like tykt mellomsjikt av varmere atlantisk vann på over 0 °C. Dette vannet kommer inn som en understrøm vest for Svalbard, og har da en temperatur på 3 °C og en saltholdighet litt over 35 promille. Det oppblandes etter hvert og blir kaldere og mindre salt innover i Polhavet, men kan likevel spores ved sin høyere temperatur over hele det dype polbassenget.

De dypere vannmassene kommer fra Norskehavet, men er kaldere og har saltholdighet mellom 34,9 og 35,0 promille. I dyp større enn ca. 1000 m er vannet på den europeisk-asiatiske siden av Lomonosovryggen kaldere, ned til –0,8 °C, enn på den amerikanske siden, –0,4 °C, fordi denne ryggen stenger for de dypeste og kaldeste delene av vannet fra Norskehavet. Plankton og hydrologiske data viser at vannet i den sentrale delen av Polhavet er av atlantisk opprinnelse.

I sektoren mellom 160° østlig lengde og 60° vestlig lengde på den amerikanske siden er dypvannet karakterisert ved plankton av former som ikke finnes på den europeisk-asiatiske siden av Lomonosovryggen. Gjennom Beringstredet kommer det inn vann fra Stillehavet. Ellers får Polhavet også tilførsel av varmere vann fra de store elvene på kontinentene.

De kalde strømmene fra Polhavet er:

  • Østgrønlandsstrømmen, som fører store ismasser sørover til Kapp Farvel
  • Labradorstrømmen, som går sørover gjennom sundene mellom Grønland og Ellesmere Island til Baffinbukta
  • En mindre strøm fra østsiden av Svalbard
  • En kald strøm langs vestsiden av Beringstredet med bare 20 promille saltinnhold i de øvre 200 meterne

På den amerikanske siden går strømmen i overflaten i en ring fra Nordgrønland–Ellesmere Island langs kysten mot Alaska, før den først bøyer av nordover mot Nordpolen og så sørover til Grønland. På den asiatisk-europeiske siden går strømmen stort sett fra Beringstredet over mot Østgrønlandsstrømmen, men denne strømmen er bare noenlunde jevn langt fra land. Nærmere land danner den en mengde virvler og uregelmessigheter, delvis med østgående strøm.

Hele Polhavet er fylt av is, som etter forholdene benevnes polarbaks, pakkis og drivis. Vanlig tykkelse på flakene er 2–3 meter, men den kan være det flerdobbelte der flakene er skjøvet over hverandre. Skrugardene kan være opptil 20–30 m tykke. Dessuten finnes enkelte isøyer med ca. 60 m tykk is, som er brutt løs fra isbarrierer ved Ellesmere Island, Severnaja Zemlja og muligens noen andre steder.

Polarisen er i stadig bevegelse på grunn av strøm og vind, så det finnes råker til alle årets tider. Som regel blir isen tykkere mot nord, men ikke alltid. Det er iakttatt fugl over 1500 km fra land. Også isbjørn, polarrev, sel, ender, måker og snøspurv kan påtreffes langt fra land.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.