Pave Frans i Korea i 2014
Frans har vært pave siden 2013.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Pave Benedict 16 hilser troende på Petersplassen i Vatikanstaten første juledag 2007.
/AP.
Svart røyk fra pipa på det sixtinske kapell i april 2005. Røyken viser at kardinalene ennå ikke har valgt ny pave.
/AP.

Pave er den vanligste tittelen på Romas biskop som er Den katolske kirkes overhode. Siden 13. mars 2013 er argentinskfødte Jorge Mario Bergoglio pave under navnet Frans (Franciscus på latin).

Faktaboks

Etymologi
norrønt páfi, fra latin papa, ‘far’

I de første århundrene ble tittelen papa også brukt om biskoper og abbeder, særlig Biskopen av Alexandria (Den koptiske kirkes patriark). I vår tid er tittelen primært brukt om Den katolske kirkens overhode, selv om den ikke er blant hans offisielle titler. Han bærer også tittelen summus pontifex ecclesiae universalis (latin «yppersteprest for den universelle kirke»). Pavens residens ligger i Vatikanstaten, som han er statsoverhode for. Han utnevner biskoper og leder kirkens sentrale administrasjon. Paven velges til sitt embete på livstid. Det vakte derfor stor oppmerksomhet da pave Benedikt 16 valgte å abdisere av helsemessige grunner i februar 2013.

Pavens stilling

Pavens stilling som leder for Den katolske kirke er i våre dager udiskutabel. Han leder kirkeorganisasjonen, har den øverste læremessige og rettslige myndighet, leder Vatikanstaten og alle kirkens bilaterale avtaler med en rekke stater (konkordater).

Ifølge katolsk tradisjon er paven St. Peters etterfølger og har arvet hans lederstilling i kirken med fortrinn i rang og myndighet fremfor alle kirkens andre biskoper (jamfør Matt 16,18). Paven innehar det øverste læreembete i kirken, og ved helt spesielle anledninger kan hans uttalelser regnes som ufeilbarlige (ex cathedra). Læremyndigheten utøves vanligvis ved såkalte encyklikaer (rundskriv), læremessige uttalelser som underbygges av Bibelen og kirkens læretradisjon slik den har utviklet seg i om lag 2000 år.

Paven er også den øverste rettslige myndighet innenfor kirkens egen rettsordning (kanonisk rett). Han har umiddelbar jurisdiksjon over hele Den katolske kirke, hvilket innebærer at det ikke finnes appellinstans for det han bestemmer. Paven har indirekte innflytelse over kirken gjennom de biskoper han utnevner – i våre dager stort sett uten innflytelse fra politiske myndigheter. Han utøver sin tilsynsrett ved at alle biskoper én gang hvert femte år må avlegge et besøk ved «apostlenes graver» (ad limina apostolorum) og rapportere om situasjonen i sine respektive bispedømmer. Pavens styringsordning omfatter også de pavelige utsendinger (nuntier), Vatikanstatens ambassadører i ulike land som rapporterer til paven om den lokale kirkelige situasjonen.

Selv om paven er Peters etterfølger og innehar kirkens viktigste embete, er han også biskop av Roma og regnes med blant kirkens biskoper og som en del av kirkens læremyndighet. Innenfor sine bispedømmer er de lokalkirkens overhode, samtidig som de også har sin del av ansvaret for kirken som helhet. Sammen med sine medbiskoper innenfor et geografisk område danner de en bispekonferanse, og utsendinger fra bispekonferansene samles regelmessig til synoder i Roma, der de drøfter spørsmål som angår hele kirken. Pavens myndighet og stilling er derfor ikke overordnet kirken, men en del av den.

Pavekåring

Når en pave dør eller abdiserer, er det kardinalkollegiet som trer sammen i Roma for å velge en ny pave. Kardinalene fikk valgrett i 1059 gjennom et dekret av Nicolaus 2. Nærmere regler om pavevalg er blant annet gitt av Gregor 10, Pius 10, Pius 12, Paul 6 – som satte grense for kardinalenes stemmerett ved pavevalg til fylte 80 år (1975) – og Johannes Paul 2, som justerte reglene for pavevalg i konstitusjonen Universi Dominici Gregis (1996).

Pavevalget skjer alltid i Roma; henholdsvis på den 16. eller 18.–19. dagen etter pavens død samles kardinalene i Vatikanet, der de er strengt avsondret fra omverdenen (konklave). Avsondretheten ble innført i 1274 for å tvinge kardinalene (ved de ubekvemme forholdene) til å fremskynde valget. I 1996 bestemte paven at kardinalene ikke lenger skal bo i det trange og gammeldagse pavepalasset, men i et hotell-lignende hus i Vatikanhaven. Han bestemte også at eneste valgmåte er ved skriftlig flertallsvalg.

Avstemningen blir gjentatt morgen og kveld inntil en kandidat har oppnådd 2/3 flertall. Stemmesedlene blir brent etter hver valgomgang sammen med fuktig halm som gir svart røyk. Når man har funnet en ny pave, brukes tørr halm som gir hvit røyk. Hver mannlig rettroende katolikk som er myndig og ikke psykisk syk er valgbar, men siden 1389 er bare kardinaler valgt.

Historie

Jesus gir apostelen Peter, den første paven, nøkkelen til himmelrike

Byen Romas menighet kom tidlig til å få en særlig betydning i kirken. Man anså Roma som verdens midtpunkt og Romas menighet som modermenighet for de fleste menigheter i Vesten. I tillegg fortalte katolske helgentradisjoner at apostlene Peter og Paulus led martyrdøden i Roma. De eldste biskopene i den offisielle pavelisten har sannsynligvis ikke vært erkebiskoper, men formenn i et presbyterkollegium. Fra rundt år 150 blir det monarkiske episkopat etablert i Roma. Victor 1 intervenerte med myndighet i en strid i 190-årene mellom forskjellige kirkeprovinser, og Romas standpunkt seiret for første gang i et kirkelig konfliktspørsmål. Calixtus (cirka år 220) motiverte romerbiskopens særstilling med Matteus 16:18, som er blitt den klassiske begrunnelsen for pavedømmet.

Da keiserresidensen fra Konstantins tid ble flyttet fra Roma, fikk Romas biskop en friere stilling enn biskopen i Konstantinopel, hoffets by, og de andre østlige patriarker. Innocens 1 (402–417) hevdet at den høyeste læreautoritet i kirken, ved siden av et økumenisk konsil, var den romerske stol.

I folkevandringstiden kom Romas biskop til også å få en politisk lederstilling i Italia (særlig Leo 1, 440–461). Likevel ble Romas maktstilling svekket da arianismen trengte frem mot vest, og da det i tidlig middelalder oppsto germanske folkekirker som hadde liten eller ingen forbindelse med Roma.

Gregor 1 (590–604), som vant England for pavestolen ved å sende misjonærer dit, sørget også for å knytte kirkene til Roma. Da Pipin den lille i 756 skjenket paven en landstrekning i Italia, oppstod Kirkestaten med paven som fyrste. Karl den stores keiserkroning i 800 ved Leo 3 innga samtiden og framfor alt ettertiden den forestilling at paven var overordnet keiseren.

Frankerrikets oppløsning styrket pavestolen ytterligere. Nikolaus 1 (858–867) skjerpet pavedømmets maktkrav til et krav om verdensherredømme og overhøyhet over den verdslige makts representanter. Under ham inntrådte imidlertid et brudd mellom den vestlige og den østlige kirke under ledelse av patriarken Fotios; østkirkene ville ikke anerkjenne Romas overhøyhet og var seg sin særart overfor vestkirken klart bevisst. Bruddet ble definitivt ved det såkalte store skisma i 1054, som først ble formelt opphevet i 1965 under pave Paul 6, dog uten anerkjennelse i østkirkene av pavens overhøyhet.

900-tallet var en nedgangstid for pavedømmet, men den kirkelige reformbevegelse (se Cluny) og de første tysk-romerske keisere løftet institusjonen opp av dens dype forfall. Fra 1059 overtok kardinalkollegiet retten til å velge en ny pave ved vakanse. Under Gregor 7 (1073–1085) utbrøt den store strid mellom keiser og pave som kom til å prege flere århundrer av middelalderen (investiturstriden). Korstogene medførte i første omgang en styrking av pavens posisjon som kristenhetens overhode, men deres mislykkede utgang førte til et alvorlig prestisjetap. Den høyeste makt ble nådd under Innocens 3 (1198–1216), mens de mest høyspente krav om overhøyhet både i åndelige og verdslige saker ble uttalt av Bonifatius 8 (1294–1303) på et tidspunkt da pavens verdslige makt var undergravd. Pavedømmets «babylonske fangenskap» i Avignon 1309–1377 fulgte kort etter hans pontifikat. Senmiddelalderens reformkonsiler (se Konstanzkonsilet, Baselkonsilet) gjenopplivet den episkopalistiske teori fra oldkirken (se episkopalisme) om at et kirkemøte står over paven.

Nikolaus 5 (1447–1455) var den første av en rekke renessansepaver som gjorde Roma til verdens kulturelle hovedstad. Reformasjonen betydde et alvorlig tap for pavedømmet ved det store frafallet av en rekke nasjoner eller store deler av nasjoner. Med Paul 3 (1534–1549) nådde en indrekatolsk reformbevegelse opp på pavestolen, og stiftelsen av jesuittordenen betydde en styrking av pavedømmet. Da den moderne katolisismen konsoliderte seg på Trientkonsilet, ble pavens overhøyhet over kirkemøtet anerkjent, og pavedømmets autoritet ble et viktig punkt i lærebygningen.

1700-tallets opplysningsbevegelse undergravde respekten for Den katolske kirke, og den franske revolusjon syntes å true institusjonen med undergang. Kirkestaten ble omgjort til en republikk, og da Pius 6 døde i fangenskap i Frankrike i 1799, hadde Napoleon gitt ordre til at det ikke skulle velges noen etterfølger. Men på 1800-tallet opplevde pavedømmet igjen en oppblomstring. De sentraliserende tendenser i Den katolske kirke har vært sterke (se ultramontanisme), og den ekstreme papalisme seiret over episkopalismen da Vatikankonsilet i 1870 vedtok læren om pavens ufeilbare læreautoritet. Ved Italias samling samme år ble Kirkestaten opphevet, og forholdet mellom paven og den italienske stat var spent inntil et konkordat ble sluttet i 1929, og en liten Vatikanstat med paven som overhode ble gjenopprettet (se Lateranoverenskomsten).

Siden 1800-tallet har paver øvd stor innflytelse gjennom sine encyklikaer, og en rekke stater har opprettet diplomatisk forbindelse med kurien. Det andre vatikankonsil (1962–1965) og senere reformer av romerkirkens styre, særlig opprettelsen av en bispesynode som et permanent rådgivende organ for paven, har modifisert kirkens autokratiske styreform noe, men neppe redusert pavens betydning.

Kjente paver

Alle paver etter 1800 er tatt med.

Pave Levetid
Apostelen Peter død 64 eller 67
Leo 1 440–461
Gregor 1 den store 590–604
Leo 3 795–816
Nikolaus 1 858–867
Johannes 12 955–964
Sylvester 2 999–1003
Gregor 7 1073–1085
Urban 2 1088–1099
Hadrian 4 1154–1159
Innocens 3 1198–1216
Bonifatius 8 1294–1303
Johannes 22 (Avignon) 1316–1334
Alexander 6 1492–1503
Julius 2 1503–1513
Leo 10 1513–1521
Pius 5 1566–1572
Gregor 13 1572–1585
Pius 7 1800–1823
Leo 12 1823–1829
Pius 8 1829–1830
Gregor 16 1831–1846
Pius 9 1846–1878
Leo 13 1878–1903
Pius 10 1903–1914
Benedikt 15 1914–1922
Pius 11 1922–1939
Pius 12 1939–1958
Johannes 23 1958–1963
Paul 6 1963–1978
Johannes Paul 1 1978
Johannes Paul 2 1978–2005
Benedikt 16 2005–2013
Frans 1 2013–

Vatikanets offisielle liste

Vatikanets offisielle liste over paver (Annuario Pontificio). Motpaver (40 stykker) er ikke nummerert. Helligkårede og saligkårede paver er markert med kursiv.

Nr Navn År
1 Apostelen Peter 32−67
2 Linus 67−76
3 Anacletus 1 76–88
4 Clemens 1 88–97
5 Evaristus 97–105
6 Alexander 1 105–115
7 Sixtus 1 115–125
8 Telesforus 125–136
9 Hyginus 136–140
10 Pius 1 140–155
11 Anicetus 155–166
12 Soter 166–175
13 Eleutherus 175–189
14 Victor 1 189–199
15 Zephyrinus 199–217
16 Calixtus 1 217–222
- Hippolytus 217–235
17 Urban 1 222–230
18 Pontianus 230–235
19 Anterus 235–236
20 Fabianus 236–250
21 Cornelius 251–253
- Novatianus 251–258
22 Lucius 1 253–254
23 Stefan 1 254–257
24 Sixtus 2 257–258
25 Dionysius 260–268
26 Felix 1 269–274
27 Eutychianus 275–283
28 Gaius 283–296
29 Marcellinus 296–304
30 Marcellus 1 308–309
31 Eusebius 309–310
32 Miltiades 311–314
33 Sylvester 1 314–335
34 Marcus 336
35 Julius 1 337–352
36 Liberius 352–366
- Felix 2 355–358
37 Damasus 1 366–383
- Ursinus 366–367
38 Siricius 384–399
39 Anastasius 1 399–401
40 Innocens 1 401−417
41 Zosimus 417−418
42 Bonifatius 1 418–422
- Eulalius 418–419
43 Celestin 1 422–432
44 Sixtus 3 432–440
45 Leo 1 440–461
46 Hilarius 461–468
47 Simplicius 468–483
48 Felix 3 483–492
49 Gelasius 1 492–496
50 Anastasius 2 496–498
51 Symmachus 498–514
- Laurentius 498; 501–505
52 Hormisdas 514–523
53 Johannes 1 523–526
54 Felix 4 526–530
55 Bonifatius 2 530–532
- Dioscorus 530
56 Johannes 2 533–535
57 Agapetus 1 535–536
58 Sylverius 536–537
59 Vigilius 537–555
60 Pelagius 1 556–561
61 Johannes 3 561–574
62 Benedikt 1 575–579
63 Pelagius 2 579–590
64 Gregor 1 590–604
65 Sabinianus 604–606
66 Bonifatius 3 607
67 Bonifatius 4 608–615
68 Adeodatus 1 (Deusdedit) 615–618
69 Bonifatius 5 619–625
70 Honorius 1 625–638
71 Severinus 640
72 Johannes 4 640–642
73 Theodor 1 642–649
74 Martin 1 649–655
75 Eugenius 1 655–657
76 Vitalianus 657–672
77 Adeodatus (2) 672–676
78 Donus 676–678
79 Agatho 678–681
80 Leo 2 682–683
81 Benedikt 2 684–685
82 Johannes 5 685–686
83 Conon 686–687
84 Sergius 1 687–701
- Theodor 687
- Paschalis 687
85 Johannes 6 701–705
86 Johannes 7 705–707
87 Sisinnius 708
88 Konstantin 1 708–715
89 Gregor 2 715–731
90 Gregor 3 731–741
- (Stefan) (2) 752¹
91 Zacharias 741–752
92 Stefan 2 (3) 752–757
93 Paul 1 757–767
- Konstantin 2 767–768
- Phillippus 768
94 Stefan 3 (4) 767–772
95 Hadrian 1 772–795
96 Leo 3 795–816
97 Stefan 4 (5) 816–817
98 Paschalis 817–824
99 Eugenius 2 824–827
100 Valentinus 827
101 Gregor 4 827–844
102 Sergius 2 844–847
- Johannes 844
103 Leo 4 847–855
104 Benedikt 3 855–858
- Anastasius (3) 855
- (Johanna) 855–858?²
105 Nikolaus 1 858–867
106 Hadrian 2 867–872
107 Johannes 8 872–882
108 Marinus 1 882–884
109 Hadrian 3 884–885
110 Stefan 5 885–891
111 Formosus 891–896
112 Bonifatius 6 896
113 Stefan 6 896–897
114 Romanus 897
115 Theodor 2 897
116 Johannes 9 898–900
117 Benedikt 4 900–903
118 Leo 5 903
- Christophorus 903–904
119 Sergius 3 904–911
120 Anastasius 3 911–913
121 Lando 913–914
122 Johannes 10 914–928
123 Leo 6 928
124 Stefan 7 929–931
125 Johannes 11 931–935
126 Leo 7 936–939
127 Stefan 8 939–942
128 Marinus 2 942–946
129 Agapetus 2 946–955
130 Johannes 12 955–963
131 Leo 8 963–964
132 Benedikt 5 (død 966) 964
133 Johannes 13 965–972
134 Benedikt 6 973–974
- Bonifatius 7, 974
- (Donus 2)
135 Benedikt 7 974–983
136 Johannes 14 983–984
- Bonifatius 7 984–985
137 Johannes 15 985–996
138 Gregor 5 996–999
- Johannes 16 997–998
139 Sylvester 2 999–1003
140 Johannes 17 1003
141 Johannes 18 1003–1009
142 Sergius 4 1009–1012
143 Benedikt 8 1012–1024
- Gregor (6) 1012
144 Johannes 19 1024–1032
145 Benedikt 9 (død 1055/1056) 1032–1045
146 Sylvester 3 1045
147 Benedikt 9 (andre gang) 1045
148 Gregor 6 (død 1047) 1045–1046
149 Clemens 2 1046–1047
150 Benedikt 9 (tredje gang) 1047–1048
151 Damasus 2 1048
152 Leo 9 1049–1054
153 Victor 2 1055–1057
154 Stefan 9 (10) 1057–1058
- Benedikt 10 (død 1080) 1058–1059
155 Nikolaus 2 1058–1061
156 Alexander 2 1061–1073
- Honorius (2) 1061–1072
157 Gregor 7 1073–1085
- Clemens (3) 1080–1084
158 Victor 3 1086–1087
159 Urban 2 1088–1099
160 Paschalis 2 1099–1118
- Theodoricus 1100–1101
- Albertus 1102
- Sylvester (4) 1105–1111
161 Gelasius 2 1118–1119
- Gregor (8) 1118–1121
162 Calixtus 2 1119–1124
163 Honorius 2 1124–1130
- Celestin (2) 1124
164 Innocens 2 1130–1143
- Anacletus 2 1130–1138
- Victor (4) 1138
165 Celestin 2 1143–1144
166 Lucius 2 1144–1145
167 Eugenius 3 1145–1153
168 Anastasius 4 1153–1154
169 Hadrian 4 1154–1159
170 Alexander 3 1159–1181
- Victor (4) 1159–1164
- Paschalis (3) 1164–1168
- Calixtus (3) 1168–1178
- Innocens (3) 1179–1180
171 Lucius 3 1181–1185
172 Urban 3 1185–1187
173 Gregor 8 1187
174 Clemens 3 1187–1191
175 Celestin 3 1191–1198
176 Innocens 3 1198–1216
177 Honorius 3 1216–1227
178 Gregor 9 1227–1241
179 Celestin 4 1241
180 Innocens 4 1243–1254
181 Alexander 4 1254–1261
182 Urban 4 1261–1264
183 Clemens 4 1265–1268
184 Gregor 10 1271–1276
185 Innocens 5 1276
186 Hadrian 5 1276
187 Johannes 21 1276–1277
188 Nikolaus 3 1277–1280
189 Martin 4 1281–1285
190 Honorius 4 1285–1287
191 Nikolaus 4 1288–1292
192 Celestin 5 1294
193 Bonifatius 8 1294–1303
194 Benedikt 11 1303–1304
195 Clemens 5 (Avignon) 1305–1314
196 Johannes 22 (Avignon) 1316–1334
- Nikolaus (5) (Avignon) 1328–1330
197 Benedikt 12 (Avignon) 1334–1342
198 Clemens 6 (Avignon) 1342–1352
199 Innocens 6 (Avignon) 1352–1362
200 Urban 5 (Avignon/Roma) 1362–1370
201 Gregor 11 (Avignon) 1370–1378
202 Urban 6 1378–1389
- Clemens (7) (Avignon) 1378–1394
203 Bonifatius 9 1389–1404
- Benedikt (13) (Avignon) 1394–1423
204 Innocens 7 1404–1406
205 Gregor 12 (død 1417) 1406–1415
- Alexander 5 (Pisa) 1409–1410
- Johannes (23) (Pisa) 1410–1415
206 Martin 5 1417–1431
- Clemens (8) 1423–1429
- Benedikt (14) 1425–1430
207 Eugenius 4 1431–1447
- Felix (5) 1439–1449
208 Nikolaus 5 1447–1455
209 Calixtus 3 1455–1458
210 Pius 2 1458–1464
211 Paul 2 1464–1471
212 Sixtus 4 1471–1484
213 Innocens 8 1484–1492
214 Alexander 6 1492–1503
215 Pius 3 1503
216 Julius 2 1503–1513
217 Leo 10 1513–1521
218 Hadrian 6 1522–1523
219 Clemens 7 1523–1534
220 Paul 3 1534–1549
221 Julius 3 1550–1555
222 Marcellus 2 1555
223 Paul 4 1555–1559
224 Pius 4 1559–1565
225 Pius 5 1566–1572
226 Gregor 13 1572–1585
227 Sixtus 5 1585–1590
228 Urban 7 1590
229 Gregor 14 1590–1591
230 Innocens 9 1591
231 Clemens 8 1592–1605
232 Leo 11 1605
233 Paul 5 1605–1621
234 Gregor 15 1621–1623
235 Urban 8 1623–1644
236 Innocens 10 1644–1655
237 Alexander 7 1655–1667
238 Clemens 9 1667–1669
239 Clemens 10 1670–1676
240 Innocens 11 1676–1689
241 Alexander 8 1689–1691
242 Innocens 12 1691–1700
243 Clemens 11 1700–1721
244 Innocens 13 1721–1724
245 Benedikt 13 1724–1730
246 Clemens 12 1730–1740
247 Benedikt 14 1740–1758
248 Clemens 13 1758–1769
249 Clemens 14 1769–1774
250 Pius 6 1775–1799
251 Pius 7 1800–1823
252 Leo 12 1823–1829
253 Pius 8 1829–1830
254 Gregor 16 1831–1846
255 Pius 9 1846–1878
256 Leo 13 1878–1903
257 Pius 10 1903–1914
258 Benedikt 15 1914–1922
259 Pius 11 1922–1939
260 Pius 12 1939–1958
261 Johannes 23 1958–1963
262 Paul 6 1963–1978
263 Johannes Paul 1 1978
264 Johannes Paul 2 1978–2005
265 Benedikt 16 2005–2013
266 Frans 2013–

1Døde før vigsling; omstridt om han skal regnes med.

2Fabelpave; pavinne som aldri har eksistert.

3Ikke pave; forekommer i enkelte pavelister.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (5)

skrev Jonas Jørstad

Jeg ser også at en "fabelpave"/"pavinne" og en "ikke-pave" inngår i det som iflg. overskriften er Vatikanets offisielle liste. (Den øverste av de to tabellene.) Det ser litt rart ut.

svarte Anne Stensvold

Hei! Ble ikke klar over ditt innspill før nå. Vet ikke helt hva jeg skal svare. Det merkelige er vel at man opererer med fantasipaver i en lite som ser ut til å være historisk. Men begrunnelsen er vel at disse mytene lever videre, og da er det jo greit at de står oppført med forbehold i fotnote, synes jeg.

skrev Sidsel Hoelsæter

Hei, pave Frans er nok født i 1936 og ikke i 1937 http://global.britannica.com/biography/Francis-I-pope www.katolsk.no/biografier/utenriks/bergoglio

svarte Marte Ericsson Ryste

Takk for kommentar, årstallet er endret. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg