Pave, tittelen på Romas biskop i egenskap av den katolske kirkes overhode. Siden 13. mars 2013 er argentinskfødte Jorge Mario Bergoglio fungerende pave under navnet Frans 1 (lat. Franciscus I).

I de første århundrene ble tittelen papa også brukt om biskoper og abbeder, men har siden vært reservert for den romersk-katolske paven. Han bærer også tittelen summus pontifex (lat. 'yppersteprest'). Paven residerer i Vatikanstaten, som han er statsoverhode for. Han utnevner biskoper og leder kirkens sentrale administrasjon. Paven velges til sitt embete på livstid. Det vakte derfor stor oppmerksomhet da pave Benedikt 16 valgte å abdisere av helsemessige grunner februar 2013.

Pavens stilling som leder for den katolske kirke er i våre dager udiskutabel. Han leder kirkeorganisasjonen, har den øverste læremessig og rettslig myndighet, leder Vatikanstaten og alle kirkens bilaterale avtaler med en rekke stater (konkordater).

Ifølge katolsk tradisjon er paven St. Peters etterfølger og har arvet hans lederstilling i kirken med fortrinn i rang og myndighet fremfor alle kirkens andre biskoper (jfr. Matt 16,18). Paven innehar det øverste læreembete i kirken, og ved helt spesielle anledninger kan hans uttalelser regnes som ufeilbarlige (ex cathedra). Læremyndigheten utøves vanligvis ved såkalte encyklikaer (rundskriv), læremessige uttalelser som underbygges av Bibelen og kirkens læretradisjon slik den har utviklet seg  i om lag 2000 år.

Paven er også den øverste rettslige myndiget innefor kirkens egen rettsordning (kanonisk rett). Han har umiddelbar jurisdiksjon over hele den katolske kirke, hvilket innebærer at det ikke finnes appellinstans for det han bestemmer. Paven har indirekte innflytelse over kirken gjennom de biskoper han utnevner – i våre dager stort sett uten innflytelse fra politiske myndigheter. Han utøver sin tilsynsrett ved at alle biskoper en gang hvert femte år må avlegge et besøk ved «apostlenes graver» (ad limina apostolorum) og rapportere om situasjonen i sine respektive bispedømmer. Pavens styringsordning omfatter også de pavelige utsendinger (nuntier), Vatikanstatens ambassadører i ulike land som rapporterer til paven om den lokale kirkelige situasjonen.

Selv om paven er Peters etterfølger og innehar kirkens viktigste embete, er han også biskop av Roma og regnes med blant kirkens biskoper og som en del av kirkens læremyndighet. Innenfor sine bispedømmer er de lokalkirkens overhode, samtidig som de også har sin del av ansvaret for kirken som en helhet. Sammen med sine medbiskoper innenfor et geografisk område danner de en bispekonferanse, og utsendinger fra bispekonferansene samles regelmessig til synoder i Roma, der de drøfter spørsmål som angår hele kirken. Pavens myndighet og stilling er derfor ikke overordnet kirken, men en del av kirken.

Når en pave dør eller abdiserer, er det kardinalkollegiet som trer sammen i Roma for å velger en ny pave. Kardinalene fikk valgrett i 1059 gjennom et dekret av Nicolaus 2. Nærmere regler om pavevalg er blant annet gitt av Gregor 10, Pius 10, Pius 12, Paul 6 -- som satte grense for kardinalenes stemmerett ved pavevalg til fylte 80 år (1975) -- og Johannes Paul 2, som justerte reglene for pavevalg i konstitusjonen Universi Dominici Gregis (1996).

Pavevalget skjer alltid i Roma; henholdsvis på den 16. eller 18.–19. dagen etter pavens død samles kardinalene i Vatikanet, der de er strengt avsondret fra omverdenen (konklave). Avsondretheten ble innført i 1274 for å tvinge kardinalene (ved de ubekvemme forhold) til å fremskynde valget. I 1996 bestemte paven at kardinalene ikke lenger skal bo i det trange og gammeldagse pavepalasset, men i et hotell-lignende hus i Vatikanhaven. Han bestemte også at eneste valgmåte er ved skriftlig flertallsvalg.

Avstemningen blir gjentatt morgen og kveld inntil en kandidat har oppnådd 2/3 flertall. Stemmesedlene blir brent etter hver valgomgang sammen med fuktig halm, som gir svart røyk. Når man har funnet en pave brukes tørr halm, som gir hvit røyk. Hver mannlig rettroende katolikk, som er myndig og ikke psykisk syk er valgbar, men siden 1389 er bare kardinaler valgt.

Byen Romas menighet kom tidlig til å få en særlig betydning i kirken; Roma var verdens hovedstad og modermenighet for de fleste menigheter i Vesten, og i Roma hadde Peter og Paulus lidt martyrdøden. De eldste biskopene i den offisielle pavelisten har sannsynligvis ikke vært erkebiskoper, men formenn i et presbyterkollegium. Fra ca. år 150 blir det monarkiske episkopat etablert i Roma. Victor 1 intervenerte med myndighet i en strid i 190-årene mellom forskjellige kirkeprovinser, og Romas standpunkt seiret for første gang i et kirkelig konfliktspørsmål. Calixtus (ca. 220) motiverte romerbiskopens særstilling med Matt 16,18, som er blitt den klassiske begrunnelsen for pavedømmet.

Da keiserresidensen fra Konstantins tid ble flyttet fra Roma, fikk Romas biskop en friere stilling enn biskopen i Konstantinopel, hoffets by, og de andre østlige patriarker. Innocens 1 (402–417) hevdet at den høyeste læreautoritet i kirken, ved siden av et økumenisk konsil, var den romerske stol.

I folkevandringstiden kom Romas biskop til også å få en politisk lederstilling i Italia (særlig Leo 1, 440–461). Likevel ble Romas maktstilling svekket da arianismen trengte frem mot vest, og da det i tidlig middelalder oppsto germanske folkekirker som hadde liten eller ingen forbindelse med Roma.

Gregor 1 (590–604), som vant England for pavestolen ved å sende misjonærer dit, sørget også for å knytte kirkene til Roma. Da Pipin den lille i 756 skjenket paven en landstrekning i Italia, oppstod Kirkestaten med paven som fyrste. Karl den stores keiserkroning i 800 ved Leo 3 innga samtiden og framfor alt ettertiden den forestilling at paven var overordnet keiseren.

Frankerrikets oppløsning styrket pavestolen ytterligere. Nikolaus 1 (858–867) skjerpet pavedømmets maktkrav til et krav om verdensherredømme og overhøyhet over den verdslige makts representanter. Under ham inntrådte imidlertid et brudd mellom den vestlige og den østlige kirke under ledelse av patriarken Fotios; østkirkene ville ikke anerkjenne Romas overhøyhet og var seg sin særart overfor vestkirken klart bevisst. Bruddet ble definitivt ved det såkalte store skisma i 1054, som først ble formelt opphevet i 1965 under pave Paul 6, dog uten anerkjennelse i østkirkene av pavens overhøyhet.

900-tallet var en nedgangstid for pavedømmet, men den kirkelige reformbevegelse (se Cluny) og de første tysk-romerske keisere løftet institusjonen opp av dens dype forfall. Fra 1059 overtok kardinalkollegiet retten til å velge en ny pave ved vakanse. Under Gregor 7 (1073–85) utbrøt den store strid mellom keiser og pave som kom til å prege flere århundrer av middelalderen (investiturstriden). Korstogene medførte i første omgang en styrking av pavens posisjon som kristenhetens overhode, men deres mislykkede utgang førte til et alvorlig prestisjetap. Den høyeste makt ble nådd under Innocens 3 (1198–1216), mens de mest høyspente krav om overhøyhet både i åndelige og verdslige saker ble uttalt av Bonifatius 8 (1294–1303) på et tidspunkt da pavens verdslige makt var undergravd. Pavedømmets «babylonske fangenskap» i Avignon 1309–77 fulgte kort etter hans pontifikat. Senmiddelalderens reformkonsiler (se Konstanzkonsilet, Baselkonsilet) gjenopplivet den episkopalistiske teori fra oldkirken (se episkopalisme) at et kirkemøte står over paven.

Nikolaus 5 (1447–55) var den første av en rekke renessansepaver som gjorde Roma til verdens kulturelle hovedstad. Reformasjonen betydde for pavedømmet et alvorlig tap ved det store frafall av en rekke nasjoner eller store deler av nasjoner. Med Paul 3 (1534–49) nådde en indrekatolsk reformbevegelse opp på pavestolen, og stiftelsen av jesuittordenen betydde en styrking av pavedømmet. Da den moderne katolisismen konsoliderte seg på Trientkonsilet, ble pavens overhøyhet over kirkemøtet anerkjent, og pavedømmets autoritet ble et viktig punkt i lærebygningen.

1700-tallets opplysningsbevegelse undergravde respekten for den katolske kirke, og den franske revolusjon syntes å true institusjonen med undergang. Kirkestaten ble omgjort til en republikk, og da Pius 6 døde i fangenskap i Frankrike 1799, hadde Napoleon gitt ordre til at det ikke skulle velges noen etterfølger. Men på 1800-tallet opplevde pavedømmet igjen en oppblomstring. De sentraliserende tendenser i den katolske kirke har vært sterke (se ultramontanisme), og den ekstreme papalisme seiret over episkopalismen da Vatikankonsilet i 1870 vedtok læren om pavens ufeilbare læreautoritet. Ved Italias samling samme år ble Kirkestaten opphevet, og forholdet mellom paven og den italienske stat var spent inntil et konkordat ble sluttet i 1929, og en liten Vatikanstat med paven som overhode ble gjenopprettet (se Lateranoverenskomsten).

Siden 1800-tallet har paver øvd stor innflytelse gjennom sine encyklikaer, og en rekke stater har opprettet diplomatisk forbindelse med kurien. Det andre vatikankonsil (1962–65) og senere reformer av romerkirkens styre, særlig opprettelsen av en bispesynode som et permanent rådgivende organ for paven, har modifisert kirkens autokratiske styreform noe, men neppe redusert pavens betydning.

Regjeringsår
Apostelen Peter død 64 el. 67
Leo 1 440–61
Gregor 1 den store 590–604
Leo 3 795–816
Nikolaus 1 858–67
Johannes 12 955–64
Sylvester 2 999–1003
Gregor 7 1073–85
Urban 2 1088–99
Hadrian 4 1154–59
Innocens 3 1198–1216
Bonifatius 8 1294–1303
Johannes 22 (Avignon) 1316–34
Alexander 6 1492–1503
Julius 2 1503–13
Leo 10 1513–21
Pius 5 1566–72
Gregor 13 1572–85
Pius 7 1800–23
Leo 12 1823–29
Pius 8 1829–30
Gregor 16 1831–46
Pius 9 1846–78
Leo 13 1878–1903
Pius 10 1903–14
Benedikt 15 1914–22
Pius 11 1922–39
Pius 12 1939–58
Johannes 23 1958–63
Paul 6 1963–78
Johannes Paul 1 1978
Johannes Paul 2 1978–2005
Benedikt 16 2005–13
Frans 1 2013-

Alle paver etter 1800 er tatt med.

Vatikanets offisielle liste over paver (Annuario Pontificio). Motpaver (40 stykker) er ikke nummerert. Helligkårede og saligkårede paver er markert med kursiv.

1 Peter (apostelen) 32–67
2 Linus 67–76
3 Anacletus 1 (Kletus) 76–88
4 Clemens 1 88–97
5 Evaristus 97–105
6 Alexander 1 105–115
7 Sixtus 1 115–125
8 Telesforus 125–136
9 Hyginus 136–140
10 Pius 1 140–155
11 Anicetus 155–166
12 Soter 166–175
13 Eleutherus 175–189
14 Victor 1 189–199
15 Zephyrinus 199–217
16 Calixtus 1 217–222
Hippolytus 217–235
17 Urban 1 222–230
18 Pontianus 230–235
19 Anterus 235–236
20 Fabianus 236–250
21 Cornelius 251–253
Novatianus 251–258
22 Lucius 1 253–254
23 Stefan 1 254–257
24 Sixtus 2 257–258
25 Dionysius 260–268
26 Felix 1 269–274
27 Eutychianus 275–283
28 Gaius 283–296
29 Marcellinus 296–304
30 Marcellus 1 308–309
31 Eusebius 309–310
32 Miltiades 311–314
33 Sylvester 1 314–335
34 Marcus 336
35 Julius 1 337–352
36 Liberius 352–366
Felix 2 355–358
37 Damasus 1 366–383
Ursinus 366–367
38 Siricius 384–399
39 Anastasius 1 399–401
40 Innocens 1 401–417
41 Zosimus 417−418
42 Bonifatius 1 418–422
Eulalius 418–419
43 Celestin 1 422–432
44 Sixtus 3 432–440
45 Leo 1 (den store) 440–461
46 Hilarius 461–468
47 Simplicius 468–483
48 Felix 3 483–492
49 Gelasius 1 492–496
50 Anastasius 2 496–498
51 Symmachus 498–514
Laurentius 498; 501–505
52 Hormisdas 514–523
53 Johannes 1 523–526
54 Felix 4 526–530
55 Bonifatius 2 530–532
Dioscorus 530
56 Johannes 2 533–535
57 Agapetus 1 535–536
58 Sylverius 536–537
59 Vigilius 537–555
60 Pelagius 1 556–561
61 Johannes 3 561–574
62 Benedikt 1 575–579
63 Pelagius 2 579–590
64 Gregor 1 (den store) 590–604
65 Sabinianus 604–606
66 Bonifatius 3 607
67 Bonifatius 4 608–615
68 Adeodatus 1 (Deusdedit) 615–618
69 Bonifatius 5 619–625
70 Honorius 1 625–638
71 Severinus 640
72 Johannes 4 640–642
73 Theodor 1 642–649
74 Martin 1 649–655
75 Eugenius 1 655–657
76 Vitalianus 657–672
77 Adeodatus (2) 672–676
78 Donus 676–678
79 Agatho 678–681
80 Leo 2 682–683
81 Benedikt 2 684–685
82 Johannes 5 685–686
83 Conon 686–687
84 Sergius 1 687–701
Theodor 687
Paschalis 687
85 Johannes 6 701–705
86 Johannes 7 705–707
87 Sisinnius 708
88 Konstantin 1 708–715
89 Gregor 2 715–731
90 Gregor 3 731–741
(Stefan (2) 752)¹
91 Zacharias 741–752
92 Stefan 2 (3) 752–757
93 Paul 1 757–767
Konstantin 2 767–768
Phillippus 768
94 Stefan 3 (4) 767–772
95 Hadrian 1 772–795
96 Leo 3 795–816
97 Stefan 4 (5) 816–817
98 Paschalis 817–824
99 Eugenius 2 824–827
100 Valentinus 827
101 Gregor 4 827–844
102 Sergius 2 844–847
Johannes 844
103 Leo 4 847–855
104 Benedikt 3 855–858
Anastasius (3) 855
(Johanna 855–858?)²
105 Nikolaus 1 858–867
106 Hadrian 2 867–872
107 Johannes 8 872–882
108 Marinus 1 882–884
109 Hadrian 3 884–885
110 Stefan 5 885–891
111 Formosus 891–896
112 Bonifatius 6 896
113 Stefan 6 896–897
114 Romanus 897
115 Theodor 2 897
116 Johannes 9 898–900
117 Benedikt 4 900–903
118 Leo 5 903
Christophorus 903–904
119 Sergius 3 904–911
120 Anastasius 3 911–913
121 Lando 913–914
122 Johannes 10 914–928
123 Leo 6 928
124 Stefan 7 929–931
125 Johannes 11 931–935
126 Leo 7 936–939
127 Stefan 8 939–942
128 Marinus 2 942–946
129 Agapetus 2 946–955
130 Johannes 12 955–963
131 Leo 8 963–964
132 Benedikt 5 (død 966) 964
133 Johannes 13 965–972
134 Benedikt 6 973–974
Bonifatius 7, 974
(Donus 2 ?)³
135 Benedikt 7 974–983
136 Johannes 14 983–984
Bonifatius 7 984–985
137 Johannes 15 985–996
138 Gregor 5 996–999
Johannes 16 997–998
139 Sylvester 2 999–1003
140 Johannes 17 1003
141 Johannes 18 1003–09
142 Sergius 4 1009–12
143 Benedikt 8 1012–24
Gregor (6) 1012
144 Johannes 19 1024–32
145 Benedikt 9 (død 1055/56) 1032–45
146 Sylvester 3 1045
147 Benedikt 9 (2.gang) 1045
148 Gregor 6 (død 1047) 1045–46
149 Clemens 2 1046–47
150 Benedikt 9 (3.gang) 1047–48
151 Damasus 2 1048
152 Leo 9 1049–54
153 Victor 2 1055–57
154 Stefan 9 (10) 1057–58
Benedikt 10 (død 1080) 1058–59
155 Nikolaus 2 1058–61
156 Alexander 2 1061–73
Honorius (2) 1061–72
157 Gregor 7 1073–85
Clemens (3) 1080–84
158 Victor 3 1086–87
159 Urban 2 1088–99
160 Paschalis 2 1099–1118
Theodoricus 1100–01
Albertus 1102
Sylvester (4) 1105–11
161 Gelasius 2 1118–19
Gregor (8) 1118–21
162 Calixtus 2 1119–24
163 Honorius 2 1124–30
Celestin (2) 1124
164 Innocens 2 1130–43
Anacletus 2 1130–38
Victor (4) 1138
165 Celestin 2 1143–44
166 Lucius 2 1144–45
167 Eugenius 3 1145–53
168 Anastasius 4 1153–54
169 Hadrian 4 1154–59
170 Alexander 3 1159–81
Victor (4) 1159–64
Paschalis (3) 1164–68
Calixtus (3) 1168–78
Innocens (3) 1179–80
171 Lucius 3 1181–85
172 Urban 3 1185–87
173 Gregor 8 1187
174 Clemens 3 1187–91
175 Celestin 3 1191–98
176 Innocens 3 1198–1216
177 Honorius 3 1216–27
178 Gregor 9 1227–41
179 Celestin 4 1241
180 Innocens 4 1243–54
181 Alexander 4 1254–61
182 Urban 4 1261–64
183 Clemens 4 1265–68
184 Gregor 10 1271–76
185 Innocens 5 1276
186 Hadrian 5 1276
187 Johannes 21 1276–77
188 Nikolaus 3 1277–80
189 Martin 4 1281–85
190 Honorius 4 1285–87
191 Nikolaus 4 1288–92
192 Celestin 5 1294
193 Bonifatius 8 1294–1303
194 Benedikt 11 1303–04
195 Clemens 5 (Avignon) 1305–14
196 Johannes 22 (Avignon) 1316–34
Nikolaus (5)(Avignon) 1328–30
197 Benedikt 12 (Avignon) 1334–42
198 Clemens 6 (Avignon) 1342–52
199 Innocens 6 (Avignon) 1352–62
200 Urban 5 (Avignon/Roma) 1362–70
201 Gregor 11 (Avignon) 1370–78
202 Urban 6 1378–89
Clemens (7)(Avignon) 1378–94
203 Bonifatius 9 1389–1404
Benedikt (13)(Avignon) 1394–1423
204 Innocens 7 1404–06
205 Gregor 12 (død 1417) 1406–15
Alexander 5 (Pisa) 1409–10
Johannes (23) (Pisa) 1410–15
206 Martin 5 1417–31
Clemens (8) 1423–29
Benedikt (14) 1425–30
207 Eugenius 4 1431–47
Felix (5) 1439–49
208 Nikolaus 5 1447–55
209 Calixtus 3 1455–58
210 Pius 2 1458–64
211 Paul 2 1464–71
212 Sixtus 4 1471–84
213 Innocens 8 1484–92
214 Alexander 6 1492–1503
215 Pius 3 1503
216 Julius 2 1503–13
217 Leo 10 1513–21
218 Hadrian 6 1522–23
219 Clemens 7 1523–34
220 Paul 3 1534–49
221 Julius 3 1550–55
222 Marcellus 2 1555
223 Paul 4 1555–59
224 Pius 4 1559–65
225 Pius 5 1566–72
226 Gregor 13 1572–85
227 Sixtus 5 1585–90
228 Urban 7 1590
229 Gregor 14 1590–91
230 Innocens 9 1591
231 Clemens 8 1592–1605
232 Leo 11 1605
233 Paul 5 1605–21
234 Gregor 15 1621–23
235 Urban 8 1623–44
236 Innocens 10 1644–55
237 Alexander 7 1655–67
238 Clemens 9 1667–69
239 Clemens 10 1670–76
240 Innocens 11 1676–89
241 Alexander 8 1689–91
242 Innocens 12 1691–1700
243 Clemens 11 1700–21
244 Innocens 13 1721–24
245 Benedikt 13 1724–30
246 Clemens 12 1730–40
247 Benedikt 14 1740–58
248 Clemens 13 1758–69
249 Clemens 14 1769–74
250 Pius 6 1775–99
251 Pius 7 1800–23
252 Leo 12 1823–29
253 Pius 8 1829–30
254 Gregor 16 1831-46
255 Pius 9 1846–78
256 Leo 13 1878–1903
257 Pius 10 1903–14
258 Benedikt 15 1914–22
259 Pius 11 1922–39
260 Pius 12 1939–58
261 Johannes 23 1958–63
262 Paul 6 1963–78
263 Johannes Paul 1 1978
264 Johannes Paul 2 1978–2005
265 Benedikt 16 2005–2013
266 Frans I 2013–

1Døde før vigsling; omstridt om han skal regnes med.

2Fabelpave; pavinne som aldri har eksistert.

3Ikke pave; forekommer i enkelte pavelister.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. mars 2009 skrev Jonas Jørstad

Jeg ser også at en "fabelpave"/"pavinne" og en "ikke-pave" inngår i det som iflg. overskriften er Vatikanets offisielle liste. (Den øverste av de to tabellene.) Det ser litt rart ut.

3. mars 2016 svarte Anne Stensvold

Hei! Ble ikke klar over ditt innspill før nå. Vet ikke helt hva jeg skal svare. Det merkelige er vel at man opererer med fantasipaver i en lite som ser ut til å være historisk. Men begrunnelsen er vel at disse mytene lever videre, og da er det jo greit at de står oppført med forbehold i fotnote, synes jeg.

22. september 2015 skrev Sidsel Hoelsæter

Hei, pave Frans er nok født i 1936 og ikke i 1937
http://global.britannica.com/biography/Francis-I-pope
www.katolsk.no/biografier/utenriks/bergoglio

13. oktober 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Takk for kommentar, årstallet er endret. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.