Germanere, av Germania, latin Germani, trolig opprinnelig en keltisk betegnelse på ikke-keltere, første gang belagt hos Poseidonios (135–51 f.Kr.) og brukt om en stamme i det nordlige Gallia.

Senere brukt som samlebetegnelse for flere folk og stammer av indoeuropeere som var språklig beslektet og skilte seg ut fra folkegruppene omkring.

Mot slutten av bronsealderen holdt germanerne til i Sør-Skandinavia og Nord-Tyskland, og ekspanderte i begynnelsen av jernalderen mot sør, øst og vest, men ble midlertidig stanset av kelterne.

På 200-tallet f.Kr. trengte de over Rhinen i vest og slo seg ned i DonauPrutDnjestr-området i øst.

Disse vandringene kom trolig i gang dels på grunn av befolkningspress og matmangel, dels fordi taperne i stammekriger måtte finne seg nye bosteder. Da de ble kjent med rikdommen, den mer fremskredne teknologi og det gunstigere klima i Mellom- og Sør-Europa, forsøkte de å slå seg ned i Romerriket.

Germanere og romere hadde sine første alvorlige sammenstøt på slutten av 100-tallet f.Kr., da vestgermanere trengte inn i Sør-Frankrike, Spania og Nord-Italia, og etter flere seire ble slått tilbake.

Caesar beseiret germanerne i Gallia og gikk over Rhinen, men som den første romerske statsleder lot han germanerne slå seg ned innenfor Romerrikets grenser. 60 år senere måtte de romerske planer om flytting av grensen til Elben skrinlegges da cheruskene nedkjempet en romersk hær i Teutoburgerskogen (år 9 e.Kr.).

Grensen mellom romere og germanere ble fastlagt langs Rhinen og Donau. En forholdsvis rolig periode fulgte, og romerne hadde vennskapelige forbindelser med det nye markomannerriket ved Donau. Flere romerske byer ble grunnlagt ved Rhinen og Donau, og grenseprovinsene Germania superior og Germania inferior ble opprettet.

Rundt Kristi fødsel var goterne begynt å trenge sørover fra Skandinavia. Ca. 150 startet den første germanske folkevandring. Goterne nådde nordkysten av Svartehavet ca. 180 og trengte flere folk frem mot Romerrikets grenser, blant annet burgunderne vestover og vandalene sørover.

212 og 233 kom alemannerne frem til Rhinen og 236 kom goterne til nedre Donau. 257 trengte en del av frankerne gjennom Gallia og Spania frem til Marokko. 258–259 angrep alemannerne i Nord-Italia. Romerne måtte trekke grensene i Mellom-Europa noe tilbake. 269 begynte goterne, som nå var skilt i ostrogoter (østgotere) og visigoter (vestgotere), sine vandringer på Balkan.

Gjennom lang tid hadde germanere fått bosette seg i Romerriket som foederati, og gått i romersk tjeneste, også i de væpnede styrker. Fra ca. 300 skjøt denne utviklingen fart, og germanere steg til de høyeste embeter. Som det første germanske folk lot goterne seg kristne 341, riktignok til arianismen.

Ca. 350 begynte en ny urolig periode, og 375 startet den annen germanske folkevandring. Alemannerne og frankerne krysset Rhinen, og romerne måtte oppgi Rhingrensen 401. Vandalene overstrømmet Gallia 406 og tok 409 Spania i besittelse. 410 ble Roma inntatt av Alarik og visigoterne, 455 av Geiserik og vandalene. Ca. 400 rømte romerne Britannia, og ca. 450 trengte juterne, anglerne og sakserne inn og fordrev britene til Wales, Cornwall, Skottland og Bretagne.

Da romerne mistet kontrollen over germanerne, opprettet germanerne «folkevandringsriker». Flere av rikene bestod bare en kort stund, særlig de som lå langt fra stammens hjemland. Frankernes rike, som lå nær stammens tilholdssteder i lengre tid, utviklet seg til middelalderens Frankrike. I det vestlige Nord-Afrika hersket vandalene 429–534; deres rike ble utslettet av østromerne.

Visigoterne regjerte i Vest-Frankrike og Øst-Spania 419–507, og i det meste av Spania og Sør-Frankrike 507–711. Burgundernes 1. rike bestod ved Rhinen inntil hunerne, tilkalt av romeren Aëtius, nedkjempet det 436. Langobardene hersket i det meste av Italia fra 568 til 774, da stordelen kom under Karl den store. De angelsaksiske riker i Storbritannia eksisterte helt til normannernes erobring 1066.

Kunnskapene om de germanske stammene som la Vest-Europa under seg, er fragmentariske. Arkeologisk materiale gir opplysninger om den materielle kultur, men funnene fra den viktige overgangstiden mellom bronsealder og jernalder er meget sparsomme.

I sine bøker om Gallerkrigen beretter Caesar om de stammer han lærte å kjenne ved Rhinen. Tacitus' skrift Germania fra ca. 100 e.Kr. inneholder detaljerte opplysninger om religion, sosial lagdeling, levekår og styringsorganer hos en rekke stammer, og arkeologien har styrket skriftets troverdighet. Enkelte stammers lover (særlig frankernes, burgundernes og angelsaksernes) ble skrevet ned tidlig i middelalderen.

Også skriftlig overlevert germansk folkediktning er av interesse. Det ser ut til at stammene stod på ulike utviklingstrinn. Mange drev åkerbruk, og dyrket både korn og grønnsaker, men husdyrhold spilte en større rolle. En del drev utstrakt handel med romerske kjøpmenn. Trolig har frankerne og angelsakserne vært langt mer «barbariske» enn for eksempel goterne.

Germanerne levde i patriarkalske ættesamfunn. Stammen bestod først og fremst av de frie, nemlig de som hadde råd til, og også plikt til, å stille som soldater, og som hadde politiske rettigheter, blant annet til å vedta å gå til krig. På toppen av denne gruppen stod en adel, med ledende medlemmer av de fremste ættene. Under de frie stod de halvfrie, som var avhengige bønder, dessuten frigivne treller. Disse var personlig frie, men bundet til jorden de drev. Samfunnets tredje gruppe var trellene, som var krigsfanger, avkom etter treller, eller frie menn som hadde mistet friheten for eksempel av økonomiske årsaker.

Historikerne regner med at de germanske stammesamfunn gjennomgikk en indre strukturendring mens vandringene pågikk. Samholdet i ætten ble svakere; lojalitetsbåndet mellom «herre» og «mann» ble av større betydning, og peker frem mot den senere føydalisme. Kjernen i stammen ble høvdingen og hans faste væpnede følge, comitatus.

Germanerne hadde intet begrep om en stat, ingen tanke om en statsmakt. De skilte ikke mellom offentlig og personlig lojalitet. Bare hver enkelts eller ættens lojalitet overfor en høvding kunne holde stammen sammen og gjøre den til en politisk og militær faktor. Germanernes rettsapparat og lover var meget primitive; deres formål var å forhindre blodhevn og bestemme bøter for drap.

Germanerne var forholdsvis fåtallige, og bare i alemannernes rike mellom Rhinen og Donau, frankernes ved Rhinen og angelsaksernes i England, ble de det dominerende befolkningselement. Romerske institusjoner og romersk kultur levde videre, men i ulik grad fra rike til rike. På det europeiske kontinent ble Italia minst germanisert, Gallia mest. Det romerske godssystem ble ikke særlig endret. I de besatte områdene avløste germanske stormenn de romerske godseierne. Det romerske myntsystem ble overtatt av germanerne.

Da de fleste av de germanske folkene etter hvert sluttet seg til romerkirken, og anerkjente keiseren i Bysants som sitt overhode, ble enhetstanken i den vestlige verden styrket, og delvis realisert i det frankiske og senere tysk-romerske keiserdømme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.