Den prøyssiske sjuårskrig, også kjent som den tredje schlesiske krig, krigen som 1756–63 ble ført mellom Preussen og Storbritannia–Hannover på den ene side og Østerrike, Det tyske rike, Frankrike, Russland og Sverige på den andre.

Østerrike hadde etter den østerrikske arvefølgekrig 1740–48 nærmet seg til Frankrike mot Preussen, som til gjengjeld sluttet Westminsterkonvensjonen med Storbritannia i 1756. Russland, Frankrike og Østerrike forberedte da krig mot Preussen, men Fredrik den store av Preussen kom dem i forkjøpet og rykket august 1756 inn i Sachsen.

Preussen sto først alene mot stor overmakt, da Storbritannia de to første år ytet lite hjelp. Den britisk-hannoveranske hær ble slått i 1757, og britene inngikk en overenskomst med Frankrike om å oppløse hæren. Men Fredrik jaget franskmennene og den tyske forbundshær på flukt. Krigen ble deretter ført med vekslende hell, idet Fredriks overlegne feltherreevner og den økende britiske hjelp i William Pitt den eldres statsministertid på den ene side og den tallmessige overlegenhet i fiendehærene på den andre side skapte balanse. 

Etter Pitts fall ble stillingen alvorlig for Preussen, som ble reddet da Elisabet av Russland døde i 1762, og Peter 3 overraskende sluttet fred og forbund. Fred med de andre motstanderne fulgte, til sist med Østerrike i 1763. Freden medførte ikke større forandringer innen det tyske rike.

For Storbritannia var kolonikrigen med Frankrike til sjøs, i India, Vestindia og Canada det viktigste, og denne side av sjuårskrigen fikk de største virkninger; det franske håp om et kolonirike i India ble endelig knust; Storbritannia fikk Canada, Senegal, noen karibiske øyer og Louisiana øst for Mississippi fra Frankrike, dessuten Florida fra Spania.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. november 2012 skrev Halvor Bothner-By

Denne ”aller første verdenskrig” fikk følger også for Danmark-Norge, idet en stor hær- og flåtestyrke måtte forlegges ved syd-grensen som nøytralitetsvakt i årene 1758-1762. Fra Norge dreide det seg om opp mot 20 000 utskrevne soldater. Mønstringruller for disse kan finnes i det norske Riksarkivet. Forfatteren Alf R Bjercke har utgitt en bok spesielt om det 2. Søndenfjelske Dragonregiment som deltok (”De dansk-norske dragonregimenters rolle under den nordeuropeiske krise 1758-1762” ). Han anslår at et betydelig antall soldater omkom i sykdom under dårlige innkvarteringsforhold på gamle linjeskip.



Grunnen til denne nøytralitetsvakten var en trussel fra grev Peter Ulrich av Holstein, den senere Peter 3 av Russland. Han mente at hans far hadde vært utålelig behandlet av den dansk-norske kongen og ivret for at Danmark skulle innlemmes i grevskapet Holstein, mens Norge skulle gis til Russland. Men russiske tropper var ikke til å se, inntil noen fortropp-speidere dukket opp i begynnelse av 1762. De forsvant imidlertid plutselig, og snart ble årsaken klarlagt. Da greven kom på tronen som Peter 3 ved tsarinne Elisabets død 1762, gjennomførte hans hustru Katharina den Store statskupp mot sin mann og sperret ham inne i fengsel, der han senere døde. Dermed forsvant interessen i den russiske leir for å erobre Danmark-Norge.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.