En kveld hos Madame Geoffrin av . Falt i det fri (Public domain)

opplysningstiden

Forsiden til Encyclopédie fra 1772. Tegningen forestiller fornuften (øverst til høyre) som river sløret av sannheten (i midten). De franske encyklopedistene var sentrale for opplysningstiden i Frankrike, og deres arbeid bidro sterkt til å forberede den franske revolusjon.
Av .
Paris rundt 1750 var opplysningstidens intellektuelle sentrum og høydepunkt, med skikkelser som Montesquieu, Denis Diderot, Jean Le Rond d’Alembert, Jean-Jacques Rousseau og ikke minst Voltaire som viktige figurer. Madame Geoffrin selv i lyseblå kjole og svart kyse til høyre. Maleriet framstiller en høytlesning av Voltaires tragedie L’Orphelin de la Chine fra 1755. Opplysningsfilosofen og -forfatteren er her representert med en byste, han levde det meste av sitt voksne liv i eksil i Sveits på grunn av sine publikasjoner.
Av .
Opplysningstiden bygget videre på den lærde, internasjonale kunnskapsutvekslingen fra 1600-tallet og på blant andre Isaac Newtons bidrag til et nytt, vitenskapelig verdensbilde. Portrett av Isaac Newton (1642-1727).
Av .

Opplysningstiden er en epoke i Europas intellektuelle historie der vitenskap, fornuft, frihet, toleranse og framskritt ble innsatt som nye idealer og autoriteter. Opplysningstenkerne argumenterte blant annet for ytringsfrihet, trykkefrihet, religionsfrihet, likhet for loven og demokrati. Det var også under opplysningstiden at begrepet om menneskerettigheter oppstod.

Faktaboks

etymologi:
engelsk The Enlightenment, tysk Die Aufklärung, fransk Les Lumières

Perioden har sine røtter midt på 1600-tallet med den vitenskapelige revolusjonen og freden i Westfalen som avsluttet religionskrigene i Europa. Den engelske revolusjonen i 1688 settes ofte som startpunkt for opplysningstiden, med den franske revolusjonen i 1789 som sluttpunkt.

Tenkningen i denne perioden er preget av et stadig mer kritisk oppgjør med særlig religiøse dogmer og institusjoner, mens vitenskap, individuell fornuft, frihet, toleranse og framskritt ble innsatt som nye idealer og autoriteter. I tillegg etablerte opplysningstiden nye rammer for kunnskapsutveksling og offentlig debatt. Slik ble opplysningstiden definerende for moderniteten, som omfatter samfunnsomveltninger slik som sekularisering og individualisme, industrialisering og kapitalisme, massemedier og demokrati.

Sentrale tenkere

Voltaire er fremdeles opplysningstidens viktigste ansikt, et symbol på den opplyste fornuftens kamp mot fordommer og religiøs intoleranse. Etter terrorangrepet mot det franske satiremagasinet Charlie Hébdo i januar 2015 dukket Voltaires portrett opp på gatehjørner i Paris, og hans Traktat om toleranse fra 1763 suste inn på førsteplass på de franske nettbokhandlernes salgslister.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

I Frankrike var det særlig Voltaire, Montesquieu, Jean Le Rond d’Alembert, Denis Diderot, Jean-Jacques Rousseau og andre encyklopedister som representerte opplysningstiden.

I Storbritannia regnes John Locke, Francis Hutcheson og David Hume som opplysningtenkere, i Tyskland særlig Christian Wolff, Gotthold Ephraim Lessing og Immanuel Kant, i Danmark-Norge Ludvig Holberg, Jens Kraft og Jens Schielderup Sneedorff.

Transnasjonal bevegelse

Selv om opplysningstenkningen nådde et høydepunkt i Paris midt på 1700-tallet, med den kollektive utgivelsen av den store franske Encyklopedien, var den en fundamentalt transnasjonal bevegelse. Den var forbundet med framveksten av global handel og økonomi, med borgerskapets og nasjonalstatenes framvekst. Den bygget videre på den lærde, internasjonale kunnskapsutvekslingen fra 1600-tallet og på blant andre Galileo Galilei, René Descartes og Isaac Newtons bidrag til et nytt, vitenskapelig verdensbilde. De lærde akademiene og vitenskapelige selskapene var viktige arenaer for opplysningsbevegelsen.

Idégrunnlag

Opplysningstenkningen på 1700-tallet tok ulike former. Det var dype konflikter mellom moderat opplysningstenkning, som anerkjente kristne sannheter ved siden av vitenskap og fornuft og forsvarte eneveldet som en legitim styreform, og en mer radikal form, preget av materialistiske, ateistiske og egalitære tenkemåter. Det var også store forskjeller mellom opposisjonell opplysningstenkning i katolske Sør-Europa og den som utviklet seg i protestantiske Nord-Europa, der opplysning sto i tettere forbindelse med religion, stat, embetsstand og universiteter. Men appellen til fornuft, frihet og framskritt var felles.

Fornuft

Den menneskelige fornuft stod sentralt i opplysningstiden. Opplysningsfilosofen Immanuel Kants hovedverk Kritikk av den rene fornuft ble utgitt i 1781.

Av .

Endringene i synet på naturen, Gud, mennesket og erkjennelsen, på samfunnet og historien, som fant sted i løpet av opplysningstiden, bygget på en overbevisning om at den uavhengige menneskelige fornuften kunne erstatte Gud, kirken, kongen, Bibelen, de greske filosofene og alle øvrige autoritative tekster som sannhetskilde.

Dette innebar en nydefinering av selve fornuftsbegrepet. For det første ble fornuften forstått som universelt menneskelig. For det andre ble fornuften definert som en dynamisk, søkende kraft, som kunne skjelne det sanne fra det usanne, i den sansbare verden så vel som i den kristne åpenbaringens vitnesbyrd. Alt skulle underkastes den uavhengige fornuftens kritiske undersøkelse; den ytre naturen, og den indre menneskelige. Men også samfunnet, historien, og det som hadde med statsmakt og politikk å gjøre.

På alle felt ble fornuften brukt som våpen i krigen mot fordommer, enten disse var forankret i dogmatisk religion, gammel filosofi, tradisjonell makt eller folkelig overtro. Det fornuftige mennesket ble alle tings målestokk og mål.

Opplysning og oppdragelse

Opplysningsfilosofene brukte den kritiske fornuften og kampen mot fordommer til å sparke både oppover, mot de tradisjonelle elitene, og nedover, mot folket. Riktignok kunne tenkere som Descartes og Locke hevde at fornuften og evnen til selvstendig, kritisk tenkning var universelt menneskelig, ja kanskje til og med jevnt fordelt blant begge kjønn. Men 1700-tallsskribentenes referanser til «våre opplyste tider», vårt så opplyste attende seculum, der haver skabet det fornuftige Mennesket aldeles om», som den norske matematikeren og opplysningstenkeren Jens Kraft uttalte det på 1760-tallet, inkluderte ikke nødvendigvis allmuen.

Ludvig Holberg, som gjerne regnes som en tidlig opplysningsfilosof på grunn av sine fornuftsargumenter for tanke- og religionsfrihet og sitt kvinnesyn, hadde for eksempel liten tiltro til den jevne undersåtts fornuft og evne til «at politisere», slik komedien om Den politiske kandestøber fra 1722 vitner om. Å tro at man kunne overskride rammene for den standen man tilhørte, var høyst latterlig for Holberg, som fremdeles betraktet det hierarkiske samfunnet som noe nærmest naturgitt. Det gjorde ikke den franske opplysningsstjernen Voltaire i samme grad, men han foraktet like fullt allmuens manglende kunnskaper og tendenser til overtro.

For disse mennene var opplysning noe som måtte komme ovenfra; ikke fra Gud eller kongen riktignok, men fra den lærde eliten, som var i besittelse av «fornuftens lys». Det var disse som måtte ta ansvaret for å oppdra og utdanne så vel herskere som undersåtter, for å kunne virkeliggjøre den jordiske, kollektive «lykksaligheten». Det siviliserte Europa hadde også en opplysnings- og oppdragelsesrolle overfor resten av verden.

Friheter

Opplysningstiden faller sammen med framveksten av eneveldige, sentraliserte statsmakter. Opplysningsfilosofene orienterte seg i første omgang mot privatlivet og den delen av samfunnslivet som kunne unndra seg statens og kirkens kontroll, der de kjempet for det som på 1700-tallet gjerne ble kalt for «borgerlige» eller «sivile» friheter. Det handlet om tanke- og trosfrihet, om ytringsfrihet og om handelsfrihet, ofte i kombinasjon.

I ett av sine mest berømte Filosofiske brev, utgitt i 1733 etter et treårig opphold i England, hyller Voltaire børsen i London som et sted der privatpersoner på tvers av religion finner sammen gjennom individuelle økonomisk interesser, til hele menneskehetens beste: «Gå inn på Børsen i London…der vil dere se utsendinger fra alle land forsamlet til menneskehetens beste. Der handler jøden, muhammedaneren og den kristne med hverandre, som om de tilhørte samme religion.» Handelen var nøkkelen til Englands storhet, hevdet Voltaire, «Handelen som har gjort borgerne i England rike, har også bidratt til å gjøre dem frie, og denne frihet har i sin tur utvidet handelen».

Forholdet mellom handel, frihet og ikke minst sivilisasjon og historisk framskritt, ble et hovedtema hos skotske opplysningstenkere som Adam Ferguson og Adam Smith.

Retter og revolusjon

Den revolusjonære forfatteren Olympe de Gouges kom ingen vei med sin konsekvente fornuftsargumentasjon i «Erklæring om kvinnens og den kvinnelige borgerens rettigheter», framlagt for den franske nasjonalforsamlingen i 1791. Det skulle ta lang tid før politisk medbestemmelse ble definert som en menneskerett som også omfattet kvinner.
Marie Olympe de Gouges
Av .

Den sene opplysningstidens politiske ideer og visjoner om frihet, likhet, lykke og brorskap, som den uavhengige amerikanske staten fra 1776 og det nye franske regimet fra 1789 skulle bygge på, og som 1800-tallets demokratiseringsprosesser videreførte, var forankret i den nye forestillingen om menneskerettigheter som bredte om seg fra midten av 1700-tallet. Den bygget på naturrettens gamle tanker om at det fantes en universell, naturlig orden som gjorde det mulig å formulere noen grunnleggende prinsipper på det moralske, mellommenneskelige området som var like ubestridelige som den fysiske naturens lover.

For opplysningsfilosofene var disse moralreglene bindende, ikke nødvendigvis fordi de var gitt av Gud, men fordi de var fornuftige og kunne avdekkes «gjennom fornuftens lys alene», som den franske naturrettstenkeren Jean Barbeyrac formulerte det i 1747. De var forankret i menneskets natur, «skrevet inn i våre hjerter», dypere enn ethvert tilfeldig, historisk lovverk og felles for alle mennesker og samfunn til alle tider. Det var disse prinsippene som måtte være målestokken for framtidens relasjoner mellom de styrende og de styrte, og lovverkene som regulerte forholdet mellom enkeltindivider.

De naturlige rettighetene ble riktignok formulert på forskjellige måter av ulike opplysningsfilosofer. John Locke var mest opptatt av rettene til liv, frihet og eiendom. For andre var ytringsfrihet, likhet for loven og medbestemmelse i lovgivningen like viktige, ubestridelige, evige prinsipper som ethvert fornuftig menneske måtte kunne godta og forplikte seg til.

Menneskerettigheter og empati

I Om samfunnspakten (Du contrat social) skriver Rosseau om menneskerettigheter.
Av .

Det var først med individualiseringen av naturretten etter midten av 1700-tallet at begrepet om «menneskerettigheter» bredte om seg, også utenfor de relativt snevre opplysningsmiljøene i Paris, London og Berlin. Når «menneskerettigheter» i siste del av opplysningstiden ble brukt i kampen mot både tortur, dødsstraff, slaveri og vilkårlige maktovergrep, og for toleranse, ytringsfrihet, politisk deltakelse og i noen tilfeller også for likestilling mellom kjønnene, var det det individuelle perspektivet som sto i sentrum. Menneskerettigheter var knyttet til det å være menneske med skjøre kropper som delte visse grunnleggende behov og følelser. Fornuftsargumenter for den universelle rettighetstenkningen fikk altså støtte i følelsesargumenter.

Historikeren Lynn Hunt har pekt på at spredningen av menneskerettighetsargumenter hadde med følsomhet og medlidenhet å gjøre. Ikke bare fornuften, men også følsomheten ble universalisert i opplysningstiden, og de sto ikke i motsetning til hverandre. En viktig faktor i universaliseringen av følsomheten var leserevolusjonen. Gjennom økte leseferdigheter, veksten i bokmarkedet, den voksende pressen som formidlet billige nyheter fra fjerne steder og ikke minst den romanformens popularitet, som ga lesere tilgang til fremmede og fiktive karakterers subjektive opplevelser og følelsesliv, lærte opplysningstidens mennesker empati. Gjennom identifikasjon med romanfigurers lidelser fikk de i utgangspunktet abstrakte og fornuftsbaserte menneskerettighetene et indre, emosjonelt referansepunkt.

Jean-Jacques Rousseau var en opplysningsfilosof som eksellerte både i abstrakte menneskerettighetsargumenter, som i Om samfunnspakten fra 1762, og i romanens følsomme språk, gjennom bestselgerromanen Julie, eller den nye Héloïse fra året før.

Paradokser

Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 bygde på ideer fra opplysningstiden. Likevel kunne slaveriet forsvares av uavhengighetserklæringens far, Thomas Jefferson. Det ble ikke fullstendig opphevet i USA før i 1865.

Forankringen i følsomhet hindret ikke opplysningstidens menneskerettighetstenkning i å bli fanget av en lang rekke dype paradokser, særlig når den skulle defineres og konkretiseres, som i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 og den franske menneskerettighetserklæringen av 1789. For selv om alle måtte kunne tilkjennes visse rettigheter i kraft av å være følsomme mennesker, måtte det vel være grenser for hvem som kunne tilkjennes friheter i kraft av å være autonome, siviliserte borgere? Europas opplyste, siviliserte individer var målestokken. Det gjorde at slaveriet kunne forsvares av både John Locke og av den amerikanske uavhengighetserklæringens far, Thomas Jefferson. Det ble ikke fullstendig opphevet i Frankrike før på 1840-tallet og i USA først i 1865.

Det tok enda lenger tid før kvinner ble ansett som siviliserte, opplyste og autonome nok til å inneha politiske rettigheter. Menneskerettighetstenkeren og folkesuverenitetsideologen Jean-Jacques Rousseaus argumenter for ulikheten mellom kjønnene og et kjønnsdelt samfunn i oppdragelsesromanen Emile fra 1762, hadde langvarig innflytelse.

Framskritt

For de franske revolusjonære var overbevisningen om en ny tidsalder så sterk at de i 1793 innførte en helt ny tidsregning, den franske revolusjonskalender. Bildet viser revolusjonskalenderen for 1794.
Av .

Opplysningstenkernes oppgjør med tradisjonelle autoriteter og fordommer var dypt forankret i nye forestillinger om historisk forskjell, endring og framskritt. Opplysningstenkere over hele Europa delte en forståelse av at deres samtid representerte noe helt nytt, et brudd med fortiden. Dyrkelsen av vitenskapene, av oppdragelse og opplysning var drevet av tanker om at sannheten og lykken verken lå i fortiden eller utenfor tiden, i Guds hender, men i framtiden. Det sto i mennesket makt å forme framtiden i sitt eget bilde, gjennom reformer av moral, samfunn og styreformer.

For de franske revolusjonære var overbevisningen om muligheten til å starte helt på nytt så sterk at de i 1793 innførte en helt ny tidsregning, den franske revolusjonskalender.

Ytringsfrihet og offentlighet

Da Johann Friedrich Struensee (1737-1772), kong Christian 7s tyske livlege, i praksis overtok makten i den syke kongens sted, var noe av det første han gjorde å erklære fullstendig, ubetinget trykkefrihet i det dansk-norske eneveldet. Den varte fra september 1770 og fram til Struensees fall i 1773. Voltaire formulerte sin hyllest til den banebrytende trykkefrihetserklæringen i et åpent brev til den dansk-norske kongen i 1771. Portrett av Struensee, malt av den danske maleren Jens Juel.

Ideene om universell menneskelig fornuft, om frihet og framskritt regnes blant opplysningstidens fundamentale bidrag til den moderne samfunnsutviklingen. Men disse ideene ville neppe fått den betydningen uten de nye praksisene for kunnskapsspredning og for offentlig debatt som etablerte seg parallelt. Forskningen i dag regner medieutviklingen på 1700-tallet som avgjørende både for spredningen av opplysningstenkningen selv, for revolusjonene i Amerika og Frankrike og for senere demokratisering. Veksten i markedet for trykte bøker og nyhetspresse, utviklingen av nye publikasjonsformer og sjangre som tidsskrifter og romaner nådde store lesergrupper, ble ledsaget av idealer om trykkefrihet og offentlig meningsutveksling om filosofiske og litterære så vel som politiske temaer.

De fleste land på 1700-tallet praktiserte streng sensur av ytringer. Men fordi både vitenskapsmenn og opplysningsskribenter betraktet utveksling og kommunikasjon som så viktig for kunnskapsutviklingen, for individenes oppdragelse og selvstendiggjøring, og for statens evne til å foreta informerte beslutninger om det «felles beste», ble trykkefrihet den kanskje viktigste kampsaken i opplysningens Europa. Trykkefriheten er et av opplysningsidealene som nedfelte seg i den norske 1814-grunnloven, i §100.

Kant om offentlighet og autonomi

Immanuel Kant formulerte betydningen av ytringsfrihet for sannhet, fornuft og opplysningens framskritt i tidsskriftartikkelen «Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning», som ble trykt i Berlinische Monatsschrift i 1784. Her argumenterte han for at opplysning var en pågående prosess som var avhengig av den trykte offentligheten, der enkeltindivider kunne øve seg i å gjøre bruk av sin praktiske fornuft, bryne sine synspunkter og kritiske resonnementer mot andres. Slik kunne de bli opplyste, myndige og autonome borgere, med evne til selvlovgivning. Opplysning og framskritt forutsatte altså bare én ting, nemlig ytringsfrihet, som Kant kalte «den mest uskadelige av alt det som kan kalles frihet».

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Lynn Hunt, Inventing Human Rights: A History, Norton: NY, 2008
  • Ellen Krefting og Anne Beate Maurseth (red), Mennesket. Arven fra opplysningstiden. SAP: Oslo, 2008.
  • Ellen Krefting, Vestens idéhistorie 3. Modernitetens fødsel 1600–1800, Cappelen Damm: Oslo, 2012
  • Dorinda Outram, The Enlightenment, CUP: Cambridge, tredje utgave 2013

Kommentarer (4)

skrev Markus Larsson

Hei! Her var det veldige mye informasjon. Kan dere egentlige utdype/fortelle meg om hva som var det viktigste som skjedde i opplysningstiden og spesielt hvordan det var i Europa?

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, Vi har dessverre ingen fagansvarlig for dette fagområdet som kan svare utdypende på ditt spørsmål. Artikkelen skal gi et sammendrag og presentere den mest sentrale informasjonen om opplysningstiden, dersom du ønsker utdypning kan du få det ved å følge de enkelte lenkene. Når det gjelder hvordan det var i Europa på denne tiden kan du også lese artikler om landenes historie (blant annet Frankrikes historie). Beklager at vi ikke kan svare deg mer på spørsmålet! Med vennlig hilsen Marte, redaksjonen

skrev Victoria Brattås

Hei. Mangler et mellomrom: fornuftenseller i andre avsnitt.

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, takk for rettelse! Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg