Kievriket

«Riket» var til å begynne med bare et løst forbund av østslaviske stammer, holdt sammen av fyrstene i Kiev, Oleg (Helge) til 912 og Igor (Ingvar) i 912−945. De var i likhet med størsteparten av hirden (druzjina) av skandinavisk herkomst. Dynastiet skal være grunnlagt av Igors far Rjurik (Rørek), og hersket i Russland helt til 1598. Herskerne begynte snart å bruke slaviske navn, i annen halvdel av 900-tallet også sine slaviske undersåtters språk.

Fyrsten og hirden var direkte engasjert i den inntektsbringende utenrikshandelen. Eksportvarer var honning, voks og pelsverk, som delvis ble tatt inn som skatter; inntil midten av 900-tallet drog fyrsten og hans følge om vinteren rundt og inndrev disse ytelsene. De foretok også plyndringstokter til andre land, og for å sikre sine kjøpmenn gunstige betingelser i handelen med Bysants, støtte Kiev-fyrsten flere ganger frem like til Konstantinopels murer. Fyrst Svjatoslav knuste i 969 khazar-riket, som en del av de østslaviske stammene hadde betalt tributt til på 800-tallet.

Først etter at kristendommen var innført, oppgav fyrstene plyndringstoktene og gikk over til å konsolidere staten innad. Allerede fyrstinne Olga (Helga, død 969), som regjerte for sin mindreårige sønn Svjatoslav, skapte kjernen i en fastere forvaltning. Svjatoslavs sønn Vladimir den store (978−1015) inngikk en militærallianse med den bysantinske keiser Basileios 2, fikk hans søster som hustru og gikk i gang med å kristne befolkningen med hjelp av bulgarske og greske prester. De hadde med seg den kirkeslaviske liturgi, på et språk som østslaverne forstod.

Vladimirs arbeid med å bygge ut stats- og kirkeforvaltningen ble fortsatt av Jaroslav den vise (1019−1054). Han organiserte kirken under en metropolitt i Kiev som var underlagt patriarken i Konstantinopel i 1037. Kirken fikk fra nå av en særstilling i Rus-riket, en helt dominerende posisjon i det kulturelle og intellektuelle liv, og snart også betydelig politisk innflytelse. Jaroslav fremmet undervisning og litteratur på kirkeslavisk, og reiste de første store byggverk i stein (for eksempel den berømte Sofijakirken i Kiev). Hans dekreter utgjorde den opprinnelige kjernen i den første russiske lovbok, Russkaja pravda.

I Jaroslavs tid besøkte hele tre norske konger Rus-riket og oppholdt seg ved hans hoff: Olav den hellige i 1028−1030, Magnus den gode i 1028−1035 og Harald Hardråde, som giftet seg med Jaroslavs datter Ellisiv (Elisabet).

Jaroslav delte sitt rike mellom sønnene, men gav den eldste forrangen med Kiev som residensstad. Meningen var å forhindre familiefeider og splittelse av riket, men selv om Kievs primat i den første tiden i hvert fall teoretisk ble respektert, forhindret ikke dette at etterkommerne stadig førte krig mot hverandre. Dette vanskeliggjorde et effektivt forsvar mot polovetserne, som behersket steppen i sør og hindret handelen med Bysants.

Et fyrstemøte i 1097 delte riket «for evig» mellom fyrstene som arvelig eiendom; Kiev-fyrsten skulle bare ta seg av felles interesser. «Rus» var nå et fyrsteforbund, og hirdkasten utviklet seg raskt til en adel av storgodseiere (bojarer). Kievs Vladimir 2 Monomakh klarte for en kort tid å påtvinge de andre fyrstene sin vilje, men etter hans død kom det igjen snart til feider, selv om en slags enhet fortsatte å være det politiske ideal frem til 1169.

Kievriket tilhører historisk ikke bare det moderne Russland, men også Ukraina og Hviterussland, som var deler av det sentrale Kievriket. De er i dag selvstendige stater, og byen Kyiv/Kiev er hovedstaden i Ukraina.

Russiske historikere omtaler ofte Kievriket som «den gammelrussiske staten» og regner Kyiv/Kiev som Russlands første hovedstad. Men Kievriket var verken storrussisk, ukrainsk eller hviterussisk, fordi slike moderne nasjonale identiteter ennå ikke eksisterte. Samtidig var Kievriket utvilsomt opprinnelsen til alle de tre statene.

• Gardarike
• rurikidene
• rus – folkestamme
• Russlands historie
• Ukrainas historie
• Hviterusslands historie

• Simon Franklin & Jonathan Shepard, The Emergence of Rus 750-1200 (London 1996).