Gnagere er en orden av pattedyr som inneholder 1/3 av alle pattedyr. Alle artene har et par fortenner som vokser hele livet i hver kjeve, og et mellomrom uten tenner mellom fortennene og kinntennene. 

Gnagernes slektskap (systematikk) er under stadig endring, og det er ikke nødvendigvis full enighet på alle områder. Mange arter er fortsatt veldig dårlig studert. Ordenen gnagere (Rodentia) kan inndeles i fem underordener, med til sammen 34 familier og 2478 arter. Basert på genetisk slektskap kan gnagerne deles i tre hovedgrupper:

  1. Musegruppen med tre underordener: Castorimorpha (3 familier), Anomaluromorpha (2 familier) og Myomorpha (9 familier). Nesten alle norske arter tilhører denne gruppen.
  2. Ekorngruppen med én underorden: Sciuromorpha (3 familier). Én art i Norge.
  3. Marsvingruppen med én underorden: Hystricomorpha (noen ganger kalt Ctenohystrica, 17 familier). Ingen arter i Norge.

Gnagere ble tidligere kalt enkelttannede gnagere fordi de kun har et par fortenner i overkjeven, i motsetning til det man tidligere kalte dobbelttannede gnagere (nå kalt haredyr) som har to par.

Gnagerne er temmelig kompakte dyr, men varierer mye i størrelse og utseende. Dvergmusa er den minste og veier kun 5 gram, mens hannen hos flodsvinet, den største gnageren, kan veie inntil 65 kilo.

Fortennene mangler emalje på baksiden, som dermed slites fortere enn fremkanten. Dette gir en kvass fremkant som er meget godt egna til å gnage med. De fire fortennene er mye lengre enn andre tenner og har sitt utspring langt bak i kjevene, hvorfra de vokser konstant. De må brukes og slipes hele tiden. Hjørnetenner mangler, mens antall kinntenner varierer mellom to og seks. Mellomrommet mellom fortenner og kinntenner kalles et diastema.

De fleste gnagerne er vegetarianere, men noen er altetere. Frambeina kan brukes til å holde føden mens dyret spiser. Bakbeina er sterkt vinkla og derfor lenger enn de rette frambeina.

Gnagere er viktig føde for en mengde rovdyr og rovfugler, og en viktig brikke i mange økosystemer. Kanskje kan man også si at de er føde for mange parasitter.

De fleste arter er aktive hele året, men noen arter går i dvale om vinteren og andre sover vintersøvn.

Gnagerne har stor formeringsevne og får gjerne mange unger i kullet og flere kull i året, men de har også stor dødelighet og et kort liv. I enkelte habitater, særlig på grassletter, kan antall individer øke voldsomt i enkelte år. Det samme skjer i våre fjell, der spesielt lemen varierer voldsomt i antall (smågnagersvingninger). 

Mange av dem er generalister, med god sprednings- og tilpasningsevne. Det beste eksempelet på en slik art er brunrotta, som har spredd seg over hele verden med menneskets hjelp. Andre er spesialister med begrensa utbredelse og et spesielt levevis, for eksempel bambusrotta. Ørkenmus klarer seg kun med det vannet de får i seg gjennom kosten, de trenger aldri å drikke. Flygeekorn har en hudfold mellom kroppen og beina, og kan sveve opptil 100 meter mellom trestammer. 

Gnagerne er utbredt over hele verden unntatt Antarktis. De finnes i alle naturtyper, fra ørken til regnskog og fra kyst til høyfjell. Spesielt mange arter lever i tropiske strøk. Enkelte høyfjellssletter i Afrika er levested for mange arter i store antall, fordi få større planteetere lever der.

De tidligste kjente fossile funn av gnagere stammer fra sen paleocen (cirka 57 millioner år siden). Gruppen fikk først stor utbredelse i miocen (cirka 26 millioner år siden), da blant andre glideflygere og gravende arter utviklet seg. De fleste tilgjengelige miljøer var da bebodd av veltilpassede arter. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.