Keltiske språk er den vestligste grenen av den indoeuropeiske språkfamilien, omfatter flere utdødde språk og de levende språkene irsk, skotsk-gælisk, walisisk og bretonsk.

Keltiske språk var i de siste hundreårene før Kristi fødsel utbredt over et stort område i Vest-, Sør- og Mellom-Europa, men ble etter hvert trengt vestover av romanske og germanske språk, inntil det i dag bare finnes levende keltiske språk i deler av Skottland, Irland, Wales og Bretagne. Noen moderne språk i gruppen har allerede dødd ut, mens fremtiden for de gjenværende er usikker. Irsk er offisielt språk i Irland, mens skotsk-gælisk, walisisk og bretonsk tales i henholdsvis Skottland og Wales i Storbritannia og i Bretagne i Frankrike, men språkene har ikke noen offisiell stilling i disse landene. De aller fleste som snakker dem er tospråklige og har et av de nevnte språkene som andrespråk.

Den vanlige inndelingen av de keltiske språkene er i kontinentalkeltisk og øykeltisk. Kontinentalkeltisk omfatter alle galliske språk og dialekter som ble talt på Kontinentet fra ca. 500 f.Kr. til ca. 500 e.Kr. Alle disse er utdødde. Øykeltisk omfatter alle keltiske språk som har levd til nyere tid. Denne gruppen deles i to underavdelinger på grunnlag av den historiske utviklingen av bestemte språklyder: britannisk (brittonsk, p-keltisk), som omfatter walisisk (kymrisk) i Wales, kornisk i Cornwall (utdødd på 1700-tallet) og bretonsk (armorikansk) i Bretagne. Gælisk (goidelsk, q-keltisk) omfatter skotsk-gælisk, irsk og mansk (på øya Man, utdødd i første halvdel av 1900-tallet). Til tross for at bretonsk tales i det nordvestlige Frankrike, regnes det til den øykeltiske gruppen fordi det ble ført dit av emigranter fra Storbritannia fra 400-tallet e.Kr.

Et av de tidligste særtrekk ved de keltiske språkene i motsetning til andre grener av den indoeuropeiske språkfamilien er bortfall av p i de fleste stillinger, jfr. latin pater 'far' og norrønt faðir med det gammelirske athir. Et trekk som er felles for alle de nyere keltiske språkene, men som ikke var utviklet i felleskeltisk tid, er fremlydsmutasjonene, det vil si forandringer som skjer med den første lyden i et ord under visse grammatiske betingelser, for eksempel walisisk tad [ta:d] 'far' – fy nhad [və nha:d] 'min far' – dy dad [də da:d] 'din far' – ei thad [i ja:d] 'hennes far'. Fremlydsmutasjonene skyldtes opprinnelig påvirkning fra foregående ords utlyd, men har i de moderne språkene en grammatisk funksjon. Alle moderne keltiske språk har den grunnleggende leddrekkefølgen verb – subjekt – objekt i en hovedsetning (VSO-språk).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.