gotere

På 500-tallet skrev den gotiske historikeren Jordanes at goterne stammet fra Skandinavia og hadde vandret til kontinentet i fjern fortid. Beretningen har vært satt i sammenheng med den arkeologiske Wielbarkkulturen som oppstod i det nordlige Polen i første århundre evt., men mange moderne historikere og arkeologer nøler med å knytte sammen materiell kultur og etniske identitet på denne måten, og den mulige skandinaviske opprinnelsen til goterne kan verken bekreftes eller avkreftes. I den romerske forfatteren Tacitus' tekst Germania (98 evt.) nevnes en germansk stamme kalt gutones i det som i dag er det nordøstlige Polen, men det er usikkert om dette er den samme gruppe som romerne kom i kontakt med senere. Jordanes forteller at goterne vandret sørover og østover og slo seg til langs kysten av Svartehavet i dagens Ukraina.

Goterne dukker for første gang opp som militære motstander for romerne langs grensen ved Donau i 238 evt. Gjennom resten av 200-tallet, og første del av 300-tallet opptrer de både som invasjonshærer og som leiesoldater i romersk tjeneste. Mange gotere bosatte seg i de tynt befolkede romerske grenseområdene eller fikk tildelt romersk borgerrett etter endt militærtjeneste. Goterne som var bosatt i Romerriket ble etter hvert kjent som visigoter, mens de som bodde utenfor riket ble kalt ostrogoter. På 500-tallet ble disse betegnelsene forstått som østgotere og vestgotere. Mange av visigotene tok opp romersk livsstil og lot seg kristne. Den gresk-gotiske biskopen Ulfilas (311–383) oversatte bibelen til gotisk og virket som misjonær blant goterne. Deler av denne oversettelsen er bevart i håndskriftet Codex argenteus, og er den viktigste kilden til gotisk og gammelgermansk språk.

I 376 flyktet en stor gruppe gotere over grensene til Romerriket for å komme unna hunerne, som hadde gått inn i goternes område fra øst. Innvandringen skjedde med romersk tillatelse, men nykommerne ble dårlig behandlet og gjorde opprør i 378. Goterne, ledet av Fritigern, beseiret den romerske hæren under Valens (styrte 364-378) i slaget ved Adrianopel nord i dagens Hellas. Etter dette nederlaget var ikke de romerske myndighetene i stand til å kontrollere grensene i vest. Store germanske hærfølger fartet rundt i Vest-Europa og tok seg til rette som de ville. Mange gotiske fyrster gikk i romersk tjeneste og kjempet blant annet sammen med romerne mot hunere, men lot seg ikke kontrollere av keiserne og de romerske myndighetene. Blant de mest kjente er Alarik I (visigotisk konge 395–410), som var i tjeneste først hos den østromerske og siden hos den vestromerske keiseren, før han plyndret Roma i 410.

Theodorik den store, ostrogotisk konge fra 471, startet som østromersk general, men opprettet sitt eget kongedømme i Italia med hovedstad i Ravenna fra 488.

Visigotiske konger styrte mye av dagens Portugal og Spania fra Vestromerrikets sammenbrudd i 476 til den muslimske erobringen tidlig på 700-tallet.

• gotisk språk
• visigoter
• ostrogoter
• germanere

• Goffart, W. A. (1980). Barbarians and Romans, AD 418-584: the techniques of accommodation. Princeton University Press.
• Heather, P. (2010). Empires and barbarians: The fall of Rome and the birth of Europe. Oxford University Press.