Fullvoksen mulhjortbukk med typisk gevir og svart haletipp.

Av /Shutterstock.

Mulhjort, også kalt svarthalehjort eller columbiahjort, er en art av hjortedyr som lever vest for Rocky Mountains i Nord-Amerika.

Faktaboks

også kjent som:

Odocoileus hemionus

Beskrivelse

Pelsen hos mulhjort er gråbrun, og noe lysere på bakre del av buken og innsiden av låra. Bakparten preges av et lyst «speil». Sommerpelsen er mer rødbrun enn vinterpelsen. Voksne individer har oftest også et lysere parti i strupeområdet og lysere nese- og ansiktsparti.

Halen hos noen underarter kan være mørk på oversiden (svarthalehjorter), men er oftest lys eller hvit. Halen hos mulhjort har imidlertid alltid svart haletipp, et klart skille fra hvithalehjort som har hvit haletipp. Andre kjennetegn er de uvanlig store ørene og gevir hos hanndyr som forgrener seg annerledes enn hos hvithalehjort. Gevirstang og tagger «to-deles» etter som den vokser relativt rett opp, mens gevirtagger hos hvithalehjort forgrener bakut fra en definert gevirstang.

Voksne individer kan veie opp til om lag 150 kg (hanndyr) og 75 kg (hunndyr). Ulike underarter av mulhjort varierer mindre i størrelse mellom underarter enn tilfellet er hos hvithalehjort, men den minste og kystlevende underarten, Sitka hjort (O.h.sitkeniensis),somtilhører gruppen svarthalehjorter, er klart mindre enn artsfrender i andre områder.

Levevis

Odocoileus hemionus, mulhjort. Foto fra: Zion Mountain Ranch, Utah, USA

Mulhjorter regnes for å være tradisjonsbundne både i hvor de oppholder seg og hvor de ferdes.

Mulhjort av begge kjønn og alle aldre kan danne grupper på ti-talls dyr, spesielt om vinteren når de samles om begrensete matressurser. Sosialt er mulhjort strukturert i et matriarkat, altså med et voksent hunndyr som leder for grupper av hunndyr, kalver og ungdyr. Voksne bukker opptrer helst atskilt fra hunndyr, kalver og ungdyr, bortsett fra i brunstperioden. Da forsøker bukkene å danne grupper (harem) av hunndyr og ungdyr som de vokter mot rivaler til de brunstige hunndyra er bedekt.

Som hos andre hjortedyr er geviret viktig som sosialt signal, for rangordning og i forbindelse med haremdannelse og forplantning.

Paring

Paringstiden er i hovedsak fra slutten av september til november, og etter en drektighetsperiode på om lag 200 døgn fødes hvitprikkete kalver i mai-juni. Tvillingkalver er vanlig, mens førstegangsfødende oftest får én kalv. I likhet med andre hjortedyr «trykker» kalvene ved fare i en periode (3-4 uker) til de er fysisk utviklet nok til å flykte unna predatorer og annen fare.

Ernæring

Mulhjorten har svært variert kosthold. Den velger til enhver den mest næringsrike og energirike planten eller plantedelen i forhold til inntak av biomasse, og slik optimaliserer den inntaket av fordøyelig energi innen beiteperiodene.

Dødelighet

Dødeligheten er relativt størst hos kalver, spesielt ved matmangel i snørike områder. Rovdyr som puma, ulv, prærieulv, bjørner og gaupe er også en viktig trussel, både mot kalver og voksne individer. For voksne dyr er likevel jakt den viktigste dødelighetsfaktoren i de fleste områder.

Utbredelse

Utbredelsesområdet for arten er hovedsakelig vest for Rocky Mountains i Nord-Amerika, og strekker seg fra Yukon, Alaska til nordlige Mexico.

Systematikk

Arten deles gjerne i to undergrupper, mulhjorter (mule deer) og svarthalehjorter (blacktail deer), og hver gruppe igjen i flere underarter. Grupper og underarter kan hybridisere.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Geist,V. (1999): Deer of the World – their Evolution Behaviour and Ecology. Stackpole Books, Mechanicsburg, PA, USA. 421pp.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg