vulkan

Vulkanen Sarysjev nordøst for Japan, fotografert fra Den internasjonale romstasjonen 12. juni 2009. Bildet er tatt i en tidlig fase av utbruddet.

NASA. fri

Vulkan. Røyk stiger opp fra vulkanen Popocatépetl i Mexico.

iStockPhoto. Begrenset gjenbruk

Vulkan, åpning i jordskorpen hvor magma og gass transporteres opp i dagen fra Jordens indre, eller fra andre planeters indre. Magma er smeltet materiale som blir til en bergart når det størkner. Begrepet vulkan omfatter også fjellet som dannes rundt åpningen.

Magma som renner ut på overflaten, kalles lava. Hendelser der lava og annet materiale strømmer ut fra vulkanen kalles for utbrudd. Vulkanutbrudd ligner ofte en eksplosjon, fordi store mengder gass brått frigjøres fra lavaen idet den når overflaten og trykket faller. Vulkaner kan bestå av en eller flere utbruddsåpninger. Åpningen får oftest en gryte- eller traktform og kalles krater

Størknet lava og annet materiale fra utbruddene bygger opp vulkanfjellet rundt krateret. Hvordan utbruddene forløper, og formen på vulkanen som bygges opp, kommer an på lavaens egenskaper. Både lavaens kjemiske sammensetning, og mengden og typen av gasser som er løst i lavaen, er av betydning. 

Om frembrudd og avsetning av andre materialer enn magma, som ligner på egentlige vulkaner, se slamvulkan.

Vulkaner finnes særlig langs svakhetssoner i jordskorpen, som ved plategrenser, for eksempel Atlanterhavsryggen og langs vestsiden av Nord- og Sør-Amerika (se platetektonikk). De finnes også i sprekkesoner inne på kontinentene, som Rift Valley i Afrika og under varmeflekker, hotspots (for eksempel Hawaii). Utbredelsen av vulkanene ligner på den man finner for jordskjelv (se kart under jordskjelv). De forskjellige områdene har sine karakteristiske typer av lavaer, og vi kjenner dem fra tilsvarende områder langt tilbake i Jordens geologiske historie.

Skjoldvulkaner er flate, men meget store vulkaner som er bygd opp av lettflytende basaltisk lava. Et typeeksempel er Mauna Loa på Hawaii, der flere vulkaner bygger opp et skjold med diameter på 100 km. Det reiser seg mer enn 4000 meter over havflaten og 10 000 meter over den omgivende havbunnen.

Tefravulkaner er bygd opp av vulkansk fragmentmateriale (tefra), som er slynget ut ved eksplosive utbrudd av surere og mer seigtflytende og gassholdige lavaer, og avsatt nær utbruddsåpningen. Slike vulkaner er gjerne ganske små, med svært bratte sider (30–40° helning). Eksempler er HverfjallIsland og Paricutín i Mexico.

Stratovulkaner (blandingsvulkaner) er bygd opp av vekslende lag av lava og tefra, vanligvis gjennomsatt av eruptivganger. De har ofte utpreget kjegleform. Helningen er avhengig av forholdet mellom lava- og tefrautbrudd, men er alltid brattere enn ved skjoldvulkaner. De fleste kjente vulkanene, som Fuji-san (Fujiyama) og Etna, er av denne typen.

Spaltevulkaner har utbrudd langs en spalte eller sprekk i jordskorpen. Gir ofte enorme masser av tyntflytende basaltisk lava under utbruddene. Et eksempel er Laki på Island. Under det store utbruddet her i 1783 rant det ut ca. 14 km3 basaltisk lava fra omkring 130 vulkankjegler som lå langs en 32 km lang linje.

I enkelte tilfeller er utbruddene helt eksplosive, og det dannes ikke noen vulkan i vanlig topografisk forstand, men bare et stort eksplosjonskrater. Man kan også få større ringformede innsynkninger, kalderaer, ved sammensynkninger av magmakammere under vulkanen.

Ved vulkanutbrudd er ofte glødende lava det mest iøynefallende produktet, men også store mengder gass og pyroklastisk materiale (faste partikler) kan støtes ut.

Den aller vanligste typen lava på Jorden er basalt, som svarer i sammensetning til dypbergarten gabbro. Basalten danner kilometertykke, vidstrakte (1000 – 300 000 km2) opphopninger på landområdene (platåbasalter) over store deler av Sør-Afrika (Karoo-provinsen), India (Deccan-platået), Nord-Amerika (Columbia River-platået) og Paraná i Brasil. Basaltisk lava danner også bunnen av Jordens store havområder og blir til ved vulkansk virksomhet både langs riftene i midthavsryggene og inne på havbunnsplatene, for eksempel i Hawaiis skjoldvulkaner. Langs stillehavskysten av Sør-Amerika og over andre subduksjonssoner ligger en kjede av vulkaner som produserer litt mer silisiumholdig lava (andesitt). Lavaer med silisiumrike, granittiske sammensetninger, for eksempel ryolitt, er mindre vanlige og helst knyttet til svært eksplosiv vulkanisme. Mer sjeldent opptrer også magmatiske natrokarbonatitter som er særlig kjent fra vulkanen Ol Doinyo Lengai i Tanzania, Øst-Afrika, der det var utbrudd i blant annet i 2004 og 2006. Den svært lettflytende lavaen herfra er først svart, men reagerer i løpet av noen timer med luften og blir hvit.

De faste fragmentene som slynges ut, kalles gjerne pyroklaster og består hovedsakelig av fersk lava. Materialet deles inn etter størrelse; blokker eller bomber (> 6 cm), lapilli (4–32 mm) og aske (< 4 mm). En del av disse klastene var smeltet da de ble kastet ut, men størknet i luften. Bombene har gjerne en vridd form som viser at de var plastiske og fikk sin form ved rotasjon i luften.

Ved store utbrudd blir aske ført høyt opp i stratosfæren, noe som kan gi en sterkt rød solnedgang over hele Jorden. Vulkansk aske kan transporteres i store mengder og over store avstander. I Norge er det funnet askenedfall fra en rekke av de store utbruddene i Island. Blant annet finnes et lag kalt veddeaske (etter sted på Sula ved Ålesund) i bunnsedimentene i noen innsjøer. Det skriver seg fra et stort vulkanutbrudd på Island for omkring 12 000 år siden og er et viktig referanselag i kjerneprøver av sedimenter i havet, jord- og innsjøsedimenter i det nordlige Atlanterhavet og i iskjerner boret ut fra grønlandsisen.

Asken avsettes i tykke lag nær vulkanen og danner porøse bergarter som kalles tuff. Blandinger av varme gasser, aske og større partikler kan bevege seg meget raskt nedover fjellsidene og er kjent som nuées ardentes. Bergarten som avsettes der strømmen stanser opp og kjølner, kalles ignimbritt («sveisetuff»).

Vulkanske gasser er flyktige forbindelser som inntil utbruddet var løst i magmaet. 90 % av utslippene består av vanndamp (H2O), ellers er det mest karbondioksid (CO2), svoveldioksid (SO2), H2S (hydrogensulfid), HCl (hydrogenklorid),  N2 (nitrogen) og fluorgasser.

En stor del av gassene unnviker fra lavaen i utbruddsøyeblikket og er årsak til mye av den eksplosive karakter og de store askeskyer  som er et karakteristisk trekk ved de fleste vulkanutbrudd.

Også i tiden mellom utbruddene kan det komme ut betydelige gassmengder fra vulkaner. Når den vulkanske virksomheten avtar, er gassutstrømningen gjerne det siste stadium, og vulkaner som har lange mellomrom mellom utbruddene, har gjerne en kontinuerlig utstrømning av gass.

Fra vulkanen Etna siver det for eksempel ut ca. 25 millioner tonn CO2 årlig i de rolige periodene mellom utbruddene. Gass kan også komme ut av sprekker, ofte langt fra selve vulkanen, i fumaroler (dampkilder), sulfater (fumaroler som avgir særlig mye svovelholdige gasser) og mofetter (vesentlig av karbondioksid). Utstrømningene kan fortsette kontinuerlig i titusener av år.

Ved kondensasjon avsettes i slike områder en hel del mineraler, fordi fumarolgassene foruten vanndamp også inneholder metaller (jern, bly, kobber med flere) bundet til fluor, klor eller svovel. Omkring utløpsstedene og langs sprekker i berggrunnen kan det avsettes sublimater av hematitt, galenitt, sfaleritt og salmiakk, på sine steder også borholdige mineraler og ved solfatarene gips og svovel), ofte i meget store mengder.

Vulkanske områder har varmt grunnvann, som ofte er så nær kokepunktet at man får mer eller mindre periodiske utbrudd av vann og vanndamp, se geysir.

På grunn av de voldsomme og ofte katastrofale utbruddene har vulkaner vært gjenstand for mye overtro (gudenes smie, nedgangen til helvete og lignende). Den første egentlige beskrivelse av et vulkanutbrudd ble gitt av Plinius den yngre, som beskrev Vesuvs utbrudd i 79 e.vt., da blant annet byene Pompeii og Herculaneum ble ødelagt.

Vulkanutbrudd har ført til mange store katastrofer. Mennesker blir som regel ikke drept av selve lavaen, for den renner så langsomt at befolkningen i de truede områdene vanligvis kan rømme, og skadene blir derfor hovedsakelig av materiell art. Den største faren er knyttet til pyroklastiske strømmer og sekundærvirkninger som jordskjelv (som nesten alltid følger vulkanske utbrudd), flom, skred og slamstrømmer, som oppstår på grunn av oppdemte elver, voldsomme regnskyll eller smelting av is og snø. I Pompeii skyldtes katastrofen aske- og lapilliregn, til dels også giftige gasser, mens Herculaneum først ble begravd av en tynn, glødende pyroklastisk strøm, og senere av slamstrømmer i til sammen opptil 20 meters tykkelse.

På Island er store ødeleggelser forårsaket av askefall som ødelegger beitet, slik at dyrene dør; i tidligere tider førte dette ofte til hungersnød. En femtedel av Islands befolkning omkom som følge av Laki utbruddet i 1783 og hungersnøden etterpå. En spesiell islandsk type utbruddskatastrofe er jøkulhlaup, en voldsom flom som skyldes vulkanske utbrudd under isbreer. Tamboras (Indonesia) utbrudd 1815 er det største kjente vulkanutbrudd i historisk tid. Omkring 10 000 mennesker omkom som direkte følge av utbruddet, mens om lag 80 000 døde av sult og sykdommer senere. Av andre katastrofer i vår tid kan nevnes Krakataus (Indonesia) utbrudd 1883, da en 20 m høy flodbølge tok livet av minst 36 000 mennesker på de omliggende øyene, og utbruddet på Montagne Pelée på Martinique 1902, hvor ca. 30 000 mennesker ble drept på noen få minutter av en pyroklastisk strøm.

Tykke avleiringer av vulkansk aske og pyroklastiske strømmer i relativt unge geologiske avleiringer forteller om vulkanske katastrofer av langt større omfang enn man kjenner fra menneskenes historie. Slike supervulkanske utbrudd kan inntreffe igjen. Man frykter for eksempel for at det kan komme slike utbrudd i Yellowstone-området i USA, ved Napoli i Italia og flere andre steder der man i den geologiske lagrekken har tegn på tidligere meget store vulkankatastrofer.

Den energi som utløses i vulkaner, kommer til dels fra mekanisk bevegelse og oppsamlet gass, men hovedsakelig fra radioaktiviteten i jordskorpens øvre del. De radioaktive grunnstoffene som gir denne energien, er kalium, uran og thorium. Det er gjort en rekke forsøk på å utnytte den vulkanske energien, særlig i de perifere deler av vulkanske områder, hvor man kan tappe ut gasser og varmt vann (se geotermisk energi). Dette blir gjort i Island og New Zealand, som har en betydelig elektrisitets- og varmtvannsproduksjon fra varme kilder i vulkanske strøk.

På fastlands-Norge er det ingen aktive vulkaner, men Beerenberg (Europas tredje største vulkan) på Jan Mayen hadde et stort utbrudd 1970 og et mindre 1985. Bouvetøya og Peter I Øy i Antarktis har utdødde vulkaner som har vært aktive i ganske ny tid, og nylig utdødde vulkaner finner man også på Spitsbergen.

I tidligere geologiske perioder har man imidlertid mange spor av vulkaner i Norge. Fra prekambrium (eldre enn 542 millioner år) kjenner vi lavaer fra Telemark, Trysil og Finnmark. Under den kaledonske fjellkjedefoldning var det mange vulkaner, særlig i det området som gav bergartene i Trondheimsfeltet og også ellers i fjellkjeden. Man kjenner også vulkanske askelag fra ordovicium, utbredt over hele Skandinavia og Østersjø-området.

I sen karbon og perm var Oslofeltet et innsynkningsområde; her er lavaer av samme type som de som karakteriserer de moderne riftene for eksempel i Øst-Afrika. Lavastrømmer på til sammen flere kilometers tykkelse dekket landskapet den gang, og vi finner rester av dypereliggende intrusjoner og kanskje også tilførselskanalene til en rekke skjoldvulkaner (Tofteholmen, Ullernåsen, Brandbukampen). Det var også flere store kalderaer (Bærumskalderaen, nord for Kolsås, ved Glitrevatnet nord for Drammen og i Vestfold). Disse kan ha blitt dannet under enorme vulkanske utbrudd (se supervulkan). Man har også spor av rene eksplosjonskratere og ignimbritter.

Etter perm har det vært svært lite vulkansk virksomhet i Norge. I forbindelse med sprekkesoner var det imidlertid vulkansk virksomhet i den norske delen av Nordsjøen i tidlig tertiær (eocen). Aske fra disse vulkanene finner man i tertiære lag i Danmark og Nordsjøen. En 40–50 km vid, nå undersjøisk kaldera på Vøringsplatået, 300 km vest for Bodø, antas å ha vært knyttet til en supervulkan under dannelsen av Thuleprovinsens flombasalter i det nordatlantiske området for 50–55 millioner år siden.

Månen er de store «havområdene» (marene) oppbygd av basaltisk lava som ble dannet for 3,5–3 milliarder år siden, men den vulkanske aktiviteten døde deretter ut. På Mars har marelignende flate områder med antatt basalt trolig samme alder som marene på Månen. Men i tillegg er her nær 20 navngitte vulkaner hvorav den største er skjoldvulkanen Olympus Mons som reiser seg hele 25 km over omgivelsene og er den største i hele solsystemet. Den og noen andre store skjoldvulkaner synes hovedsakelig å ha blitt dannet for mellom én og to milliarder år siden. De aller yngste lavastrømmene ved Olympus Mons kan ha blitt til så sent som for 20– 200 mill. år tilbake, men siden da har det ikke vært noen vulkansk virksomhet på Mars. Venus viser spor etter flere vulkaner enn noe annet himmellegemene i solsystemet. Her er 1600 større vulkaner og en mengde mindre topografiske trekk som viser til tidligere vulkansk virksomhet. Men man har ikke hittil sett noe som tyder på aktiv vulkanisme i dag. Jupiters måne Io er det vulkansk mest aktive himmellegemet i solsystemet, og fra satellitter er det tatt glimrende bilder av vulkanske utbrudd. Overflaten fornyes stadig med lavastrømmer som dels består av silkatsmelter og dels av flytende svovel.

Aconcagua, Argentina Jordens høyeste (6959 moh.); utdødd
Ararat,Tyrkia Ingen utbrudd i historisk tid
Beerenberg, Norge (Jan Mayen) Jordens nordligste aktive; siste utbrudd 1970–71 og 1985
Etna, Italia (Sicilia) Hyppige utbrudd, bl.a. kraftige utbrudd 1991–93 og 1998
Fuji-san (Fujiyama), Japan (Honshu) Klassisk stratovulkan, Japans høyeste fjell (3776 moh.).Siste utbrudd 1707–08
Hekla, Island Utbrudd 1980, -91 og 2000
Eldfeld, Island (Heimaey) Utbrudd 1973
Kilauea, Hawaii En av verdens mest aktive vulkaner; sammenhengende utbrudd siden 1983.
Kilimanjaro, Tanzania Afrikas høyeste fjell (5895 moh.). Ingen utbrudd i historisk tid.
Krakatau, Indonesia Eksploderte 1883, et av de kraftigste utbrudd i historisk tid. Utløste en flodbølge som tok livet av ca. 36 000 mennesker. Hyppige mindre utbrudd etter 1927
Laki, Island Vulkanrekke, ca. 130 vulkankjegler. Største lavautbrudd i historisk tid (1783). Ca. 10 500 mennesker omkom pga. sult.
Mauna Loa, Hawaii Jordens største aktive vulkan (4169 moh.)
Mont Pelée, Martinique Utbrudd 1902, ca. 30 000 mennesker omkom
Mount Erebus, Antarktis (Ross Island) Jordens sørligste aktive vulkan, kontinuerlig aktivitet siden 1972
Mount St. Helens, USA Stort utbrudd 1980, 57 mennesker omkom
Pinatubo, Filippinene (Luzon) Flere utbrudd 1991. Meget store gass-/støvmengder ble slynget ut i atmosfæren. Ca. 700 mennesker omkom, 300 000 evakuert. Kraftigste utbrudd på 500 år
Thira (Santorini ), Hellas Største eksplosjon i historisk tid (ca. 1500 f. Kr.)
Soufrière, Montserrat Første utbrudd på flere hundre år i 1995. Stadige utbrudd har senere ført til evakuering av de fleste innbyggerne
Surtsey, Island Vulkanøy, dukket opp av havet under utbrudd 1963–67
Vesuv, Italia Under utbrudd i år 79 ble byene Pompeii og Herculaneum begravd. Siste utbrudd 1913–1944

Se også Nøkkelbindets tabell Vulkaner

Utbrudd med vulkansk eksplosivitetsindeks (VEI) større enn, eller lik 5 og/eller utbrudd med lava- eller tefravolumer større enn, eller lik 1 km3 (merket *).

Område Årstall VEI1 Type
EUROPA
Thíra (Santorini) Hellas 1650 f. Kr. 6 Skjoldvulkan
Ljosufjöll Island 7050 f. Kr.. 2* Spaltevulkan
Brennisteinsfjöll Island 2660 f. Kr. 0* Kraterrekke
Grímsnes Island 4270 f. Kr. 3* Kraterrekke
Prestahnúkur Island 7550 f. Kr. 0* Subglasial
Katla Island 934 4* Subglasial
Hekla Island 1104 5 Stratovulkan
Hekla Island 1766 4* Stratovulkan
Grímsvötn Island 1783 4* Caldera
Bardarbunga Island 900? 4* Stratovulkan
Bardarbunga Island 1477 5?* Stratovulkan
Fremrinamur Island 1850? f. Kr. * Stratovulkan
Krafla Island 50? 2* Caldera
Öræfajökull Island 1362 5 Stratovulkan
Vesuv Italia 5960 f. Kr. 5 Stratovulkan
Vesuv Italia 3580 f. Kr. 5 Stratovulkan
Vesuv Italia 79 6 Stratovulkan
Etna Italia 1500 f. Kr. 5? Skjoldvulkan
Lanzarote Kanariøyene 1730 3* Spaltevulkan
Agua de Pau Sao Miguel 2985? f. Kr. 5 Stratovulkan
Furnas Sao Miguel 950? f. Kr. 5 Stratovulkan
POLYNESIA
Rangitoto New Zealand 1350 * Vulkanfelt
Okataina New Zealand 6580 f. Kr. 6 Vulkanfelt
Okataina New Zealand 300 f. Kr. 0* Vulkanfelt
Okataina New Zealand 1180 5 Vulkanfelt
Taupo New Zealand 1600 f. Kr. 6 Vulkanfelt
Tongariro New Zealand 550 f. Kr. * Stratovulkaner
Raoul Kermadec, Island 210 f. Kr. 6 Stratovulkan
Savaii Samoa 1725 * Skjoldvulkan
Savaii Samoa 1905 * Skjoldvulkan
Long Island Ny-Guinea 1660 6 Sammensatt type
Pago New Britain 1350 f. Kr. 6? Caldera
Rabaul New Britain 540 6 Pyroklastisk skjoldvulkan
Billy Mitchell Bougainville 1580 6 Pyroklastisk skjoldvulkan
Ambrym Vanuatu 50 6+ Stratovulkan
Kuwae Vanuatu 1452 6 Caldera
ASIA
Krakatau Indonesia 1883 6 Caldera
Galunggung Indonesia 1822 5 Stratovulkan
Kelut Indonesia 1586 5? Stratovulkan
Raung Indonesia 1593 5? Stratovulkan
Tambora Indonesia 1815 7 Stratovulkan
Tongkoko Indonesia 1680 5? Stratovulkan
Awu Sangihe 1640 5 Stratovulkan
Gamkonora Halmahera 1673 5? Stratovulkan
Pinatubo Filippinene 1991 5 Stratovulkan
Iriomotejima Japan 1924 4?* Undersjøisk
Kakai Japan 4350 f. Kr. 7 Caldera
Sakurajima Japan 1779 4* Stratovulkan
Sakurajima Japan 1914 4* Stratovulkan
Fuji-san Japan 8540 f. Kr. * Stratovulkan
Fuji-san Japan 1707 5 Stratovulkan
Asama-yama Japan 1108 5 Kompleks type
Haruna Japan 550 5 Stratovulkan
Numazawa Japan 3040? f. Kr. 5? Skjoldvulkan
Hijiori Japan 8300 f. Kr. 5 Caldera
Towada Japan 915 5 Stratovulkan
Shiniwojima Japan 1914 3* Caldera
Komagatake Japan 1640 5 Stratovulkan
Usu Japan 1663 5 Stratovulkan
Shikotsu Japan 1667 5 Caldera
Shikotsu Japan 1739 5 Caldera
Mashu Japan 970 5 Caldera
Chikurachki Kurilene 1853 5? Stratovulkan
Pauzjetka Kamtsjatka 200 * Calderas
Zjeltovtsy Kamtsjatka 7050 f. Kr. 5 Stratovulkan
Sjtjubelja Sobka Kamtsjatka 1907 5 Skjoldvulkan
Opala Kamtsjatka 430? 5 Caldera
Karymskij Kamtsjatka 5700 f. Kr. 6? Stratovulkan
Krasjeninnikov Kamtsjatka. 6000 f. Kr. * Caldera
Kizimen Kamtsjatka 5300 f. Kr. 5 Stratovulkan
Tolbatsjik Kamtsjatka 1975 4* Skjoldvulkan
Bezymjannyj Kamtsjatka 1955 5 Stratovulkan
Sjevelutsj Kamtsjatka 1854 5 Stratovulkan
Hangar Kamtsjatka 5040 f. Kr. 5 Stratovulkan
Wudalianchi Kina 1719 3* Vulkansk felt
Baitoushan Kina 1054 7 Stratovulkan
Ulreung Korea 7350 f. Kr. 6 Stratovulkan
Soufrière Montserrat Fra siste halvdel 1990-årene 4 Stratovulkan
NORD-AMERIKA
Okmok Alaska 450 f. Kr. 6? Stratovulkan
Makushin Alaska 4165 f. Kr. 5 Stratovulkan
Akutin Alaska 3250 f. Kr. 5 Stratovulkan
Westdahl Alaska 1795 4* Stratovulkan
Fisher Alaska 7170 f. Kr. 6? Stratovulkan
Dana Alaska 1890 f. Kr. 5 Stratovulkan
Veniaminof Alaska 1750 f. Kr. 6 Stratovulkan
Black Peak Alaska 2920 f. Kr. 6 Stratovulkan
Aniakchak Alaska 1450 5? Caldera
Yantarni Alaska 800 f. Kr. 5 Stratovulkan
Novarupta Alaska 1912 6 Caldera
Kaguyak Alaska 325? 6 Stratovulkan
Bona-Churchill Alaska 700 6 Stratovulkaner
Mount St. Helens Washington 1482 5 Stratovulkan
Mount St. Helens Washington 1800 5 Stratovulkan
Mount St. Helens Washington 1980 5 Stratovulkan
Crater Lake Oregon 4895 f. Kr. 7 Caldera
Medicine Lake California 1075 3?* Skjoldvulkan
Craters of the Moon Idaho 126 f. Kr. * Tefravulkan
Wapi Lava Field Idaho 300 f. Kr. 2?* Skjoldvulkan
Zuni-Bandera New Mexico 1115 f. Kr. * Vulkansk felt
Garibaldi British Columbia 8055 f. Kr. 3?* Stratovulkan
Meager British Columbia 400 f. Kr. 5? Stratovulkan
Ceboruco Mexico 950? 5 Stratovulkan
Ceboruco Mexico 1870 3* Stratovulkan
Michoacan-Guanajuato Mexico 1759 * Tefravulkaner
Michoacan-Guanajuato Mexico 1943 * Tefravulkaner
Chichinautzin Mexico 85 f. Kr. 2?* Vulkansk felt
El Chichon Mexico 1982 5 Lavadom
MELLOM- OG SØR-AMERIKA
Santa Maria Guatemala 1902 6? Stratovulkan
Ilopango El Salvador 260 6 Caldera
Cosiguina Nicaragua 1835 5 Stratovulkan
Masaya Nicaragua 4550 f. Kr. 5 Caldera
Cerro Bravo Columbia 1310 4* Stratovulkan
Soche Ecuador 7720 f. Kr. 5? Stratovulkan
Cuicocha Ecuador 1150 f. Kr. 5 Caldera
Chacana Ecuador 1760 0* Caldera
Huaynaputina Peru 1600 6? Stratovulkan
Cerro Azul Chile 1846 2* Stratovulkan
Cerro Azul Chile 1916 5* Stratovulkan
Llaima Chile 6880 f. Kr. 5 Stratovulkan
Sollipulli Chile 920 f. Kr. 5+ Caldera
Villarrica Chile 1810 f. Kr. 5 Stratovulkan
Cerro Hudson Chile 1991 5 Stratovulkan

1VEI = Volcanic Explosivity Index (vulkansk eksplosivitetsindeks)

Aske/røyksøyle Volum(lava, tefra) Klassifikasjon Hyppighet Eksempel
0 ikke-eksplosiv 1000 m3HawaiiskdagligKilauea
1 mild 100-1000 m 10 000 m3 Haw./Strombolisk daglig Stromboli
2 eksplosiv 1-5 km 1 000 000 m3 Strom./Vulcanisk ukentlig Galeras, 1992
3 voldsom 3-15 km 10 000 000 m3 Vulcanisk årlig Ruiz, 1985
4 kataklysmisk 10-25 km 100 000 000 m3 Vulc./Plinisk 10-talls år Galunggung, 1982
5 paroksysmal >25 km 1 km3 Plinisk 100-talls år St. Helens, 1981
6 kolossal >25 km 10 km3 Plin./Ultraplinisk 100-talls år Krakatau, 1883
7 super-kolossal >25 km 100 km3 Ultraplinisk 1000-talls år Tambora, 1815
8 mega-kolossal >25 km 1000 km3 Ultraplinisk 10 000-talls år Yellowstone, 2 Ma

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.