Buddhistisk kloster
En munk i et buddhistisk kloster.

Kloster er et avsperret område der munker eller nonner lever tilbaketrukket fra verden for å virkeliggjøre religiøse idealer i et lukket samfunn. Klostre finnes i ulike former i flere religioner, men de ytre kjennetegnene er ofte de samme: Et regelmessig liv i fellesskap, ofte under ledelse av en åndelig leder, og et liv preger av bønn, stillhet, nøysomhet og sølibat.

Faktaboks

Etymologi
middelnedertysk av latin ‘innelukket plass’

De første klostre vi kjenner til ble dannet i India av buddhistiske munker og nonner. Munkene og nonnene fulgte faste regler for sin livsførsel (vinaya) og ble styrt etter konsensus-prinsippet, selv om det også ble valgt et overhode som hadde den daglige ledelsen. Blant klosterreglene var sølibat og personlig eiendomsløshet spesielt viktig. Klostre har spilt en svært viktig rolle i buddhismen i Asia, og fikk enkelte steder, som i Tibet, preg av klosterbyer og store universiteter.

Hinduismen har klosterlignende fellesskap viet kontemplasjon og studier (ashram). Noe senere finner vi klostre tilknyttet manikeismen, en iransk religion grunnlagt på 200-tallet evt. av profeten Mani, som fikk utbredelse fra Midt-Østen til Sentral-Asia. På 300-tallet ble det opprettet klostre etter buddhistisk mønster, og omtrent samtidig som de første kristne klostre oppsto, men om dette skjedde under påvirkning av manikeismen, er uklart.

I kristendommen

Kloster (Munkholmen)

Kloster. De første klostre i Norge ble opprettet i første halvdel av 1100-tallet. Det eldste var trolig cluniacensernes St. Laurentii på Munkholmen (Nidarholm) rett ut for Trondheim, som vises på bildet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Klosterbevegelsen i den kristne kirke begynte i Egypt tidlig på 300-tallet, da eremitter oppgav eneboertilværelsen for å dyrke Gud i fellesskap. Den første regel for et slikt klostersamfunn ble gitt av den egyptiske munken Pakhomios (292–346), men det ble Basilios den store sin klosterregel som kom til å prege utformingen av klostrene i østkirken. Bevegelsen bredte seg til Vesten.

I Den katolske kirke

Klostervesenet fikk sin vesteuropeiske form først gjennom Benedikt fra Nursia (død ca. 540). Han grunnla Benediktinerordenen, som ble viktig for misjon i Vest-Europa. I tidlig middelalder spilte særlig de irske klostrene en stor kirke- og kulturhistorisk rolle. På 1000- og 1100-tallet oppstod flere nye ordener, viktigst i norsk sammenheng var Cistercienserordenen.

En ny type orden oppsto på 1200-tallet som vektla fattigdomsidealet, såkalte tiggerordener. Av disse har Fransiskanerordenen og Dominikanerordenen fått stor betydning. Til forskjell fra eldre ordener la disse sine klostre i eller nær byene, og munker og nonner tilknyttet disse ordenene var ikke forpliktelsen til å leve tilbaketrukket innenfor et klosters klausur (stabilitas loci).

Hvert kloster ledes av en abbed, abbedisse, prior eller priorinne. Visse klostre er direkte underlagt den lokale biskopen, mens andre er eksempte, det vil si unndratt biskopens administrasjon, og står da direkte under vedkommende ordens overledelse.

I den ortodokse kirke

I den ortodokse kirke er ikke klosterbevegelsen delt opp i ulike ordener; alle klostre er organisert og drives etter Basilios' regel, og de sorterer under biskopen. Opprinnelig kunne de ortodokse klostre deles inn i to hovedkategorier, etter hvor stor vekt som ble lagt på henholdsvis individuelt og felles bønne- og andaktsliv; den eremittiske retningen vant særlig innpass i Russland, mens den andre retningen hadde solid fotfeste i Det bysantinske rike og spredte seg derfra videre til de fleste slaviske land. Av kjente ortodokse klostre kan nevnes «klosterbyen» Athos i Hellas og Sta. Katarinaklosteret i Sinai.

Klosterbygningene

Kloster
Skjema av typisk middelalderkloster. Klosterkirken, i nord, har skranke mellom legfolkenes og munkenes avdeling. Sør for kirken ligger en klostergård, med sentral brønn (en alternativ brønnplassering i hjørnet er stiplet), omgitt av bygninger: H = hospitium, kan også være sovesal for legbrødre, Co = coquina, R = refectorium for munker, Ca = calefactorium, L = lavatorium, D = dormitorium, I = infirmarium, P = parlatorium, K = kapitelsal (-hus), A = armarium, S = sakristi. Trappen ved sakristiet leder opp til loft. Trappen ved lavatorium leder opp til en 2. etasje over de varme rommene coquina og calefactorium; her kunne scriptorium ligge og abbeden (ev. prioren) bo. Legbrødrene kunne også ha en sovesal i en 2. etasje i vestfløyen, munkene også i en 2. etasje i sørøst. Avtrede var i et frittliggende hus. I tillegg kom ofte frittliggende hus som smie bakeri, gårds- og forrådshus. Også infirmarium kunne – ved store anlegg – være frittliggende.
Kloster
Av .

Utgjør som regel et mer eller mindre omfattende bygningskompleks. Felles for alle eldre klosteranlegg er en sentrale gård, helst med hage, omgitt av en overdekket buegang, korsgangen. Klosterkirken utgjør gjerne hele en hel fløy. De øvrige avdelinger eller bygninger er kapittelsalen (forsamlingssalen), parlatoriet (samtalerommet), og dormitoriet (sovesalen). Bygningene manglet ildsteder, men refektoriet hvor man spiste, lå som regel i tilslutning til kjøkkenet og fikk varme derfra. I nordiske klosterbygninger fantes også gjerne et rom hvor man kunne varme seg i vintertiden. I tillegg kunne klosteranlegget ha uthus og verksteder, som gjerne var plassert innenfor klostermuren som omsluttet anlegget.

I Norge er blant annet klostrene på Hovedøya, Selje, Lyse og Rein delvis bevart som ruiner. Utstein kloster er restaurert.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gunnes, E.: Klosterliv i Vesten, 1986
  • Johnston, W.M., red.: Encyclopedia of monasticism, 2000, 2 b.
  • Jørgensen, J.A. & B. Thomsen: Gyldendals bog om danske klostre, 2004,
  • Lawrence, C.H.: Medieval monasticism, 3rd ed., 2001
  • Nyberg, T.: Monasticism in North-Western Europe, 800–1200, 2000
  • Strand, L.A.: Den katolske kirke i Norden: ordensvesenet og dets plass i vår tid, 1997

Kommentarer (10)

skrev Rasmus Abelsen

Hva heter den andre retningen innenfor ortodokse klostre

svarte Hallgeir Elstad

Det kenobittiske klosterliv (av gresk koinos og bios = felles liv), der man altså ikke lever ermittisk, men i klosterfellesskap.

skrev Jørgen G. Bosoni

I biletteksten bør «R = reflectorium» endrast til «R = refectorium».
Skrivefeil. Den mellomalderlatinske termen «refectorium» kjem av verbet reficere (< re + facere) og hev ingenting å gjera med reflectere (< re + flectere).

svarte Jørgen G. Bosoni

Eg kan senda inn endringsframlegg berre til sjølve artikkelteksten og til faktaboksen. Teksten under illustrasjonane kan berre fagansvarleg redigera.

svarte Anne Stensvold

Jeg får det heller ikke til. Har gitt beskjed til snl. Takk!

skrev Jørgen G. Bosoni

«den eremittiske retningen vant særlig innpass i Russland»: Bruken av termen «Russland» er ikkje uproblematisk her. «Russland» slik som me oppfatta landet i seinare tid, eksisterte ikkje på den tida. Det var heller snakk om Kyjivriket/Kievriket, òg kjent som Kyjiv-/Kiev-Rus, gamalaustslavisk Rusĭ eller Rusĭskaja zemlja (Роусь 'Rus' eller Роусьскаꙗ землꙗ 'Rusisk land'). «Rus-land», «Rusland» eller «Rusarland/Ruserland» hadde vore meir passande namn, som diverre enno ikkje er utbreidde i norsk. Kristninga av Rus tok til i det som i dag er Ukraina.
Om «den eremittiske retningen vant særlig innpass» er ein påstand som gjeld for det som i dag er Russland / det som seinare skulle verta Russland i større grad enn for det som seinare skulle verta Ukraina eller Kviterussland, er ei veldig interessant problemstilling som eg ikkje kjenner meg kvalifisert til å avgjera no i farta. Eit av dei viktigaste kloster (lavra) i den austslaviske ortodokse verda, er i alle fall Grotteklosteret i Kyjiv, grunnlagt so tidleg som i 1051.
Framlegg til endring: «den eremittiske retningen vant særlig innpass i Rus» (eller Kievriket, osv.) eller «den eremittiske retningen vant særlig innpass i de østslaviske områdene».

svarte Anne Stensvold

Takk igjen! Setter pris på din påpeking om den uhistoriske bruken av Russland-navnet. Ja, dette blir fort politisk brennbart. Jeg skal gå gjennom denne artikkelen så for jeg får tid.

svarte Jørgen G. Bosoni

Ein del av forvirringa skjer fordi dei fleste vesteuropeiske språka hev berre eitt adjektiv: «russisk», «russisch», «Russian», osv. Russisk, ukrainsk, osv. hev to adjektiv, som skil mellom det som hev å gjera med Russland og med Rus (høvesvis российский/російський og русский/руський). Soleis, når fleire byar i Ukraina hev ei sentral gate som heiter «руська (rus'ka)», er det Rus det dreiar seg om, ikkje Russland. Og Den russiske føderasjonen på russisk heiter Российская Федерация, med adjektivet som viser til Russland, ikkje til Rus.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg