Kloster, avsperret område der munker eller nonner har trukket seg tilbake for å virkeliggjøre religiøse ideal i et lukket samfunn etter en bestemt regel. Klostre finnes i ulike former i de ulike religionene, men de ytre kjennetegnene er ofte de samme; et regelmessig liv levd i fellesskap med vekt på bønn, stillhet, nøysomhet, sølibat og ofte også underordning under en åndelig leder.

De første klostre ble dannet i India av buddhistiske munker og nonner. Munkene og nonnene fulgte faste regler for sin livsførsel (vinaya) og ble styrt etter konsensus-prinsippet, selv om det også ble valgt et overhode som hadde den daglige ledelse. Blant reglene var sølibat og personlig eiendomsløshet særlig viktig. Klostre har spilt en svært viktig rolle i utbredelse av buddhismen i Asia, og fikk enkelte steder, som i Tibet, preg av klosterbyer eller store universiteter.

Hinduismen har klosterlignende fellesskap viet kontemplasjon og studier (ashram). Manikeismen opprettet klostre, åpenbart etter buddhistisk mønster, og omtrent samtidig, på 300-tallet evt. oppstod de første kristne klostre, men om dette skjedde under påvirkning av manikeismen, er uklart.

Klosterbevegelsen i den kristne kirke begynte i Egypt tidlig på 300-tallet, da eremitter oppgav sin eneboertilværelse for å dyrke Gud i fellesskap. Den første regel for et slikt samfunn ble gitt av den egyptiske munken Pakhomios (292–346), men det ble Basilios den store og hans regel som kom til å prege utformingen av klostrene i kirken i øst. Bevegelsen bredte seg til Vesten, og i den tidlige middelalderen spilte særlig de irske klostrene en stor kirke- og kulturhistorisk rolle.

Klosterbevegelsen fikk sin vesteuropeiske form først gjennom Benedikt fra Nursia. Benediktinerordenen ble en bærer av misjon og kolonisering og en viktig kulturfaktor. På 1000- og 1100-tallet oppstod flere nye ordener, viktigst blant dem var Cistercienserordenen. En ny type orden var 1200-tallets tiggerordener, Fransiskanerordenen og Dominikanerordenen. De la, til forskjell fra de eldre ordener, sine klostre i eller nær byene, og deres medlemmer skulle virke ute i verden, dessuten manglet forpliktelsen til å leve innenfor et klosters klausur (stabilitas loci).

Hvert kloster ledes av en abbed, abbedisse, prior, priorinne, prost eller guardian. Visse klostre står under stiftets biskop, andre er eksempte, det vil si unndratt hans administrasjon, og står da direkte under vedkommende ordens overledelse.

I den ortodokse kirke er ikke klosterbevegelsen delt opp i ulike ordener; alle klostre er organisert og drives etter Basilios' regel, og de sorterer under biskopen. Opprinnelig kunne de ortodokse klostre deles inn i to hovedkategorier, etter hvor stor vekt som ble lagt på henholdsvis individuelt og felles bønne- og andaktsliv; den eremittiske retningen vant særlig innpass i Russland, mens den andre retningen hadde solid fotfeste i Det bysantinske rike og spredte seg derfra videre til de fleste slaviske land. Av kjente ortodokse klostre kan nevnes «klosterbyen» Athos i Hellas og Sta. Katarinaklosteret i Sinai.

De første klostrene i Norge ble opprettet i første halvdel av 1100-tallet. Det eldste var trolig cluniacensernes St. Laurentii på Nidarholm (Munkholmen).

Senere fulgte benediktinerklostrene St. Albans på Selje, Munkeliv ved Bergen og St. Olavs i Stavanger, Gimsøy, Nonneseter i Oslo og Bakke i Nidaros (benediktinerinner), Elgeseter ved Nidaros, St. Johannes i Bergen, Helligånds-klosteret på Halsnøy og St. Laurentii på Utstein (augustinere); Lyse, Tautra, Hovedøya ved Oslo og Munkeby ved Levanger (cisterciensere); Nonneseter i Bergen og Reinskloster (cistercienserinner); St. Olavs i Tunsberg (premonstratensere); Værne kloster (johannittere); fransiskanerklostre i Nidaros, Bergen, Tunsberg og Oslo; dominikanerklostre i Nidaros, Bergen, Oslo og Hamar.

Ved reformasjonen ble alle klostrene i Norge opphevet og deres eiendommer konfiskert. Først på 1900-tallet ble det igjen opprettet klostre i Norge.

Dominikanerne har to klostre, St. Dominikus kloster som ble grunnlagt i 1921 (10 munker i 2005) og Lunden kloster som ble grunnlagt i 1959 (10 nonner i 2005). Begge ligger i Oslo. I tillegg drives Sankta Katarinahjemmet i Oslo av dominikanerinner. Karmelitt-nonner har opprettet Karmel-klosteret i Tromsø (14 søstre), cistercienserinner har opprettet Vår Frue av Tautra kloster på Tautra, og St. Birgittasøstrene har et kloster på Heimdal utenfor Trondheim.

I tillegg er en rekke ordener virksomme i Norge. De fleste av disse ordenene er ikke monastiske, eller har ikke tilstrekkelig mange medlemmer i Norge til å danne klostre.

  • Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevarings Årbok, årg. 141, 1987 (tema: klostre og klostervesen)
  • Gervin, Karl: Klostrene ved verdens ende : Lyse, Nonneseter, Hovedøya, Munkeby og Tautra, 2007
  • Gunnes, E.: Klosterliv i Vesten, 1986
  • Johnston, W.M., red.: Encyclopedia of monasticism, 2000, 2 b.
  • Jørgensen, J.A. & B. Thomsen: Gyldendals bog om danske klostre, 2004,
  • Lange, C.C.A.: De norske Klostres Historie i Middelalderen, 2. Udg., 1856
  • Lawrence, C.H.: Medieval monasticism, 3rd ed., 2001
  • Nilsen, E.B.: Nonner i storm og stille: katolske ordenssøstre i Norge i det 19. og 20. århundre, 2001
  • Nyberg, T.: Monasticism in North-Western Europe, 800–1200, 2000
  • Strand, L.A.: Den katolske kirke i Norden: ordensvesenet og dets plass i vår tid, 1997

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. februar 2017 skrev Rasmus Abelsen

Hva heter den andre retningen innenfor ortodokse klostre

7. februar 2017 svarte Hallgeir Elstad

Det kenobittiske klosterliv (av gresk koinos og bios = felles liv), der man altså ikke lever ermittisk, men i klosterfellesskap.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.