kloster

En munk i et buddhistisk kloster.

Artikkelstart

Kloster er et avsperret område der munker eller nonner har trukket seg tilbake for å virkeliggjøre religiøse ideal i et lukket samfunn etter en bestemt regel. Klostre finnes i ulike former i de ulike religionene, men de ytre kjennetegnene er ofte de samme; et regelmessig liv levd i fellesskap med vekt på bønn, stillhet, nøysomhet, sølibat og ofte også underordning under en åndelig leder.

Faktaboks

Etymologi
middelnedertysk av latin ‘innelukket plass’

De første klostre ble dannet i India av buddhistiske munker og nonner. Munkene og nonnene fulgte faste regler for sin livsførsel (vinaya) og ble styrt etter konsensus-prinsippet, selv om det også ble valgt et overhode som hadde den daglige ledelse. Blant reglene var sølibat og personlig eiendomsløshet særlig viktig. Klostre har spilt en svært viktig rolle i utbredelse av buddhismen i Asia, og fikk enkelte steder, som i Tibet, preg av klosterbyer eller store universiteter.

Hinduismen har klosterlignende fellesskap viet kontemplasjon og studier (ashram). Manikeismen opprettet klostre, åpenbart etter buddhistisk mønster, og omtrent samtidig, på 300-tallet evt. oppstod de første kristne klostre, men om dette skjedde under påvirkning av manikeismen, er uklart.

I kristendommen

Kloster. De første klostre i Norge ble opprettet i første halvdel av 1100-tallet. Det eldste var trolig cluniacensernes St. Laurentii på Munkholmen (Nidarholm) rett ut for Trondheim, som vises på bildet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Klosterbevegelsen i den kristne kirke begynte i Egypt tidlig på 300-tallet, da eremitter oppgav sin eneboertilværelse for å dyrke Gud i fellesskap. Den første regel for et slikt samfunn ble gitt av den egyptiske munken Pakhomios (292–346), men det ble Basilios den store og hans regel som kom til å prege utformingen av klostrene i kirken i øst. Bevegelsen bredte seg til Vesten, og i den tidlige middelalderen spilte særlig de irske klostrene en stor kirke- og kulturhistorisk rolle.

I den katolske kirke

Klosterbevegelsen fikk sin vesteuropeiske form først gjennom Benedikt fra Nursia. Benediktinerordenen ble en bærer av misjon og kolonisering og en viktig kulturfaktor. På 1000- og 1100-tallet oppstod flere nye ordener, viktigst blant dem var Cistercienserordenen. En ny type orden var 1200-tallets tiggerordener, Fransiskanerordenen og Dominikanerordenen. De la, til forskjell fra de eldre ordener, sine klostre i eller nær byene, og deres medlemmer skulle virke ute i verden, dessuten manglet forpliktelsen til å leve innenfor et klosters klausur (stabilitas loci).

Hvert kloster ledes av en abbed, abbedisse, prior, priorinne, prost eller guardian. Visse klostre står under stiftets biskop, andre er eksempte, det vil si unndratt hans administrasjon, og står da direkte under vedkommende ordens overledelse.

I den ortodokse kirke

I den ortodokse kirke er ikke klosterbevegelsen delt opp i ulike ordener; alle klostre er organisert og drives etter Basilios' regel, og de sorterer under biskopen. Opprinnelig kunne de ortodokse klostre deles inn i to hovedkategorier, etter hvor stor vekt som ble lagt på henholdsvis individuelt og felles bønne- og andaktsliv; den eremittiske retningen vant særlig innpass i Russland, mens den andre retningen hadde solid fotfeste i Det bysantinske rike og spredte seg derfra videre til de fleste slaviske land. Av kjente ortodokse klostre kan nevnes «klosterbyen» Athos i Hellas og Sta. Katarinaklosteret i Sinai.

Klosterbygningene

Skjema av typisk middelalderkloster. Klosterkirken, i nord, har skranke mellom legfolkenes og munkenes avdeling. Sør for kirken ligger en klostergård, med sentral brønn (en alternativ brønnplassering i hjørnet er stiplet), omgitt av bygninger: H = hospitium, kan også være sovesal for legbrødre, Co = coquina, R = refectorium for munker, Ca = calefactorium, L = lavatorium, D = dormitorium, I = infirmarium, P = parlatorium, K = kapitelsal (-hus), A = armarium, S = sakristi. Trappen ved sakristiet leder opp til loft. Trappen ved lavatorium leder opp til en 2. etasje over de varme rommene coquina og calefactorium; her kunne scriptorium ligge og abbeden (ev. prioren) bo. Legbrødrene kunne også ha en sovesal i en 2. etasje i vestfløyen, munkene også i en 2. etasje i sørøst. Avtrede var i et frittliggende hus. I tillegg kom ofte frittliggende hus som smie bakeri, gårds- og forrådshus. Også infirmarium kunne – ved store anlegg – være frittliggende.
Kloster
Av .

Utgjør som regel et mer eller mindre vidløftig kompleks hvor de enkelte avdelingers innbyrdes beliggenhet følger vedkommende munke- eller nonneordens faste regler. Felles for alle eldre anlegg er imidlertid den sentrale gård, helst med hage, omgitt av en overdekket buegang, korsgangen. Klosterkirken utgjør gjerne hele den ene av de omgivende fløyer. De mest karakteristiske øvrige avdelinger er kapittel- eller forsamlingssalen, parlatoriet eller samtalerommet, refektoriet hvor man spiste, tilsluttet kjøkkenet, og dormitoriet eller sovesalen. I nordiske klosterbygninger fantes også gjerne et rom hvor man kunne varme seg litt i vintertiden, for å bøte på den ellers fullstendige mangel på ildsteder. Utenom dette fast sluttede anlegg kunne det være uthus og verksteder, men gjerne innenfor en alt omgivende mur.

I Norge er blant annet klostrene på Hovedøya, Selje, Lyse og Rein delvis bevart som ruiner. Utstein Kloster er restaurert.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Gunnes, E.: Klosterliv i Vesten, 1986
  • Johnston, W.M., red.: Encyclopedia of monasticism, 2000, 2 b.
  • Jørgensen, J.A. & B. Thomsen: Gyldendals bog om danske klostre, 2004,
  • Lawrence, C.H.: Medieval monasticism, 3rd ed., 2001
  • Nyberg, T.: Monasticism in North-Western Europe, 800–1200, 2000
  • Strand, L.A.: Den katolske kirke i Norden: ordensvesenet og dets plass i vår tid, 1997

Kommentarer (10)

skrev Rasmus Abelsen

Hva heter den andre retningen innenfor ortodokse klostre

svarte Hallgeir Elstad

Det kenobittiske klosterliv (av gresk koinos og bios = felles liv), der man altså ikke lever ermittisk, men i klosterfellesskap.

skrev Jørgen G. Bosoni

I biletteksten bør «R = reflectorium» endrast til «R = refectorium».
Skrivefeil. Den mellomalderlatinske termen «refectorium» kjem av verbet reficere (< re + facere) og hev ingenting å gjera med reflectere (< re + flectere).

svarte Jørgen G. Bosoni

Eg kan senda inn endringsframlegg berre til sjølve artikkelteksten og til faktaboksen. Teksten under illustrasjonane kan berre fagansvarleg redigera.

svarte Anne Stensvold

Jeg får det heller ikke til. Har gitt beskjed til snl. Takk!

skrev Jørgen G. Bosoni

«den eremittiske retningen vant særlig innpass i Russland»: Bruken av termen «Russland» er ikkje uproblematisk her. «Russland» slik som me oppfatta landet i seinare tid, eksisterte ikkje på den tida. Det var heller snakk om Kyjivriket/Kievriket, òg kjent som Kyjiv-/Kiev-Rus, gamalaustslavisk Rusĭ eller Rusĭskaja zemlja (Роусь 'Rus' eller Роусьскаꙗ землꙗ 'Rusisk land'). «Rus-land», «Rusland» eller «Rusarland/Ruserland» hadde vore meir passande namn, som diverre enno ikkje er utbreidde i norsk. Kristninga av Rus tok til i det som i dag er Ukraina.
Om «den eremittiske retningen vant særlig innpass» er ein påstand som gjeld for det som i dag er Russland / det som seinare skulle verta Russland i større grad enn for det som seinare skulle verta Ukraina eller Kviterussland, er ei veldig interessant problemstilling som eg ikkje kjenner meg kvalifisert til å avgjera no i farta. Eit av dei viktigaste kloster (lavra) i den austslaviske ortodokse verda, er i alle fall Grotteklosteret i Kyjiv, grunnlagt so tidleg som i 1051.
Framlegg til endring: «den eremittiske retningen vant særlig innpass i Rus» (eller Kievriket, osv.) eller «den eremittiske retningen vant særlig innpass i de østslaviske områdene».

svarte Anne Stensvold

Takk igjen! Setter pris på din påpeking om den uhistoriske bruken av Russland-navnet. Ja, dette blir fort politisk brennbart. Jeg skal gå gjennom denne artikkelen så for jeg får tid.

svarte Jørgen G. Bosoni

Ein del av forvirringa skjer fordi dei fleste vesteuropeiske språka hev berre eitt adjektiv: «russisk», «russisch», «Russian», osv. Russisk, ukrainsk, osv. hev to adjektiv, som skil mellom det som hev å gjera med Russland og med Rus (høvesvis российский/російський og русский/руський). Soleis, når fleire byar i Ukraina hev ei sentral gate som heiter «руська (rus'ka)», er det Rus det dreiar seg om, ikkje Russland. Og Den russiske føderasjonen på russisk heiter Российская Федерация, med adjektivet som viser til Russland, ikkje til Rus.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg