kloster

Klosterbevegelsen fikk sin vesteuropeiske form først gjennom Benedikt fra Nursia; Benediktinerordenen ble en bærer av misjon og kolonisasjon og en viktig kulturfaktor. På 1000- og 1100-tallet oppstod flere nye ordener, viktigst blant dem var Cistercienserordenen. En ny type orden var 1200-tallets tiggerordener, Fransiskanerordenen og Dominikanerordenen. De la, til forskjell fra de eldre ordener, sine klostre i eller nær byene, og deres medlemmer skulle virke ute i verden, dessuten manglet forpliktelsen til å leve innenfor et klosters klausur (stabilitas loci).

Hvert kloster ledes av en abbed (abbedisse), prior (priorinne), prost eller guardian. Visse klostre står under stiftets biskop, andre er eksempte, dvs. unndratt hans administrasjon, og står da direkte under vedkommende ordens overledelse.

Klosterbevegelsen er ikke delt opp i ulike ordener; alle klostre er organisert og drives etter Basilios' regel, og de sorterer under biskopen. Opprinnelig kunne de ortodokse klostre deles inn i to hovedkategorier, etter hvor stor vekt som ble lagt på henholdsvis individuelt og felles bønne- og andaktsliv; den eremittiske retningen vant særlig innpass i Russland, mens den andre retningen hadde solid fotfeste i Det bysantinske rike og spredte seg derfra videre til de fleste slaviske land. Av kjente ortodokse klostre kan nevnes «klosterbyen» Athos i Hellas og Sta. Katarinaklosteret i Sinai.

De første klostre ble opprettet i første halvdel av 1100-tallet. Det eldste var trolig cluniacensernes St. Laurentii på Nidarholm (Munkholmen). Senere fulgte benediktinerklostrene St. Albans på Selje, Munkeliv ved Bergen og St. Olavs i Stavanger, Gimsøy, Nonneseter i Oslo og Bakke i Nidaros (benediktinerinner), Elgeseter ved Nidaros, St. Johannes i Bergen, Helligånds-klosteret på Halsnøy og St. Laurentii på Utstein (augustinere); Lyse, Tautra, Hovedøya ved Oslo og Munkeby ved Levanger (cisterciensere); Nonneseter i Bergen og Reinskloster (cistercienserinner); St. Olavs i Tunsberg (premonstratensere); Værne kloster (johannittere); fransiskanerklostre i Nidaros, Bergen, Tunsberg og Oslo; dominikanerklostre i Nidaros, Bergen, Oslo og Hamar.

Ved reformasjonen ble alle klostrene i Norge opphevet og deres eiendommer konfiskert. Først på 1900-tallet ble det igjen opprettet klostre i Norge. Dominikanerne har to klostre, begge i Oslo: St. Dominikus kloster (grunnlagt 1921; 10 munker i 2005) og Lunden kloster (grunnlagt 1959; 10 nonner i 2005). Dessuten drives Sankta Katarinahjemmet i Oslo av dominikanerinner. Karmelitt-nonner har opprettet Karmel-klosteret i Tromsø (14 søstre), cistercienserinner har opprettet Vår Frue av Tautra kloster på Tautra, og St. Birgittasøstrene har et kloster på Heimdal utenfor Trondheim. For øvrig er en rekke ordener virksomme i Norge. De fleste av disse ordenene er ikke monastiske, eller har ikke tilstrekkelig mange medlemmer i Norge til å danne klostre.