Rein eller reinsdyr, partået klovdyrart i hjortefamilien. Om sommeren er reinen mørk brungrå på rygg og sider, undersiden er lys. I vinterdrakt er den lysere. Hårfellingen skjer i juli–august. Det forekommer atskillige fargevarianter, i våre stammer finnes det hvite dyr (albinos). Kroppslengde 185–220 cm, hale 10–15 cm, skulderhøyde 105–120 cm. Bukker veier 70–150 kg; vekter opp i mot 270 kg er kjent. Simla er noe mindre, men enkelte kan bli mellom 40–100 kg. Enkelte kalveløse simler kan bli nesten så store som bukkene.

Både hann og hunn har gevir. Enkelte simler er imidlertid kollet, dvs. de mangler gevir. Geviret er grenet med en tendens til fjøldannelse i enden. Øyestangen hos bukken er også fjølformet. Simlas gevir er mindre og har færre tagger. Bukken kan ha en gevirlengde opptil 147 cm og et samlet antall tagger på opptil 44. Bukkene feller geviret i januar, unge dyr på ettervinteren, drektige simler i kalvingstiden. De nye gevirene vokser fort ut. Bukkenes gevir er utvokst og feies (gnis rene for hud og hår) i slutten av august eller de første dager av september. Simler med kalv og unge dyr feier gevirene i oktober.

Brunsttiden faller i annen halvdel av september og første halvdel av oktober, kalvingen skjer fra slutten av april til begynnelsen av juni. I sommertiden lever de hovedsakelig av gress, urter og blad av vier og dvergbjørk, om høsten eter de også sopp. I regnvær eter de en del lav, fortrinnsvis reinlav. Om vinteren eter reinen det den kan finne av næring på snøbare steder og ved å grave seg ned gjennom snøen. Den viktigste vinterkosten er forskjellige lavarter, men de eter også atskillig lyng og kvist av vier og bjørk.

Reinen forekommer i tundraområder og barskogområder på den nordlige halvkule og på en del av øyene i Nordishavet. Den er innført til Sør-Georgia i Sør-Atlanteren. I Norge forekommer vel 20 stammer av villrein. I Nord-Norge var villrein tidligere meget tallrik, men er nå helt fortrengt av tamrein.

Svalbardreinen, R. tarandus platyrhynchus,er meget mindre enn fastlandsrein, med påfallende korte ben og en trinn kropp. Geviret dens er meget stort.

Den ville reinens opprinnelige utbredelsesområde er blitt atskillig innskrenket siden 1700-tallet. Særlig i Europa og Asia er villreinen blitt erstattet med tamreinen i store områder (se reindrift). Enkelte forskere skiller ut flere arter av rein, men de fleste er enige om at det bare er én art med en rekke mer eller mindre klart atskilte underarter. Den nordamerikanske reinen kalles også caribou eller karibu; den er større enn den eurasiatiske.

Helt siden de første jegere kom til landet etter siste istid, har reinen vært blant de viktigste fangstobjektene i fjellet. Og opp til våre dager har reinjakten vært av stor betydning for folk i fjellbygdene. Reingraver, snarer, drivfangstsystemer og pil og bue ble brukt. I våre dager foregår all jakt med rifle og som lurjakt eller stillingsjakt. Fra 1930 har jakten på rein vært strengt regulert. Dette har vært medvirkende til at stammene av villrein har vokst kraftig, og bredt seg utover. Bestanden av villrein i Sør-Norge teller rundt 35 000 dyr; den største stammen finnes på Hardangervidda. Jakttiden er i hovedtrekk i perioden 20. august til 30. september, med visse lokale variasjoner. De senere årene har det vært felt i rundt 5000 dyr årlig, se jaktstatistikk i tabell, jakt.

Beite, se reinbeiteområde og reinbeitesaken.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

18. april 2010 skrev Morten Klemmetsen

Eg har eit spørsmål. Veit nokon korleis svalbardreinen kom seg dit, eller har den alltid vore på Svalbard? Har den vandra over isen får eurasia eller nord-amerika?

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.