Rein

Villrein på Hardangervidda.

Av /KF-arkiv ※.
Reinbukker
Utenom brunstperioden opptrer voksne reinsbukker ofte i grupper av hanndyr, atskilt fra simler, kalver og ungdyr.
Reinbukker
Av .

Reinen er flokkdyr i større grad enn andre hjortedyr og kan opptre i ansamlinger med mange hundre individer. På varme sommerdager søker dyra gjerne til breer for å redusere insektplagen.

.
Villrein i Stor-Elvdal 11.aug 2022
Villrein i Stor-Elvdal 11. august 2022
Villrein i Stor-Elvdal 11.aug 2022
Lisens: CC BY SA 3.0
Villrein
Villrein i Stor-Elvdal 11. august 2022
Villrein
Lisens: CC BY SA 3.0

Rein er et pattedyr i familien hjortedyr. Den skiller seg fra andre hjortedyr ved å være spesielt hardfør og tilpasset et liv høyt til fjells, også om vinteren. Den er et flokkdyr som kan bevege seg over store avstander, avhengig av sesong og næringstilgang.

Faktaboks

Også kjent som
reinsdyr
Vitenskapelig navn
Rangifer tarandus
Beskrevet av
(Linnaeus, 1758)
Rødlistestatus i Norge
NT – Nær truet
Global rødlistestatus
VU – Sårbar

Rein forekommer på den nordlige delen av den nordlige halvkule. Den finnes både i Europa, Asia (hovedsakelig Sibir) og Nord-Amerika, fra barskogsonen i sør til arktiske områder i nord. Naturmiljøet innenfor reinens totale utbredelsesområde varierer, og over tid har det utviklet seg bestander med forskjellig tilpasning og utseende.

I Norge er det bestander av villrein fra Agder i sør til Dovre og Forollhogna i nord. Nord for dette er all norsk rein tamrein (se reindrift). Den totale norske bestanden av villrein er anslått til å bestå av omtrent 25 000 dyr om vinteren. Hardangervidda er største villreinområde med cirka 10 000 dyr.

Villreinbestanden på det norske fastlandet tilhører underarten tundrarein (Rangifer tarandus tarandus, også kalt fjellrein), mens underarten svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus) bare finnes på Svalbard. Skogsrein (Rangifer tarandus fennicus) er en annen underart som forekommer i Nord-Finland, sørlige deler av Kolahalvøya og østover gjennom Sibir, sør for tundrasonen. Skogsrein utgjør i stor grad avlsgrunnlaget for tamrein. Denne artikkelen handler i hovedsak om den ville tundrareinen.

Størrelse og utseende

Reinbukk
I forhold til kroppsvekt har reinbukken det største geviret innen hjortedyrfamilien.
Av /Norsk institutt for naturforskning.
Lisens: CC BY 4.0

Nyfødte reinkalver er relativt velutviklede og i stand til å stå og gå på de lange beina i løpet av en halvtimes tid. Fødselsvekten varierer mellom tre og åtte kilo. Størrelsen på voksne dyr:

Voksne dyr Hann Hunn
Skulderhøgde 100–125 centimeter 80–100 centimeter
Total lengde 180–210 centimeter 160–190 centimeter
Totalvekt 120–250 kilo 70–120 kilo

Pels

Ved fødselen er reinkalvene gråbrune eller rødbrune på rygg og sider og noe lysere på undersiden av hals, bryst og buk. Pelsen er uten lyse flekker (ulikt hjort og rådyr). Den brunlige pelsen beholdes til de får den første mer grålige og tykkere vinterpelsen i september.

Pelsfargen hos rein (spesielt tamrein) varierer mer enn hos andre norske hjortedyr, kanskje også som følge av genetisk blanding mellom bestander. Det finnes rent hvite dyr, flekkete dyr, og noen dyr er mørkt gråbrune. Hos voksne villrein har sommerpelsen oftest gråbrun eller mørkt brungrå hovedfarge, spesielt på bakre del av ryggen og øverst på sidene. Nederst på siden og under buken er pelsen lysere og med kortere hår. Mellom de lysere partiene i overgangen mellom kroppssider og buk er det oftest et diffust mørkere band.

Beina er gjennomgående mørke med samme fargetone som ryggen, men ofte med lyse «sokker» like over klauvene. Bakparten av dyra er markert lys med et lyst eller hvitt parti rundt halen og på baksiden av låra («speilet»). Hodet og nesepartiet er relativt mørkt, og mulen er hårkledd. Over nakken og på halsen er hårlaget lysere enn på ryggen, og spesielt hos hanndyr har det preg av en manke med særlig langt ragg under halsen.

Vinterpelsen er tykkere, lysere, mer langhåret og med mindre kontraster mellom kroppsdeler enn sommerpelsen. Reinpels har flere dekkhår per kvadratcentimeter enn pels hos andre hjortedyr, og hvert hår er luftfylt og konisk mot hårrota. Sammen med underulla gir det et effektivt isolerende luftlag mot huden. Dette er en del av reinens tilpasning til et utfordrende naturmiljø med lang vinter og lave temperaturer. Vinterpelsen røytes i mai–juni og reetableres i september–oktober.

Klauver

Reinens tilpasning til naturmiljøet reflekteres også i utformingen av klauvene. De er brede og skovlformede, har lavere marktrykk enn hos andre norske hjortedyr, og de bærer godt på snø. De er også velegnet som graveredskap for at dyra kan nå beiteplanter under snøen.

Gevir

Reinsimle
Til forskjell fra de fleste hjortedyr har også reinsimlene gevir.
Av /Shutterstock.

Til forskjell fra andre hjortedyr har både bukker og simler hos reinen gevir. Bukkegeviret er større og mer forgrenet enn hos simlene, og er i forhold til kroppsvekt det største innen hjortedyrfamilien.

Første gevir er utvokst når reinkalven er 3–4 måneder og består oftest av en enkel tagg på 5–20 centimeter. Kalvens gevir felles i februar–mars året etter. Med økende alder feller bukkene geviret gradvis tidligere, de fullvoksne bukkene i desember–januar. Fullvoksne bukker er også tidligst ute med å feie geviret for bast (august) etter en vekstperiode på om lag fire måneder.

Fra toårsalderen har simlene en litt annen syklus ved at de feller og feier geviret senere enn bukkene. Drektige simler feller geviret like etter kalving, de andre simlene 1–2 måneder tidligere. Dette tolkes ofte som en strategisk tilpasning slik at drektige simler lettere kan sikre seg tilgang til næringsressurser for seg og avkommet ved at geviret er viktig i konkurransen mellom individene. Enkelte simler mangler gevir permanent.

Opprinnelse og utbredelse

Villreinområder i Norge
Villreinområder i Sør-Norge 2019.
Rein holdes også som tamdyr. Bildet viser sortering av tamrein.
/NTB Scanpix.
utbredelse av rein

Utbredelse av rein (Rangifer tarandus). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).

utbredelse av rein

Reinens opprinnelse går trolig tilbake til pliocen for om lag to millioner år siden i Alaska. I Sibir og Europa var reinen etablert i pleistocen for om lag 650 000 år siden. Genetiske analyser (mtDNA) indikerer at det eksisterte tre hovedgrupper av rein under siste istid. Den største gruppen fantes i Beringia-refugiet (området mellom Sibir og Alaska som lå tørt under siste istid). Dessuten var det en populasjon i områder sørøst for isen i Nord-Amerika og en mindre bestand i Vest-Europa. Dette antas å ha vært utgangspunkt for reinens ekspansjon og utbredelse etter siste istid.

Dagens underarter i Eurasia (fastlandet) antas å ha oppstått over tid gjennom spredning og ekspansjon mot vest, mens bestandene av caribou i Nord-Amerika og på Svalbard (se svalbardrein) tilsvarende er et resultat av ekspansjon mot øst og nord. Tundrareinen (inkludert norsk villrein) er utbredt fra Beringstredet og vestover mer eller mindre sammenhengende til Skandinavia. Skogsrein har sin største utbredelse i skogområdene sør for tundraen.

I Frankrike er det funnet helleristninger og subfossiler av rein som er 40 000 år gamle. Til Norge antas reinen å ha kommet mot slutten av siste istid. Fossiler og arkeologiske funn viser at reinen var etablert her for 12 000–14 000 år siden. Reinen var viktig som ressursgrunnlag for de første bosetninger av mennesker i form av mat og som kilde til klær og redskaper. Undersøkelser av dyregraver og fangstanlegg viser at disse kunne ha et omfang som krevde samarbeid mellom jegerne og organisering av fangsten. Fangstanleggenes omfang og plassering tyder også på at den nomadiske reinen var forutsigbar i tid og rom, og at utnyttelsen av en slik ressurs kanskje har bidratt til å strukturere og koordinere lokale samfunn av jegerfolk.

Overlappende utbredelse og tamreindrift har bidratt til genetisk blanding mellom underarter. Dagens tundrarein eller fjellrein i Skandinavia omfatter både norsk villrein og tamreinbestander. I Norge er villreinbestandene konsentrert i Sør-Norge fra Forollhogna til Setesdalsheiene, og utbredelsen er fragmentert i et 20-talls villreinområder. Av disse ansees stammene på Dovre, Knutshø og i Rondane å ha det mest upåvirkede og opprinnelige genmaterialet. Bestander av tamrein har i større eller mindre grad innslag av gener både fra opprinnelig tundrarein og skogsrein.

På den sørlige halvkule ble rein introdusert av norske hvalfangere på øya Sør-Georgia i første halvdel av 1900-tallet (1911 og 1925). De introduserte reinsdyra spredte seg og økte i antall, med omfattende effekt på lokal vegetasjon (tussokgrasPoa flabellata). Bestanden ble skutt ut i perioden 2012–2014.

Vekst og utvikling

Reinkalvene veier vanligvis 4-7 kg ved fødselen, og de første par ukene lever de utelukkende på morsmelk som er rik på fett og protein. Etter 3-4 uker utgjør vegetasjon av ulike slag en økende andel av næringsinntaket. Kalver vokser raskt og kan komme opp i en vekt på 25–50 kilo første høst. Deretter avtar vekstraten gradvis frem til dyra er fullt utviklet, simlene ved 4–6-årsalder, bukkene et par år senere.

Vekst og vektøkning foregår primært i sommerhalvåret, men skjelettet hos kalver vokser noe også gjennom vinteren, gitt tilgang på bra beiter. Kroppsvekten hos ulike aldersgrupper er gjennomgående størst i overgangen sensommer-tidlig høst. Senhøstes og gjennom vinteren avtar vekten og dyra er henvist til å tære på fett og opplagsnæring bygd opp gjennom sommeren, etter som tilgjengelig vegetasjon er relativt næringsfattig og kroppsfunksjonene dessuten er innstilt på sparebluss. Vekt og størrelse på villrein i Norge varierer mellom områdene. De største dyra finnes i Forollhogna villreinområde. Dette skyldes både beiteforhold, bestandstetthet og genetiske egenskaper.

Kroppsstørrelse og kondisjon er viktig for både reproduksjon og overlevelse. Under gode forhold er det registrert at kalver kan bli drektige, men vanligvis bedekkes reinsimlene første gang ved ett- eller to-årsalder. Spesielt hos ettårige simler er det en klar sammenheng mellom vekt/kondisjon og sannsynligheten for drektighet. I bestander med små dyr får noen kalv først når de er fire år gamle.

Unge simler brunster første gang 2–3 uker senere enn eldre dyr. Brunstperioden er i september–oktober, og i forbindelse med eggløsning vil simlene bare la seg pare i løpet av et døgn. Dersom paring ikke resulterer i at simler ikke blir bedekt får de ny eggløsning 18-20 dager senere i et syklisk forløp. Kalving skjer i mai–juni, mer synkront til lenger nord reien lever, og mer synkront på åpen tundra enn i skogsområder. Drektighetsperioden er om lag 220-235 dager. Reinen føder én kalv vanligvis hvert år frem til simlene svekkes kondisjonsmessig ved 12–14-årsalder. Tvillingfødsler er rapportert, men forekommer svært sjelden. Drektighetstida er om lag 228 døgn.

Leveområde og ernæring

Rein om vinteren
Selv om reinen er god til å grave frem mat under snøen, søker den gjerne til snaublåste rabber om vinteren hvor blant annet lav er lettere tilgjengelig og viktig vinternæring.
Rein om vinteren
Av .
Rein på vandring
Reinen er en nomadisk art på stadig vandring i et krevende livsmiljø.
Rein på vandring
Av .

Norsk villrein har fjellet som sitt typiske leveområde, men kan tidvis også utnytte skogsmiljø i noen villreinområder. Som nomadisk flokkdyr beveger reinen seg over store avstander, styrt av plantedekkets kvalitet og tilgjengelighet i tid og rom. Det innebærer gjerne regelmessige sesongtrekk mellom sommer- og vinterområder for å sikre tilgang til viktige beiteressurser. Til alle årstider er reinen selektiv i kosten og beiter fortrinnsvis på plantearter og plantedeler som kvalitativt er gunstig med hensyn til innhold av protein, fiber og energi.

Reinens viktigste sommerernæring består av gras, starr, urter, lyng, vier og sopp. Beitemønsteret skifter etter vekststadium og næringsinnhold hos plantene. I lyse sommernetter bruker reinen en større del av døgnet til beiteaktivitet sammenlignet med vinteren.

Tilgang til næringsrike beiteplanter er sterkt redusert gjennom vinteren, og selv om reinen er godt tilpasset å bevege seg på og grave i snø, er matfatet da vanskeligere tilgjengelig og generelt av dårligere kvalitet. Fettlagrene som reinen har bygd opp gjennom sommeren, er ikke tilstrekkelige til at dyra overlever vinteren uten tilskudd av næring gjennom beiting, også fordi vomfloraen må vedlikeholdes med nytt næringssubstrat. Vintermenyen er karakterisert av et betydelig innslag av lav der dette finnes, ulike lyngarter og ellers det dyra graver frem under snøen eller finner på snaublåste rabber. Lav inneholder lite protein, men mye energi og er derfor velegnet som vedlikeholdsfôr gjennom vinteren. For best mulig å overleve matmangel og negativ energibalanse i vinterhalvåret, går reinen på «sparebluss» med senket stoffskifte og redusert fysisk aktivitet sammenlignet med om sommeren.

Reinen er godt tilpasset et liv under karrige naturforhold med snø og lave temperaturer. Et tykt lag underhudsfett, isolerende vinterpels og varmekonserverende blodsirkulasjon i beina og ytre hudlag gjør at reinen tåler ned mot 40 kuldegrader før den øker metabolismen for varmeproduksjon. I neseregionen har den også et system med vener og arterier som reduserer både væsketap og varmetap gjennom utåndingsluft. Vinterstid med kald og tørr luft kan dehydrering være en alvorlig trussel for både rein og andre hjortedyr.

Familiegrupper og sosial struktur

Reinen er sosial og opptrer gjerne i grupper eller store flokker, kanskje med hundrevis av individer. Flokkdannelse hos rein antas å være en effektiv forsvarsstrategi mot predatorer i åpne landskap.

Utenom brunsttida holder simler, ungdyr og kalver sammen i fostringsgrupper eller større ansamlinger. Særlig er kontakten mellom simle og kalv tett. Kjønnsmodne bukker opptrer i mindre grupper og helst atskilt i andre områder.

I forbindelse med kalving vil simler oftest isolere seg fra andre dyr slik at den sosiale bindingen mellom mor og avkom kan etableres og styrkes. Etter et par dager vil mor og kalv søke tilbake til flokken og sikkerheten den representerer. Kalven er avhengig av morsmelk den første måneden før den gradvis starter å beite på vegetasjonen.

Når brunsten nærmer seg i september, oppløses bukkeflokkene, og voksne bukker konkurrerer nå om å ta kontroll på simler. Simler som nærmer seg eggløsning, avgir duftsignaler som får bukkene til å «gjete» simlene vekk fra rivaler. I den forbindelse kan likeverdige bukker utkjempe dramatiske slagsmål, mens underlegne dyr trekker seg unna etter trusselpositurer og andre signaler fra den dominerende bukken. Her spiller gevirets størrelse og utforming en viktig rolle, både som rangsignal og våpen. Reinsbukker som er aktive under brunsten kan tape 20-30 % av kroppsvekten i løpet av en måneds tid på grunn av redusert næringsinntak og økt fysisk aktivitet for å vokte brunstige simler mot rivaler.

Sanser og kommunikasjon

I likhet med andre hjortedyr har reinen godt utviklede sanser som lukt og hørsel, og synet oppfanger effektivt bevegelser i en vid synssektor. Sekretkjertler flere steder på kroppen produserer signalstoff som bidrar til kommunikasjon mellom artsfrender, spesielt i forbindelse med sosial identifikasjon og reproduksjon.

Reinen lager også en rekke lyder, mest vanlig er «garpende» kontakt- og lokkelyder mellom simler og kalver i fostringsgrupper. I brunsten går bukken ofte rundt og utstøter «sagende» nasale lyder som et signal til mulige forplantningspartnere. Ellers er alder, kroppsstørrelse, gevirutforming og atferdsmessige signaler viktige elementer i etablering av rangordninger både hos simler og bukker.

Helsetilstand og dødsårsaker

Felte villrein, statistikk
Felte villrein i Norge
Felte villrein, statistikk
Av /Statistisk sentralbyrå.

Den norske villreinen består generelt av sunne og livskraftige individer, men over tid er det registrert nedgang i kroppsstørrelse og slaktevekt i flere områder. Kroppsstørrelse og kondisjon er tett knyttet til både reproduksjon og dødelighet, og følgelig kan det indirekte påvirke bestandsutvikling og produktivitet. Som hos andre hjortedyr er jakt den største enkeltdødsårsaken hos villrein, og avhengig av jaktintensitet og -mønster påvirkes både bestandssammensetning og individenes livslengde. Forventet maksimum livslengde for rein i bestander uten jakt er rundt 20 år, lengst for simler.

Skrantesyke

Sykdom utgjør generelt en liten andel av alle dødsårsaker i den norske villreinbestanden. I senere tid er imidlertid en alvorlig prionsykdom (CWD/ «skrantesyke») diagnostisert hos villrein i Nordfjella. Dette er en smittsom og dødelig sykdom som er nærmest umulig å bekjempe om den får fotfeste. Høsten 2017 og vinteren 2018 ble det derfor gjennomført nedskyting av bestanden. Når dette kombineres med «brakklegging» av området et antall år, håper en å stanse utbredelsen av skrantesyken.

Parasitter

Endoparasitter, inkludert bendelormer, rundormer og ikter, er påvist hos norsk villrein. Av disse er kanskje hjernemark (Elaphostrongylus sp.) den farligste ved at den angriper sentralnervesystemet og kan forårsake alvorlige balanse- og bevegelsesproblemer.

Ektoparasitter som svelgbrems (Cephenemyia trompe) og hudbrems (Hypoderma tarandi) er plagsomme for reinen og kan i alvorlige tilfeller påvirke kondisjon og energibalanse. Larver på 3–4 centimeter etablerer seg henholdsvis i neseganger og svelg, og under huden på ryggen. Reinen reagerer atferdsmessig på tilstedeværelse av brems, og sammen med mygg kan det påvirke beiting og næringsopptak ved at dyra trekker til breer og vindeksponerte steder med dårlig beite. Skogflått synes å være en mindre plage for villrein enn for andre norske hjorteviltarter.

Rovdyr og ulykker

Lokalt kan særlig jerv og gaupe gjøre merkbar skade på tamreinflokker, men antall og utbredelse av disse rovdyra betyr trolig lite for bestandsutviklingen hos villrein totalt sett. Snøskred kan gjøre merkbare innhogg i lokale bestander, mens trafikkulykker er av mindre betydning siden reinen hovedsakelig befinner seg på avstand fra trafikkårer. Trafikkulykker på veg og jernbane rammer vanligvis tamrein.

Systematikk

Underarter

Rangifer tarandus platyrhynchus

Underarten svalbardrein. Foto fra: Spitsbergen, Svalbard

Systematisk klassifisering av rein er omdiskutert, men det er vanlig å operere med syv underarter.

I Europa og Asia (hovedsakelig Sibir) finnes

  • tundrarein (Rangifer tarandus tarandus, også kalt fjellrein)
  • skogsrein (Rangifer tarandus fennicus)
  • svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus)
Fire underarter av caribou -rein er utbredt i Nord-Amerika og på Grønland :
  • Rangifer tarandus granti
  • Rangifer tarandus caribou
  • Rangifer tarandus pearyi
  • Rangifer tarandus groenlandicus

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Lier-Hansen, Stein (1994). Villrein & villreinjakt. Landbruksforlaget.
  • Skogland, Terje (1994). Villrein: fra urinnvåner til miljøbarometer. Teknisk forlag.
  • Bevanger, Kjetil og Jordhøy, Per (2004). Reindeer – the mountain nomad. Naturforlaget.
  • Reimers, Eigil (2018). Våre hjortedyr – en bok til undring, glede og kunnskap. Yrkeslitteratur.

Faktaboks

rein
Rangifer tarandus
Artsdatabanken-ID
48109
GBIF-ID
5220114

Kommentarer (4)

skrev Morten Klemmetsen

Eg har eit spørsmål. Veit nokon korleis svalbardreinen kom seg dit, eller har den alltid vore på Svalbard? Har den vandra over isen får eurasia eller nord-amerika?

svarte Rolf Langvatn

Svalbardreinens nærmeste slektninger er trolig Peary caribou (Rangifer t. pearyi) i Canadas nordligste Arktis, samt den nå utdødde bestanden på nordøst Grønland. Dette ut fra sammenligning av størrelse, utseende og genetiske undersøkelser, og en antakelse om at Svalbardreinen kom til Spitsbergen over isen fra nordøst Grønland. På genetisk grunnlag er det er imidlertid hevdet at Svalbardreinen også kan ha sitt opphav i Sibir og nordvestre deler av Russland. Dagens rein i disse områdene er likevel svært forskjellig både i størrelse og utseende. Svalbardreinen finnes i dag utelukkende på Spitsbergen, med størst bestander på Nordenskiøld Land, Edgeøya og Barentsøya.

skrev Fanny Martin

Hvor lenge lever vanligvis en rein?

svarte Rolf Langvatn

Maksimal alder for simler er om lag 25 år, for bukker noe lavere. Kan variere mellom områder avhengig av beitegrunnlaget og hvor raskt tennene slites ned.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg