rein

Nyfødte reinkalver er relativt velutviklede og i stand til å stå og gå på de lange beina i løpet av en halv times tid. Fødselsvekt er oftest mellom tre og åtte kilo. Størrelsen på voksne dyr:

Reinens opprinnelse går trolig tilbake til pliocen for om lag to millioner år siden i Alaska. I Sibir og Europa var reinen etablert i pleistocen for om lag 650 000 år siden. Det antas at Beringia–refugiet og områder sør for isen i Nord-Amerika var utgangspunkt for reinens ekspansjon etter siste istid.

Dagens underarter i Eurasia (fastlandet) antas å ha oppstått over tid gjennom spredning og ekspansjon mot vest, mens bestandene av caribou i Nord-Amerika og på Svalbard (se svalbardrein) tilsvarende er et resultat av ekspansjon mot øst og nord. Tundrareinen (inkludert norsk villrein) er utbredt fra Beringstredet og vestover mer eller mindre sammenhengende til Skandinavia. Skogsrein har sin største utbredelse i skogområdene sør for tundraen.

I Frankrike er det funnet helleristninger og subfossiler av rein som er 40 000 år gamle. Til Norge antas reinen å ha kommet mot slutten av siste istid. Fossiler og arkeologiske funn viser at reinen var etablert her for 12 000–14 000 år siden. Reinen var viktig som ressursgrunnlag for de første bosetninger av mennesker i form av mat og som kilde til klær og redskaper. Undersøkelser av dyregraver og fangstanlegg viser at disse kunne ha et omfang som krevde samarbeid mellom jegerne og organisering av fangsten. Fangstanleggenes omfang og plassering indikerer også at den nomadiske reinen var forutsigbar i tid og rom, og at utnyttelsen av en slik ressurs kanskje har bidratt til å strukturere og koordinere lokale samfunn av jegerfolk.

Overlappende utbredelse og tamreindrift har bidratt til genetisk blanding mellom underarter. Dagens tundrarein eller fjellrein i Skandinavia omfatter både norsk villrein og tamreinbestander. I Norge er villreinbestandene konsentrert i Sør-Norge fra Forolhogna til Setesdalsheiene, og utbredelsen er fragmentert i et 20-talls villreinområder. Av disse ansees stammene på Dovre, Knutshø og i Rondane å ha det mest upåvirkede og opprinnelige genmaterialet. Bestander av tamrein har i større eller mindre grad innslag av gener både fra opprinnelig tundrarein og skogsrein.

På den sørlige halvkule ble rein introdusert av norske hvalfangere på øya Sør-Georgia i første halvdel av 1900-tallet (1911 og 1925). De introduserte reinsdyra spredte seg og økte i antall, med omfattende effekt på lokal vegetasjon (tussock grass – Poa flabellata). Bestanden ble skutt ut i perioden 2012–2014.

Reinkalvene vokser raskt og kan komme opp i en vekt på 25–50 kilo første høst. Deretter avtar vekstraten gradvis frem til dyra er fullt utviklet, simlene ved 4–6 års alder, bukkene et par år senere.

Vekst og vektøkning foregår primært i sommerhalvåret, men skjelettet hos klavene vokser noe også gjennom vinteren, gitt tilgang på bra beiter. Vekt og størrelse på villrein i Norge varierer mellom områdene. De største dyra finnes i Forolhogna villreinområde. Dette skyldes både beiteforhold, bestandstetthet og genetiske egenskaper.

Kroppsstørrelse og kondisjon er viktig for både reproduksjon og overlevelse. Under gode forhold er det registrert at kalver kan bli drektige, men vanligvis bedekkes reinsimlene første gang ved ett eller to års alder. Spesielt hos ettårs simler er det klar sammenheng mellom vekt/kondisjon og sannsynligheten for drektighet. I bestander med små dyr får noen kalv først når de er fire år gamle.

Unge simler brunster 2–3 uker senere enn eldre dyr. Brunstperioden er i september–oktober. Kalving skjer i mai–juni, og reinen føder én kalv vanligvis hvert år frem til simlene svekkes kondisjonsmessig ved 12–14 års alder. Tvillingfødsler er rapportert, men forekommer svært sjelden. Drektighetstida er om lag 228 døgn.

Norsk villrein har fjellet som sitt typiske leveområde, men kan tidvis også utnytte skogsmiljø i noen villreinområder. Som nomadisk flokkdyr beveger reinen seg over store avstander, styrt av plantedekkets kvalitet og tilgjengelighet i tid og rom. Det innebærer gjerne regelmessige sesongtrekk mellom sommer- og vinterområder for å sikre tilgang til viktige beiteressurser. Til alle årstider er reinen selektiv i kosten og beiter fortrinnsvis på plantearter og plantedeler som kvalitativt er gunstig med hensyn til innhold av protein, fiber og energi.

Reinens viktigste sommerernæring består av gras, starr, urter, lyng, vier og sopp. Beitemønsteret skifter etter vekststadium og næringsinnhold hos plantene.

Tilgang til næringsrike beiteplanter er sterkt redusert gjennom vinteren, og selv om reinen er godt tilpasset å bevege seg på og grave i snø, er matfatet da vanskeligere tilgjengelig og generelt av dårligere kvalitet. Fettlagrene som reinen har bygd opp gjennom sommeren er ikke tilstrekkelige til at dyra overlever vinteren uten tilskudd av næring gjennom beiting, også fordi vomfloraen må vedlikeholdes med nytt næringssubstrat. Vintermenyen er karakterisert av et betydelig innslag av lav der det finnes, ulike lyngarter og ellers det dyra graver frem under snøen eller finner på snaublåste rabber. Lav inneholder lite protein, men mye energi og er derfor velegnet som vedlikeholdsfôr gjennom vinteren. For best mulig å overleve matmangel og negativ energibalanse i vinterhalvåret går reinen på «sparebluss» med senket stoffskifte og redusert fysisk aktivitet sammenlignet med om sommeren.

Reinen er godt tilpasset et liv under karrige naturforhold med snø og lave temperaturer. Et tykt lag underhudsfett, isolerende vinterpels og varmekonserverende blodsirkulasjon i beina og ytre hudlag gjør at reinen tåler ned mot 40 kuldegrader før den øker metabolismen for varmeproduksjon. I neseregionen har den også et system med vener og arterier som reduserer både væsketap og varmetap gjennom utåndingsluft. Vinterstid med kald og tørr luft kan dehydrering være en alvorlig trussel for både rein og andre hjortedyr.

Reinen er sosial og opptrer gjerne i grupper eller store flokker, kanskje med hundrevis av individer. Flokkdannelse hos rein antas å være en effektiv forsvarsstrategi mot predatorer i åpne landskap.

Utenom brunsttida holder simler, ungdyr og kalver sammen i fostringsgrupper eller større ansamlinger. Særlig er kontakten mellom simler og kalv tett. Kjønnsmodne bukker opptrer i mindre grupper og helst atskilt i andre områder.

I forbindelse med kalving vil simler oftest isolere seg fra andre dyr slik at den sosiale bindingen mellom mor og avkom kan etableres og styrkes. Etter et par dager vil mor og kalv søke tilbake til flokken og sikkerheten den representerer. Kalven er avhengig av morsmelk den første måneden før den gradvis starter å beite på vegetasjonen.

Når brunsten nærmer seg i september, oppløses bukkeflokkene, og voksne bukker konkurrerer nå om å ta kontroll på simler. Simler som nærmer seg eggløsning, avgir duftsignaler som får bukkene til å «gjete» simlene vekk fra rivaler. I den forbindelse kan likeverdige bukker utkjempe dramatiske slagsmål, mens underlegne dyr trekker seg unna etter trusselpositurer og andre signaler fra den dominerende bukken. Her spiller gevirets størrelse og utforming en viktig rolle, både som rangsignal og våpen.

I likhet med andre hjortedyr har reinen godt utviklede sanser som lukt og hørsel, og synet oppfanger effektivt bevegelser i en vid synssektor. Sekretkjertler flere steder på kroppen produserer signalstoff som bidrar til kommunikasjon mellom artsfrender, spesielt i forbindelse med sosial identifikasjon og reproduksjon.

Reinen har også en rekke lydytringer, mest vanlig er «garpende» kontakt- og lokkelyder mellom simler og kalver i fostringsgrupper. I brunsten går bukken ofte rundt og utstøter «sagende» nasale lyder som et signal til mulige forplantningspartnere. Ellers er alder, kroppsstørrelse, gevirutforming og atferdsmessige signaler viktige elementer i etablering av rangordninger både hos simler og bukker.

Den norske villreinen består generelt av sunne og livskraftige individer, men over tid er det registret nedgang i kroppsstørrelse og slaktevekter i flere områder. Kroppsstørrelse og kondisjon er tett knyttet til både reproduksjon og dødelighet, og følgelig kan det indirekte påvirke bestandsutvikling og produktivitet. Som hos andre hjortedyr er jakt den største enkeltdødsårsaken hos villrein.

Systematisk klassifisering av rein er omdiskutert, men det er vanlig å operere med syv underarter. I Europa og Asia (hovedsakelig Sibir) er det tundrarein (fjellrein – Rangifer tarandus tarandus), skogsrein (R.t. fennicus) og svalbardrein (R.t. platyrhynchus), mens fire underarter av caribou-rein er utbredt i Nord-Amerika og på Grønland (R.t. granti, R.t. caribou, R.t. pearyi og R.t. groenlandicus).

• Orden: Partåede klauvdyr (Artiodactyla)
• Underorden: Drøvtyggere (Ruminantia)
• Familie: Hjortedyr (Cervidae)
• Underfamilie: Capreolinae (Telemetacarpale)

• hjortedyr
• svalbardrein
• reindrift
• Pattedyr i Norge
• Dyreliv i Norge

• Miljøstatus: Villrein i Norge

• Lier-Hansen, Stein (1994). Villrein & villreinjakt. Landbruksforlaget.
• Skogland, Terje (1994). Villrein: fra urinnvåner til miljøbarometer. Teknisk forlag.
• Bevanger, Kjetil og Jordhøy, Per (2004). Reindeer – the mountain nomad. Naturforlaget.
• Reimers, Eigil (2018). Våre hjortedyr – en bok til undring, glede og kunnskap. Yrkeslitteratur.