Roma

Romas økonomiske liv har lenge særlig vært innrettet på å forsørge byens egen befolkning og de hundretusener av turister og pilegrimer som besøker «den evige stad». Industrien har i senere år utviklet seg sterkt. Roma kommer imidlertid etter Milano i industriell og økonomisk betydning. Roma har betydelige maskin-, beklednings- og næringsmiddelfabrikker ved siden av kjemisk, petrokjemisk og grafisk industri. Den er videre et motesenter og midtpunktet for Italias filmindustri.

Roma er et viktig nasjonalt og internasjonalt trafikknutepunkt. Jernbanelinjene løper sammen i den store sentralstasjonen Stazione Termini. Det går gode motorveiforbindelser både mot det industrielt viktige Nord-Italia og sørover langs kysten mot Napoli, ut mot kysten og innover i landet. Omkring Roma går Grande Raccordo Anulare («den store ringveien»), en motorvei som danner en sirkel rundt byen cirka ti kilometer utenfor sentrum. Den er forbundet med Autostrada del Sole og andre hovedveier.

Den internasjonale lufthavnen, Leonardo da Vinci-Fiumicino, ligger i Fiumicino ved Teveres munning. Lufthavnen Ciampino, sørøst for Roma, besørger en del charter- og innenlandstrafikk. Trafikken innenfor Roma besørges delvis av undergrunnsbanen, La Metropolitana, som ble åpnet i 1955, og som ble utvidet med en ny linje i 1980. En tredje metrolinje (linea C) er under bygging. For øvrig besørges kollektivtrafikken av busser, trikker og lokaltog.

Som mange andre storbyer har Roma store trafikkproblemer. Bilparken er enorm, dertil kommer et stort antall scootere og motorsykler. Veitrafikken fører blant annet til vibrasjonsskader på byens historiske minnesmerker, samt forvitring av marmor og annen bygningsstein. I de senere årene har myndighetene sørget for å redusere privatbilismen i sentrum av byen, og i enkelte gater som tidligere var sterkt trafikkerte, har gjennomgangstrafikken i dag blitt borte.

Roma har, ved siden av sine mange forvaltningsfunksjoner, et stort antall undervisnings- og forskningsinstitusjoner. Byen har flere universiteter, det største og eldste av dem er Università degli Studi di Roma «La Sapienza», som ble grunnlagt i 1303. Med over 112 000 studenter (2016) regnes dette som det største universitetet i Europa. De andre statlige universitetene er Università degli Studi di Roma Tor Vergata, grunnlagt i 1982, og Università degli Studi Roma Tre, grunnlagt i 1992. Roma har for øvrig en rekke høyskoler, blant dem teknisk høyskole, musikkonservatorium, kunstakademi, filmhøyskole og handelshøyskole. Roma er rik på læreanstalter for utdannelse av romersk-katolske geistlige fra alle land. Av de mange lærde selskaper og akademier må særlig nevnes Accademia Nazionale dei Lincei og det pavelige vitenskapsakademi.

Flere internasjonale organisasjoner har sitt hovedsete i Roma, blant dem FAO (De forente nasjoners organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri). Det er også et stort antall utenlandske institusjoner som driver arkeologisk, historisk og litteraturhistorisk forskning; de eldste og mest tradisjonsrike er det franske akademi i Roma og det tyske arkeologiske selskap. Et norsk institutt ble opprettet i 1959 (Det norske institutt i Roma for arkeologi og kunsthistorie).

Roma er rik på kulturskatter, og blant det store antall museer, kunstgallerier og andre samlinger, biblioteker og arkiver står Vatikanets i en særstilling. Av de fremste museene må videre nevnes Termemuseet (det nasjonale romerske museum – Terme di Diocleziano), museene på Kapitol, Villa Giulia-museet (etruskiske samlinger), nasjonalgalleriet i Palazzo Barberini, museet og galleriet Villa Borghese, Castel Sant'Angelo og Nasjonalmuseet for moderne kunst. Det er også et svært stort antall kunstverker som befinner seg i kirker, palasser og villaer. Byen har cirka 400 kirker, de betydeligste fra senantikken, renessansen og barokken, mange av dem er bygd inn i antikke byggverker. Roma har en verdenskjent opera og for øvrig et rikt teater- og musikkliv.

Roma var vertsby for de olympiske sommerleker i 1960. Finalene i fotball-VM i 1934 og 1990, samt finalene i fotball-EM i 1968 og 1980, ble spilt i byen.

Det finnes en rekke idrettsanlegg i Roma. Det største av dem er Olympiastadion, som ble innviet i 1932 som Stadio dei Cipressi. Dette anlegget var en del av et større område med en rekke andre idrettsanlegg, som da det ble tatt i bruk i 1932 gikk under navnet Foro Mussolini, og som i dag heter Foro Italico. Olympiastadion har blitt utvidet og restaurert flere ganger, og i dag er det et moderne anlegg med 72 698 sitteplasser.

Fotballklubbene AS Roma og Società Sportiva Lazio hører hjemme i byen, og begge spiller sine hjemmekamper på Olympiastadion.

Andre populære lagidretter, i tillegg til fotball, er basketball, volleyball, vannpolo og rugby.

Byen dekker et areal på over 200 kvadratmeter på begge sider av elva Tevere, som slynger seg gjennom byen. Bebyggelsen har også spredt seg langs Aniene, en av Teveres bielver. Den indre byen er fra gammelt av delt i 14 rioni (fra latin regiones). I dag er bykommunen administrativt inndelt i 15 bydeler (municipi), der det historiske sentrum av byen (centro storico) utgjør en egen bydel.

Sentrum i Roma (innenfor bymurene) er lite i forhold til andre europeiske hovedsteder, og man kan utmerket godt ta seg frem til fots mellom severdighetene. De fleste gatene er fortsatt smale og uten fortau og fører ofte frem til overraskende torg med en kirke, et palass, et kloster eller en klynge med kafeer.

Roma omfatter det gamle Romas sju høyder: Kapitol, Palatin, Monte Celio, Quirinal, Viminal, Esquilin og Aventin. I tillegg kommer Monte Pincio, Gianicolo og Monte Mario.

Kapitol var senteret i den romerske verden, og er i dag sete for byens styre. Comune di Roma holder sine møter i Palazzo Senatorio. Dagens bebyggelse på Kapitol stammer fra 1500-tallet, og to av de tre bygningene rundt piazzaen inneholder nå Kapitolmuseet. På Kapitolhøyden finnes også kirken Santa Maria in Aracoeli. Nedenfor ligger det enorme Victor Emanuel-monumentet og Piazza Venezia med Palazzo Venezia.

Mellom Kapitol og Palatin ligger Forum Romanum, som var sentrum for det politiske, kommersielle og juridiske livet i det gamle Roma. I dag er det et stort område med ruiner av templer og basilikaer. Det finnes flere triumfbuer fra antikken i dette området, blant dem Titusbuen, Konstantinbuen og Septimius Severus' triumfbue. Langs Forums ene langside går Via dei Fori Imperiali, en bred gate som forbinder Colosseum, Romas største amfiteater, med Piazza Venezia. Denne gaten, som ble anlagt som paradegate under fascismen og åpnet i 1932, var tidligere en sterkt trafikkert gate, men fra 2013 er den stengt for all privatbilisme.

Piazza Venezia danner et skjæringspunkt for en rekke gater som går i alle fire himmelretninger. Det historiske sentrum (centro storico) er ikke Forum Romanum og antikkens Roma, men en labyrint av gater som danner bykjernen med bebyggelse fra middelalderen og opp til forrige århundre. I strøket mellom Corso Vittorio Emanuele og Via del Corso ligger flere av byens fremste severdigheter, blant annet det antikke tempelet Pantheon ved Piazza della Rotonda, Palazzo Doria-Pamphilj, barokkirken Il Gesù og Romas eneste gotiske kirke, Santa Maria sopra Minerva. I dette området ligger også Palazzo di Montecitorio, som huser Italias deputertkammer, og Piazza Colonna med Marcus Aurelius-søylen. Lenger vest i retning Tevere ligger Romas største torg Piazza Navona, med Berninis fontene Fontana dei Fiumi som midtpunkt foran barokkirken Sant'Agnese in Agone.

Sør for Corso Vittorio Emanuele II ligger Romas renessansekvarter med flotte byggverk som Palazzo Farnese og Palazzo Spada, samt utendørsmarkedet på Piazza Campo de' Fiori. Like ved ligger den vakre gaten Via Giulia. Øst i denne delen av byen finner vi den gamle jødiske ghettoen og synagogen. Romas eldste bro, Ponte Fabricio fra 62 fvt., fører over til Isola Tiberina, og over til den andre bredden fører broen Ponte Cestio fra 46 fvt.

Hovedgaten i Romas sentrum, Via del Corso, går fra Piazza del Popolo til Piazza Venezia. Piazza del Popolo er en av Romas mest monumentale plasser, og Porta del Popolo var i 300 år den seremonielle inngangen til Roma. Ved siden av står kirken Santa Maria del Popolo; på sørsiden av plassen tvillingkirkene Santa Maria di Montesanto og Santa Maria dei Miracoli på hver sin side av Via del Corso. Nordøst for Piazza del Popolo ligger Borgheseparken, Villa Borghese, Museo Borghese, Villa Giulia og en rekke betydelige kirker.

Nettverket av smale gater mellom Piazza di Spagna og Via del Corso er et av de livligste områdene i Roma. Her finnes Spansketrappen og kirken Trinità dei Monti. Ved Piazza di Spagna ligger også Keats-Shelley Memorial House. I dette strøket finnes Romas mest berømte handlegater rundt Via Condotti. På vestsiden av Corsoen ligger rekonstruksjonen av fredsalteret Ara Pacis Augustae.

I nærheten av Piazza Barberini ligger den fasjonable handlegaten Via Veneto med hoteller, restauranter og kafeer. På Piazza Barberini står Berninis fontene Fontana del Tritone og Palazzo Barberini.

Fra Piazza Venezia går Via del Quirinale mot nordøst. Her finner vi Palazzo del Quirinale, den offisielle boligen til Italias president. Like i nærheten ligger en av byens mest kjente severdigheter, Fontana di Trevi. Mot Piazza Venezia finnes praktfulle palasser, blant annet Palazzo Colonna. Parallelt med Via del Quirinale løper Via Nazionale, som fører frem til Piazza della Repubblica. Herfra er det kort vei til Diokletians termer med den innebygde kirken Santa Maria degli Angeli og Stazione Termini (hovedjernbanestasjonen). Ved Via Nazionale ligger Romas opera, Teatro dell'Opera.

Esquilinhøyden er den største og høyeste av Romas sju høyder. Her finnes Neros gylne hus, men det mest interessante i bydelen er kirkene: Santa Maria Maggiore fra 400-tallet med antikke søyler og mosaikker, en av Romas flotteste kirker, samt San Pietro in Vincoli og Santa Prassede. Sørøst for Esquilin ligger Romas domkirke San Giovanni in Laterano og Lateranpalasset samt kirkene Santa Croce in Gerusalemme og San Clemente.

Celiohøyden har utsikt over Colosseum. I keisertiden var det et fasjonabelt boligstrøk her. I dette området ligger de enorme ruinene av Caracallas termer, en rekke kirker og FAO-bygningen samt store grøntarealer. I øst står Drususbuen og Porta San Sebastiano, en av de best bevarte portene i den gamle bymuren ved Via di Porta San Sebastiano (del av den gamle Via Appia).

Aventinhøyden er et av de fredeligste områdene innenfor bymurene. Det er hovedsakelig et boligområde, men her finnes også noen enestående historiske severdigheter; blant annet den praktfulle Santa Sabina-basilikaen. Ved foten av høyden ligger Circus Maximus, og lengst sør i bydelen ligger Romas eneste pyramide, Cestius' pyramide.

Ponte Sisto forbinder det sentrale Roma med bydelen Trastevere («på den andre siden av Tevere»), en sjarmerende bydel med trange gater fra middelalderen, som nå er et populært turiststrøk med mange restauranter, barer og butikker. Her ligger også kirkene Santa Cecilia og Santa Maria in Trastevere.

Gianicolohøyden ligger nord for Trastevere og er kjent for sine parker, botanisk hage og monumenter over frihetshelten Giuseppe Garibaldi. Her er det en fin utsikt over byen. I klosteret San Pietro in Montorio står Bramantes miniatyrmesterverk, kapellet Tempietto. I nærheten ligger også Det norske institutt. Ved Via della Lungara mot Tevere ligger Villa Farnesina og Palazzo Corsini.

Nord for Gianicolohøyden ligger Vatikanet, med Peterskirken, Petersplassen og Vatikanmuseene med blant annet Det sixtinske kapell. Mot vest ligger den massive festningen Castel Sant'Angelo.

Utenfor bymuren finnes en rekke interessante severdigheter. I sør ligger kirken San Paolo fuori le Mura, en imponerende basilika som ble ødelagt av en brann i 1823, men som senere ble gjenreist. Lenger sør ligger bydelen EUR (Esposizione Universale di Roma), som skulle stå ferdig til verdensutstillingen i 1942, men som ikke ble fullført før i slutten av 1950-årene. Her finnes også det enorme Palazzo dello Sport, som ble bygd til de olympiske sommerleker i 1960. I sørøst ligger den historiske veien Via Appia Antica og katakombene San Callisto, San Sebastiano og Domitilla.

Store deler av Roma (avgrenset av restene er den gamle bymuren), inkludert Forum Romanum, Colosseum, Pantheon og termene, samt Hadrians villa (utenfor Roma) er satt på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

Roma vokste frem på et sted hvor en øy i Tevere forenklet kryssingen av elven og ferdselen mellom Latium og Etruria. Stedet lå også inntil en ferdselsvei mellom fjellene i innlandet og kysten. Som midtpunkt i Romerriket spilte byen en usedvanlig stor rolle i verdenshistorien i flere hundre år. Man regner med at byen i år 150 evt. kan ha hatt så mye som 1 500 000 innbyggere.

Da keiser Konstantin den store i 330 evt. flyttet keiserresidensen til Bysants (Konstantinopel), begynte byens tilbakegang, som tok fart under kampene med goter og langobarder på 400- og 500-tallet. Innbyggertallet i millionbyen falt til rundt 50 000, senere enda lavere. De største ødeleggelsene rammet Roma under Justinians kamper mot germanerne i 534–553, da akveduktene ble brutt og hele bydeler lagt i ruiner og forlatt. Ved Vest-Romerrikets fall ble biskopen av Roma, paven, byens egentlige hersker. Roma lå under ostrogoterne til 552, og hørte deretter til det østromerske Eksarkatet. Med frankernes hjelp på 700-tallet ble grunnlaget for Kirkestaten lagt. Araberne herjet i Roma i 846, og da normannerne under Robert Guiscard stormet byen i 1084, gikk Roma for en stor del opp i flammer.

Fra 1100- til 1300-tallet var det politiske herredømmet i Roma sterkt omstridt; under de forbitrede partistridene mellom adelsslektene, særlig Colonna og Orsini, ble de antikke ruinene omdannet til festninger. Først pave Martin 5 klarte rundt 1420 å befeste pavemakten og gjøre byen til hovedstad i Kirkestaten. Nå begynte en ny storhetstid for Roma, bare en kort tid hemmet ved keiser Karl 5s plyndring i 1527 (Il Sacco di Roma). Byen var under fransk herredømme i periodene 1798–1799, 1808–1814 og etter februarrevolusjonen i 1848, da franske tropper rykket inn for å beskytte pavens suverenitet. Okkupasjonen varte til 1870. I 1871 ble Roma Italias hovedstad og en ny vekstperiode begynte. Folketallet var 244 000 i 1871, 425 000 i 1901 og 664 000 i 1921. I løpet av 1930-årene passerte innbyggertallet én million.

Da Kirkestaten ble innlemmet i Italia i 1870, og Roma ble Italias hovedstad, ble forholdet mellom Vatikanet og den italienske staten problematisk. Konflikten ble løst ved Lateranoverenskomsten i 1929, da Vatikanstaten ble opprettet. Under andre verdenskrig ble Roma erklært som åpen by, og ble ikke særlig skadd ved krigshandlingene. I september 1943 okkuperte tyskerne byen, men 4. juni 1944 ble den overlatt til de allierte uten kamp. Roma ble 2. juni 1946 proklamert som hovedstad i republikken Italia.

Byen hadde en betydelig befolkningsvekst i 1930-årene. Mens Milano var Italias største bykommune i 1930, hadde Roma overtatt denne posisjonen i 1940. I etterkrigstiden fortsatte byen å vokse. Innbyggertallet steg fra 1,6 millioner i 1951 til 2,8 millioner i 1981. Etter 1980 har folketallet i bykommunen stabilisert seg, mens folketallet i enkelte av nabokommunene har økt kraftig.

• Romas arkitekturhistorie
• Italias historie
• Romerriket
• Romerrikets historie

• United Nations, Department of Economic and Social Affairs, Population Division (2014). World Urbanization Prospects: Population of Urban Agglomerations with 300,000 Inhabitants or More in 2014, by Country, 1950-2030