Danmark

Samtidig med vikingtogene støtte danene sammen med Frankerriket, og i 811 kom forliket mellom danske og frankiske stormenn om at Eider skulle være grensen mellom rikene. Under Hårek den eldre (død 854) og Hårek den yngre (død 870) fikk vikingtogene stort omfang, noe som kan skyldes overbefolkning i de oppdyrkede områdene.

Danmark ble opprevet av indre stridigheter, helt til det lyktes Gorm den gamle (død før 950) å samle landet. Sønnen Harald Blåtand utvidet riket med deler av Holsten og Norge. Hans sønn Svend Tveskæg befestet det danske herredømme i Sør-Norge og underla seg England i 1013. Da han døde i 1014 ble sønnen Knud den store konge i England og arvet Danmark. I 1028 fordrev han Olav Haraldsson fra Norge og hadde overherredømme til 1035.

Etter Knuds død i 1035 forsøkte sønnen Harde-Knud å holde riket sammen, men da han døde i 1042 valgte engelskmennene en konge av sin egen fyrsteslekt. Danmark kom i forbund med Norge da Magnus den gode ble valgt til dansk konge.

Svend Estridssøn tok over etter Magnus og kriget mot Harald Hardråde. I den følgende fredsperiode lyktes det Svend å øke og befeste kongemakten i samarbeid med kirken, som fikk kongens støtte til å utbygge og grunnfeste egen organisasjon. Avtalen med paven om opprettelse av et erkebispesete i Lund i 1104 førte til økt selvstendighet for den danske kirke, og kirkens økonomiske maktstilling ble forbedret ved innføring av tiende.

Etter blodige borgerkriger ble Valdemar den store enekonge i 1157. Det ble særlig erkebiskop Absalon (død 1201) som under Valdemars sønn Knud stod for erobringspolitikken.

I Valdemartiden oppstod en adel av kongelige embetsmenn som fikk privilegier i bytte mot krigstjeneste. Kirken styrket sin stilling og ble skattefri, fikk egen domstol og valgte selv sine biskoper. I statsstyret ble det skapt en fast forvaltning og landets gamle rettsregler ble samlet i landskapslovene.

Hundreåret etter Valdemar 2s død i 1241 ble en tid med konflikter mellom konge, kirke og stormenn og sammenbrudd av statsfinansene. Erik Menved (1286–1319) ville gjenoppta østersjøpolitikken ved å vinne innflytelse i Nord-Tyskland og i Sverige, men kunne bare skaffe penger på vilkår av at kreditorene fikk overlatt deler av riket i pant.

Valdemars datter Margrete (død 1412) gjorde igjen Danmark til et mektig rike. Riksrådet valgte i 1376 hennes og Håkon 6s sønn Olav til dansk konge med Margrete som barnekongens formynder. Da Håkon 6 døde i 1380, ble Danmark og Norge forent under én konge og etter Olavs død i 1387 ble Margrete regjerende dronning. Ved Kalmarunionen i 1397 ble Sverige forent med Danmark og Norge med Margretes søsterdattersønn Erik av Pommern som konge. Han videreførte Margretes unionspolitikk, ville gjøre Danmark til hovedland og innsatte danske fogder og bisper i Norge og Sverige. Som et mottrekk til hansaveldets makt, var han interessert i å fremme bynæringene, og lot derfor byene få enerett på handel og håndverk, og innførte Øresundtoll som fram til 1800-tallet var en viktig inntektskilde for statskassen. Erik ble avsatt som konge i 1439, og under etterfølgeren Christoffer av Bayern (1439–1448) var det riksrådet som styrte.

I 1660 ble en stenderforsamling innkalt i København av adelige, geistlige og borgere. Kongen gjennomførte et statskupp som gjorde kronen arvelig i Frederik 3s slekt og ga kongen eneveldig makt. Christian 5 og hans etterfølger Frederik 4 forsøkte å vinne tilbake landområdene som var avstått til Sverige, men oppnådde ingen ting, verken med Den skånske krig 1675–1679 eller deltagelsen i Den store nordiske krig 1709–1720.

Under den alvorlig psykisk syke Christian 7 gjennomførte kongens livlege Johann Friedrich Struensee i perioden 1770–1772 en rekke reformer i det opplyste eneveldets ånd.

På midten av 1700-tallet begynte den danske ekspansjonen på Grønland. De fleste danske bosettingene ble grunnlagt i perioden 1734–1769.

Danmark-Norges utenrikspolitiske orientering mot Frankrike var årsaken til britenes angrep på København i 1807 der den danske orlogsflåten ble satt ut av spill (flåteranet). Kronprins Frederik (konge 1808–1839 under navnet Frederik 6) erklærte krig og sluttet forbund med Napoleon. Krigsårene 1807–1814 (napoleonskrigene) medførte enorme utgifter med påfølgende inflasjon som ledet til statsbankerott i 1813. Ved freden i Kiel i 1814 måtte Danmark avstå Norge til Sverige, men fikk beholde Island, Grønland og Færøyene.

Påvirket av den nasjonalliberale bevegelse i Tyskland vokste det fra omkring 1830 frem krav om friere stilling for Slesvig-Holsten i det danske monarki. I 1848 gjorde holstenere og de tysktalende slesvigere opprør støttet av Preussen, men sluttet separatfred med Danmark i 1850 etter russisk press. Monarkiet var gjenopprettet, men noen løsning av det slesvig-holstenske spørsmål var ikke oppnådd.

En viktig oppgave for regjeringen under første verdenskrig var å bevare Danmarks nøytralitet. En tilnærming til Norge og Sverige kom i stand, og det ble holdt flere møter mellom kongene og regjeringene i de tre skandinaviske statene.

Ved Tysklands nederlag i 1918 skapte det sønderjyske spørsmål igjen politisk strid. De danske sønderjyder reiste krav om innlemmelse i Danmark. Versaillestraktaten 1919 bestemte at området skulle deles i to soner, én nordlig og én sørlig, der folkeavstemninger skulle avgjøre om områdene skulle innlemmes i Danmark eller forbli tyske. Ved en avstemning i sone 1 den 10. februar 1920 ble det et overveldende flertall for tilknytning til Danmark, mens valget 14. mars i sone 2 (inklusive Flensburg) gav stort flertall for å forbli tysk.

I 1920 gikk Danmark inn i det nystiftede Folkeforbundet etter enstemmig vedtak i Riksdagen.

Valget i 1924 førte til at sosialdemokratene ble største parti på Folketinget. Thorvald Stauning dannet den første sosialdemokratiske regjering.

Danmarks krav på hele Grønland møtte motstand i Norge, som i 1931–1932 okkuperte et par landstrekninger på Øst-Grønland. Da saken i 1933 ble lagt frem for Den internasjonale domstol i Haag, vant Danmark.

Danmark ble besatt av tyske tropper 9. april 1940. Angrepet ble fulgt av et ultimatum om ikke å yte motstand; til gjengjeld ville Tyskland respektere Danmarks politiske uavhengighet. Konge og regjering bøyde seg for kravet, men samarbeidspolitikken bød på store utfordringer. Danmarks Frihedsråd ble dannet høsten 1943 for å koordinere motstandsbevegelsen. Tyskland kapitulerte 5. mai 1945. Krigen hadde da kostet om lag 7000 dansker livet.

En reform av valgloven ble vedtatt i 1948 for å gi hovedstaden sterkere representasjon, og i 1949 ble stemmerettsalderen satt ned til 23 år både for riksdags- og kommunevalg.

Etter seks års drøftelser ble en ny grunnlov vedtatt i 1953. Alle partier unntatt kommunistene hadde deltatt i forarbeidene. Kvinnelig arvefølge ble innført, og prinsesse Margrethe ble Danmarks tronfølger. Landstinget ble avskaffet. Folketinget fikk som nasjonalforsamlingens eneste kammer 179 medlemmer, derav to fra Færøyene og to fra Grønland, som gikk over fra koloni til del av riket. Den nye grunnloven ble godtatt ved folkeavstemning og trådte i kraft 5. juni 1953.

I likhet med de andre skandinaviske land var Danmark i etterkrigstiden dominert av sosialdemokratiske regjeringer, men i motsetning til i Norge og Sverige var de danske regjeringene ofte koalisjoner. I 1966 fikk Folketinget for første gang et sosialistisk flertall. Jens Otto Krag var leder for en ren sosialdemokratisk regjering og overtok også som utenriksminister. I 1967 inngikk Krag en samarbeidsavtale med Socialistisk Folkeparti og sikret sin parlamentariske stilling, men Socialistisk Folkeparti kom likevel ikke med i regjeringen.

Etter 1973 fikk regjeringen stadig svakere parlamentarisk grunnlag. Valget i 1973 ble en katastrofe for de tradisjonelle partier, særlig de konservative og sosialdemokratene, mens to nye protestpartier, Fremskridtspartiet med Mogens Glistrup som leder og Centrum-Demokraterne dannet av høyresosialisten Erhard Jakobsen, fikk betydelig tilslutning. Ytterligere tre småpartier kom med, slik at det i alt ble hele ti partigrupper i Folketinget.

I 1945 ble Danmark medlem av FN. Danmark gikk inn i Europarådet ved dets opprettelse i 1949 og var med på å danne Nordisk råd i 1952.

To hovedspørsmål som har dominert dansk utenrikspolitikk etter 1945, er forholdet til NATO og til markedsdannelsene i Vest-Europa. En forutsetning for dansk medlemskap i NATO var at fremmede styrker og atomvåpen ikke skulle stasjoneres på dansk jord i fredstid. Tilslutningen til NATO førte til protester fra Sovjetunionen og Polen.

I 1983 stemte Danmark for en forlengelse av rakettforhandlingene i Genève, i strid med NATOs dobbeltvedtak fra 1979. Samme år tok landet avstand fra utplassering av nye kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa. I 1988 ble regjeringen pålagt å informere fremmede krigsskip om at Danmark ikke tillot kjernevåpen på sitt territorium. Dette ble tatt dårlig opp av Danmarks NATO-partnere. Oppfatningen ble delt av statsminister Poul Schlüter som nektet å gå av som følge av sikkerhetspolitikken, fordi han mente at sakene var fremmet av taktiske hensyn.

Danmark ble medlem av EFTA i 1958 og fulgte den britiske regjeringen som bad om medlemskapsforhandlinger med EEC (EU) i 1961. Da Frankrike i 1963 stoppet en utvidelse av EF, kom det først sommeren 1970 til forhandlinger om Danmarks medlemskap. Forhandlingene førte til at den danske regjering, som den norske, den britiske og den irske, undertegnet en medlemskapsavtale i Brussel i 1972. Den ble godkjent av Folketinget, og vedtaket ble bekreftet ved folkeavstemning senere samme år, med 63,5 prosent mot 36,5 prosent av stemmene. Danmark ble medlem av EF 1. januar 1973.

I forbindelse med endringene i Romatraktaten i 1986 fikk Danmark en ny EF-debatt. Danmark forsøkte å utsette reformene, men de ble godkjent i en folkeavstemning med 56,2 prosent flertall. Folkeavstemningen ble oppfattet som et ja eller nei til EF, og resultatet viste en betydelig større skepsis til EF enn ved innmeldingen i 1973. Etter forhandlingene om Maastricht-traktaten i 1991 ble forslaget om EF-union (EU) lagt ut til folkeavstemning. Denne tredje folkeavstemningen ble gjennomført i 1992 og gav nei-flertall med 50,7 prosent; et resultat som kom svært overraskende på det politiske miljøet i Danmark og i Europa for øvrig. Danskene gikk deretter inn i separate forhandlinger med EU om enkelte unntak fra avtalen. Etter å ha reservert seg mot felles valuta, felles forsvar og unionsborgerskap (Edinburgh-avtalen), ble unionen godkjent av Danmark ved en ny folkeavstemning i 1993. 56,8 prosent av velgerne stemte for unionen.

I 2000 stemte 53 prosent av befolkningen nei til innføring av euro.

I 2011 ble Helle Thorning-Schmidt fra Socialdemokraterne Danmarks første kvinnelige statsminister.

• Les mer om Danmarks historie og Danmarks samtidshistorie.

Den første danske hoffballett ble oppført under bryllupet til prins Christian og Magdalene Sibylle i 1634, og nådde høydepunktet under Frederik 3, hvis dronning Sophie Amalie var ballettentusiast og danset i spissen for hoffet som amasone, bondepike, spansk dame eller krigens gudinne.

1800-tallets store navn i dansk ballett er August Bournonville, som ble ballettmester ved Det Kongelige Teater i 1830 der han nesten sammenhengende ble til 1877, og klarte å løfte den danske ballett til et internasjonalt nivå.

Fornyelsen av dansk ballett kom på 1900-tallet. Harald Lander innførte en kontrast mellom et moderne repertoar og troskap til Bournonville-tradisjonen. Harald Lander var også koreograf med et repertoar bygget opp rundt prima ballerina Margot Lander, hvilket gjorde balletten svært populær. I et samarbeid med komponist Knudåge Riisager og forfatter Kjeld Abell brukte han balletten som nasjonalt samlingspunkt i okkupasjonsårene 1940–1945.

I 1966 overtok Flemming Flindt rollen som ballettmester, og en ny tid begynte, først og fremst ved innføring av «modern dance».

Hundreåret for August Bournonvilles død i 1979 ble en begivenhet som viste at Danmark i kraft av sin arv fra romantikken har en særstilling på verdenskartet. I dag fremstår Den Kongelige Ballet som et moderne, klassisk ensemble med et repertoar som går fra George Balanchine til store russiske klassikere som Tsjajkovskijs Svanesjøen, Tornerose og Nøtteknekkeren.

Danselivet utenfor Det Kongelige Teater var i mange år beskjedent. Tivolis Pantomimeteater har siden 1844 dyrket en pantomimeform som nedstammer fra den italienske commedia dell'arte, blandet med en dansk ballettradisjon.

Nyt Dansk Danseteater oppsto omkring 1980, og med Randi Patterson, Warren Spears og Anette Abildgaard som koreografer fikk Danmark et moderne ensemble med høyt nivå.

De store sommerarrangementene som Festival of Fools og Dancin' City har hatt stor betydning for danseinteressen, og brakte den internasjonale dansebølgen til København. I 1985 ble treningsstedet Dansens Hus etablert; i 1992 fikk Danmark endelig en utdannelse innen moderne dans, og i 1993 fikk København Dansescenen til moderne dans.

• Les mer om Dans i Danmark.

Etter krigen har dansk design blitt internasjonalt akseptert, og har frembrakt flere store personligheter og ikoner. Arkitekten Jørn Utzon (1918–2008) er kjent for Operahuset i Sydney, mens arkitekten og møbeldesigneren Arne Jacobsen (1902–1971) laget både stoler, lamper og hus. Lampene til arkitekt, revyforfatter og filminstruktør Poul Henningsen er fortsatt populære rekvisitter innen film. Designeren Georg Jensen (1866–1935) laget smykker og kunsthåndverk.

Designprisen Lunningprisen ble utdelt i perioden 1952–1970 og bidro sterkt til profileringen av skandinavisk design. Dansk Design Center er et nav for dansk designpolitikk og arbeider for å forbedre danske bedrifters verdiskapning gjennom økt bruk av design, og dermed styrke Danmarks konkurranseevne. Industriselskapet Bang & Olufsen er kjent for dristig design som har vunnet internasjonalt ry.

Den første kinoen ble etablert i København i 1904. Ole Olsen startet Nordisk Films Kompagni i 1906 og satte i gang en omfattende produksjon. Takket være dyktige kunstnere foran og bak kamera ble filmene eksportvare, og perioden 1908–1916 ble den første gullalderen i dansk film. Regissører som Urban Gad, Benjamin Christensen og Viggo Larsen ble lovprist i USA, Tyskland og Frankrike for sin ekspressive og nyskapende stil. Skuespillerne Asta Nielsen og Valdemar Psilander oppnådde stor internasjonal suksess. Repertoaret bestod av både kriminalserier, eventyrfilmer og erotiske melodramaer.

Andre verdenskrig gav også i Danmark stoff til film, som Theodor Christensens dokumentar om den danske motstandskamp, Det gælder din frihed (1946). Bortsett fra Carl Theodor Dreyers filmer hevdet ikke dansk film seg i 1940- og 1950-årene med unntak av Astrid og Bjarne Henning-Jensen, som med Ditte Menneskebarn (1946) bidrog med en sosialt engasjert realisme.

I 1960-årene kom en ny generasjon, blant andre Palle Kjærulff-Schmidt med Weekend (1962) og Henning Carlsen med Sult (1966) og Mennesker mødes og sød musik opstår i hjertet (1967). Med filmen Olsen-banden (1968) innledet Erik Balling og Henning Bahs den mest populære danske filmserien gjennom tidene. Den danske stat engasjerte seg sterkere i filmproduksjonen, og sikret økonomisk støtte i 1964. Ordningen ble revidert av Det Danske Filminstitut i 1972.

Gabriel Axel fikk internasjonal suksess (Oscar i 1987) med Babettes gæstebud og Bille August med Pelle Erobreren (1987). Andre sentrale navn er Søren Kragh-Jacobsen med Vil du se min smukke navle? (1978), Morten Arnfred med Johnny Larsen (1979), Niels Arden Oplev med Drømmen (2006) og animatøren Jannik Hastrup.

Lars von Trier har siden debuten i 1984 spilt rollen som Danmarks internasjonalt berømte enfant terrible gjennom det såkalte Dogme95 hvor man skal lage film uten tillagte effekter, for eksempel Breaking the Waves (1996) og Dogville (2003).

• Les mer om Film i Danmark.

Sagn og folkeeventyr fra 1100- og 1200-tallet er den første danske litteraturen. En del av denne består følgelig av islandske sagaer og Snorre Sturlason, fordi den nordiske kulturarven og fortellerkunst var lik på dette tidspunktet. Absalons krønike Gesta Danorum, forfattet av Sven Aggesen og Saxo Grammaticus, forelå avsluttet i 1200–1220. Dansk litteratur begynte for alvor med Ludvig Holbergs komedier. Som forløper for romantikken kan nevnes Johannes Ewald og Jens Baggesen. Forfatteren Hans Christian Andersen er den internasjonalt mest kjente danske forfatter, og begynte å skrive i romantikken. Han er kjent for sine eventyr om den stygge andungen, piken med svovelstikkene og keiserens nye klær. Presten Steen Steensen Blicher skrev sterkt realistiske noveller som ikke stemte overens med tidens romantiske hovedretninger, men som har fått varig verdi.

Henrik Pontoppidan ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1917 for sine autentiske beskrivelser av dagens liv i Danmark; en pris han vant sammen med Karl Adolph Gjellerup. Den samme prisen tilfalt en av det 20. århundres viktigste danske forfattere, Johannes Vilhelm Jensen for «den sjeldne kraft og frodighet i hans poetiske fantasi, kombinert med et bredt basert intellekt og dristig, nyskapende stilkunst.»

Andre kjente danske forfattere er Herman Bang, Karen Blixen, Jens Christian Hostrup, Peter Høeg, Ole Lund Kierkegaard, Søren Kierkegaard, Tom Kristensen, Poul Martin Møller, Martin Andersen Nexø, Kaspar Colling Nielsen, Klaus Rifbjerg, Hans Scherfig, Johan Herman Wessel, Gustav Wied og Christian Winther.

• Les mer om Danmarks litteratur.

Dansk tonekunst ble på begynnelsen av det 19. århundre fremfor alt preget av Carl Nielsens symfonier, operaer, kammermusikkverker, sanger og klavermusikk. Han anses å være en av de største danske komponister.

I elektronmusikkens barndom var komponistene Else Marie Pade og Jørgen Plaetner pionerer som viste vei for den elektroakustiske musikk. De to siste tiår av 1900-tallet har vist nye talenter innenfor elektroakustisk musikk og computermusikk, blant andre Gunner Møller Pedersen, Ivar Frounberg og Wayne Siegel. De jevnaldrende Bent Sørensen, Erik Højsgaard, Anders Nordentoft, Niels Rosing-Schow, Svend Hvidtfelt Nielsen og Karsten Fundal har markert seg som innflytelsesrike i sin generasjon.

Sist på 1600-tallet ble balletter og operaer oppført ved hoffet. Operahuset i Bredgade ble åpnet i 1702 og tilfredsstilte de høyere kretsers smak for italiensk opera. De mer nasjonalt orienterte samlet seg i kretsen rundt Holberg. Opera fikk også en bred plass ved Det Kongelige Teater, som ble opprettet i 1748. Johan Herman Wessels og Paolo Scalabrinis Kierlighed uden Strømper (1772) utløste en reaksjon mot den italienske dominans. Det Kongelige Teaters operahus til oppførelse av både opera og ballett i København ble innviet i 2005, og er donert av A.P. Møller og Hustru Chastine Mc-Kinney Møllers Fond til almene Formaal.

Etterkrigstidens danske ungdomsmusikk ble på 1950-tallet preget av amerikaniseringen som fant sted over hele det vestlige Europa. Rock 'n' roll-kulturens dans, film og plater ble importert, og i Danmark var det jazz- og danseorkestre som framførte den nye stilen, blant andre Ib Glindemann og Peter Plejls orkestre og solistene Ib «Rock» Jensen og Otto Brandenburg. På slutten av 1950-tallet ble det dannet grupper med forbilde i engelske The Shadows; de mest kjente var The Cliffters og The Rocking Ghosts. 1960-tallets engelske rhythm & blues-stil inspirerte til The Beefeaters og The Defenders, og i 1967 utga gruppen Steppeulvene LP-en Hip som ble et gjennombrudd for dansk beat.

Tekstene var skrevet på dansk, var fabulerende og personlige, og musikken var påvirket av folkrock (blant andre Bob Dylan) og vestkystrock. En av dansk rockemusikks største publikumssuksesser var Gasolin (1969–1978), med sanger og komponist Kim Larsen som frontfigur. Andre kjente og profilerte navn var Shu-bi-dua, C.V. Jørgensen og de århusianske gruppene Gnags og Shit & Chanel, som beviste at rock ikke bare var et hovedstadsfenomen. 1980-tallet ble den danske rockescenen preget av velklingende og flott produsert pop og rock, som Sneakers med Sanne Salomonsen, og solistene Lis Sørensen, Anne Linnet og Sebastian, men også punk- og new wave-inspirerte grupper som Kliché, Sods/Sort Sol og Miss B. Haven satte sitt preg på perioden.

Rap og hiphop fikk for alvor dansk uttrykk på 1990-tallet med grupper som blant annet Østkyst Hustlers, Humleridderne og Den Gale Pose. Kvinnelige låtskrivere som Marie Frank, Tina Dickow og Karen Busck fornyet rockscenen. Blant eksperimentelle, danskspråklige kunstnere er den tekno- og balladeinspirerte gruppen Sorten Muld og folkrockgruppen Under Byen samt den underfundige Tobias Trier. Dansk pop opplevde på 1990-tallet eksportsuksess med Aqua, Cartoons og Michael Learns to Rock.

Visen Svantes lykkelige dag (1972) av Benny Andersen ble så populær at den ble foreslått til ny dansk nasjonalsang.

• Les mer om Musikk i Danmark.

Fra 1930-tallet har det foregått en utvikling der bare den sterkeste, eller mest tilpasningsdyktige avis har overlevd. Antallet dagsaviser sank fra 123 i 1945 til 33 ved utgangen av 1994. Blant årsakene var krav om økte journalistiske ressurser for å tilfredsstille leserens behov for bredere orientering og informasjon, utenlands så vel som innenlands. I tillegg kom konkurransen fra elektroniske medier; fjernsynet begynte å sende nyheter i 1965. Innføringen av lokalradio og reklamefinansiert fjernsyn (1988) i tillegg til det lisensfinansierte Danmarks Radio (DR) har medført sterk fremgang for elektroniske massemedier. Veksten har også vært stor blant reklamefinansierte gratisaviser som hadde et samlet opplag på 500 000 i 2005.

Løssalgsavisene BT (Berlingske Tidende) og Ekstra Bladet har klart seg godt i konkurransen, og BT dominerer hovedstadspressen sammen med Politiken. Politiken er sosialdemokratisk med styrke på reportasjer og kulturstoff, mens BT er konservativ med basis i politikk, økonomi og kultur. Jyllands-Posten er den eneste riksdekkende morgenavisen med hovedkontor utenfor København, og har blitt Danmarks største søndagsavis.

Blant ukebladene skjer det største salget innen familie- og damebladene. Forlaget Aller Press har en markedsandel på cirka 60 prosent, mens Egmont har om lag 30 prosent. Magasiner og fagpresse har blitt mer spesialiserte; i tillegg utgis ulike kundemagasiner.

• Les mer om Massemedier i Danmark.

I Danmark finnes 3000 skoler og andre utdannelsesinstitusjoner. Barnehager og førskoler i Danmark er administrert av Socialministeriet, ellers har Undervisningsministeriet ansvaret for all utdanning. Alle utdanningsinstitusjoner blir subsidiert av staten.

Fra 2005 ble det innført fritt skolevalg innenfor og på tvers av kommunegrenser.

Det er private skoler på alle nivåer, og andelen privatskoler øker. For å få godkjent en privatskole kreves det at standarden tilsvarer den i offentlige skoler, og at det er et minimum antall elever.

Nesten alle elevene i folkeskolen fortsetter i videregående skole. Danmark har 225 videregående skoler, som siden 1960-årene er utbygd og samordnet. Gymnaset er treårig og delt i fire hovedstudieretninger etter 2005-reformen; det almene gymnas, høyere forberedelseseksamen, høyere handelseksamen og høyere teknisk eksamen.

Fagopplæringen, erhvervsuddannelserne, ble endret i 1996. Den varer i 3–4 år og bygger på et samarbeid mellom skole og arbeidsliv med en del av utdanningen i en handelsskole eller teknisk skole, og en del som lærling i bedrift. I 2006 ble det innført mulighet for mesterutdannelse.

Det er en politisk målsetning (2006) at 95 prosent av et årskull skal gjennomføre gymnas eller fagopplæring.

Danmark har 150 høyere utdanningsinstitusjoner og tolv universiteter; 44 prosent av de unge tar høyere utdanning.

Københavns Universitet ble grunnlagt av Christian 1 i 1479 og har seks fakulteter. Århus universitet begynte i 1928 som en halvt privat, halvt kommunal institusjon, ble overtatt av staten i 1970 og fra 2012 er all undervisning og forskning flyttet til Amager. Odense universitet begynte sin virksomhet i 1966. Universitetssentrene i Roskilde og Ålborg begynte sine virksomheter i henholdsvis 1972 og 1974.

Den polytekniske Læreanstalt, Danmarks tekniske universitet, ble grunnlagt i 1829 og ligger i Lyngby. I København ligger Danmarks Lærerhøjskole (1856) med videreutdanning for folkeskolens lærere, dessuten Veterinær- og landbrukshøyskolen (1856), Danmarks Farmaceutiske Højskole (1892), Det Kongelige Danske Kunstakademi (1754) og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium (1867). Handelshøyskoler finnes i København (1917) og i Århus (1939).

• Les mer om Skole og utdanning i Danmark.

Tre søyler er bærende innen dansk forskning: Universitetene og andre høyere læreanstalter, offentlige forskningsinstitusjoner og private bedrifters forskning.

Alle universitetene mottar årlige basismidler til forskning, der bruken av dem avgjøres av universitetsledelsen. I tillegg kommer midler fra forskningsprogrammer, kontrakter eller deltakelse i forskningssamarbeid med danske eller utenlandske partnere. Universitetene har hovedansvaret for grunnforskningen.

Utenfor universitetene finnes en rekke forskningsinstitutter med hovedtyngde på anvendt forskning. Innenfor alle hovedområder er det opprettet sektorinstitutter i tillegg til forskningsorienterte arkiver, biblioteker og museer. Med i bildet hører også den forskning som utføres på sykehusene

• Les mer om forskning og vitenskap i Danmark.

Tre danske objekter er oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder:

• Kronborg slott ved Helsingør, et av Nord-Europas betydeligste renessanseslott.
• Roskilde Domkirke, den første gotiske katedralen bygget i Skandinavia i det 12. og 13. århundre og mausoleum for kongefamilien siden det 15. århundre.
• Jellingehøjene, gravhauger fra slutten av 900-tallet, Jellingsteinene og Jelling kirke, bygget på begynnelsen av 1100-tallet.