Møte mellom de syv landene i Warszawapakten i mai 1987. Fra venstre: Gustáv Husák, Tsjekkoslovakia; Todor Zhivkov, Bulgaria; Erich Honecker, Øst-Tyskland; Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionen; Nicolae Ceaușescu, Romania; Wojciech Jaruzelski, Polen og János Kádár, Ungarn.

Møte i Warszawapakten 1987 av Rainer Mittelstädt/Das Bundesarchiv. CC BY SA 3.0

Warszawapakten, tidligere militær- og sikkerhetspolitisk allianse mellom Sovjetunionen og de kommunistiske landene i Øst-Europa. Alliansen var under den kalde krigen det østlige motstykket til de vestlige landenes forsvarsallianse, Atlanterhavspakten (NATO).

Warszawapaktens grunnlag, en «traktat om vennskap, samarbeid og gjensidig bistand» ble undertegnet 14. mai 1955 i Warszawa av Albania (meldte seg ut i 1968), Bulgaria, Polen, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland (trådte ut i september 1990, forut for den tyske gjenforeningen). Warszawapakten ble formelt oppløst 1. juli 1991.

Alliansens medlemmer var forpliktet til gjensidige konsultasjoner «i alle viktige internasjonale spørsmål som berører deres fellesinteresser» og til øyeblikkelig gjensidig militær bistand i tilfelle «et militært angrep i Europa på en eller flere av signatarstatene». Hovedorganene i alliansen, som hadde sete i Moskva, var en militær felleskommando, en politisk rådslagningskomité (partisjefene og/eller regjeringssjefene, forsvars- og utenriksministrene) samt en permanent kommisjon under komiteen.

Warszawapakten ble opprettet som «det sosialistiske svar på NATO», seks år etter at den vestlige militæralliansen var dannet. Allerede fra starten var Sovjetunionen den dominerende kraft i alliansen; med tiden ble den langt på vei sovjetledernes utenrikspolitiske instrument. Den sovjetiske dominansen ble også opprettholdt gjennom et nett av bilaterale avtaler om vennskap og gjensidig bistand med de enkelte warszawapaktlandene; egne avtaler gjaldt stasjonering av sovjetiske styrker i disse landene.

Den ungarske oppstandsregjeringen Imre Nagys forsøk i 1956 på å si opp Ungarns medlemskap i pakten var en avgjørende årsak til den sovjetiske innmarsjen i Ungarn. Den tsjekkoslovakiske partiledelsens eksperimenter med en «sosialisme med menneskelig ansikt» i 1968 var for Sovjetunionen ikke bare et ideologisk avvik, men også en trussel mot det indre samhold i den sosialistiske leir og dens eget hegemoni. Derfor intervenerte warszawapaktlandene med militære midler i august 1968, i tråd med Brezjnev-doktrinen, som gav de sosialistiske landene – særlig Sovjetunionen – «rett» til å intervenere i et annet lands indre forhold hvis de anså det sosialistiske system der for truet.

De politiske omveltningene i Øst-Europa høsten 1989 førte til at Warszawapakten oppgav Brezjnev-doktrinen. I 1990 forhandlet Sovjetunionen med de øvrige medlemslandene om tilbaketrekking av sovjetiske styrker, og Warszawapakten og NATO ble enige om en omfattende nedrustningsavtale. Våren 1991 ble det lansert planer om en løsere allianse, men da det ble klart at Polen, Ungarn, Bulgaria og Tsjekkoslovakia snarere kom til å orientere seg vestover, ble Warszawapakten oppløst av de seks gjenværende medlemslandene på et toppmøte i Praha 1. juli 1991.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.