Gresk, språk som utgjør en egen gren av den indoeuropeiske språkfamilien. Det har utviklet seg og har vært talt i Hellas siden cirka 2000 f.Kr. Det er nå offisielt språk i Hellas og Kypros, hvor det snakkes av vel 11 millioner mennesker. Det er mindre gresktalende befolkningsgrupper i Albania og Sør-Italia.

Betegnelsene gresk og Grekenland beror på latin Graecus, Graecia, for gammelgresk hellenikos, Hellas, sammenlikn nygresk ellinikós, Elláda. De eldste tekstene stammer fra cirka 1400 f.Kr. (se mykensk), og gresk er dermed det indoeuropeiske språket som har den lengste, nesten sammenhengende skriftlige tradisjonen. Men mellom mykensk, som ble skrevet i en egen stavelsesskrift av egeisk opprinnelse, kalt linear B, og som ble dechiffrert først i 1952 av Michael Ventris (i samarbeid med John Chadwick), og de eldste innskriftene i det greske alfabetet ligger en 400-årig periode uten skriftlige minnesmerker (såkalte «mørke århundrer»). Med dette unntaket kan utviklingen til det greske språket følges kontinuerlig gjennom 3400 år. Det gir gresk en spesiell betydning for sammenliknende språkforskning.

Når det gjelder gresk språks geografiske utbredelse, er det verdt å merke seg at i motsetning til latin, som i sine moderne former (se romanske språk) er morsmål for mange hundre millioner mennesker i Europa og oversjøiske områder, gjennomløper gresk en utviklingskurve med tydelig kulminasjonspunkt i den hellenistisk-sengreske perioden (ca. 300 f.Kr.–500 e.Kr.), da gresk var det dominerende verdensspråket i hele det østlige middelhavsområdet med utløpere fra Spania til India. Men i takt med og som konsekvens av det bysantinske rikets nedgang og sammenbrudd i kampen mot islamske folk (arabere, tyrkere) i 1453 ble gresk igjen begrenset hovedsakelig til kjernelandet Hellas inklusive øyene i Egeerhavet samt Kreta og den gresktalende delen av Kypros, det vil si noe nær utstrekningen av gresk bosetning i mykensk tid. Fram til 1923 eksisterte det imidlertid fortsatt greskspråklige enklaver flere steder i Tyrkia (særlig Pontos og Kappadokia), som den siste resten av koloniseringstidens storstilte spredning av greske bysamfunn utover alle Middelhavets og Svartehavets kyststrøk. De få greskspråklige enklavene som fremdeles fins i Puglia og i Calabria i Sør-Italia går derimot sannsynligvis tilbake til seinere bysantinske bosetninger.  

Nygresk er det offisielle språket i staten Hellas siden 1830 etter frigjøringen fra tyrkisk herredømme.

Gresk språkhistorie deles ofte inn i følgende hovedperioder:

  1. Mykenskcirka 1400–1150 f.Kr., etterfulgt av tiden cirka 1150–750 f.Kr. uten skriftlige minnesmerker.
  2. Arkaisk og klassisk gresk: cirka 750–300 f.Kr. Språket i denne og den etterfølgende perioden blir kalt gammelgresk.
  3. Hellenistisk-sengresk (koine): cirka 300 f.Kr.–500 e.Kr.
  4. Bysantinsk (mellomgresk): cirka 500–1453 e.Kr.
  5. Nygreskfra 1453.

Den enestående rike utfoldelsen av gresk filosofi og vitenskap i annen og tredje periode, framfor alt i tidsrommet ca. 500–100 f.Kr., la fundamentet for gresk språks verdenshistoriske rolle. Grunnleggende forutsetninger var dessuten de politiske rammene som ble skapt gjennom hellenistisk og dernest romersk territorial og kulturell ekspansjon. Som en direkte følge av disse historiske forholdene inneholder alle europeiske kulturspråkene en anselig mengde sentrale lånord og fremmedord av gresk opprinnelse, men oftest gjennom latinsk formidling, for eksempel i norsk kirke, prest, trone, maskin, teknikk, skole, museum, teater, politikk, historie, teori, analyse, logisk, metodisk, skeptisk. Den stadig omseggripende internasjonale fagterminologien i alle vitenskaper bygger ved siden av den latinske andelen også i meget stor utstrekning på greske ordstammer og orddannelseselementer.

Den interne greske språkutviklingen i ovennevnte perioder er bestemt av visse hovedlinjer og særdrag.

Vårt kjennskap til mykensk er fragmentarisk på grunn av tekstenes art (vesentlig leirtavler med inventarlister) og stavelsesskriftens unøyaktighet. Men ved å sammenholde mykensk med språkformen i arkaiske litterære kilder, først og fremst Homer og Hesiod, der mye av språktilfanget faktisk går tilbake til enten mykensk tid eller de mellomliggende århundrer, får man et godt bilde av det eldste greske språket. I forhold til indoeuropeisk grunnspråk er det på mange måter svært konservativt i grammatisk struktur. For eksempel er avlyd best bevart i gresk av alle indoeuropeiske språkene, likeledes finnes mange reflekser av laryngaler, dualis er i regelmessig bruk, substantiver har 5 bøyingsformer (og i mykensk er det antakeligvis flere), og i verbalsystemet er optativ, medium og aorist ved siden av perfektum bevart som egne kategorier. Samtidig har denne tidligste gresken i ordforrådet opptatt atskillige lån især fra førgresk, foruten tallrike steds- og personnavn, for eksempel Athen, Korinth, Akhillevs, Odyssevs, også de fleste gudenavn samt uttrykk fra materiell og sosial kultur. I indoeuropeisk sammenheng viser gresk påfallende overensstemmelser med indoiransk og armensk, få og tilfeldige derimot med latin.

Den viktigste eiendommeligheten i denne perioden er det store mangfoldet av dialekter, som alle er i offisiell bruk og til dels også benyttes litterært. Det henger sammen med den politiske oppsplittingen av Hellas i denne tiden i en lang rekke selvstendige bystater (poleis). Det hersker ikke full enighet om alle disse lokale dialektenes innbyrdes slektskapsforhold. Men det synes klart at bare få av dialektskillemerkene går tilbake til mykensk tid.

Etter den oppfatningen som har mest for seg, inndeles de gammelgreske dialektene i to hovedgrupper, en østlig, hvortil hører jonisk og det nær beslektede attisk, arkadisk med derav utgått kyprisk og dessuten mykensk; og en vestlig, som omfatter alle doriske og de såkalte nordvestgreske dialekter (f.eks. fokisk, lokrisk, aitolisk, elisk) samt endelig den aioliske gruppen, dvs. thessalisk, boiotisk og lesbisk. Denne dialektspalting får betydelige konsekvenser til og med for gresk litteraturs utvikling, siden det er karakteristisk for denne at en diktsjangers språkform i regelen ble fastlagt for ettertiden gjennom det dialektområdet der sjangeren hadde sin første eller avgjørende blomstring. Således blir den homeriske dialekten, gammeljonisk med aiolisk innslag, bindende for all senere episk diktning, og som følge av at korlyrikken (i motsetning for eksempel til lesbisk sang, se Alkaios, Sapfo) oppstod på dorisk grunn, er korpartiene i gresk, det vil si attisk tragedie tydelig dorisk farget, mens dialogen er attisk (med episk islett). For øvrig er alle greske litterære dialekter kunstspråk med varierende grad av dialektblanding og bruk av arkaismer. Nesten overalt er Homers innflytelse merkbar. Situasjonen blir ytterligere komplisert ved at overleveringen ofte er usikker eller åpenbart feilaktig. Litt annerledes forholder det seg med prosaen. Denne utviklet seg først i Jonia på 500-tallet f.Kr., og derfor skriver doreren Herodot ennå i det følgende århundre sitt historieverk på jonisk. Men Athens politiske maktstilling på 400-tallet førte snart til at denne bystatens dialekt, attisk, erobret og dominerte alle prosasjangere, som historieskrivning (Thukydid, Xenofon), filosofi (Platon, Aristoteles) og talekunst (Demosthenes, Lysias).

Det som særlig kjennetegner denne perioden er at det attiske prosaspråket, iblandet en del elementer fra jonisk, blir valgt som kansellispråk i de makedonsk-hellenistiske storrikene, der det overalt raskt etablerer seg som felles norm også for den dannede elitens talespråk, og etter hvert i sammenheng med den enorme ekspansjonen undertrykker og fortrenger alle tidligere dialekter. Eneste unntak er den tsakonske dialekten i det gamle Lakonia (se Sparta), som iallfall delvis fortsetter en oldtidsdialekt. Den greske betegnelsen på denne «felles dialekt» er he koine dialektos, eller bare koine. Både den greske oversettelsen av Det gamle testamente (Septuaginta) og likeledes Det nye testamente er skrevet på koine.

Men mye av litteraturen ellers i denne perioden (særlig fra Kristi fødsel av) ble forfattet i en bevisst arkaiserende, såkalt «attisk» språkform, som en reaksjon mot at koine i pakt med den naturlige språkutvikling fjernet seg stadig mer fra den opprinnelige attiske normen, det klassiske idealet.

Dermed oppstod den kløft og konflikt mellom konservativt skriftspråk (attisistisk koine) og levende talemål som er karakteristisk for de følgende 2000 år av gresk språkhistorie, og som i virkeligheten innebærer en form for tospråklighet, diglossi, og effektivt markerer det sosiale skillet mellom dannet og udannet. Mer folkelig koine (Det nye testamente, papyruser, med mere) fanger riktignok opp en del av epokens språkendringer, forenklinger i forhold til strengt attisk, som for eksempel bortfall av dualis, optativ og perfektum som egne grammatiske kategorier. Men uttaleendringer gjenspeiles ikke i den offisielle ortografien, til tross for at disse var gjennomgripende, for eksempel utvikling av diftonger til enkle vokaler, især til i (se itakisme), overgang fra musikalsk til ekspiratorisk (trykk-)aksent samt opphevelse av kvantitetsforskjell i vokalsystemet, forskyvning av de aspirerte plosivene ph, th, kh til ustemte spiranter (f, þ, kj el. x) og av de stemte plosivene til de tilsvarende stemte spirantene. Nygresk uttale skiller seg faktisk ikke meget fra uttalen i hellenistisk tid.

Den største delen av bysantinsk litteratur er klart arkaiserende (attisistisk) med det resultatet at avstanden mellom skrevet og talt språk og mellom leg og lærd ustanselig vokste. Men enkelte tekster viser at tendensene til forenkling av det grammatiske systemet fortsetter, for eksempel bortfall av dativ og infinitiv. Nygreske dialektforskjeller går i regelen ikke lenger tilbake enn bysantinsk tid.

Nygresk foreligger i tre varianter:

  1. lokale dialekter, som faller i to hovedgrupper, nordgresk og sørgresk;
  2. katharévousa, det arkaiserende, «rene» skriftspråket, som knytter seg til den strenge tradisjonen fra bysantinsk tid og koine-perioden. Det ble administrasjons- og skolespråk i det nyopprettede greske kongedømme (1830). Katharevusa har fremdeles en sterk stilling innen kirken;
  3. dimotikí, «folkespråket», har mange lånord (særlig fra tyrkisk og venetiansk, i mindre grad fra albansk og slavisk), det er standard talemål (bymål), og det brukes i dag i all nygresk skjønnlitteratur. 
  • Les utdypende artikkel om nygresk.

Disse forholdene skaper visse problemer ved transkripsjon av gammelgreske ord og især navn. En sterkt kompliserende faktor er dessuten de divergerende og ofte inkonsekvente uttaletradisjonene som har etablert seg innenfor de enkelte nasjonalspråkene på dette felt. Disse beror igjen dels på at det i ikke liten grad tas hensyn til vedkommende språks eget lydsystem, dels på det forholdet at siden gresk i middelalderen så å si var ukjent i Vest-Europa, ble greske navn overlevert og utbredt i latinsk form og ikke minst med latinsk betoning (f.eks. lat. 'Socrates for gr. Sok'rates, lat. 'Pericles for gr. Perik'les). Full konsekvens i transkripsjon fra gresk er derfor på denne bakgrunnen ikke praktisk mulig eller ønskelig. Det systemet som følges for gammelgresk i dette leksikonet er i alt vesentlig en translitterasjon (bokstav for bokstav) og gjenspeiler dermed langt på vei attisk uttale på 400-tallet f.Kr. (dog uten angivelse av vokallengde), men f, som er hellenistisk-nygresk uttale for attisk aspirert plosiv ph og altså en inkonsekvent gjengivelse på norsk i forhold til transkribert th og kh (sml. f.eks. eng. Sophocles, ty. Sophokles), er fast etablert i vesteuropeisk uttaletradisjon.

Når det gjelder markering av trykkstavelse, følges det prinsippet at i kjente gammelgreske navn angis den etablerte, dvs. som oftest latinske betoningen, og alltid når det greske navnet har endebetoning, som faller unaturlig i norsk (f.eks. 'Sofokles, Akh'illevs, ikke Sofok'les, Akhil'levs). I mindre kjente navn (grensene er her selvsagt flytende) beholdes mest mulig den greske betoningen, unntatt på endestavelser (altså gr. 'Evdoksos, ikke som lat. Eu'doxus, men derimot som lat. 'Telamon, ikke gr. Tela'mon); merk at endebetoningen bare forekommer ved bortfall av opprinnelig endestavelse i enkelte kjente navn etter fransk-tysk-norsk uttaletradisjon: Athen for Athenai, Homer for Homeros (lat. Homerus), Herodot for Herodotos.

  • Horrocks, Geoffrey. Greek, a history of the language and its speakers. (2010). Finn boka i Bibsys

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

6. april skrev John Christian Gulliksen

Hei! Et lite spørsmål til det greske alfabetet: Skiller dette alfabetet ("vanlig gresk") seg veldig fra et gammelgresk alfabetet? Hvis det er store forskjeller i dagens greske alfabet mot det gammelgreske, hvor kan man evt. finne en oversikt over ett gammelgresk alfabet? (Ønsker å finne bokstavtyper som ble brukt på Alexander den stores tid:)

Med hilsen John Chr.

7. april svarte Federico Aurora

Hei! Fram til slutten av det 5. århundret var det en del lokal variasjon (antall bokstaver, forma og verdien deres) i alfabeta brukt i de gresk-språklige områda. Men da bystaten Athen tok i 403-2 f.Kr. offisielt i bruk den joniske versjonen av det greske alfabetet, spredde dette seg fort til resten av den greske verden. Dette er alfabetet som fortsatt brukes i de moderne utgavene av de antikke tekstene og for å skrive nygresk (altså "vanlig gresk"). Du kan finne et godt eksempel på dette alfabetet, fra den tida du er interessert i, i innskrifta som Aleksander den store lot risse i marmor i Athenes tempel i Priene ca. 330 f.Kr. [https://www.britishmuseum.org/research/collection_online/collection_object_details.aspx?objectId=437260&partId=1&searchText=athena+polias&people=72426&page=1] (men merk de bitte små forksjellene i forma av bokstavene for [ks] [p] og [th] i forhold til deres moderne versjoner).

7. april skrev Federico Aurora

Hei! Fram til slutten av det 5. århundret var det en del lokal variasjon (antall bokstaver, forma og verdien deres) i alfabeta brukt i de gresk-språklige områda. Men da bystaten Athen tok i 403-2 f.Kr. offisielt i bruk den joniske versjonen av det greske alfabetet, spredde dette seg fort til resten av den greske verden. Dette er alfabetet som fortsatt brukes i de moderne utgavene av de antikke tekstene og for å skrive nygresk (altså "vanlig gresk").
Du kan finne et godt eksempel på dette alfabetet, fra den tida du er interessert i, i innskrifta som Aleksander den store lot risse i marmor i Athenes tempel i Priene ca. 330 f.Kr. [https://www.britishmuseum.org/research/collection_online/collection_object_details.aspx?objectId=437260&partId=1&searchText=athena+polias&people=72426&page=1] (men merk de bitte små forksjellene i forma av bokstavene for [ks] [p] og [th] i forhold til deres moderne versjoner).

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.