gresk

Vårt kjennskap til mykensk er fragmentarisk på grunn av tekstenes art (vesentlig leirtavler med inventarlister) og stavelsesskriftens unøyaktighet. Men ved å sammenholde mykensk med språkformen i arkaiske litterære kilder, først og fremst Homer og Hesiod, der mye av språktilfanget faktisk går tilbake til enten mykensk tid eller de mellomliggende århundrer, får man et godt bilde av det eldste greske språket. I forhold til indoeuropeisk grunnspråk er det på mange måter svært konservativt i grammatisk struktur. For eksempel er avlyd best bevart i gresk av alle indoeuropeiske språkene, likeledes finnes mange reflekser av laryngaler, dualis er i regelmessig bruk, substantiver har 5 bøyingsformer (og i mykensk er det antakeligvis flere), og i verbalsystemet er optativ, medium og aorist ved siden av perfektum bevart som egne kategorier. Samtidig har denne tidligste gresken i ordforrådet opptatt atskillige lån især fra førgresk, foruten tallrike steds- og personnavn, for eksempel Athen, Korinth, Akhillevs, Odyssevs, også de fleste gudenavn samt uttrykk fra materiell og sosial kultur. I indoeuropeisk sammenheng viser gresk påfallende overensstemmelser med indoiransk og armensk, få og tilfeldige derimot med latin.

Den viktigste eiendommeligheten i denne perioden er det store mangfoldet av dialekter, som alle er i offisiell bruk og til dels også benyttes litterært. Det henger sammen med den politiske oppsplittingen av Hellas i denne tiden i en lang rekke selvstendige bystater (poleis). Det hersker ikke full enighet om alle disse lokale dialektenes innbyrdes slektskapsforhold. Men det synes klart at bare få av dialektskillemerkene går tilbake til mykensk tid.

Etter den oppfatningen som har mest for seg, inndeles de gammelgreske dialektene i to hovedgrupper, en østlig, hvortil hører jonisk og det nær beslektede attisk, arkadisk med derav utgått kyprisk og dessuten mykensk; og en vestlig, som omfatter alle doriske og de såkalte nordvestgreske dialekter (f.eks. fokisk, lokrisk, aitolisk, elisk) samt endelig den aioliske gruppen, dvs. thessalisk, boiotisk og lesbisk. Denne dialektspalting får betydelige konsekvenser til og med for gresk litteraturs utvikling, siden det er karakteristisk for denne at en diktsjangers språkform i regelen ble fastlagt for ettertiden gjennom det dialektområdet der sjangeren hadde sin første eller avgjørende blomstring. Således blir den homeriske dialekten, gammeljonisk med aiolisk innslag, bindende for all senere episk diktning, og som følge av at korlyrikken (i motsetning for eksempel til lesbisk sang, se Alkaios, Sapfo) oppstod på dorisk grunn, er korpartiene i gresk, det vil si attisk tragedie tydelig dorisk farget, mens dialogen er attisk (med episk islett). For øvrig er alle greske litterære dialekter kunstspråk med varierende grad av dialektblanding og bruk av arkaismer. Nesten overalt er Homers innflytelse merkbar. Situasjonen blir ytterligere komplisert ved at overleveringen ofte er usikker eller åpenbart feilaktig. Litt annerledes forholder det seg med prosaen. Denne utviklet seg først i Jonia på 500-tallet f.Kr., og derfor skriver doreren Herodot ennå i det følgende århundre sitt historieverk på jonisk. Men Athens politiske maktstilling på 400-tallet førte snart til at denne bystatens dialekt, attisk, erobret og dominerte alle prosasjangere, som historieskrivning (Thukydid, Xenofon), filosofi (Platon, Aristoteles) og talekunst (Demosthenes, Lysias).

Det som særlig kjennetegner denne perioden er at det attiske prosaspråket, iblandet en del elementer fra jonisk, blir valgt som kansellispråk i de makedonsk-hellenistiske storrikene, der det overalt raskt etablerer seg som felles norm også for den dannede elitens talespråk, og etter hvert i sammenheng med den enorme ekspansjonen undertrykker og fortrenger alle tidligere dialekter. Eneste unntak er den tsakonske dialekten i det gamle Lakonia (se Sparta), som iallfall delvis fortsetter en oldtidsdialekt. Den greske betegnelsen på denne «felles dialekt» er he koine dialektos, eller bare koine. Både den greske oversettelsen av Det gamle testamente (Septuaginta) og likeledes Det nye testamente er skrevet på koine.

Men mye av litteraturen ellers i denne perioden (særlig fra Kristi fødsel av) ble forfattet i en bevisst arkaiserende, såkalt «attisk» språkform, som en reaksjon mot at koine i pakt med den naturlige språkutvikling fjernet seg stadig mer fra den opprinnelige attiske normen, det klassiske idealet.

Dermed oppstod den kløft og konflikt mellom konservativt skriftspråk (attisistisk koine) og levende talemål som er karakteristisk for de følgende 2000 år av gresk språkhistorie, og som i virkeligheten innebærer en form for tospråklighet, diglossi, og effektivt markerer det sosiale skillet mellom dannet og udannet. Mer folkelig koine (Det nye testamente, papyruser, med mere) fanger riktignok opp en del av epokens språkendringer, forenklinger i forhold til strengt attisk, som for eksempel bortfall av dualis, optativ og perfektum som egne grammatiske kategorier. Men uttaleendringer gjenspeiles ikke i den offisielle ortografien, til tross for at disse var gjennomgripende, for eksempel utvikling av diftonger til enkle vokaler, især til i (se itakisme), overgang fra musikalsk til ekspiratorisk (trykk-)aksent samt opphevelse av kvantitetsforskjell i vokalsystemet, forskyvning av de aspirerte plosivene ph, th, kh til ustemte spiranter (f, þ, kj el. x) og av de stemte plosivene til de tilsvarende stemte spirantene. Nygresk uttale skiller seg faktisk ikke meget fra uttalen i hellenistisk tid.

Den største delen av bysantinsk litteratur er klart arkaiserende (attisistisk) med det resultatet at avstanden mellom skrevet og talt språk og mellom leg og lærd ustanselig vokste. Men enkelte tekster viser at tendensene til forenkling av det grammatiske systemet fortsetter, for eksempel bortfall av dativ og infinitiv. Nygreske dialektforskjeller går i regelen ikke lenger tilbake enn bysantinsk tid.

Nygresk foreligger i tre varianter:

1. lokale dialekter, som faller i to hovedgrupper, nordgresk og sørgresk;
2. katharévousa, det arkaiserende, «rene» skriftspråket, som knytter seg til den strenge tradisjonen fra bysantinsk tid og koine-perioden. Det ble administrasjons- og skolespråk i det nyopprettede greske kongedømme (1830). Katharevusa har fremdeles en sterk stilling innen kirken;
3. dimotikí, «folkespråket», har mange lånord (særlig fra tyrkisk og venetiansk, i mindre grad fra albansk og slavisk), det er standard talemål (bymål), og det brukes i dag i all nygresk skjønnlitteratur. 

• Les utdypende artikkel om nygresk.

Disse forholdene skaper visse problemer ved transkripsjon av gammelgreske ord og især navn. En sterkt kompliserende faktor er dessuten de divergerende og ofte inkonsekvente uttaletradisjonene som har etablert seg innenfor de enkelte nasjonalspråkene på dette felt. Disse beror igjen dels på at det i ikke liten grad tas hensyn til vedkommende språks eget lydsystem, dels på det forholdet at siden gresk i middelalderen så å si var ukjent i Vest-Europa, ble greske navn overlevert og utbredt i latinsk form og ikke minst med latinsk betoning (f.eks. lat. 'Socrates for gr. Sok'rates, lat. 'Pericles for gr. Perik'les). Full konsekvens i transkripsjon fra gresk er derfor på denne bakgrunnen ikke praktisk mulig eller ønskelig. Det systemet som følges for gammelgresk i dette leksikonet er i alt vesentlig en translitterasjon (bokstav for bokstav) og gjenspeiler dermed langt på vei attisk uttale på 400-tallet f.Kr. (dog uten angivelse av vokallengde), men f, som er hellenistisk-nygresk uttale for attisk aspirert plosiv ph og altså en inkonsekvent gjengivelse på norsk i forhold til transkribert th og kh (sml. f.eks. eng. Sophocles, ty. Sophokles), er fast etablert i vesteuropeisk uttaletradisjon.

Når det gjelder markering av trykkstavelse, følges det prinsippet at i kjente gammelgreske navn angis den etablerte, dvs. som oftest latinske betoningen, og alltid når det greske navnet har endebetoning, som faller unaturlig i norsk (f.eks. 'Sofokles, Akh'illevs, ikke Sofok'les, Akhil'levs). I mindre kjente navn (grensene er her selvsagt flytende) beholdes mest mulig den greske betoningen, unntatt på endestavelser (altså gr. 'Evdoksos, ikke som lat. Eu'doxus, men derimot som lat. 'Telamon, ikke gr. Tela'mon); merk at endebetoningen bare forekommer ved bortfall av opprinnelig endestavelse i enkelte kjente navn etter fransk-tysk-norsk uttaletradisjon: Athen for Athenai, Homer for Homeros (lat. Homerus), Herodot for Herodotos.

• Se egen artikkel om det greske alfabetet.