kristendom

 Felles for alle kristne trosretninger er troen på Kristi inkarnasjon som avgjørende gudsåpenbaring og hans fortsatte eksistens som levende realitet. Bildet viser oppstandelsen slik den er fremstilt av Albrecht Dürer i et tresnitt fra 1511.

av n/a. fri

Kristendom, religion som har sitt grunnlag i Jesu liv og forkynnelse, den største av verdensreligionene, beregnet til ca. 2016 mill. tilhengere (år 2000).

Kristendommen er en betydelig religion på alle verdens kontinenter; i Europa og i Amerika er det den dominerende religionen. Den er delt i en rekke ulike kirkesamfunn, hvorav de viktigste er den romersk-katolske kirke (ca. 1053 mill.), den ortodokse kirke (ca. 223 mill.), den anglikanske kirke (ca. 77 mill.), de protenstantiske (evangeliske) kirker (ca. 325 mill.). I tillegg finnes det ca. 338 mill. kristne som ikke er definert i noen av disse gruppene (tall fra 1999).

En vanlig inndeling av de kristne er i katolikker (og ortodokse) på den ene siden og protestanter på den annen; men både med hensyn til lære og kirkeordning har f.eks. både anglikanere og lutheranere i flere henseende mer til felles med den romersk-katolske kirke enn med enkelte av de andre protestantiske retningene. (Det vises til egne artikler for de enkelte trossamfunn.)

Det historiske utgangspunktet for kristendommen er personen Jesus (se Jesus Kristus). Hans første tilhengere betraktet ham som Messias, den frelseren som jødene lenge hadde ventet på. De dannet egne menigheter som etter hvert kom i konflikt med jødene. Apostelen Paulus spilte en avgjørende rolle for grunnleggelsen av kristendommen som en religion for alle, ikke bare en retning innen jødedommen. Kristendommens hovedtema er at Jesus gjennom sitt liv, sin død og sin oppstandelse viser menneskene hvem Gud er og samtidig også hva som er målet og meningen med menneskelivet. De kristne sier at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Dette paradokset er det viktigste punktet i kristendommen.

Se kristne symboler.

Sett i kristendommens perspektiv er Jesus langt mer enn en profet. Han er frelser, med andre ord en som gjennom en bestemt handling (sin død på korset) har sikret menneskene – forutsatt at de tror han er Messias – det største av alle goder, nemlig det evige liv som gikk tapt gjennom Adams ulydighet. Karakteristisk for kristendommen er den avgjørende vekt som legges på Jesu historiske eksistens; frelsergjerningen skjer en gang for alle på et bestemt tidspunkt i verdenshistorien, som dermed oppfattes som en sammenhengende og enestående frelseshistorie (i motsetning til f.eks. det greske eller indiske sykliske verdensbilde). Jesu oppstandelse blir tillagt avgjørende betydning som garantien for hans frelsergjerning, og viser samtidig til den oppstandelse og det evige liv som de troende ser frem til.

En av de første sammenfattende formuleringene av den kristne tro finnes i den såkalte apostoliske trosbekjennelsen. Den ble brukt i forbindelse med dåpen, og går i sin opprinnelige form tilbake til 100-tallet. Her fastholdes både troen på Jesus som frelser og troen på Gud som skaper av himmel og jord. Det innebærer at de kristne fører videre troen på Det gamle testamentes Gud, som skapte verden. Verden er altså ikke ond og noe de troende skal flykte unna ved å bli frelst; verden er Guds eget verk. Videre fastholdes troen på Kristus som Guds sønn og samtidig et menneske (født av jomfru Maria) og troen på kirken.

Læren om at Gud ble menneske og at et menneske er Gud, er i kristendommen utformet i to sentrale dogmer, det trinitariske (treenighetslæren) og det kristologiske dogmet. Her forsøker man å gi en mest mulig presis begrepsbestemmelse av den kristne troens paradoks. Det trinitariske dogmet fastholder at den kristne Gud er én, selv om han viser seg på ulike måter: som «Fader» i skapelsen, som «Sønn» i Jesus Kristus og som «Ånd» i Den hellige ånd som gjør Gud levende i kirken. Treenighetslæren sier at Gud har ett, guddommelig, vesen, men tre personer: Fader, Sønn og Ånd. Dette trinitariske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Nikea i 325. Det kristologiske dogmet ble vedtatt på kirkemøtet i Khalkedon i 451, og sier i forlengelsen av det trinitariske dogmet at Kristus er én person, men av to naturer, både av guddommelig og menneskelig natur. Kristus er dermed ikke enten først og fremst Gud, som bare lot som om han var menneske, eller først og fremst menneske, men med helt spesielle profetiske egenskaper; det kristologiske dogmet sier at han er fullt og helt begge deler. Disse to dogmene, formulert av den eldste kirken, er ved siden av den apostoliske trosbekjennelsen blitt stående som felles læremarkeringer i den kristne kirke gjennom alle århundrer, på tvers av de viktigste skillene mellom ulike trossamfunn.

I løpet av middelalderen vokste det frem en omfattende teologisk tradisjon der det ble nærmere reflektert over hva de kristne trodde. Teologien utfoldet seg især innen to sjangere: som bibelutlegning og som systematisk sammenfatning av den kristne tro (se under avsnittet litteratur).

Middelalderens teologi behandlet de fleste områder av troslæren. Likevel var det lite av det teologene kom frem til som ble fastslått som offisiell kirkelære. En del av det som gjaldt kirken og sakramentene, ble fra 1100-tallet av tatt inn i den kirkelige lovgivningen og gjort gjeldende som kirkerett. Men på mange områder tillot man ulike teologiske syn side om side uten at dette ble opplevd som noe stort problem.

En ny giv for definisjon av dogmer kom først med den store kirkesplittelsen etter reformasjonen. Gjennom Trientkonsilet (1545–63) foretok den romersk-katolske kirken en kraftig utbygging av sin offisielle lære. De protestantiske kirkene gjorde det samme, idet de vedtok trosbekjennelser og slo fast sin offisielle lære. Denne perioden av kristendommens historie omtales gjerne som konfesjonaliseringens tidsalder; kristendommen splittes i konfesjoner, og strid om lære var det offisielle utgangspunkt og en viktig drivkraft for splittelsen.

Den romersk-katolske kirken slo fast under Trientkonsilet bl.a. hvordan kirkens autoritet skal bestemmes: den bygger både på Bibelen og på kirkens tradisjon; disse to skal holdes sammen, ikke spilles ut mot hverandre. Dette ble fastholdt som en motposisjon til protestantenes lære om at det var Skriften alene som var autoritetsgrunnlag for kirken. Alt annet måtte tolkes i lys av og ut fra den, og kirkens tradisjon kunne ikke spilles ut mot Skriftens ord. Det ble også på begge sider utformet en offisiell lære om kirken: Lutheranerne hadde gått ut og definert kirken som de troendes forsamling; kirken er der evangeliet forkynnes rett, og mottas med tro. Trientkonsilet forutsatte på sin side en kirkeforståelse basert også på den kirkelige tradisjon og det kirkelige embete, og gav nærmere bestemmelser om hva bispeembetet innebar. Lutheranerne hadde fastslått at kirken bare har to ekte sakramenter: dåpen og nattverden. Trientkonsilet svarte med å fastslå sju kirkelige sakramenter: dåp, nattverd, bot, konfirmasjon, ekteskap, prestevigsel og den siste olje.

Sist, men ikke minst, var det uenighet om hva den kristne troen består i og hva som skal til for at et menneske skal bli frelst. Lutheranerne lærte at det ikke kreves annet enn å tro på Kristus; mennesket frelses av tro alene, og ikke av gjerninger. Trientkonsilet lærte mot dette at en slik tro er død dersom den ikke får sin form gjennom gode gjerninger. Bak denne forskjellen lå et skille i synet på mennesket: Lutheranerne understreket enda sterkere enn katolikkene menneskets syndige natur; frelsen knytter ikke an til noe godt som ligger i mennesket, som etter sin natur er ondt. Se også etikk (kristen).

De lutherske kirkene har etter reformasjonen ikke utviklet noen videre offisiell kirkelære. Den protestantiske teologien har sett det som sin oppgave å arbeide videre med å tolke Skriften i lys av nye tiders utfordringer med basis i reformasjonens grunnleggende innsikter. Den romersk-katolske kirken har ut fra sitt grunnsyn utviklet noen nye lærepunkter i tiden etter Trientkonsilet. Det gjelder især synet på kirkens autoritet; pavens øverste myndighet i lærespørsmål ble fastslått som dogme i 1870, mens biskopenes betydning ble understreket sterkere igjen under 2. Vatikankonsil (1965–67). Dernest gjelder det spørsmålet om jomfru Maria. Kirken lærer allerede i den apostoliske trosbekjennelsen at Maria var jomfru. I 1854 ble dogmet om Marias ubesmittede unnfangelse fastslått av paven, og i 1950 fastslo paven dogmet om Marias himmelfart.

Ved siden av splittelsen mellom katolikker og protestanter, har kirken også vært vitne til en rekke andre splittelser og utskillelser. Disse har ofte ikke hatt så nær sammenheng med uenighet om læren, slik splittelsen mellom katolikker og protestanter hadde. Det gjelder den grunnleggende splittelsen mellom Østkirken og Vestkirken i 1054, og oppdelingen av den protestantiske leiren i en rekke mindre kirkesamfunn, særlig på 1800- og 1900-tallet.

Den viktigste normen for religiøst liv i kristendommen har hele tiden vært at de kristne skulle følge Kristus. Dette idealet har vært fulgt opp på mange ulike måter. Nokså tidlig i kristendommens historie ble det skilt ut religiøse eliter som, enten på vegne av eller som forbilder for de andre, skulle ta kristusetterfølgelsen spesielt alvorlig. Disse elitene ble skilt ut, enten gjennom en egen innvielse (presteskapet) eller gjennom å avgi løfter (munker og nonner). Presteskapet skulle representere Kristus overfor resten av folket og på vegne av folket utføre de hellige handlingene (liturgien, sakramentene) som brakte kirken nær Kristus og opprettholdt samfunnet med ham. Denne rollen ble de utstyrt for gjennom prestevigselen.

I den tidlige kirken ble hver menighet ledet av en biskop som ble assistert av prester og diakoner. Dette hierarkiet er bevart i de katolske, ortodokse og anglikanske kirker samt i de lutherske kirkene i Norden. Mens prester og biskoper i katolsk og ortodoks tradisjon er mellommenn, på vegne av kirken, mellom Gud og den enkelte troende, er presten i de protestantiske kirkene først og fremst teolog, dvs. en ekspert på kirkens lære med forkynnelse som viktigste oppgave.

Munkene og nonnene skulle gjennom sine løfter forplikte seg til et liv i kristusetterfølgelse. Ett løfte forplikter dem til en lydighet overfor abbeden/abbedissen som svarer til Kristi lydighet overfor Faderen. Et annet løfte forplikter dem til fattigdom, i samsvar med Jesu eiendomsløshet mens han var i verden. Det tredje løftet forplikter dem til en kyskhet som svarer til Kristi kyskhet. Ut fra disse grunnleggende løftene skal de fristilles fra andre krav i verden og virke som en fortropp for kristusetterfølgelse i kirken.

Legfolkets religiøse liv i middelalderen var konsentrert om noen enklere plikter, med nattverds- og botsakramentet i sentrum. I tillegg tok brede lag av folket ofte del i fester og feiringer på lokalt plan. Lokale helgener, lokale prosesjoner og lokale festdager var foranledning for religiøs og kulturell utfoldelse der alle fikk være med. Ved disse anledningene fikk ikke bare de religiøse elitene, men også mange flere komme nær det hellige.

I løpet av senmiddelalderen ble idealene for kristusetterfølgelse stadig mer demokratisert. Bredere grupper av folk i Europa prøvde å føre et liv der de selv målbevisst kunne følge Kristus. Særlig grep idealet om å følge Kristus gjennom fattigdom og lidelse om seg. Dette gjaldt ikke bare munke- og nonneordenene, men også religiøse grupper utenom klostrene (bl.a. beginer, begarder, devotio moderna). Reformasjonen fulgte opp denne tendensen ved å si nei til skillet mellom en religiøs elite på den ene siden og et alminnelig lekfolk på den andre; idealet for kristusetterfølgelse skal gjelde alle i samme grad. Samtidig understrekes at et religiøst liv ikke bør leves atskilt fra verden, men i verden og innenfor rammen av det verdslige liv. Det religiøse livet fordrer ikke at det etableres en egen religiøs sfære (et kloster) som ramme.

En tilsvarende demokratisering av idealene for kristusetterfølgelse kan også spores innen den romersk-katolske kirken. På reformasjonstiden ble det markert at det ikke bare er klostrene som er en verdig ramme for sann kristusetterfølgelse; bl.a. Jesuittordenen viser at kristusetterfølgelsen først og fremst må rotfestes i det indre menneske. Mens de protestantiske kirkene stort sett har avskaffet hele klostervesenet, har den romersk-katolske kirken også etter reformasjonen beholdt og ført videre klostertradisjonene, og de representerer fremdeles en viktig del av romersk-katolsk kristendom.

En viktig religiøs praksis både for folket og for de religiøse elitene har vært pilegrimsvandringer, der hovedmålet har vært å oppsøke steder med en spesiell tilknytning til Kristus (se valfart). Jerusalem, byen der Jesus hadde endt sitt liv og siden var blitt tatt opp til himmelen, stod i en særstilling. Nest etter Jerusalem var de fornemste pilegrimsmålene steder der Jesu egne disipler var blitt begravd, f.eks. Roma med Peters grav og Santiago de Compostela der apostelen Jakob den eldre etter legenden skulle ligge begravd. I tillegg til disse målene finnes en rekke andre pilegrimssteder spredt rundt over hele kristenheten. Lutheranerne satte seg imot pilegrimsvesenet som en falsk form for hellighet.

Kristendommens tidligste utbredelsesområde var landene rundt Middelhavet. Da kristendommen på 300-tallet ble offisiell religion for Romerriket, førte det til en videre utbredelse, især mot nord og mot øst. I løpet av middelalderen sluttet etter hvert hele Europa seg til kristendommen og definerte seg selv som en kristen kultur. På tross av kristendomskritikk og sekularisering i nytiden regnes Europa, spesielt Vest-Europa, fortsatt til kristendommens kjerneområder. I Øst-Europa, især i de tidligere protestantiske områdene (f.eks. det tidligere Øst-Tyskland), er kristendommen klart svekket etter perioden med kommunistregime.

Med islams fremmarsj ble kristendommens stilling sør for Middelhavet og i øst svekket. Men fra 1500-tallet startet en ny og kraftig ekspansjonsfase, først og fremst rettet mot det nyoppdagede Amerika. I løpet av 1500- og 1600-tallet inntok europeiske land det meste av det amerikanske kontinentet som sine koloniområder, og brakte samtidig kristendommen med seg som Amerikas nye religion. I Sør-Amerika, som ble kolonisert av Spania og Portugal, ble den katolske kristendommen dominerende. I Nord-Amerika var engelske og franske kolonister dominerende, og mange av dem brakte med seg en protestantisk kristendom. Protestantismen er derfor blitt sterk i Nord-Amerika. Alt i alt er Amerika blitt det dominerende kristne kontinentet.

Jesuittenes misjon fra slutten av 1500-tallet brakte også kristendommen langt østover, til land som India og Japan. Men det var først med misjonsvirksomheten på 1800- og 1900-tallet at veksten i kristne menigheter for alvor skjøt fart i Det fjerne østen. Det samme kan man si om Afrika, der misjonen fulgte kolonialiseringen i håp om å gjøre de nye landene kristne. Særlig i det sørlige Afrika har kristendommen fått et solid fotfeste og er blitt en dominerende religion. I andre deler av Afrika er rivaliseringen mellom islam og kristendom stadig et aktuelt tema. I Det fjerne østen er kristendommen en religion i betydelig vekst, men ikke desto mindre en minoritetsreligion.

Kristendommens hellige bok er Bibelen, inndelt i Det gamle testamente (som også anerkjennes av jødene) og Det nye testamente, som er det spesifikt kristne grunnskrift. Det nye testamente inneholder dels fire beretninger om Jesu liv (evangelier), dels brev (epistler) fra Paulus og andre ledere i urkirken i generasjonen etter Jesus. I tillegg kommer et skrift om urkirkens tidligste historie (Apostlenes gjerninger) og en samling endetidsvisjoner (Johannes' åpenbaring).

Først og fremst med utgangspunkt i Bibelen er det gjennom kristendommens historie vokst frem en stor overlevering av kristen litteratur. Mye av denne litteraturen har hatt form som bibelutlegning: foredrag, prekener, meditasjoner over bibelske tekster, etter hvert også mer vitenskapelig pregede kommentarer til bibelske tekster. Denne direkte bibelkommenterende tradisjonen har fulgt kristendommen fra dens tidligste tider til vår tid, og en enorm mengde tekster både av oppbyggelig, av didaktisk og av vitenskapelig art (eksegese) kan regnes inn. I antikken var Augustin en fremstående forfatter på dette området, han skrev kommentarer eller meditasjoner til en rekke bibeltekster. I middelalderen er Bernhard fra Clairvaux' prekener over Salomos høysang (billedlig utlagt som en tekst om kirken) et klassisk verk fra den mer meditative delen av bibelutlegningstradisjonen. Fra den vitenskapelige delen av tradisjonen er Nicolaus av Lyras Postillae perpetuae (en løpende kommentar til hele bibelen fra 1. Mosebok til Johannes' åpenbaring) et klassisk verk.

Fra reformasjonstiden er både Luther og Calvin blitt stående som klassikere i bibeltolkningstradisjonen. Især Luther utmerket seg med å forene meditativ-oppbyggelige og vitenskapelige kommentarer til tekstene. I nyere tid har den vitenskapelige bibelutlegningen blitt mer og mer profesjonalisert som en teologisk beskjeftigelse, mens de meditative og oppbyggelige bibelkommentarene ofte er blitt knyttet nærmere til en mer folkelig religiøsitet eller til vekkelsesreligiøsitet. Denne oppdelingen er mindre tydelig innen den romersk-katolske tradisjon, der klostertradisjonens bibelutlegning fortsatt ofte ivaretar både det meditative og det vitenskapelige.

Fromhetslitteraturen, eller den oppbyggelige litteraturen, har ikke bare utfoldet seg som bibelkommentarer og prekener over bibeltekster; den har tatt mange andre former. Et eksempel er middelalderens visjonslitteratur, som gjennom beretninger om visjoner (bl.a. etter mønster av Johannes' åpenbaring) gav skildring av hvordan det var i himmelen, i helvete og i skjærsilden. Et viktig verk fra denne tradisjonen er Tundalsvisjonen (ca. 1150). Fra tidlig nytid kan også nevnes et verk som J. Bunyans The Pilgrim's Progress (1678). Likesom i Tundalsvisjonen er det her tale om en reiseberetning med en kristen som hovedperson. Hos Bunyan dreier det seg imidlertid om en reise gjennom verden, med beskrivelse av de farer, håp og fristelser den kristne erfarer.

En annen sentral del av den kristne fromhetslitteraturen er den rike mystiske litteraturen som ble til særlig i senmiddelalderen og i tidlig nytid. Her spilte også kvinnelige forfattere en viktig rolle, f.eks. Teresa av Ávilas verker på 1500-tallet (især Las Moradas, 1577).

Den teologiske litteraturen har heller ikke bare utfoldet seg som bibelutlegning, men også som systematisk gjennomtenkning av den kristne tro (se under avsnittet om troslære). Et klassisk verk i denne tradisjonen er Augustins De civitate Dei, som har øvd meget stor innflytelse på teologisk tenkning. Den systematiske sammenfatningen av den kristne tro fikk særlig stor betydning etter som universitetene vokste frem. Her forsøkte man mest mulig logisk å redegjøre for hva den kristne tro gikk ut på. Metoden for slikt arbeid blir gjerne kalt for skolastisk, og teologien omtales ofte som skolastisk teologi. Middelalderens pioner på dette området var Petrus Lombardus. Hans Sentenser ble kommentert av senere teologer opp gjennom hele middelalderen. Den fremste representanten for den skolastiske teologien var kanskje Thomas Aquinas (Summa Theologiae). Fra nytiden kan F. E. D. Schleiermachers Der christliche Glaube (1821–22) nevnes som en klassisk sammenfatning av den kristne tro på 1800-tallet, og K. Barths Die kirchliche Dogmatik som en klassisk sammenfatning fra 1900-tallet (se også dogmatikk).

For noen grupper kristne har det verdige rommet for gudsdyrkelsen vært det mest mulig enkle og nakne, uten utsmykninger og unødvendig prakt. Den reformerte protestantismen og en del andre radikale protestantiske retninger har stått for en slik linje. Men hovedstrømmen av den kristne tradisjon har helt siden keiser Konstantin satset mye på å reise prektige byggverk som sted for gudsdyrkelsen. Den tidlige middelalderens dominerende stil var den romanske, hvor enkle rom bak tykke vegger gav vern og verdighet til tilbedelsen. Kirker av denne typen finnes fortsatt igjen i de fleste land i Europa.

Fra høymiddelalderen overtok den gotiske stilen som retningsgivende for kirkebygningene. I de gotiske kirkene la man vekt på å slippe inn mer lys i kirken, og på å strekke kirkebygget og kirkerommet høyere mot himmelen. Frankrike var det ledende land, og katedralen i Chartres er kanskje det ypperste eksempelet på gotisk arkitektur. Mange av de gotiske katedralene har også prektige glassmalerier, der lyset slipper inn i kirkerommet filtrert gjennom alle regnbuens farger. Motivene for glassmaleriene er oftest hentet fra Bibelen.

En egen norsk middelaldersk tradisjon i kirkearkitekturen er stavkirkene.

Den tredje store perioden i kirkearkitekturens historie er preget av den europeiske barokken. Mens kirkebyggingen var retningsgivende både for den romanske og for den gotiske stilen, ble barokkarkitekturen utviklet parallelt både når det gjaldt verdslige og sakrale byggverk. Barokkens kirkearkitektur har som et ideal at mest mulig av både det jordiske og det himmelske univers skal bringes inn i kirkerommet gjennom tak- og veggmalerier, stukkatur og illusjonseffekter i selve bygningsteknikken (f.eks. illusjonen av at taket åpner seg opp mot en uendelig himmel). De første klassiske barokkirkene ble bygd i Roma fra slutten av 1500-tallet. De kanskje «reneste» og prektigste barokkirkene finner man i Sør-Tyskland og i Østerrike, bygd på 1600-tallet og litt innpå 1700-tallet. Barokkarkitekturen fikk også stor betydning i Sør-Amerika, der en rekke kirker ble bygd i denne stilarten på 1600- og 1700-tallet.

Ved siden av kirkearkitekturen har også klosterarkitekturen spilt en viktig rolle i kristendommen. Klosterarkitekturen har endret seg gjennom de samme hovedlinjene som kirkearkitekturen. Særlig innen rammen av romansk kunst er det en rekke klostre som kan sidestilles med kirkene som representative byggverk for sin tid. Men klostrene var ikke bare preget av de brede sporene for stilveksling, de ble også bygd ut fra de enkelte monastiske ordenenes behov og idealer. Især Cistercienserordenens arkitektur har satt sine særpregede spor i europeisk arkitekturhistorie, med sine store og lyse, men samtidig lite utsmykkede rom. Fremstående eksempler på slik arkitektur er Fontenay i Burgund og Fossanova i Italia.

Se også kirke.

Kristendommen har også hatt stor betydning for billedkunsten. Også her finner man som utgangspunkt en dobbelthet: På den ene siden kan det spores en grunnleggende skepsis mot bilder og skulpturer. Den er dels begrunnet i Det gamle testamentes forbud mot å lage bilder av Gud, og dels i en forestilling om at bilder og skulpturer er utvendige uttrykk som ikke er i stand til å formidle eller representere det hellige på en adekvat måte. Denne skepsisen er kommet til uttrykk i billedfiendtlige retninger både i antikken og reformasjonstiden (især innen reformert protestantisme, men delvis også innen lutherdommen).

På den andre siden finner man tradisjoner som har satt bilder og skulpturer i sentrum for gudsdyrkelsen og hevdet at bildet er en ekte representasjon av det hellige. Særlig innen Østkirken har man gått langt i denne retningen; ikonene representerer de hellige i gudstjenesten. Også i vestlig middelalder har bilder og skulpturer av Maria og andre hellige menn og kvinner vært gjenstand for kultus og ærefrykt (venerasjon). Ifølge katolsk tro er Maria tatt opp til himmelen, og er ikke lenger til stede som dødt legeme på ett bestemt sted som andre helgener. Som himmeldronning kan hun imidlertid være til stede overalt, og bilder av henne kan derfor være ekte representasjoner på mange steder, især der hun har vist sin undergjørende kraft.

Middelalderens kristne billedkunst utfolder seg ellers innen et rikt register av motiver, hovedsakelig hentet fra Bibelen og fra helgenhistoriene. Det meste av denne kunsten er laget for kirker og klostre. På reformasjonstiden skjer det et oppgjør om billedkunsten med utgangspunkt i reformatorenes kritikk. Ifølge reformatorene ble det hellige formidlet ved Ordet, ikke ved bildene. Og selv om lutheranerne ikke sa absolutt nei til bilder, fremmet de et kritisk syn på bildenes funksjon i gudsdyrkelsen. Som svar på denne kritikken innskjerpet den romersk-katolske kirken under konsilet i Trient sitt syn på bildene; kunstnerne skulle være nøye med å passe på at motivene svarte til bibeltekstene, og ikke selv dikte til temaer som ikke hadde dekning i teksten.

Også etter reformasjonen er svært mye av kunsten i Europa knyttet til kirken og henter motiver fra kristendommen. Men fra og med renessansen blir temaer fra den klassiske mytologien, og etter hvert også andre ikke-religiøse motiver, en stadig viktigere konkurrent til de bibelske temaene. Likevel har motiver fra Bibelen og helgenlegendene en fremstående plass i kunsten helt til opp på 1700-tallet, og de er tydelig til stede også i nyere billedkunst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

15. august 2013 skrev Kristian Stensland

- Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love. This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.



Jürgen Habermas;

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.