Sosialisme er en betegnelse på et knippe politiske teorier og ideologier som går ut på at økonomisk ulikhet bør bekjempes, og at målet for samfunnsutviklingen bør være etableringen av et klasseløst eller egalitært fellesskap.

Ideologien kalles sosialisme fordi den som middel til å etablere det egalitære samfunn tar til orde for sosialisering av samfunnets viktigste virksomheter, og altså gjøre dem til felleseide virksomheter. Sosialister er imidlertid uenige om hvor omfattende denne sosialiseringen bør være.

Sosialismen er på grunn av denne uenigheten splittet i flere retninger. De tre mest sentrale retningene er kommunisme, sosialdemokrati og anarkisme.

Sosialistisk teori oppstod i Europa tidlig på 1800-tallet, i kjølvannet av industrialiseringen. Den er således en teori som er nært knyttet til arbeiderbevegelsens fremvekst.

Den er slik også i utgangspunktet en kampteori. Den springer ut av misnøye, og av en tanke om at menneskelige samfunn er preget av vedvarende interessekonflikter mellom kapitaleiere og arbeidstakere.

Den fremste av sosialismens teoretikere, Karl Marx, tenkte seg en utvikling i to trinn: Det privatkapitalistiske samfunns innebygde motsetninger vil etter hvert føre til at arbeiderklassen blir politisk bevisstgjort; den vil lage en revolusjon og etablere et overgangsstyre, proletariatets diktatur.

Dette overgangsstyret skal være statssosialistisk, det vil si alle virksomheter skal overføres til arbeiderstatens eie. Men gradvis skal behovet for en diktatorisk stat bortfalle, og det spontant fungerende klasseløse samfunn skal vokse frem.

Tilhengerne av Marx’ form for sosialisme ble etter hvert kalt kommunister. Ved oktoberrevolusjonen i 1917 ble kommunismen gjort til offisiell statsteori i Russland (fra 1922 Sovjetunionen).

Siden ble den det også i store deler av det øvrige Øst-Europa, dessuten i flere asiatiske, noen afrikanske og i Cuba. Siden 1989 har de fleste av disse landene forlatt kommunismen.

Eduard Bernstein og de såkalte revisjonistene tenkte seg også de sosialistiske idealer realisert gjennom statens overtagelse av de viktigste samfunnsaktiviteter.

I motsetning til kommunistene tok imidlertid revisjonistene til orde for at sosialiseringen skulle skje reformistisk, gradvis, ikke revolusjonært, og at den skulle skje ved at arbeiderne gjennom åpen politisk konkurranse sikret seg makt til å gjennomføre den.

Denne revisjonistiske form for sosialisme er etter hvert blitt kalt sosialdemokrati eller demokratisk sosialisme. Den har spilt størst politisk rolle i Nordvest-Europa.

En tredje retning representeres av den såkalte anarkisme. Denne går inn for at all samfunnsmessig virksomhet skal overføres til små, intime og uavhengige fellesskap, og at det ikke skal være noen overordnet, organiserende makt, for eksempel en stat.

Anarkismen representerer slik en form for «nærsosialisme». Dens fremste teoretikere er franskmannen Pierre Joseph Proudhon og russerne Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin.

Retningen spilte en viss rolle innen russisk og europeisk arbeiderbevegelse på 1800-tallet. I Sør-Europa, særlig i Spania, betydde anarkismen også en del helt frem til 1936.

Nært beslektet med anarkismen er syndikalismen, en retning som ville gjennomføre sosialismen ved å føre makten over til arbeiderforeningene (syndikatene) ved de enkelte bedrifter.

Syndikalismen har vesentlig hatt tilslutning i Frankrike, særlig i begynnelsen av 1900-tallet. Den mer moderate britiske laugssosialisme har likhetspunkter med syndikalismen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

14. oktober 2015 skrev Margrete Kjeldsberg

Hei! Den første setningen var litt rar. "Sosialisme [...] forfekter det syn at økonomisk ulikhet bør bekjempes,[...]." Denne delen betyr at sosialister kjemper FOR økonomisk ulikhet, og det er helt feil.

14. oktober 2015 svarte Dag Einar Thorsen

Hei. Takk for kommentar. Jeg har imidlertid litt vanskelig for å forstå det du skriver. Når man mener at økonomisk ulikhet bør bekjempes, så mener man i følge min ordbok at det bør bli mindre økonomisk ulikhet, og altså at man kjemper mot økonomisk ulikhet.

Beste hilsen,

Dag Einar Thorsen

14. oktober 2015 svarte Georg Kjøll

Hei Margrete og Dag Einar. Kilden til misforståelsen her er nok ordet 'forfekte', som betyr 'hevde' eller 'argumentere for'. Når man leser det slik gir åpningssetningen mening. Men det er kanskje ikke et altfor vanlig eller forståelig ord, så kanskje man kunne skrevet om åpningen noe? Alt godt fra Georg

14. oktober 2015 svarte Margrete Kjeldsberg

Det er ganske riktig når jeg sjekker en ordbok, men ved første øyekast ser ordet "forfekter" ut som om det er et negativt, og ikke et positivt ord. Også læreren mente at det var en uheldig ordlegging og at det "så feil ut". Det deler mange likhetstrekk med ordene "å nekte" på Norsk og "forfeit (gi opp/gi avkall på)" på Engelsk, selv om det betyr det samme som "å kjempe for (med ord)".

14. oktober 2015 svarte Dag Einar Thorsen

Hvis det er det ordet som er problemet, så får vi forenkle og forkorte. Som sagt, så gjort.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.