Inflasjon

Et grelt eksempel på en eksplosjonsartet inflasjon var det som skjedde i Tyskland i 1923. Seddelpressene gikk uten stans, og de siste dagene var sedler til en «verdi» av hundre billioner mark i sirkulasjon. Tallet skrives med fjorten nuller.

Av /NTB Scanpix ※.

Inflasjon er en vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Dette er det samme som et fall i verdien til kronen eller annen pengeenhet regnet i varer og tjenester, det vil si dens kjøpekraft. Med andre ord: Inflasjon gjør at du får færre varer og tjenester for 100 kroner. Det motsatte av inflasjon er deflasjon.

Faktaboks

Uttale
inflasjˈon
Etymologi
av in- og -flasjon, egentlig ‘blåse opp’

Bakgrunn

Utviklingen av pengeverdien vil i store trekk følge forholdet mellom pengemengde og samfunnets evne til å produsere varer og tjenester (se kvantitetsteorien). Hvordan disse utvikler seg i forhold til hverandre, avhenger særlig av pengesystemet og den pengepolitikken som blir ført.

Under myntsystemet ble pengeverdien holdt oppe på grunn av knappheten på myntmetall, så lenge det ikke foregikk noen bevisst forringelse av metallet i myntene. Etter hvert ble mynt avløst av sedler og sjekkdisponible midler, som kan skapes i ubegrenset mengde. Da forsøkte man å sikre pengeverdien med strenge regler for hvem som kunne utstede sedler. Det ble knyttet til seddelbankens beholdning av gull.

Slike bindinger ble imidlertid vanligvis suspendert i kritiske situasjoner, særlig i forbindelse med krig. På 1900-tallet ble også bindinger av seddelmengden til en gullbeholdning tatt bort, og pengeskapingen er nå underordnet den alminnelige penge- og kredittpolitikken.

Penge- og kredittpolitikken siktes ofte inn mot en lav og stabil inflasjon. Andre formål med denne politikken er at den skal bidra til full sysselsetting og økonomisk vekst.

Historisk utvikling

Jugoslavske sedler fra 1993-1994.
/CC-BY-SA-3.0 via Wikimedia Commons.
Lisens: fri

Fra historien kjenner vi mange eksempler på inflasjon både i form av kortvarige, voldsomme «priseksplosjoner» (hyperinflasjoner) og som moderat stigning i prisnivået gjennom lang tid.

Så lenge den vanlige formen for penger var mynt med egenverdi, fant inflasjon gjerne sted ved at mynten gradvis ble fremstilt med stadig større tilsetting av uedle metaller. Dermed kunne mengden av penger økes parallelt med at hver enkelt mynts egenverdi ble redusert.

Mest kjent er den langvarige prisstigningen i Europa fra midten av 1500-tallet til slutten av 1600-tallet, som skyldtes tilgangen på nytt myntmetall fra det nyoppdagede Amerika.

I tiden fra Napoleonskrigenes slutt til første verdenskrig utviklet pengemengden seg noenlunde i takt med samfunnets produksjonskapasitet. Selv om prisnivået hadde perioder med stigning og fall, kom det for hele dette tidsrommet ikke ut med store endringer.

De eksplosive inflasjonene (hyperinflasjoner) har nesten alle vært knyttet til utstedelse av pengesedler, spesielt i tiden før sedler ble alminnelige, men også i forbindelse med krigsfinansiering og lignende i nyere tid. Mest kjent av slike inflasjoner er assignat-inflasjonen under den franske revolusjonen og mark-inflasjonen i Tyskland i 1923.

Det verste eksempelet på hyperinflasjon i nyere tid var utviklingen i Ungarn etter andre verdenskrig, da pengesystemet gikk fullstendig i oppløsning. Den nye myntenheten forint, som erstattet den gamle enheten pengö ved pengesaneringen i 1946, ble satt lik 400 000 kvadrillioner, altså 400 000 000 000 000 000 000 000 000 000 papir-pengö.

Under første verdenskrig opplevde de fleste land en betydelig inflasjon, og i mange land søkte myndighetene i 1920-årene å presse prisnivået nedover igjen for helt eller delvis å gjenopprette den gamle pengeverdien. Denne deflasjonspolitikken bidro til å skape arbeidsløshet og bremse den økonomiske veksten.

Under andre verdenskrig ble også pengemengden i de fleste land økt som følge av krigsfinansiering. De normale virkningene av dette på prisnivået ble imidlertid holdt tilbake ved prisregulering og rasjonering.

Ved krigens slutt hadde man derfor mange steder et unormalt forhold mellom pengemengde og verdien av produksjonen. Situasjonen ble betegnet undertrykt inflasjon. Denne situasjonen ble avviklet ved pengeinndragninger eller ved at prisnivået fikk stige.

Etter at et mer normalt forhold mellom pengemengde og produksjonsverdi var gjenopprettet, fortsatte likevel prisnivået å stige overalt i den industrialiserte verden.

I 1980- og 1990-årene hadde særlig enkelte søramerikanske land svært sterk inflasjon. Overgangen til markedsøkonomi i Øst- og Sentral-Europa og Russland førte med seg sterk inflasjon, og i det daværende Jugoslavia førte borgerkrigen og den internasjonale boikotten til hyperinflasjon i 1993.

Norge

I Norge måler vi inflasjon ved prosentvis endring i konsumprisindeksen. Fra midten av 1930-årene til slutten av 1940-årene ble indeksen fordoblet. I den neste perioden frem til midten av 1960-årene ble konsumprisnivået igjen fordoblet. Det gjennomgikk en ytterligere fordobling frem til omkring 1975 og deretter nok en fordobling frem til utgangen av 1985.

Etter 1985 har takten i prisstigningen avtatt betydelig, men prisnivået var i 2013 likevel nærmere 35 ganger høyere enn det var 80 år tidligere.

Dette er det samme som at kronens verdi for konsumformål er redusert til under 3 prosent av verdien da den var på det høyeste i midten av 1930-årene.

Årsaker og begrensning

Utviklingen har ført til en omfattende diskusjon av årsakene til inflasjon. Det er utbredt enighet om at en økning i pengemengden som går raskere enn økningen i samfunnets produksjonskapasitet, er en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for en vedvarende prisstigning.

Det er imidlertid uenighet om en begrensning av veksten i pengemengden slik at den svarer til vekstraten for produksjonskapasiteten, vil gi et stabilt prisnivå sammen med full sysselsetting.

Mange frykter at sterke organiserte interessegrupper i det moderne samfunnet vil presse priser og lønninger så sterkt i været at en slik begrensning av pengemengdeøkningen vil føre til arbeidsløshet og manglende kapasitetsutnyttelse.

Forsøk fra et enkelt land på å begrense inflasjonen støter også på problemer ved at eksport- og importvarer i stor grad følger prisutviklingen i utlandet.

I det meste av etterkrigstiden har man hatt et verdensomfattende valutasystem med faste valutakurser. Under et slikt system overføres prisstigning i stor utstrekning landene imellom. Spesielt et lite land vil vanskelig kunne bekjempe sine inflasjonstendenser i en inflasjonspreget verdensøkonomi uten bevegelige valutakurser.

Inflasjon i Norge siden 1930

Konsumprisindeksen i Norge 1930–2015:

År Indeks Endring fra fem år før
2015 100,0 6,7
2011 93,3 1,2
2010 92,1 9,8
2005 82,3 4,6
2001 77,7 2,2
2000 75,5 8,2
1995 67,3 5,4
1991 61,9 2,0
1990 59,9 15,7
1985 44,2 11,6
1981 32,6 3,9
1980 28,7 9,5
1975 19,2 5,5
1971 13,7 0,9
1970 12,8 2,7
1965 10,1 1,6
1961 8,5 0,2
1960 8,3 1,1
1955 7,2 1,0
1951 6,2 0,9
1950 5,3 0,4
1945 4,9 0,5
1941 4,4 0,7
1940 3,7 0,9
1935 2,8 0,0
1931 2,8 -0,2
1930 3,0 3,0

Oversikten viser den gjennomsnittlige konsumprisindeksen for året (2015 = 100) og den prosentvise endringen fra fem år før.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

skrev Mentor Muller

Teksten under det ene bildet: Bildet av "Ungarske pengesedler" er feil.
Det er pengesedler fra Yugoslavia, i hvertfall de øverste på høyre siden- tiden under Slobodan Milosevic. Hvis dere zoomer inn, klarer dere å se fra hvilken land dem tilhørte.

svarte Guro Djupvik

Hei, Mentor.
Takk for betimelig kommentar, du har helt rett. Vi har rettet dette nå, og er glade for gode lesere!
Vennlig hilsen Guro, redaktør

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg