Inflasjon, vedvarende vekst i det generelle prisnivået. Dette er det samme som et fall i verdien til kronen eller annen pengeenhet regnet i varer og tjenester, det vil si dens kjøpekraft. Med andre ord: Inflasjon gjør at du får færre varer og tjenester for 100 kroner.  Det motsatte av inflasjon er deflasjon.

Utviklingen av pengeverdien vil i store trekk følge forholdet mellom pengemengde og samfunnets evne til å produsere varer og tjenester (se kvantitetsteorien). Hvordan disse utvikler seg i forhold til hverandre, avhenger særlig av pengesystemet og den pengepolitikk som blir ført.

Under myntsystemet ble pengeverdien holdt oppe på grunn av knappheten på myntmetall, så lenge det ikke foregikk noen bevisst forringelse av metallet i myntene. Etter hvert ble mynt avløst av sedler og av sjekkdisponible midler, som kan skapes i ubegrenset mengde. Da forsøkte man å sikre pengeverdien med strenge regler for hvem som kunne utstede sedler. Det ble knyttet til seddelbankens beholdning av gull.

Slike bindinger ble imidlertid vanligvis suspendert i kritiske situasjoner, særlig i forbindelse med krig. På 1900-tallet ble også bindinger av seddelmengden til en gullbeholdning tatt bort, og pengeskapingen er nå underordnet den alminnelige penge- og kredittpolitikk.

Penge- og kredittpolitikken siktes ofte inn mot en lav og stabil inflasjon. Andre formål med denne politikken er at den skal bidra til full sysselsetting og økonomisk vekst.

Fra historien kjenner vi mange eksempler på inflasjon både i form av kortvarige, voldsomme «priseksplosjoner» (hyperinflasjoner) og som moderat stigning i prisnivået gjennom lang tid.

Så lenge den vanlige form for penger var mynt med egenverdi, fant inflasjon gjerne sted ved at mynten gradvis ble fremstilt med stadig større tilsetting av uedle metaller. Dermed kunne mengden av penger økes parallelt med at hver enkelt mynts egenverdi ble redusert.

Mest kjent er den langvarige prisstigning i Europa fra midten av 1500-tallet til slutten av 1600-tallet, som skyldtes tilgangen på nytt myntmetall fra det nyoppdagede Amerika.

I tiden fra Napoleonskrigenes slutt til første verdenskrig utviklet pengemengden seg noenlunde i takt med samfunnets produksjonskapasitet. Selv om prisnivået hadde perioder med stigning og fall, kom det for hele dette tidsrommet ikke ut med store endringer.

De eksplosive inflasjoner (hyperinflasjoner) har nesten alle vært knyttet til utstedelse av pengesedler, spesielt i tiden før sedler ble alminnelige, men også i forbindelse med krigsfinansiering og lignende i nyere tid. Mest kjent av slike inflasjoner er assignat-inflasjonen under den franske revolusjon, og mark-inflasjonen i Tyskland 1923.

Det verste eksempel på hyperinflasjon i nyere tid var utviklingen i Ungarn etter andre verdenskrig, da pengesystemet gikk fullstendig i oppløsning. Den nye myntenheten forint, som erstattet den gamle enheten pengö ved pengesaneringen 1946, ble satt lik 400 000 kvadrillioner (400 000 000 000 000 000 000 000 000 000) papir-pengö.

Under første verdenskrig opplevde de fleste land en betydelig inflasjon, og i mange land søkte myndighetene i 1920-årene å presse prisnivået nedover igjen for helt eller delvis å gjenopprette den gamle pengeverdien. Denne deflasjonspolitikken bidrog til å skape arbeidsløshet og bremse den økonomiske veksten.

Under andre verdenskrig ble også pengemengden i de fleste land økt som følge av krigsfinansiering. De normale virkninger av dette på prisnivået ble imidlertid holdt tilbake ved prisregulering og rasjonering.

Ved krigens slutt hadde man derfor mange steder et unormalt forhold mellom pengemengde og verdien av produksjonen. Situasjonen ble betegnet undertrykt inflasjon. Denne situasjonen ble avviklet ved pengeinndragninger eller ved at prisnivået fikk stige.

Etter at et mer normalt forhold mellom pengemengde og produksjonsverdi var gjenopprettet, fortsatte likevel prisnivået å stige overalt i den industrialiserte verden.

I 1980- og 1990-årene hadde særlig enkelte søramerikanske land svært sterk inflasjon. Overgangen til markedsøkonomi i Øst- og Sentral-Europa og Russland førte med seg sterk inflasjon, og i det daværende Jugoslavia førte borgerkrigen og den internasjonale boikotten til hyperinflasjon i 1993.

I Norge måler vi inflasjon ved prosentvis endring i konsumprisindeksen. Fra midten av 1930-årene til slutten av 1940-årene ble indeksen fordoblet. I den neste perioden frem til midten av 1960-årene ble konsumprisnivået igjen fordoblet. Det gjennomgikk en ytterligere fordobling frem til omkring 1975, og deretter nok en fordobling frem til utgangen av 1985.

Etter 1985 har takten i prisstigningen avtatt betydelig, men prisnivået var i 2013 likevel nærmere 35 ganger høyere enn det var 80 år tidligere.

Dette er det samme som at kronens verdi for konsumformål er redusert til under 3 prosent av verdien da den var på det høyeste i midten av 1930-årene.

Utviklingen har ført til en omfattende diskusjon av årsakene til inflasjonen. Det er utbredt enighet om at en økning i pengemengden som går raskere enn økningen i samfunnets produksjonskapasitet, er en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for en vedvarende prisstigning.

Det er imidlertid uenighet om en begrensning av veksten i pengemengden slik at den svarer til vekstraten for produksjonskapasiteten, vil gi et stabilt prisnivå sammen med full sysselsetting.

Mange frykter at sterke organiserte interessegrupper i det moderne samfunn vil presse priser og lønninger så sterkt i været at en slik begrensning av pengemengdeøkningen vil føre til arbeidsløshet og manglende kapasitetsutnyttelse.

Forsøk fra et enkelt land på å begrense inflasjonen støter også på problemer ved at eksport- og importvarer i stor grad følger prisutviklingen i utlandet.

I det meste av etterkrigstiden har man hatt et verdensomfattende valutasystem med faste valutakurser. Under et slikt system overføres prisstigning i stor utstrekning landene imellom. Spesielt et lite land vil vanskelig kunne bekjempe sine inflasjonstendenser i en inflasjonspreget verdensøkonomi uten bevegelige valutakurser.

Konsumprisindeksen i Norge 1940–2010

Indeks %-endring fra året før
1940 5,2 18,2
1950 7,4 4,2
1960 11,6 0,0
1970 17,9 10,5
1975 26,8 11,7
1980 40,2 11,0
1985 61,9 5,6
1990 83,7 4,1
1995 94,2 2,5
2000 105,5 3,1
2005 115,1 1,6
2010 128,8 2,5

Oversikten viser den gjennomsnittlige konsumprisindeksen for året (1998=100) og den prosentvise endringen fra året før.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.