Kypros

Faktaboks

offisielt navn:
Kypriakí Dimokratía (gresk), Kıbrıs Cumhuriyeti (tyrkisk)
norsk navn:
Republikken Kypros
statsform:
Republikk i Asia
hovedstad:
Nikosia
innbyggertall:
1 237 088 (hele øya)
landareal:
9 240 km²
totalareal:
9 250 km²
innbyggere per km²:
124,85
offisielt/offisielle språk:
Gresk, tyrkisk
religion:
Gresk-ortodoks kristendom, islam
nasjonaldag:
1. oktober (uavhengighetsdagen)
statsoverhode:
Nicos Anastasiades
statsminister:
-
mynt:
Euro
Flagg
Riksvåpen

Den prikkede linjen markerer skillet mellom den tyrkisk-kypriotiske og den gresk-kontrollerte delen.

Av /Store norske leksikon ※.

Plassering

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Kypros er en øy og republikk i det østlige Middelhavet, øst for Hellas, sør for Tyrkia og vest for Syria. Øya er den tredje største i Middelhavet.

Øya er delt i en gresk-kypriotisk del (Kypros), som er beskrevet her, og en tyrkisk-kypriotisk del (Nord-Kypros). Sistnevnte er en selverklært stat (Kuzey Kibris Türk Cumhuriyeti, Den tyrkiske republikken Nord-Kypros) som bare er anerkjent av Tyrkia. 59,7 prosent av øya er under kypriotisk styre, 2,7 prosent er under FN-kontroll og 2,7 prosent utgjøres av de britiske basene Akrotiri og Dhekelia. Landets politikk preges av spørsmålet om øyas deling.

Republikken Kypros er litt større enn Akershus fylke og hadde i 2018 ca 1,2 millioner innbyggere (ikke inkludert Nord-Kypros). Innbyggerne kalles kyprioter. Hovedstaden er den sørlige del av Nikosia.

Kypros er den tredje mest folkerike øya i Middelhavet og en populær turistdestinasjon.

Navnet er tolket som ‘Kobberøya’, siden landet var en viktig leverandør av kobber i oldtiden. Navnet kan også være avledet av det innførte treslaget sypress.

Nasjonalsangen er ‘Imnos eis tin eleftherian’ (‘Hymne til friheten’). Dette er også den greske nasjonalsangen.

Geografi og miljø

Store deler av det indre oppfylles av fjellkjeden Troodos. Nord for denne ligger den lave og fruktbare lavlandssletta Mesaoria, som er det viktigste jordbruksområdet. De fleste vassdragene tørker ut om sommeren. Grensen mot Nord-Kypros går blant annet gjennom Nikosia og er FN-bevoktet buffersone.

I fjellene og i vest er det skoger med sypress, aleppofuru og en stedegen sederart, Cedrus brevifolia. Vegetasjonen består for øvrig av busker og trær samt urter som blomstrer i vinterhalvåret. På grunn av Kypros’ isolerte posisjon i Middelhavet finnes 120 av de cirka 2000 planteartene bare på Kypros.

Det er 21 pattedyrarter, blant annet den sjeldne sauearten muflon. I saltsjøer har flokker av flamingoer tilhold i vinterhalvåret. I fjellene finnes gribber og falker. Av krypdyr finnes gekkoer, kameleoner og åtte arter av slanger. Sverdfisk besøker kystene i mai–juli.

Kypros har middelhavsklima med lange, varme somrer. Det er en del regn i desember–februar og snø i Troodosfjellene.

Folk og samfunn

Fra havnen i Girne (Kyrenia), på nordkysten av øya, i den tyrkisk-okkuperte sonen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Gresk-kypriotene utgjør 78,6 prosent av øyas befolkning, tyrkisk-kypriotene litt under tjue prosent (2011). Øya har også en liten armensk (3500) og maronittisk (6000) befolkning som hovedsaklig bor i Nikosia. To tredeler av den totale befolkningen bor i byer og resten hovedsakelig i lavlandet langs kysten. Nesten alle gresk-kyprioter er medlemmer av den gresk-ortodokse kirke, mens de aller fleste tyrkisk-kyprioter er sunni-muslimer.

Offisielle språk er gresk og tyrkisk. Mer enn tre fjerdedeler av befolkningen snakker engelsk, som er viktig innen undervisning og handel.

Stat og politikk

FN har siden 1964 hatt fredsbevarende styrker på Kypros, United Nations Peacekeeping Force in Cyprus (UNFICYP). Foto fra 1977.
Av .

Kypros er en demokratisk og presidentstyrt republikk. Presidenten er statsoverhode og reell regjeringssjef, og velges i allmenne valg for fem år.

Kypros har ettkammer-parlament: Representanthuset med lovgivende myndighet har 59 seter og tre observatørmedlemmer (for de armenske, maronittiske og latinske minoriteter). 24 seter for det tyrkiske samfunn står ledig. Kypros har flerpartisystem.

Kypros er inndelt i seks distrikter; disse går på tvers av grensen mellom Kypros og Nord-Kypros. Fire eksklaver tilhører det britiske enklaveområdet Dhekelia, og det er en FN-buffersone mellom Kypros og Nord-Kypros.

Kypros er medlem av FN og FNs særorganisasjoner, for øvrig av blant annet Verdens handelsorganisasjon, Commonwealth, Europarådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Kypros ble medlem av EU i 2004.

Historie

Kart over Kypros fra 1635, laget av to nederlandske kartografer.
Av /Koninklijke Bibliotheek, Nederland.

Ruiner ved det kypriotiske oldtidsbyen Salamis. Byen blegrunnlagt i bronsealderen og ødelagt på 300-tallet evt., men er senere delvis gjenoppbygd.

Salamis
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

I 1960 ble Kypros en selvstendig republikk med erkebiskop Makarios som landets første president. Bildet viser Makarios på talerstolen i 1959.

Av /NTB Scanpix ※.

Kofi Annan med tre kypriotiske ledere etter et FN-møte i Nikosia, 27. februar 2003. Fra venstre: Annan, avtroppende president Glafkos Klerides, nyvalgt president Tassos Papadopoulos og tyrkisk-kypriotisk president Rauf Denktas.

Av /NTB Scanpix.
Demonstrasjon i 1930-årene for enosis, union, med Hellas.
Av .

Det har vært permanent bosetning på Kypros siden rundt 4500 fvt. Funn fra bronsealderen (cirka 1600–1050 fvt.) vitner om handel med blant annet Kreta, Anatolia, Syria og Egypt. Etter cirka 1200 fvt. foregikk gresk bosetting, og seks greske kongedømmer ble etablert. Kypros ble et kulturelt og økonomisk senter i middelhavsområdet.

Kypros var behersket av fønikere, assyrere, egyptere og persere til Aleksander den store erobret øya i 333 fvt. I 295 fvt. kom Kypros under ptolemeerne, som styrte øya til den ble en romersk provins i 58 fvt.

Etter delingen av Romerriket i 395 evt. ble Kypros en del av det østromerske rike (Bysants). Under korstogene ble Kypros erobret av Rikard 1 av England i 1191 og var et korsfarerrike til 1489, da øya kom under venetiansk styre. Det osmanske rike erobret Kypros i 1571.

I 1878 inngikk Storbritannia en avtale med osmanerne om leie av øya. I 1914 ble Kypros formelt annektert av Storbritannia som en koloni etter at Tyrkia hadde gått med i første verdenskrig på tysk side. Kypros ble kronkoloni i 1925.

I 1950 ga kirkens uoffisielle folkeavstemning blant gresk-kypriotene flertall for tilslutning til Hellas, men denne ble underkjent av britene. Gresk-kypriotene startet i april 1955 en væpnet kamp mot britisk styre, og denne ble ledet av organisasjonen EOKA i samarbeid med den kypriotiske kirken. Kampanjen hadde bred støtte i den gresk-kypriotiske befolkningen, og skoleungdommer og speidere ble aktivt rekruttert inn. Kampene startet med angrep på bygninger og materiell, men utviklet seg raskt til å omfatte drap på britiske styrker og personell, samt deres familier. Da britene satte inn tyrkisk-kypriotiske politistyrker mot EOKA, oppstod det også kamper mellom gresk- og tyrkisk-kyprioter. En tyrkisk-kypriotisk halvmilitær styrke, TMT, ble dannet i 1958, for å organisere forsvar av landsbyer og byer, og for å kjempe mot EOKA. Tyrkisk-kypriotene hadde lenge fryktet en voldelig gresk nasjonalisme og var motstandere av at Kypros skulle innlemmes i staten Hellas.

I 1960 ble Kypros en selvstendig republikk, med et etnisk maktfordelingsprinsipp mellom gresk- og tyrkisk-kyprioter helt ned på kommunenivå. Den første presidenten var erkebiskop Makarios III. Til tross for uavhengighet fra britene, var de fleste gresk-kyprioter misfornøyde med at Kypros ikke ble del av Hellas, slik de hadde agitert for i flere tiår og kjempet militært for etter 1955. De halvmilitære gruppene ble ikke avviklet, og spenningen mellom gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter fortsatte, til tross for at de nå delte en felles republikk. Begge «moderlandene» sørget for å smugle inn tropper og våpen, og spenningen var høy.

Den gresk-kypriotiske ledelsen var misfornøyd med det etniske maktdelingsprinsippet som de mente ga for høy representasjon til tyrkisk-kypriotene, lammet statens drift og var upraktisk på lokalnivå. President Makarios foreslo i 1963 å endre grunnloven slik at dette maktfordelingsprinsippet ble fjernet på ulike nivåer. De tyrkisk-kypriotiske politikerne mente dette innebar et klart brudd på det sentrale etniske maktdelingspremisset til den felles republikken, og stolte ikke på gresk-kypriotenes hensikter. De trakk seg ut av regjeringen og parlamentet i protest, og i deres fravær vedtok de gresk-kypriotiske parlamentsmedlemmene endringene i grunnloven. De forlangte at tyrkisk-kypriotene skulle akseptere endringene for å få vende tilbake til parlamentet. Den østerrikske presidenten for grunnlovsdomstolen (en uavhengig institusjon som skulle vokte grunnloven) erklærte at dette var grunnlovsstridig, og altså ugyldig. Dette er altså paradoksalt nok basisen for republikken Kypros' legitime suverenitet i dag.

I julen 1963 brøt det ut kamper i flere byer og landsbyer, og dette førte til opprettelsen av en egen FN-styrke for Kypros. FN-styrker ankom Kypros i 1964, og de opprettet en «grønn linje» som skilte partene i hovedstaden Nikosia. Det brøt ut kamper og angrep over hele Kypros, og rundt 30 000 tyrkisk-kyprioter flyktet til bevæpnede enklaver hvor de fleste levde i kummerlige forhold i ti år, særlig fordi de ble utsatt for nærmest full blokade av forsyninger. Dette førte også til en nærmest full avhengighet av nødhjelp og forsyninger fra Tyrkia, og den tyrkisk-kypriotiske paramilitære organisasjonen TMT (se ovenfor) fikk stor makt, i nært samarbeid med tyrkiske sivile og militære styresmakter. Hellas og det greske militæret hadde hele tiden vært sterkt tilstede i det gresk-kypriotiske samfunnet. De fleste landsbyene ble enten delt i to eller ble tømt for tyrkisk-kyprioter. I mange tilfeller ble moskeer bombet og alle tyrkisk-kypriotiske hus brent ned. Gresk-kypriotene så på enklavene som tyrkiske nasjonalister og separatister. I praksis tok dermed gresk-kypriotene kontroll over hele staten og økonomien.

Den høyreekstreme, militante grupperingen EOKA B (etablert i 1971 av den paramilitære helten Georgios Grivas) var støttet av militærjuntaen i Athen. De var misfornøyde med Makarios, som de mente var for moderat, og etter flere attentatforsøk gjennomførte de et statskupp i juli 1974. Nikos Sampson (1935–2001), tidligere EOKA-mann, journalist og politiker, ble innsatt som president. Kuppet førte imidlertid til at Tyrkia like etter intervenerte militært og okkuperte den nordlige tredelen av øya.

Her ble Den tyrkiske føderale stat Kypros erklært året etter. 160 000 gresk-kyprioter flyktet sørover og 60 000 tyrkisk-kyprioter flyktet nordover. Etter denne flyktningestrømmen var staten Kypros (den gresk-kypriotiske delen) den eneste mottakeren av internasjonal bistand, fordi den var den eneste internasjonalt anerkjente myndigheten. I 1983 erklærte den tyrkiske delen en selvstendig republikk med navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros. Det tyrkisk-kypriotiske samfunnet har slitt økonomisk fordi den ikke-anerkjente staten har vært gjenstand for en internasjonal boikott, og den har vært helt avhengig av bistand fra Tyrkia, som har bidratt med rundt 75 prosent av det årlige statsbudsjettet. Gjentatte forsøk på mekling har ikke klart å forene de to delene av øya.

I 2003 ble grensen mellom de to faktisk eksisterende statene åpnet for begge parters borgere og for turister. Tyrkisk-kyprioter med en forelder som har kommet fra Tyrkia kan derimot ikke passere til den andre siden. Det er heller ikke mulig for turister å komme inn i den gresk-kypriotiske delen dersom de har ankommet øya via den tyrkisk-kypriotiske siden, ettersom denne ikke er en anerkjent stat, men anses som okkupert område.

Etter at EU hadde akseptert Kypros (i praksis den gresk-kypriotiske siden) som nytt medlem, ble det i april 2004 avholdt en folkeavstemning på Kypros om gjenforening av de to sidene, der man stemte for eller mot den såkalte Annan-planen. Denne planen foreslo en føderasjon av to stater, med visse begrensninger på friheten til bosetning og bevegelse. 76 prosent av gresk-kypriotene sa nei, mens 65 prosent av tyrkisk-kypriotene sa ja. EU hadde regnet med at folkeavstemningen ville gi et ja til gjenforening, slik at et gjenforent Kypros ville tre inn i EU. Den gresk-kypriotiske delen ble i stedet innlemmet, men anerkjent som myndigheten for hele øya. Den faktisk eksisterende staten i nord ble altså nå offisielt et tyrkisk okkupert EU-territorium.

Tyrkisk-kypriotene ble lovet en belønning for sin oppslutning om gjenforeningsplanen i form av en opphevelse av den økonomiske boikotten. Dette ville gjøre tyrkisk-kypriotene mer uavhengige av Tyrkia, og kunne dermed lette en gjenforeningsprosess. Dette har imidlertid ikke skjedd, og det tyrkisk-kypriotiske samfunnet sliter med en stagnert økonomi og utvandring av ungdommer. Kypros ble formelt medlem av EU i mai 2004.

Funn av olje- og gassressurser utenfor Kypros har igjen skapt spenning, siden de to sidene er uenige om suvereniteten over havområdene.

Økonomi og næringsliv

Skiriotissa kobbergruver på Kypros. Selve navnet Kypros kan bety «Kobberøya», siden landet var en viktig leverandør av kobber i oldtiden.

Turisme og servicenæringer er den dominerende næringen, både i BNP og sysselsetting. Viktige turistsentra er blant annet Ayia Napa, Fig Tree Bay, Protaras og Polis. Lett industri har vokst de siste 30 årene. Jordbruk er fremdeles en viktig næringsvei med blant annet dyrking av sitrusfrukter, poteter, bygg, hvete, oliven og vindruer. Vannmangel begrenser produksjonen. Fiskeriene er beskjedne. Husdyrholdet omfatter blant annet sauer og geiter.

Det utvinnes blant annet kobbermalm, jernpyritt, asbest, kalkstein og sand.

Viktigste eksportvarer er blant annet poteter, vin, frukt og grønnsaker. Importen omfatter blant annet tekstiler, transportutstyr, oljeprodukter og matvarer.

Handelssamkvemmet mellom Kypros og Nord-Kypros er beskjedent.

Finanstjenester og shipping har stor betydning. Etter Sovjetunionens fall ble Kypros en viktig innfallsport for investeringer i Russland. Før finanskrisen antas det at rundt 120 milliarder dollar sirkulerte mellom Kypros og Russland hvert år. Før finanskrisen rammet øya i 2009, var Kypros både et skatteparadis og et senter for hvitvasking av penger for europeiske aktører, og særlig aktører tilknyttet russisk mafia. Mer enn 30 000 offshoreselskaper var etablert på øya før finanskrisen, og disse gjør det mulig å flytte penger for å unngå skatt eller for å hvitvaske kriminelle penger. Milosevic-regimet flyttet også store pengesummer til Kypros. Et stort antall russere har investert i boliger og ferieboliger på Kypros, og dette reflekteres i butikkenes vareutvalg og i gatebildet.

Den uoffisielle delen av økonomien er stor, og anslås av enkelte til å utgjøre mer enn 50 prosent. Kypros var lenge et transittland for smugling av tobakk til det europeiske markedet. Kypros antas også å ha vært et viktig sentrum for internasjonal våpenhandel. Menneskehandel med flyktninger går gjennom Kypros, og organisert prostitusjon med østeuropeiske kvinner har lenge foregått i stor skala.

Kunnskap og kultur

Rester av et romersk teater i Pafos. Kypros var en del av Romerriket fra 58 fvt.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Skolegangen er gratis og obligatorisk i ni år for barn i alderen 6–15 år. Seksårig videregående skole, hvorav tre år er obligatorisk, er også gratis. Det er to nasjonale og flere private universiteter på Kypros.

Kypros har en rekke minnesmerker fra oldtiden. Flere kirker er fra bysantinsk tid, og det fins en rekke eksempler på islamsk arkitektur, fransk gotisk byggekunst og italiensk renessansekultur.

Noen kjente moderne malere er Vassilis Vryonides (1882–1958), Adamantios Diamantis (1900–1954) og Telemachos Kanthos (1910–1993).

Tradisjonell folkemusikk har elementer fra gresk, tyrkisk og arabisk musikk. Sentrale instrumenter er bouzouki, fiolin, lutt, fløyte og trekkspill. Kjente komponister er Evagoras Karageorgis (født 1957), Marios Tokas (1954–2008) og Savvas Salides. Innen populærmusikk er hiphop, reggae og rock utbredte sjangere.

I oldtiden og middelalderen blomstret episk diktning. Vasilis Michaelides (1849–1917) regnes som nasjonalpoet. Moderne litteratur omfatter blant andre dikteren og romanforfatteren Kostas Montis (1914–2004) og Nicos Nicolaides.

Den internasjonalt mest kjente filmregissøren er Michael Cacoyannis (1921–2011).

Typisk kypriotisk mat er sjømat og fiskeretter, salater, frukt, kjøttretter og desserter. Populære sportsgrener er fotball, kurvball, tennis og bilrally.

Kypros og Norge

Diplomatiske forbindelser mellom Kypros og Norge ble opprettet i 1963. Den norske ambassaden i Athen er sideakkreditert til Kypros, og Kypros er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm.

Norske firmaer representert på Kypros er blant annet Norske Skog, Songa Management, Deep Sea Supply Management og norske turoperatører. Flere norske skipsredere er registrert på Kypros.

Mange norske pensjonister bor på Kypros i vinterhalvåret.

EØS-midler

Kypros har mottatt EØS-midler fra Island, Liechtenstein og Norge siden landet ble en del av EØS i 2004. 97,7 prosent av EØS-midlene kommer fra Norge. For perioden 2014–2021 mottar Kypros 11,5 millioner euro. På Kypros støtter EØS-midlene blant annet:

  • lokalutvikling og bekjempelse av fattigdom
  • tiltak for å styrke dialogen og samarbeidet mellom gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter
  • sivilt samfunn og frivillige organisasjoner
  • tiltak som fremmer anstendig arbeid

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg