Grunnloven av 1993 slår fast at Russland er en multinasjonal føderasjon. Føderasjonen består av 83 territorielle enheter kalt føderasjonssubjekter (2013) med varierende grad av indre selvstyre. 26 av dem er etnisk definert. I 2000 ble et styringsnivå mellom føderasjonssubjektene og det sentrale, føderale nivået innført for å sikre den nasjonale politiske koordineringen og kontrollen. Dette nivået kalles føderal krets. Det er ni slike kretser.
Etter urolighetene i Ukraina våren 2014, inngår nå Sevastopol og Republikken Krim de facto som to nye føderasjonssubjekter i Russland i tillegg til de 83. Denne innlemmelsen mangler imidlertid bred internasjonal anerkjennelse.
Styreformen er semi-presidentiell, det vil si en folkevalgt president som deler den utøvende makten med en statsminister. Den russiske versjonen er basert på sterk presidentmakt. Russlands president er sjef for de væpnede styrker. Fra 1997 har presidenten direkte kontroll med ministeriene for forsvar, sikkerhet, innenriksstyrkene og utenrikstjenesten. Statsministeren utnevnes av presidentene og godkjennes av Nasjonalforsamlingen.
Nasjonalforsamlingen – Russlands føderale forsamling – består av to kamre. Statsdumaen er det nederste organet, og har 450 medlemmer. den ene halvparten (225 medlemmer) velges på partilister ved forholdstallsvalg med en sperregrense på fem prosent. Den andre halvparten velges i énpersonskretser (flertallsvalg).
Føderasjonsrådet er det øverste kammeret og består av to representanter hver fra føderasjonens 85 territorielle enheter («delstater»). De to er utsendinger fra henholdsvis lovgivende og utøvende maktorganer på «delstatsnivå». Føderasjonsrådet kan ikke oppløses av presidenten.
Det politiske livet siden 1991 har vært preget av at velgerne har samlet seg om «maktens parti» og av at opposisjonen har vært splittet. Andre viktige partier er Kommunistpartiet (KPRF), Rettferdig Russland (SR) og Det liberal-demokratiske partiet (LDPR). Det har vært reist kritikk mot myndighetene for å hindre visse opposisjonskandidater fra å stille til valg, lite balansert valgkampdekning i massemedia og regelrett valgfusk, noe som i 2011 og 2012 førte til gatedemonstrasjoner.
Russland overtok Sovjetunionens plass i internasjonale organer ved unionens oppløsning i 1991, herunder landets faste plass i FNs sikkerhetsråd og medlemskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Russland er blant annet medlem av Europarådet, OSSE, Shanghaigruppen, APEC og WTO (siden 2012). Russland var med i G 8 siden 1997, men fikk medlemskapet suspendert som følge av anneksjonen av Krimhalvøya i 2014. Russland samarbeider tett med de andre BRICS-landene og med landene i Shanghaigruppen.
Siden 1991 har Russland hatt samarbeid med NATO, siden 1994 i et Partnerskap for Fred. NATO-Russlandrådet ble opprettet i 2002. Som følge av Ukraina-krisen besluttet stats- og regjeringssjefene i NATO å suspendere det praktiske militære og sivile samarbeidet med Russland, men likevel å opprettholde de politiske kommunikasjonskanalene.
Russland og EU inngikk i 1994 en partnerskaps- og samarbeidsavtale, som i 2005 ble konkretisert i samarbeidsområdene økonomi, jus, sikkerhet og kunnskap. Ukraina-krisen førte til at EU innførte visumforbud og frysing av bankkontoer for enkelte høyt plasserte russiske tjenestemenn.
Ulike internasjonale samarbeidsorganisasjoner sikter på å ivareta integrasjonen mellom tidligere sovjetrepublikker: Samveldet av Uavhengige Stater, Det eurasiske økonomiske fellesskap og Organisasjonen for kollektiv sikkerhet.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.