Russland

Russland består av fem naturgeografiske hovedregioner: Den østeuropeiske slette, Uralfjellene, Det vestsibirske lavland, Det sentralsibirske platå og Foldefjellene i sør og øst. Uralfjellene strekker seg nesten 2400 kilometer fra nord til sør, og skiller Den østeuropeiske sletta fra Det vestsibirske lavlandet.

Mesteparten av Russland er slette. I sør tar den form av steppe, i nord som tundra og skogkledd flatland imellom. Det vestsibirske lavlandet er et av de største sammenhengende lavlandsområder i verden.

Fjellet Elbrus er 5642 meter over havet og er Russlands høyeste, og regnes som Europas høyeste. De sørlige delene av Vest- og Øst-Sibir har høye fjellkjeder, blant annet Altaj (4506 meter over havet). Lengst i øst ligger Kamtsjatkahalvøya. Der ligger Eurasias høyeste vulkan, Kljutsjevskaja Sopka, på 4750 meter over havet.

Russland er rikt på ferskvann. Ladoga er Europas største innsjø. Bajkalsjøen er verdens største reservoar av ferskvann. Europas lengste elv, Volga, renner i sin helhet gjennom Russland. Landets lengste elver renner likevel i den asiatiske delen, i Sibir og Russisk fjernøsten.

Mesteparten av Russland har et kaldt, kontinentalt klima. Nedbørsmengden varierer sterkt fra område til område.

• Les mer om Russlands geografi, Klima i Russland, Planteliv i Russland og Dyreliv i Russland.

Med sine 8,57 innbyggere per kvadratkilometer er Russland et av verdens tynnest befolkede land. Befolkningstettheten er størst i europeisk Sentral-Russland, Ural og det sørvestre Sibir.

74 prosent av russerne bor i byer, mens 26 prosent bor på landsbygda. Gjennomsnittlig levealder har gått jevnt oppover etter en kraftig nedgang på 1990-tallet og er 76,5 år for kvinner og 65,1 år for menn (2013).

Ifølge folketellingen fra 2010 er 81 prosent etniske russere, men landet defineres som mangenasjonalt. Etniske grupper har territorielt selvstyre. Det er 120 ulike etniske grupper, de fleste veldig små. Bare noen av dem utgjør mer enn én prosent av landets samlede befolkning. Blant dem er tatarene størst med 3,9 prosent av den samlede befolkningen. De ikke-slaviske folkeslagene er sterkest representert ved den midtre Volga-regionen, Nord-Kaukasus, i Sibir og Det høye nord, men også i storbyene.

Russland har fire tradisjonelle religioner: ortodoks kristendom, islam, jødedom og buddhisme. Også andre trosretninger er representert. Mange praktiserer ingen religion.

• Les mer om Russlands befolkning, Språk i Russland og Religion i Russland.

Grunnloven av 1993 slår fast at Russland er en multinasjonal føderasjon. Føderasjonen består av 83 territorielle enheter kalt føderasjonssubjekter (2013) med varierende grad av indre selvstyre. 26 av dem er etnisk definert. I 2000 ble et styringsnivå mellom føderasjonssubjektene og det sentrale, føderale nivået innført for å sikre den nasjonale politiske koordineringen og kontrollen. Dette nivået kalles føderal krets. Det er ni slike kretser.

Etter urolighetene i Ukraina våren 2014, inngår nå Sevastopol og Republikken Krim de facto som to nye føderasjonssubjekter i Russland i tillegg til de 83. Denne innlemmelsen mangler imidlertid bred internasjonal anerkjennelse.

Styreformen er semi-presidentiell, det vil si en folkevalgt president som deler den utøvende makten med en statsminister. Den russiske versjonen er basert på sterk presidentmakt. Russlands president er sjef for de væpnede styrker. Fra 1997 har presidenten direkte kontroll med ministeriene for forsvar, sikkerhet, innenriksstyrkene og utenrikstjenesten. Statsministeren utnevnes av presidentene og godkjennes av Nasjonalforsamlingen.

Nasjonalforsamlingen – Russlands føderale forsamling – består av to kamre. Statsdumaen er det nederste organet, og har 450 medlemmer. den ene halvparten (225 medlemmer) velges på partilister ved forholdstallsvalg med en sperregrense på fem prosent. Den andre halvparten velges i énpersonskretser (flertallsvalg).

Føderasjonsrådet er det øverste kammeret og består av to representanter hver fra føderasjonens 85 territorielle enheter («delstater»). De to er utsendinger fra henholdsvis lovgivende og utøvende maktorganer på «delstatsnivå». Føderasjonsrådet kan ikke oppløses av presidenten.

Det politiske livet siden 1991 har vært preget av at velgerne har samlet seg om «maktens parti» og av at opposisjonen har vært splittet. Andre viktige partier er Kommunistpartiet (KPRF), Rettferdig Russland (SR) og Det liberal-demokratiske partiet (LDPR). Det har vært reist kritikk mot myndighetene for å hindre visse opposisjonskandidater fra å stille til valg, lite balansert valgkampdekning i massemedia og regelrett valgfusk, noe som i 2011 og 2012 førte til gatedemonstrasjoner.

Russland overtok Sovjetunionens plass i internasjonale organer ved unionens oppløsning i 1991, herunder landets faste plass i FNs sikkerhetsråd og medlemskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Russland er blant annet medlem av Europarådet, OSSE, Shanghaigruppen, APEC og WTO (siden 2012). Russland var med i G 8 siden 1997, men fikk medlemskapet suspendert som følge av anneksjonen av Krimhalvøya i 2014. Russland samarbeider tett med de andre BRICS-landene og med landene i Shanghaigruppen.

Siden 1991 har Russland hatt samarbeid med NATO, siden 1994 i et Partnerskap for Fred. NATO-Russlandrådet ble opprettet i 2002. Som følge av Ukraina-krisen besluttet stats- og regjeringssjefene i NATO å suspendere det praktiske militære og sivile samarbeidet med Russland, men likevel å opprettholde de politiske kommunikasjonskanalene.

Russland og EU inngikk i 1994 en partnerskaps- og samarbeidsavtale, som i 2005 ble konkretisert i samarbeidsområdene økonomi, jus, sikkerhet og kunnskap. Ukraina-krisen førte til at EU innførte visumforbud og frysing av bankkontoer for enkelte høyt plasserte russiske tjenestemenn.

Ulike internasjonale samarbeidsorganisasjoner sikter på å ivareta integrasjonen mellom tidligere sovjetrepublikker: Samveldet av Uavhengige Stater, Det eurasiske økonomiske fellesskap og Organisasjonen for kollektiv sikkerhet.

• Les mer om Russlands politiske system og Russlands forsvar.

De første østslaviske statsdannelsene – Novgorod og Kievriket – kom til på 800-tallet. Østslaverne innførte kristendommen i sin ortodokse form fra Bysants rundt år 990. I 1236 satte den store mongolinvasjonen inn og Kiev-Russland gikk i oppløsning. Gradvis tok Moskvariket, som også lå under mongolene, over ledelsen blant de østslaviske statsdannelsene.

I 1547 tok Ivan den fjerde tittelen tsar (keiser). Under ham ble tsarmakten styrket og riket utvidet langs Volga helt ned til Det kaspiske hav og inn i Sørvest-Sibir. Ikke-russiske folkeslag havnet dermed innenfor grensene. På 1600-tallet ekspanderte Russland videre inn i Sibir og nådde Stillehavet. Under tsar Peter den store ble Russland forsøkt europeisert. Østersjøkysten ble erobret. Under Katarina 2, som var inspirert av opplysningstiden, fortsatte moderniseringen.

På 1800-tallet ble tsarmakten utfordret av liberale og radikale ideer, og vekslet selv mellom autoritære og mer liberale perioder. I siste halvdel av 1800-tallet ble livegenskapet opphevet, jernbanen utbygget og en industrireising påbegynt. 1905-revolusjonen førte til en kortvarig demokratisering. I mars 1917 begynte den russiske revolusjon og tsaren abdiserte. I november samme år tok bolsjevikene makten. I 1918–1920 var det militær intervensjon fra en rekke land, blant dem Storbritannia, Frankrike og Japan, og det var borgerkrig mellom «røde» og ulike «hvite» grupperinger. Bolsjevikene gikk av med seieren. Et ettpartistyre med kommunistpartiet i spissen ble innført. I 1922 ble Sovjetunionen opprettet, der Russland inngikk som delrepublikk.

I 1929 ble den første femårsplanen iverksatt. Landbruket ble kollektivisert og industri ble reist i stor skala. I 1934–1939 ble det gjennomført massive utrenskninger i kommunistpartiet, de såkalte Moskvaprosessene. Ensretting og frykt preget samfunnet. Tyskland angrep Sovjetunionen i 1941. Sovjetunionen led enorme tap, men stod igjen etter andre verdenskrig som supermakt. Etter krigen ble Sovjetunionen part i den kalde krigen, spenningstilstanden mellom øst og vest. I 1956 ble det gjennomført en oppmykning av styremåten og sensuren ble gjort mindre streng. I siste halvdel av 1980-tallet ble det igjen tatt initiativ til reformer ovenfra.

Sovjetunionen ble oppløst i 1991 på initiativ av presidentene i Russland, Hviterussland og Ukraina. Det post-sovjetiske Russland var det første tiåret preget av kraftig fall i levestandarden og en følelse av institusjonell kollaps, men også politisk pluralisme. Siden 2000 har brede lag av befolkningen fått bedret levestandard. De politiske og administrative institusjonene har stabilisert seg. Samtidig gjør autoritære reaksjonsmønstre seg gjeldende fra myndighetenes side.

• Les mer om Russlands forhistorie, Russlands historie og Russlands samtidshistorie.

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble Russland styrt av politiske ledere som ønsket en total omlegging fra planøkonomi til markedsøkonomi. Et tett samarbeid med IMF og Verdensbanken ble innledet. Prisene ble frigitt og bedriftene privatisert. Reallønningene sank. Under Boris Jeltsins presidentperiode (1990–1999) ble finanseliten direkte sammenvevd med den politiske makten. Etter at Vladimir Putin tok over som president i 2000 ble finanselitens makt redusert, og statens strategiske innflytelse – særlig i energisektoren – tilsvarende økt.

Energisektoren står for halvparten av Russlands inntekter, og høye priser på olje og gass gagner landet. På 2000-tallet har Russland opplevd økonomisk vekst og markert økt levestandard for mange. Den internasjonale krisen i 2008 rammet Russland, men landets økonomi tok seg opp igjen i 2010. Sanksjonene som ble innført mot Russland under Ukraina-krisen, førte igjen til problemer for økonomien.

I alt er tre fjerdedeler av næringslivet privateid. Myndighetene vier våpenindustrien og romfarten stor oppmerksomhet, og har tatt initiativet til store «trusts» der både offentlige og privateide bedrifter inngår. I Skolkovo sør for Moskva er det tatt initiativ til et høyteknologisk kraftfelt inspirert av Californias Silicon Valley. Landbruket står for under fem prosent av landets BNP og ti prosent av de sysselsatte.

Russland er verdens sjette største økonomi etter kjøpekraftsparitet. Bygg og service i de store byene er mye basert på arbeidsmigranter fra Sentral-Asia. Fagbevegelsen er svak. Korrupsjon og uforutsigbar håndhevelse av loven er et problem for næringslivet.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Russland og Mynt, mål og vekt i Russland.

Russland har en rik tradisjon innen vitenskap, kunst og kultur. I perioder har landet vært verdensledende på disse områdene.

En rekke fremragende forskere vant på 1800- og 1900-tallet internasjonal anerkjennelse, for eksempel ble kjemikeren Dmitri Mendelejev (1834–1907) verdensberømt for utarbeidelsen av grunnstoffenes periodesystem. Sovjetunionen la vekt på naturvitenskap, og stod sterkt internasjonalt innen matematikk, kjernefysikk, kjemi og astronomi. I sovjetperioden ble humaniora og samfunnsvitenskap lite påaktet, men semiotikeren Jurij Lotman vant internasjonal anerkjennelse.

Ikonmaleriene er blant Russlands mest særpregede bidrag til verdenskunsten. Russland har hatt, og har fremdeles en rekke fremragende komponister, arkitekter, malere, forfattere og filmskapere, mange av dem i den internasjonale avantgarden. Siste halvdel av 1800-tallet og de to første tiårene av 1900-tallet var særlig rike år. Russiske filmskapere grep den nye kunstformen og ble verdensledende med navn som Pudovkin og Eisenstein. Ivan Bunin, Boris Pasternak, Mikhail Sjolokhov, Aleksandr Solzjenitsyn og Josif Brodskij er russiske nobelprismottakere i litteratur.

Russland har niårig obligatorisk skolegang, etterfulgt av to års forberedelser til høyere utdanning. Barna starter på skolen det året de fyller seks år. I 2011 gikk fem prosent av grunnskoleelevene på privatskole. Andelen er langt høyere for høyere utdanning. Om lag halvparten av alle russere har høyere utdanning. Det finnes et velutviklet system med musikk- og kulturskoler for barn og unge.

• Les mer om Skole og utdanning, Vitenskap og forskning, Massemedier, Litteratur, Kunst, Kunsthåndverk, Arkitektur, Musikk, Teater, Dans og Film.

Folk i Norge og Russland har hatt kontakt fra gammelt av gjennom vikingferder, reindrift og pomorhandel. Grensetraktaten av 1826 trakk de grensene vi kjenner i dag. Russland og Norge har 196 kilometer felles grense.

Det har vært utbredt kontakt i polarområdene, og samarbeid omkring humanitært arbeid, emigrasjon og kultur. Russland er i dag ett av de store landene der norsk musikk, malerkunst og litteratur er mest kjent blant folk.

Svalbardtraktaten av 1920 ble undertegnet av Sovjetunionen i 1924. Avtalen gir Norge overhøyhet over Svalbard, men statene som har undertegnet avtalen har rett til å drive næringsvirksomhet. Gjennom Barentssamarbeidet og den norske satsingen i nordområdene, har det funnet sted mye samarbeid mellom aktører i de to landene. Den nordlige dimensjon og Arktisk råd er viktige arenaer for samarbeid. Delelinjeavtalen mellom Russland og Norge ble undertegnet av de to landenes utenriksministere i 2010, 40 år etter at forhandlingene tok til.

Russland og Norge har praktisk samarbeid om energi, miljø, fiskeriforvaltning, forsvar og atomsikkerhet. Norge har et omfattende militært samarbeid med det russiske forsvaret, og støtter aktivt det multilaterale militære samarbeidet i regi av NATO-Russlandrådet.

Storskog grensestasjon i Finnmark er Norges eneste grensepasseringssted mot Russland. Grensestasjonen på russisk side heter Borisoglebsk. Tidlig på 1990-tallet var det årlig rundt 8000 grensepasseringer, som økte til rundt 250 000 i 2013. I 2014 var det i alt 318 135 passeringer over dette grensepunktet, men tallet falt kraftig etter urolighetene rundt Krim og Øst-Ukraina. Etter hvert har den økt igjen, og antallet passeringer i 2017 var 265 177. Den arktiske migrasjonsruten gjennom Russland mot Schengenområdet over Storskog oppstod høsten 2015. I alt 5500 asylsøkere passerte grensa før ruta opphørte.

Etter den russiske annekteringen av Krim i 2014 ble kontakten mellom Rusland og Norge på toppnivå redusert betydelig, men i april 2019 møttes den norske statsministeren og den russiske presidenten igjen.

Det er et gjensidig krav til visum mellom de to landene. I 2012 ble det innført et system med grenseboerbevis for de som bor mindre enn 30 kilometer fra den norsk-russiske grensa. Dette gjør det mulig å besøke grenseområdet i nabolandet uten visum.

Norges eksport til Russland utgjorde 2,2 milliarder kroner i 2017, mens importen var på 12,6 milliarder.

Rundt 200 norsk-russiske samarbeidsprosjekter i Barentsregionen involverer rundt 35 000 nordmenn og russere hvert år.

Russland er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, generalkonsulat i Kirkenes og konsulat på Svalbard, mens Norge er representert i Russland ved sin ambassade i Moskva og generalkonsulater i Murmansk og St. Petersburg.

• Om Russland på Globalis.no
• Utenriksdepartementets landsider om Russland
• BBCs landside om Russland
• CIA World Factbook om Russland