Hovedfeltet i reformasjonsmonumentet i Genève. Skulpturene forestiller fra venstre: Guillaume Farel, Jean Calvin, Théodore de Bèze og John Knox. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Sveits, reformasjonsmonumentet av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Sveits er en forbundsrepublikk i Sentral-Europa som grenser mot Frankrike i vest, Tyskland i nord, Liechtenstein og Østerrike i øst og Italia i sør.

Sveits består av 26 delstater, kalt kantoner. Landet er lite, men svært sammensatt hva gjelder naturgrunnlag, språk og kultur. Det har likevel en sterk nasjonal enhet, og en høyt utviklet økonomi. Folkemengden passerte åtte millioner i 2012, og ved inngangen til 2017 hadde Sveits 8 419 600 innbyggere.

Navnet kommer fra kanton Schwyz, en av de tre områdene som i 1291 dannet det sveitsiske edsforbundet. Det kan være beslektet med det gammelhøytyske suedan, 'brenne, svebrenne', det vil si «det nedbrente landet». Det kan også være avledet av sequani, et gammelt navn på helvetierne, et keltisk folk som bodde i landet i før-romersk tid. Dette ordet har sammenheng med sequana eller suites, 'flytende vann', noe som peker mot at landet er et vannskille i Europa; «landet som flere vassdrag flyter fra». I Sveits finner en således kildene for flere av Europas viktigste vassdrag. Landkoden er CH, en forkortelse for Confoederatio Helvetica, latin for «helvetiernes forbund».

Nasjonalsangen er i tysk versjon Trittst im Morgenrot daher.

Sveits består naturgeografisk av tre hoveddeler: Jurafjellene i nordvest som ligger på grensen mot Frankrike, dels også mot Tyskland, Alpene som dekker de sentrale og søndre deler av landet, og Mittelland som utgjør det lavereliggende landet mellom disse fjellområdene. De tre områdene dekker henholdsvis 10, 30 og 60 prosent av arealet i Sveits.

Til tross for at 70 prosent av Sveits' samlede areal er fjellområder, utgjøres en like stor prosentandel av kulturlandskap, det vil si landbruksarealer, produktiv skog og bebygde områder. Øvrig areal består av høyfjellsområder, breer, vegetasjon over tregrensen og vannareal som sjøer og elver.

I Sveits finner en noen av Europas høyeste fjell, og dermed også flere av hovedvannskillene i Europa. Rhône har sine kilder sentralt i landet. Den renner vestover til Frankrike, dreier så mot syd og har utløp i Middelhavet vest for Marseille. Rhinen og flere av dens bielver fra sør har også sine kilder i Sveits' sentrale deler, på nordsiden av Alpene. Den munner ut i Nordsjøen ved Rotterdam.

I Graubünden sørøst i landet renner Inn gjennom Engadin nordøstover til Donau som har munning i Svartehavet. Endelig renner det fra sørsiden av Alpenes hovedkjede en rekke elver sørover til Po som har munning i Adriaterhavet. Her munner også Adige (Etsch) ut. Den har sine øverste kilder i Val Müstair lengst sørøst i Graubünden.

Alpekjeden danner et klimaskille mellom et temperert klima i nord med et visst maritimt preg som følge av beliggenheten i vestavindsbeltet, og middelhavsklima med årstidspreget nedbør i sør.

Vegetasjonen i Sveits er preget av betydelige geografiske forskjeller ettersom landet ligger i overgangen mellom flere klimasoner. I nord dominerer granskogen i de høyereliggende områdene, mens løvskogen dominerer i sør og i de lavere områdene ellers i landet. Fjellfloraen er rik, og issoleie er funnet i Bernalpene helt opp til 4274 moh. Med det er den Europas høyestvoksende frøplante.

Dyrelivet er rikt; spesielt i fjellområdene forekommer innslag av steinbukk, gemse og murmeldyr. Ville rovdyr som bjørn og ulv var utryddet, men er kommet tilbake fra tilstøtende områder i Nord-Italia. Sveits har et rikt fugleliv, både av stedegne arter og trekkfugler, og i landets elver og vann er det kartlagt 56 fiskearter. Landet har 15 krypdyr- og 21 amfibiearter.

Befolkningen er særlig tett i Mittelland der nesten 3/4 av landets folkemengde bor på knapt 1/3 av arealet. Alle de fem største byene, Zürich, Genève, Basel, Bern og Lausanne ligger i Mittelland.

Gjennom Sveits går grensene for utbredelsen av tysk, fransk og italiensk språk. Dertil har kantonen Graubünden øst i landet områder der retoromansk, et språk utviklet direkte fra latin, er bevart. Alle fire er offisielle språk i Sveits, og innbyggerne som oppgir ett av disse språkene som morsmål, fordeler seg med 70 prosent på tysk, 22 prosent på fransk, sju prosent på italiensk og mindre enn én prosent på retoromansk.

Av kantonene er fire, Neuchâtel, Vaud, Genève og Jura, franskspråklige. Tre andre, Bern/Berne, Fribourg/Freiburg og Valais/Wallis er både fransk- og tyskspråklige, mens Ticino er italiensktalende. De øvrige 15 (hel)kantonene er tyskspråklige. Alle lag av den tyskspråklige befolkningen bruker lokale dialekter av tysk (Schwyzerdütsch) som vanlig talemål, men skriftspråket er høytysk standardspråk som i Tyskland og Østerrike.

Den sveitsiske befolkningen fordeler seg ganske jevnt mellom protestanter og katolikker, dog med et lite flertall for sistnevnte. Konfesjonsforholdene går i vesentlig grad på tvers av de språklige skillelinjene, med unntak for de italiensktalende innbyggerne, som stort sett er katolikker.

Sveits er en forbundsrepublikk bestående av 26 kantoner. Disse har en svært høy grad av indre selvstyre, og egne grunnlover.

På nasjonalt nivå er den lovgivende og bevilgende makt lagt til den folkevalgte forbundsforsamlingen. Regjeringen, som kalles forbundsrådet (Bundesrat/Conseil Fédéral), velges av en samlet forbundsforsamling etter forholdsmessige prinsipper. Forbundsrådet har sju medlemmer som styrer hvert sitt departement (ministerium). Forbundsrådet velger to av sine medlemmer – for ett år om gangen – til leder og nestleder, det vil si henholdsvis president og visepresident i forbundsrepublikken.

Ved forfatningsendringer og lovendringer kan det holdes folkeavstemninger. Det gis også adgang for velgerne til å ta initiativ til forfatningsendringer. Sveits har på denne måten et sterkere innslag av direkte demokrati enn noe annet vestlig land.

Sveits har vært restriktivt til medlemskap i internasjonale organer, og er ikke med i EU. Etter andre verdenskrig er denne politikken gradvis blitt lempet noe på, og landet ble etter en folkeavstemning medlem av FN i 2002.

Den sene innføringen av kvinnelig stemmerett i Sveits er nokså spesielt i vesteuropeisk sammenheng. Den ble innført på nasjonalt nivå i 1971, men først i 1991 fikk kvinner lokal stemmerett i den siste kantonen, Appenzell Innerrhoden. Dette skjedde etter en dom i Sveits' føderale høyesterett som påbød alle kantonene allmenn stemmerett.

De eldste sporene etter mennesker i Sveits er henimot 50 000 år gamle. En mer omfattende og varig bosetning kom imidlertid først med kelterne (helvetierne) i løpet av de siste fire hundreårene fvt. i vest, og med reterne, et folk med ukjent opprinnelse, i øst. Det meste av det nåværende Sveits ble lagt under Romerriket fra 58 fvt. og fremover. Under folkevandringene ble landet befolket av germanske stammer, burgundere fra vest, alemannere fra nord og øst og langobarder fra sør.

I disse innvandringene ser en grunnlaget for utbredelsen av henholdsvis fransk, tysk og italiensk i dagens Sveits. På 500-tallet kom det nåværende Sveits unntatt Ticino under Frankerriket, som ut på 800-tallet og senere gjennomgikk flere delinger. På 1200-tallet lå de vestre delene av landet under Savoya, de sentrale og østre delene under det tysk-romerske riket.

Spiren til dannelsen av den nåværende nasjonen Sveits ligger i undertegnelsen av det såkalte Bundesbrief i 1291, der de tre skogbygdene Schwyz, Uri og Unterwalden dannet et "evig forbund", Die Schweizerische Eidgenossenschaft (det sveitsiske edsforbundet), for å forsvare sin selvstendighet overfor det tysk-romerske keiserriket. Edsforbundet greide ikke bare å slå tilbake senere forsøk fra keiseren på å vinne tilbake herredømmet i Sveits, men fikk etter hvert også tilslutning fra de omliggende områdene. Det første var Luzern i 1332, de tre siste Genève, Valais og Neuchâtel i 1815. Alle områdene som ble innlemmet i edsforbundet, beholdt et grunnleggende indre selvstyre. Det varte imidlertid helt til 1798 før disse områdene fikk det navnet de har i dag, kantoner.

Sine nåværende grenser fikk Sveits på Wienkongressen i 1815, etter avslutningen av napoleonskrigene. Etter en meget kortvarig borgerkrig i 1847/48 fikk så Sveits en forfatning som etablerte den forbundsstatsordningen som vi kjenner i dag. Da ble samtidig Bern valgt til hovedstad og Lausanne til sete for landets høyesterett.

Fra midten av 1800-tallet foregikk det en sterk utbygging av industrien i Sveits. Denne var basert på solide håndverkstradisjoner, vannkraft og en arbeidsom og etter hvert velutdannet befolkning. Industriutbyggingen skjedde parallelt med utviklingen av samferdselsnettet og veksten i turisttrafikken. Dette la grunnlaget for en jevn økonomisk fremgang som etter hvert gjorde seg gjeldende i andre deler av tjenestesektoren.

Sveits' strenge nøytralitetspolitikk, som maktet å holde landet utenfor begge verdenskrigene, bidro til at landet i første halvdel av 1900-tallet fikk en gunstigere økonomisk utvikling enn de andre vestlige landene.

I dag er landets økonomiske grunnlag i vesentlig grad basert på tjenesteyting i vid forstand: Sveits er et finansielt senter i Europa med en betydelig bank- og forsikringssektor, og har store inntekter gjennom blant annet lisenser. Landet har som følge av sin strategiske beliggenhet mellom nord og sør i Europa betydelige inntekter av internasjonal transport, likeledes av turisttrafikken.

Befolkningen i Sveits nyter godt av en av verdens høyeste levestandarder. Hovedsetet for en rekke internasjonale organisasjoner er plassert i Sveits. Dette er ikke minst et resultat av den konsekvente nøytralitetspolitikken.

Utdanning og kultur preges av den språklige og konfesjonelle mangfoldigheten i landet. Typisk er at undervisning er et kantonalt/kommunalt ansvar helt opp til universitetsnivå – kantonene driver for eksempel i alt ti universiteter. Det har vært obligatorisk skolegang for alle i alderen 7-15 år siden 1874. På videregående skole og universitetsnivå legges det stor vekt på fagutdanning. Sveits er ellers kjent for sine mange internasjonale private internatskoler.

Sveits har fostret mange internasjonalt kjente forskere og oppfinnere, bedriftsledere, kunstnere, filosofer, reformatorer og så videre. Mange utlendinger har dessuten slått seg ned i landet for å drive sin virksomhet her. Dette siste var særlig påtagelig i mellomkrigstiden og må ses på bakgrunn av landets demokratiske forfatning og strenge nøytralitet. Sveitsere har mottatt i alt 26 nobelpriser (per 2017), et meget høyt tall for et så vidt lite land. En vesentlig del av disse prisene (i alt 16) er vunnet i fysikk, kjemi og medisin/fysiologi; dertil er åtte freds- og to litteraturpriser.

I Sveits arrangeres det svært mange internasjonalt kjente festivaler på de forskjelligste områder, for eksempel innen musikk, film, bildende kunst, fjernsynsunderholdning, ulike sportsbegivenheter, folkekultur, landbruk, industri og håndverk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

29. desember 2014 skrev Ruedi à Porta

De sørlige daler i Sveits representerer også det fjerde vannskille som renner med Po ut i Adriaterhavet sør for Venetia. Med dette er alt vann fra Sveits rent ut i havet både mot nord, mot vest, sør og øst.Hvorfor er ikke dette nevnt?

29. desember 2014 skrev Ruedi à Porta

Følgende lenker eksisterer ikke lenger:
Utenriksdepartementets landsider om Sveits
BBCs landside om Sveits
CIA World Factbook om Sveits

14. januar 2015 svarte Georg Kjøll

Hei Ruedi. Takk for at du sier ifra om dette. Her hadde det lagt seg inn noe feil kode i lenkene bare, og jeg har rettet det opp nå.

Fagansvarlig har også sørget for at det fjerde vannskillet du nevner er med i en oppdatering av artikkelen.

Alt godt fra Georg

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.