Det europeiske lavlandsområde har sin største utstrekning i den nordlige del av kontinentet. Lavlandet brer seg østover fra Benelux-landene gjennom Tyskland og Polen inn i Russland. Omtrent halvparten av Nederland ligger under havets nivå, og er gjennomskåret av kanaler og elver, som er viktige transportårer. Bildet viser bolighus langs kanal i Amsterdam.

A. Eilertsen. begrenset

Gunstig klima og natur gjorde at Europa tidlig fikk et godt utviklet jordbruk. Sammen med fremveksten av industri dannet dette grunnlaget for den moderne økonomien, som i sin tid gav Europa en internasjonal lederrolle. Mineraler og fiske er blant de naturressurser som har hatt størst betydning i verdensdelens næringshistorie. Likeså har nærheten til havet og de mange naturlige vannveiene vært en viktig forutsetning for samhandelen, både innad på kontinentet og oversjøisk. Økonomisk og industrielt ruver Europa fortsatt, og står for nærmere 40 prosent av verdenshandelen og med en levestandard helt i verdenstoppen. Men det er store forskjeller mellom de ulike regionene og særlig mellom de økonomisk høyest utviklede landene i vest og de tidligere østblokkstatene. Den økende globaliseringen de senere år har medført store utfordringer, og betydelige omstillinger, for næringslivet i Europa.

Den europeiske union, EU, med sitt indre marked er en nøkkelfaktor når det gjelder økonomisk utvikling og samarbeid i det moderne Europa i tiden etter annen verdenskrig. EU har i flere omganger økt sitt medlemstall. Den andre store aktøren som ble dannet sist i 1950-årene, frihandelsorganisasjonen EFTA, har nå bare en liten håndfull medlemmer som med ulik tilknytning har tilgang til EUs indre marked. Den handels- og finansmessige integrasjonen innen EU tok et nytt skritt med innføringen av felles myntenhet, euro, og opprettelsen av felles sentralbank for de i første omgang 12 medlemmene av Den økonomiske og monetære unionen ØMU. Flere land har imidlertid hatt problemer med å oppfylle kravene når det gjelder rammen for budsjettunderskudd

Det tradisjonelle næringslivet har vært under økende press siden 1970-årene, med bakgrunn i skjerpet internasjonal konkurranse, relativt høye arbeidskostnader og økonomisk tyngende velferdsordninger. Store deler av EU-området har gjennom mange år hatt en arbeidsledighet på over 10 %, høyest i østlige og sørlige regioner. Små land har gjennomgående lykkes bedre i å øke sin konkurransekraft enn de tradisjonelle økonomiske lokomotivene Tyskland og Frankrike. Finland rangeres som det land i verden som relativt sett har størst konkurransekraft, foran USA og Sverige. Høyt på listen ligger også Danmark, Norge, Sveits og Island (2004). Totalt sett har Europa sakket akterut i forhold til USA og Asia. Lisboa-strategien, vedtatt i 2000, er en omfattende plan for å gjøre EU til verdens mest konkurransedyktige region innen 2010, med fokus på kunnskapsbasert virksomhet.

EU omfatter 27 land (2007), ti av dem som sist kom med tilhørte den sovjetdominerte handelsorganisasjonen Comecon før kommunismens sammenbrudd sist i 1980-årene. Flere andre land i Øst-Europa ventes etter hvert å fylle kriteriene for medlemskap. Russland og en rekke andre øststater innledet en storstilt omstillingsprosess i 1990-årene, med overgang fra sentralstyrt planøkonomi til markedsøkonomi. Dette har bl.a. ført til en sanering innen tungindustrien, som var preget av lav produktivitet og stor miljøbelastning. Eksportverdien for russisk næringsliv utgjør under 5 % av EU-landenes eksportverdi (2002). De øst- og sentraleuropeiske landene har nå den sterkeste vekstraten blant Europas økonomier, med et markant oppsving i den siste tiårsperioden frem til 2005, da også inflasjonen ble betydelig redusert.

Europas viktigste næringsgrener, regnet i verdiskapning og sysselsetting, er industri og industrirelatert virksomhet, finans-, eiendomsvirksomhet og sektorene verksted og handel. Her finner vi imidlertid store forskjeller fra land til land. I Polen, Litauen og Hellas står jordbruket fortsatt for opp mot 18 % av arbeidsplassene, mens servicesektoren dominerer – opp mot 80 % – i landene med høyest utviklet økonomi, som Storbritannia, Nederland, Luxembourg og Belgia. Viktige varer i europeisk handel er maskiner, biler og andre industriprodukter, kjemikalier, matvarer, energi og råvarer. Storbritannia og Tyskland fremstår som sentre for finansvirksomhet; London-børsen er verdens tredje største.

Europas landbruk sett under ett står for rundt 11 % av sysselsettingen, og andelen er på retur samtidig som produksjonen øker. Men det er betydelige variasjoner mellom de ulike land og regioner. Mest arbeidsintensiv er landbruksnæringen i Sør- og særlig i Øst-Europa. Siden slutten av 1980-årene har imidlertid mekaniseringen og effektiviseringen skutt fart også i de tidligere kommuniststatene, i takt med privatiseringen av stats- og kollektivbrukene. I en rekke vestlige land dominerer fortsatt de mindre, familiedrevne gårdsbrukene. Et entydig utviklingstrekk er imidlertid en konsentrasjon om færre og større bruksenheter, som følge av lønnsomhetspress. EU har siden 1993 ført en landbrukspolitikk med sikte på en bedre balanse mellom produksjon og etterspørsel. Økonomiske overføringer til landbruket utgjør fortsatt hovedtyngden av EU-budsjettet, men det er et mål å redusere omfanget. Ved medlemsutvidelsen i 2004 var landbrukspolitikken et sentralt stridsspørsmål. Vel 30 % av Europas areal er dyrkbart. Kornproduksjon utgjør over halvparten av produksjonsvolumet, med Russland og det øvrige Øst-Europa som viktigste leverandør. Eng og beitemark utgjør 15 %, mest utbredt i Nord-Europa – sammen med produksjon av kjøtt, melk og grønnsaker. Søreuropeisk landbruk har spesialisert seg på bl.a. frukt, grønnsaker, ris og ikke minst vin. EU-landene er verdens største vinprodusent, med over halvparten av produksjonen i verden. Europa er en storprodusent på verdensbasis av rug, havre og hvete. Det samme gjelder varer som poteter, sukkerbeter, lin og hamp. Likeså produksjon av storfe- og svinekjøtt; husdyrholdet er av betydning i alle europeiske land, men særlig i vestlige og nordlige områder. Utbruddet av alvorlige dyresykdommer i flere av landene tidlig på 2000-tallet førte til en debatt om den stadig mer industripregede husdyrproduksjonen. Skogbruk har størst betydning i Russland og Skandinavia. Over 1/3 av Europa er dekket av skog, og som følge av en bevisst miljø- og næringspolitikk har arealet siden 1990-årene en svak, men jevn økning – i skarp kontrast til utviklingen andre steder i verden.

Europeiske fiskerier har siden 1980-årene hatt en synkende andel av fangstvolumet i verden, og utgjør i 2004 cirka 1/6. De største aktørene er Russland, som gjennom 1990-årene hadde en markant nedgang i sin fiskefangst, Norge, Island og Danmark. Størst betydning for næringen har Barentshavet, Nordsjøen, Atlanterhavet utenfor Island og Biscayabukta, med torsk, hyse, flyndre, kveite, sild og makrell som viktigste fiskeslag. Lenger sør langs Atlanterhavskysten og i Middelhavsområdet dominerer tunfisk, sardiner og skalldyr, og makrell og stør i Svartehavet. Problemet med overfiske har vært økende også i europeiske farvann, noe man har søkt å møte med reguleringer og kvoteordninger. Fiskeoppdrett har vært en vekstnæring i flere europeiske land siden 1980-årene, med en utflating rundt århundreskiftet. Størst i dette markedet er Norge, Spania og Frankrike.

Kullforekomstene har hatt en nøkkelrolle i industrialiseringen av Europa – og er fortsatt en viktig kilde når det gjelder produksjon av elektrisk strøm. De største leiene av steinkull finner vi i Ruhr- og Saar-områdene i Tyskland, i Polen, Tsjekkia, Frankrike, Spania og Ukrania. Når det gjelder brunkull, har Tyskland, Tsjekkia, Slovakia og Polen rikest forekomster. Jernmalm finnes særlig i Russland, Ukraina, Frankrike, Sverige og Spania. Men alt i alt er Europa relativt fattig på mineralressurser. Flere av kullfeltene er i ferd med å tømmes.

Russland har store olje- og naturgassforekomster i områdene ved Ural; det samme finnes på europeisk side av Svartehavet, i Russland, Ukraina og Romania. Olje- og gassproduksjon kom i gang i Nordsjøen sist i 1960-årene og yter nå betydelige bidrag til Europas energiforsyning. Gjennom et nett av rørledninger distribueres gassen gjennom store deler av Europa, med Norge, Nederland, Russland, Storbritannia og Romania som de største eksportørene. Russland er verdens nest største oljeprodusent etter Saudi-Arabia, med Norge på 7. plass. Totalt står Europa for under 10 % av verdens oljeproduksjon og drøyt 20 % av oljeforbruket. De aller fleste land er således sterkt avhengige av å importere olje og gass; størst import har Tyskland, Italia og Frankrike.

Sett under ett er Europa en verdensdel med høyt energiforbruk. Regnet i kilowattimer per innbygger kommer Europa årlig opp i det dobbelte av verdensgjennomsnittet, eller 10 ganger forbruket i India – men likevel bare halvparten av forbruket i Nord-Amerika. Norge topper denne statistikken, drøyt fem ganger over europasnittet. Ulike former for varmekraft utgjør om lag halvparten av europeisk elektrisitetsproduksjon, kjernekraft cirka 1/4 og vannkraft rundt 1/5. Størst kjernekraftandel har Litauen, Frankrike og Slovakia. De siste tiårene er det opprettet felles elektrisitetsmarkeder, og en rekke land er knyttet sammen med overføringslinjer. Samtidig har energipolitiske spørsmål fått økt oppmerksomhet; det gjelder både den forsyningssikkerheten som de moderne samfunnene blir stadig mer avhengig av og det gjelder miljøaspektet. I EU-området utgjør fornybar energi (vannkraft, vindmøller, bioenergi, o.l,) bare vel 15 % av totalforbruket (2003), men alle har som mål å øke andelen. Størst vannkraftdekning har de nordiske landene, Alpeområdet og Russland.

Historisk sett var Europa først ute med å utvikle en moderne økonomi basert på industriutvikling og har beholdt en internasjonal lederrolle på dette området, til tross for at man i relativt høy grad har vært avhengig av å importere råvarer. Særlig har tungindustrien spilt en viktig rolle, med råjern- og stålproduksjon og med vesteuropeiske land og Russland som de største aktørene. Denne produksjonen var opprinnelig knyttet til de store kull- og malmleiene, som Ruhr-området i Tyskland, Lorraine i Frankrike, det midtre og sørlige Storbritannia og Donetsbassenget i Ukraina. Fra midten av 1900-tallet ble stålverkene i større grad lokalisert langs kysten og basert på importerte råvarer. I senere tid har jern- og stålindustrien hatt større økonomisk betydning i Øst-Europa enn i vest, der en omfattende prosess med rasjonalisering og nedleggelser satte inn i 1970-årene. Kull- og stålunionen mellom Tyskland og Frankrike etter den annen verdenskrig dannet grunnlaget for fremveksten av Den europeiske union (EU).

I EU-området står industrien for rundt 1/3 av verdiskapingen og sysselsettingen i privat sektor utenom landbruk og fiske (2004). Tradisjonelt har europeisk industri favnet over det meste av produksjonsspekteret – tekstil og skotøy, næringsmidler og kjemiske produkter, biler og verktøy, treforedling og petrokjemi. De seneste tiårene har imidlertid vesteuropeisk industri totalt sett vært på vikende front, som følge av økt konkurranse fra lavkostland. Et generelt utviklingstrekk er konsentrasjonen om kunnskapsbasert industri, med produkter hvor komponentene produseres ulike steder i verden.

De store industrikonsernene som gjennom mange år var en ryggrad i sysselsettingen flytter i økende omfang sin produksjon til land som tilbyr lavere arbeidskostnader og gunstigere skattebetingelser. Industrilokomotivet Tyskland hadde således 20 % nedgang i industriarbeidsplasser i perioden 1993–2003. Ved siden av bl.a. asiatiske land har Øst- og Sør-Europa, både i og utenfor kretsen av nye EU-medlemmer, hevdet seg godt i kampen om nye etableringer. Eksempelvis har bilindustrien og elektronikk- og IT-bransjen flyttet produksjonsavdelinger som representerer hundretusener av arbeidsplasser fra vest til øst, og prognoser viser at flyttingen vil øke. Denne prosessen har løftet både nærings- og velferdspolitikken høyt opp på dagsordenen i de vestlige landene.

Ingen annen verdensdel har et så variert og så tett utbygd samferdselsnett som Europa, et nett som har nær sammenheng med næringsutviklingen. Denne koblingen innebærer naturlig nok også at forholdet mellom de forskjellige transportformene har gjennomgått store endringer de senere årene.

Veitrafikken har hatt en kraftig økning gjennom hele etterkrigstiden og er for lengst blitt den viktigste landverts transportformen. Tre firedeler av all godstransport i Europa foregår med bil. I EU-landene ble personbiltettheten fordoblet i løpet av de siste 25 årene på 1900-tallet, til 454 biler per 1000 innbyggere; en negativ effekt er 50 000 dødsofre i veitrafikken hvert år. Siden 1990 har veksten i bilparken skutt fart også i øst. Men også kollektivdelen øker; fra 1970 til 2000 hadde busstransporten en vekst på 50 prosent, med Italia på topp. Det skjer en stadig utbygging av veinettet på kryss og tvers av Europa. Antall kilometer motorvei er tredoblet i den samme 30-årsperioden. Tyskland var først ute med dette veisystemet – allerede før annen verdenskrig – og har fremdeles et solid forsprang, fulgt av Frankrike og Spania. I de fjellkledde delene av Europa anlegges det stadige flere veitunneler; Lærdalstunnelen i Norge er verdens lengste (24,5 km).

Europas jernbanenett – det tetteste i verden – er på langsom retur, regnet i skinnelengde. Som transportform har toget helt siden 1960-årene tapt andeler i forhold til bil og fly, selv om også jernbanen totalt sett kan notere en viss vekst i antall personkilometer siden 1990. Veksten kan bl.a. tilskrives satsingen på høyhastighetstog og opprustning av linjenettet i en rekke land, særlig i de delene av Europa hvor veitrafikken og flytettheten har skapt størst problemer. Jernbanen står for under 15 % prosent av all godstransport.

Flytrafikken har hatt sterk vekst i alle europeiske land, regnet i så vel passasjertall som rutenett og utbygging av flyplasser. De fleste land har faste ruter til andre verdensdeler. På operatørsiden har en skjerpet internasjonal konkurranse og sterkt prispress ført de tradisjonsrike, nasjonale flyselskapene på vikende front, til fordel for færre og større enheter. De mest trafikkerte internasjonale flyplassene er Heathrow i London, Orly og Charles de Gaulle i Paris og Tegel i Berlin.

Europeiske rederier, i økende grad under såkalt bekvemmelighetsflagg, står for rundt to tredjedeler av verdens skipsfart. Hellas og Norge er landene med størst registrert tonnasje, sammen med «skatteparadisene» Malta og Kypros. I forhold til arealet har Europa flere seilbare elver enn andre verdensdeler, og dessuten et tettere nett med kanaler. Godstransporten på disse vannveiene har imidlertid fått redusert betydning de senere år, dels på grunn av endringer i næringsstrukturen, dels fordi veitransport for mange formål har utkonkurrert kanalbåter og lasteprammer. De store havnebyene som ble anlagt der elver og kanaler nådde havet, er fortsatt Europas viktigste, som London, Hamburg, Bremen – og Rotterdam, som er verdens travleste havneby.

En rekke europeiske land har blinket ut reiseliv og turisme som et satsingsområde, etter en betydelig utbygging av samferdselsnettet, hotellkapasiteten og annen infrastruktur. Mye kapital og kreativitet er også brukt til å utvikle nasjonale og lokale spesialiteter i turisttilbudet. Satsingen har vært vellykket. I en tid med sterk økning i internasjonal turisttrafikk, og dermed skjerpet konkurranse, troner Europa stadig på verdenstoppen innen disse næringsgrenene, med vekst både når det gjelder inntekter, nyetableringer og sysselsetting. Klimaet i Sør-Europa og naturen i Sentral-Europa og Skandinavia er nøkkelfaktorer, ved siden av kulturskatter og økt satsing på opplevelsestilbud. Masseturismen plasserer landene rundt Middelhavet og Svartehavet øverst på statistikken. Prosentvis størst vekst har imidlertid tidligere østblokkstater, som Tsjekkia, Slovakia og Ungarn, med storbyferie som et viktig reiselivsprodukt.

I regionpolitisk sammenheng har man sett turismen som en viktig løsning når landbruket trappes ned. Enkelte steder, bl.a. i Alpene, har det imidlertid vært nødvendig med restriksjoner på turisttrafikken grunnet slitasje på naturen. Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 gav en forbigående, men til dels dramatisk, nedgang også i europeisk reiseliv – som en påminnelse om næringens sårbarhet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.