Gunstig klima og natur gjorde at Europa tidlig fikk et godt utviklet jordbruk. Sammen med framveksten av industri dannet dette grunnlaget for den moderne økonomien, som i sin tid ga Europa en internasjonal lederrolle. Mineraler og fiske er blant de naturressurser som har hatt størst betydning i verdensdelens næringshistorie. Likeså har nærheten til havet og de mange naturlige vannveiene vært en viktig forutsetning for samhandelen, både innad på kontinentet og oversjøisk. Økonomisk og industrielt ruver Europa fortsatt, med en levestandard helt i verdenstoppen. Europa stod i 2014 for vel 36 prosent av verdenshandelen. Men det er store forskjeller mellom de ulike regionene og særlig mellom de økonomisk høyest utviklede landene i vest og de tidligere østblokkstatene. Den økende globaliseringen i de senere år har medført store utfordringer og betydelige omstillinger for næringslivet i Europa.

Den europeiske union (EU) med sitt indre marked er en nøkkelfaktor når det gjelder økonomisk utvikling og samarbeid i det moderne Europa i tiden etter andre verdenskrig. EU har i flere omganger økt sitt medlemstall til nå 28 land, herunder Kypros som er et land i Asia. Den andre store aktøren som ble etablert i 1960, frihandelsorganisasjonen EFTA, har nå bare fire medlemmer: Island, Norge og Liechtenstein er tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen, mens Sveits har en bilateral avtale. Den handels- og finansmessige integrasjonen innen EU tok et nytt skritt med innføringen av felles myntenhet, euro og opprettelsen av felles sentralbank i Frankfurt i 1999. Siden har antall land som har sluttet seg til Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) økt til 19. Flere land har imidlertid hatt problemer med å oppfylle kravene når det gjelder rammene for budsjettunderskudd på maksimum tre prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP).

Det tradisjonelle næringslivet har vært under økende press siden 1970-årene, med bakgrunn i skjerpet internasjonal konkurranse og relativt høye arbeidskostnader. Store deler av EU-området har gjennom mange år hatt en arbeidsledighet på over 10 prosent, høyest i østlige og sørlige regioner. Små land har gjennomgående lyktes bedre i å øke sin konkurransekraft enn de tradisjonelle økonomiske lokomotivene Tyskland og Frankrike. Ifølge The Global Competitiveness Index for 2017–2018 som er utarbeidet av World Economic Forum, er de mest konkurransedyktige europeiske landene de nordiske landene, Storbritannia, Irland, Tyskland, Benelux, Frankrike, Sveits og Østerrike. Totalt sett har Europa sakket akterut i forhold til USA og Asia. Dette har skjedd til tross for at EU våren 2000 lanserte sin konkurranseevnestrategi, den såkalte Lisboa-strategien. Målet var at EU innen 2010 skulle bli ”den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden, en økonomi som kan skape en bærekraftig økonomisk vekst med flere og bedre arbeidsplasser og større sosial utjevning, med respekt for miljøet.”

11 av de land som er blitt medlemmer av EU siden 2004, tilhørte den sovjetdominerte handelsorganisasjonen Comecon før kommunismens sammenbrudd i slutten av 1980-årene. Comecon ble nedlagt i 1991. Per 2018 er det ifølge EU-kommisjonens nettside fem land som er kandidater for medlemskap i EU. Dato for kandidaturet er anført i parentes: Albania (april 2009), Makedonia (desember 2005), Montenegro (desember 2008), Serbia (desember 2009) og Tyrkia (desember 1999). Bosnia-Hercegovina søkte om medlemskap i februar 2016, men har ennå ikke fått status som kandidatland.

Russland og en rekke andre øststater innledet en storstilt omstillingsprosess i 1990-årene, med overgang fra sentralstyrt planøkonomi til markedsøkonomi. Dette har blant annet ført til en sanering innen tungindustrien, som var preget av lav produktivitet og stor miljøbelastning. Eksportverdien for russisk næringsliv utgjorde i 2017 bare 24 prosent av den samlete eksporten fra Tyskland, som har EU-landenes største økonomi. Flere av de øst- og sentraleuropeiske landene har nå den sterkeste vekstraten blant Europas økonomier. I perioden fra 2009 til 2016 var Polen det EU-landet som hadde den raskest voksende økonomien. I 2016 økte EU-landenes BNP i gjennomsnitt 2,0 prosent. Av de fem EU-landene som da hadde den høyeste økning i BNP, var det tre sentral- og østeuropeiske land.

Europas viktigste næringsgrener, regnet i verdiskapning og sysselsetting, er industri og industrirelatert virksomhet, finans- og eiendomsvirksomhet og sektorene verksted og handel. Her finner vi imidlertid store forskjeller fra land til land. Ifølge CIA World Factbooks tall for 2017 er det mer enn ti prosent av den yrkesaktive befolkningen som er sysselsatt i jordbruket i Hellas (12,6 prosent) og Polen (11,5 prosent). Mer enn 80 prosent av den yrkesaktive befolkning er sysselsatt i tjenesteytende virksomheter i Luxembourg (87,9 prosent), Storbritannia (83,5 prosent) og Belgia (80,1 prosent). Viktige varer i europeisk handel er maskiner, biler og andre industriprodukter, kjemikalier, matvarer, energi og råvarer. Storbritannia og Tyskland fremstår som sentre for finansvirksomhet.

Cirka fem prosent av den yrkesaktive befolkningen i EU-landene er sysselsatt i landbruk. Andelen er på retur samtidig som produksjonen øker. Men det er betydelige variasjoner mellom de ulike land og regioner. Mest arbeidsintensiv er landbruksnæringen i Sør- og særlig i Øst-Europa. Siden slutten av 1980-årene har imidlertid mekaniseringen og effektiviseringen skutt fart også i de tidligere kommuniststatene, i takt med privatiseringen av stats- og kollektivbrukene. I en rekke vestlige land dominerer fortsatt de mindre, familiedrevne gårdsbrukene. Et entydig utviklingstrekk er imidlertid en konsentrasjon om færre og større bruksenheter, som følge av lønnsomhetspress. EU har siden 1993 ført en landbrukspolitikk med sikte på en bedre balanse mellom produksjon og etterspørsel. På EUs budsjett for 2018 ble 36,8 prosent avsatt til overføringer til landbruk, fiskeri, klimatiltak og biologisk mangfold.

Ved medlemsutvidelsen i 2004 som omfattet ti land, herunder åtte fra Sentral- og Øst-Europa, var landbrukspolitikken et sentralt stridsspørsmål. Vel 30 prosent av Europas areal er dyrkbart. Kornproduksjon utgjør over halvparten av produksjonsvolumet, med Russland og det øvrige Øst-Europa som viktigste leverandør. Eng og beitemark utgjør 15 prosent, mest utbredt i Nord-Europa – sammen med produksjon av kjøtt, melk og grønnsaker. Søreuropeisk landbruk har spesialisert seg på blant annet frukt, grønnsaker, ris og ikke minst vin. EU-landenes produserte i 2017 51,5 prosent av verdens samlete vinproduksjon. Europa er en storprodusent på verdensbasis av rug, havre og hvete. Det samme gjelder varer som poteter, sukkerbeter, lin og hamp, samt produksjon av storfe- og svinekjøtt. Husdyrholdet er av betydning i alle europeiske land, men særlig i vestlige og nordlige områder. Utbruddet av alvorlige dyresykdommer i flere av landene tidlig på 2000-tallet førte til en debatt om den stadig mer industripregede husdyrproduksjonen. Skogbruk har størst betydning i Russland og Skandinavia. Over 1/3 av Europa er dekket av skog, og som følge av en bevisst miljø- og næringspolitikk har arealet siden 1990-årene en svak, men jevn økning – i skarp kontrast til utviklingen andre steder i verden.

Europeiske fiskerier har siden 1980-årene hatt en synkende andel av fangstvolumet i verden. I 2016 var Europas andel av den samlete fangst i verden 10,4 prosent. De fire største aktørene i Europas fiskerier var i 2016 Russland som stod for 22,6 prosent av Europas samlete fangst, Norge for 20,8 prosent, Island for 11,4 prosent og Danmark for 6,5 prosent.

Størst betydning for næringen har Barentshavet, Nordsjøen, Atlanterhavet utenfor Island og Biscayabukta, med torsk, hyse, flyndre, kveite, sild og makrell som viktigste fiskeslag. Lenger sør langs Atlanterhavskysten og i Middelhavsområdet dominerer tunfisk, sardiner og skalldyr, og makrell og stør i Svartehavet. Problemet med overfiske har vært økende også i europeiske farvann, noe man har søkt å møte med reguleringer og kvoteordninger.

Fiskeoppdrett har i mange år vært en vekstnæring i flere europeiske land. I produksjon er fiskeoppdrett i Norge større enn den samlete fiskeoppdrett i alle EU-land. Tyrkia har Europas nest største fiskeoppdrettvirksomhet. Størst blant EU-landene er Spania, Storbritannia og Italia.

Kullforekomstene har hatt en nøkkelrolle i industrialiseringen av Europa – og er fortsatt en viktig kilde når det gjelder produksjon av elektrisk strøm. De største leiene av steinkull finner vi i Ruhr- og Saar-områdene i Tyskland, i Polen, Tsjekkia, Frankrike, Spania og Ukraina. Når det gjelder brunkull, har Tyskland, Tsjekkia, Slovakia og Polen rikest forekomster. Jernmalm finnes særlig i Russland, Ukraina, Frankrike, Sverige og Spania. Men alt i alt er Europa relativt fattig på mineralressurser. Flere av kullfeltene er i ferd med å tømmes.

Europas fem største produsenter av olje er Russland, Norge, Storbritannia, Romania og Danmark. Russland er verdens nest største oljeprodusent etter Saudi-Arabia, med Norge på 15. plass. Totalt stod Europa for 14,9 prosent av verdens oljeproduksjon i 2017. Europas fem største produsenter av gass er Russland, Norge, Nederland, Storbritannia og Ukraina. Russland er verdens nest største produsent av gass etter USA. Norge er på 7. plass på listen over verdens største produsenter av gass. Totalt sett stod Europa for 25,1 prosent av verdens samlete gassproduksjon i 2016.

Olje- og gassproduksjon kom i gang i Nordsjøen sist i 1960-årene og yter nå betydelige bidrag til Europas energiforsyning. Gjennom et nett av rørledninger distribueres gassen gjennom store deler av Europa, med Norge, Nederland, Russland, Storbritannia og Romania som de største eksportørene. De fleste europeiske land er sterkt avhengige av å importere olje og gass; størst import har Tyskland, Italia og Frankrike.

Sett under ett er Europa en verdensdel med høyt energiforbruk. Regnet i kilowattimer per innbygger kommer Europa årlig opp i det dobbelte av verdensgjennomsnittet, eller fem ganger forbruket i India – men likevel bare halvparten av forbruket i USA. Etter Island og Liechtenstein topper Norge denne statistikken, nesten fem ganger over gjennomsnitte for de europeiske landene.

Ifølge Eurostat for 2015 utgjorde ulike former for varmekraft 48,1 prosent av EU-landenes samlete elektrisitetsproduksjon, kjernekraft 26,4 prosent og fornybare energikilder 25,5 prosent. Det er 14 kjernekraftverk i EU-landene. De største EU-produsentene av kjernekraft er Frankrike med 49 prosent av den samlete produksjonen i EU-landene. Deretter følger Tyskland med vel ti prosent, mens Storbritannia, Spania og Sverige står hver for cirka sju prosent.

De siste tiårene er det opprettet felles elektrisitetsmarkeder, og en rekke land er knyttet sammen med overføringslinjer. Samtidig har energipolitiske spørsmål fått økt oppmerksomhet. Det gjelder både den forsyningssikkerheten som de moderne samfunnene blir stadig mer avhengig av og det gjelder miljøaspektet.

Historisk sett var Europa først ute med å utvikle en moderne økonomi basert på industriutvikling og har beholdt en internasjonal lederrolle på dette området, til tross for at man i relativt høy grad har vært avhengig av å importere råvarer. Særlig har tungindustrien spilt en viktig rolle, med råjern- og stålproduksjon og med vesteuropeiske land og Russland som de største aktørene. Denne produksjonen var opprinnelig knyttet til de store kull- og malmleiene, som Ruhr-området i Tyskland, Lorraine i Frankrike, det midtre og sørlige Storbritannia og Donetsbassenget i Ukraina. Fra midten av 1900-tallet ble stålverkene i større grad lokalisert langs kysten og basert på importerte råvarer. I senere tid har jern- og stålindustrien hatt større økonomisk betydning i Øst-Europa enn i vest, der en omfattende prosess med rasjonalisering og nedleggelser satte inn i 1970-årene. Kull- og stålunionen mellom Tyskland og Frankrike etter andre verdenskrig dannet grunnlaget for fremveksten av Den europeiske union (EU).

I EU-området var 24 prosent av den yrkesaktive befolkningen sysselsatt i industri i 2017, mens industriens andel av det samlete BNP i EU-landene var 19,3 prosent.

Tradisjonelt har europeisk industri favnet over det meste av produksjonsspekteret – tekstil og skotøy, næringsmidler og kjemiske produkter, biler og verktøy, treforedling og petrokjemi. De seneste tiårene har imidlertid vesteuropeisk industri totalt sett vært på vikende front, som følge av økt konkurranse fra lavkostland. Et generelt utviklingstrekk er konsentrasjonen om kunnskapsbasert industri, med produkter hvor komponentene produseres ulike steder i verden.

De store industrikonsernene som gjennom mange år var en ryggrad i sysselsettingen, flytter i økende omfang sin produksjon til land som tilbyr lavere arbeidskostnader og gunstigere skattebetingelser. Industrilokomotivet Tyskland hadde således 20 prosent nedgang i industriarbeidsplasser i perioden 1993–2003. Ved siden av blant annet asiatiske land har Øst- og Sør-Europa, både i og utenfor kretsen av nye EU-medlemmer, hevdet seg godt i kampen om nye etableringer. Eksempelvis har bilindustrien og elektronikk- og IT-bransjen flyttet produksjonsavdelinger som representerer hundretusener av arbeidsplasser fra vest til øst, og prognoser viser at flyttingen vil øke. Denne prosessen har løftet både nærings- og velferdspolitikken høyt opp på dagsordenen i de vestlige landene.

Ingen annen verdensdel har et så variert og så tett utbygd samferdselsnett som Europa, et nett som har nær sammenheng med næringsutviklingen. Denne koblingen innebærer naturlig nok også at forholdet mellom de forskjellige transportformene har gjennomgått store endringer i de senere årene.

Veitrafikken har hatt en kraftig økning gjennom i hele etterkrigstiden og er for lengst blitt den viktigste landverts transportformen. I Europa, inklusiv Russland er det 494,6 millioner km veier, hvorav 78 054 km er motorveier. Det skjer en stadig utbygging av veinettet på kryss og tvers av Europa, spesielt motorveier. Tyskland var først ute med dette veisystemet – allerede før andre verdenskrig – og har fremdeles et solid forsprang, fulgt av Frankrike og Spania. I de fjellkledde delene av Europa anlegges det stadige flere veitunneler. Lærdalstunnelen i Norge er verdens lengste (24,5 km).

Av EU-landene har Tyskland har det høyeste antall registrerte personbiler med 46,5 millioner, etterfulgt av Italia med 37 millioner og Frankrike med 32 millioner. Personbiltettheten har vært sterkt økende i alle EU-landene i de senere årene. Det høyeste antall personbiler per 1000 innbyggere har Luxembourg, etterfulgt av Malta, Italia og Finland. Polen, etterfulgt av Estland og Latvia har den høyeste andel av personbiler som er eldre enn 20 år. Antall dødsofre i veitrafikken i EU-landene har falt fra 544 900 i 2001 til 25 300 i 2017.

Av all passasjertrafikk, unntatt med fly, stod privatbiler for 83,4 prosent av passasjertrafikken i EU-området i 2014, mens buss stod for 9,0 prosent. Av all varetransport, unntatt med fly, stod gosvogner for 74,9 prosent.

I verden var det i 2016 vel en million km toglinje. Av dette var cirka 350 000 km i Europa. EU-landenes jernbanenett utgjorde i alt 218 000 km. Europas jernbanenett er med dette det tetteste i verden, men på langsom retur, regnet i skinnelengde. Som transportform har toget helt siden 1960-årene tapt andeler i forhold til bil og fly, selv om også jernbanen totalt sett kan notere en viss vekst i antall personkilometer siden 1990. Veksten kan blant annet tilskrives satsingen på høyhastighetstog og opprustning av linjenettet i en rekke land, særlig i de delene av Europa hvor veitrafikken og flytettheten har skapt størst problemer.

Av all passasjertrafikk, unntatt med fly, skjedde 7,6 prosent i 2014 med tog. Av alle varetransport, unntatt med fly gikk 18,4 prosent med jernbane.

Europeiske rederier, i økende grad under såkalte bekvemmelighetsflagg, står for rundt to tredjedeler av verdens skipsfart. I Europa har Hellas størst registrert tonnasje, etterfulgt av Malta, Storbritannia, Kypros, Spania, Italia og Norge.

I forhold til arealet har Europa flere seilbare elver enn andre verdensdeler, og dessuten et tettere nett med kanaler. Godstransporten på disse vannveiene har imidlertid fått redusert betydning i de senere årene, dels på grunn av endringer i næringsstrukturen og dels fordi veitransport for mange formål har utkonkurrert kanalbåter og lasteprammer. Varetransporten langs de europeiske vannveiene stod likevel for 6,7 prosent av all varetransport, unntatt med fly innen EU-området i 2014.

De store havnebyene som ble anlagt der elver og kanaler nådde havet, er fortsatt Europas viktigste, som Rotterdam, London, Hamburg og Bremerhaven. Rotterdam er den største havnebyen i Europa og den sjette største i verden.

Flytrafikken har hatt sterk vekst i alle europeiske land, regnet i så vel passasjertall som rutenett og utbygging av flyplasser. De fleste land har faste ruter til andre verdensdeler. På operatørsiden har en skjerpet internasjonal konkurranse og sterkt prispress ført de tradisjonsrike, nasjonale flyselskapene på vikende front, til fordel for færre og større enheter. De mest trafikkerte internasjonale flyplassene i Europa er: Heathrow i London, Charles de Gaulle i Paris, Schiphol i Amsterdam og Frankfurt internasjonale lufthavn.

En rekke europeiske land har blinket ut reiseliv og turisme som et satsingsområde, etter en betydelig utbygging av samferdselsnettet, hotellkapasiteten og annen infrastruktur. Mye kapital og kreativitet er også brukt til å utvikle nasjonale og lokale spesialiteter i turisttilbudet. Satsingen har vært vellykket. I en tid med sterk økning i internasjonal turisttrafikk, og dermed skjerpet konkurranse, troner Europa stadig på verdenstoppen innen disse næringsgrenene, med vekst både når det gjelder inntekter, nyetableringer og sysselsetting. Klimaet i Sør-Europa og naturen i Sentral-Europa og Skandinavia er nøkkelfaktorer, ved siden av kulturskatter og økt satsing på opplevelsestilbud. Masseturismen plasserer landene rundt Middelhavet og Svartehavet øverst på statistikken. Prosentvis størst vekst har imidlertid tidligere østblokkstater som Tsjekkia, Slovakia, Polen og Ungarn, med storbyferie som et viktig reiselivsprodukt.

I regionpolitisk sammenheng har man sett turismen som en viktig løsning når landbruket trappes ned. Enkelte steder, blant annet i Alpene, har det imidlertid vært nødvendig med restriksjoner på turisttrafikken grunnet slitasje på naturen. Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ga en forbigående, men til dels dramatisk, nedgang også i europeisk reiseliv – som en påminnelse om næringens sårbarhet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.