hogst

Ved frøtrestilling settes det igjen en del trær for naturlig foryngelse.
Frøtrestilling
Av .

Artikkelstart

Hogst er å felle trær. Hogstformen, også kalt hogstsystemet, beskriver hvordan man former skogen under hogst, altså hvilke og hvor mange trær man tar ut per arealenhet.

Faktaboks

Også kjent som

hugst

Sluttavvirkning, eller slutthogster, er hogst når trærne er hogstmodne. Noen hogster utføres slik at det blir nødvendig med skogplanting for å få opp ny skog med ønsket treslag. I andre hogstformer settes det igjen trær som skal spre frø, såkalt naturlig foryngelse.

En skiller mellom åpne og lukkede hogster. Den mest typisk lukkede hogst er bledning, der enkelttrær hogges for å gi plass til naturlig gjenvekst. Den mest åpne er flatehogst (snauhogst). Mellom disse to ytterformene har en så gruppehogst, skjermstillingshogst og frøtrestillingshogst. Valg av hogstsystem beror både på stedets jordbunns- og klimaforhold og på driftsøkonomiske vurderinger. Åpne hogster innebærer at det blir større endringer i landskapsbildet over tid enn for de lukkede hogstene.

Utviklingen av hogstformene med tilhørende planting har bidratt til en vesentlig økning av kubikkmassen av trær i norske skoger. I 1925 var kubikkmassen cirka 300 millioner kubikkmeter. I 2020 er den 978 millioner kubikkmeter, altså omtrent en tredobling på 95 år. Men tilveksten er blitt noe redusert de siste 5 årene. I femårsperioden 2015–2019 ble tilveksten i gjennomsnitt beregnet til 22,1 millioner kubikkmeter per år. Forrige fem-årsperiode var tilveksten 1,8 millioner kubikkmeter høgere i gjennomsnitt per år.

Snauflatehogstene har blitt en del kritisert av naturvernere og friluftsfolk. Denne type hogst fjerner de aller fleste av trærne og derved svært mye av skogpreget. Utfordringen i årene framover blir å gjennomføre hogstformene slik at man kan bidra til fortsatt høg produksjon av trevirke, ivareta biologisk mangfold, redusere utslipp av CO₂ og i størst mulig grad opprettholde gode naturopplevelser i skoglandskapet.

Hogstformer

Hogstflater mindre enn 2 dekar (av og til 5 dekar) kalles småflater. Det kan da satses på naturlig besåing fra omkringstående skog eller på planting. Hogst av særlig små flater med satsing på naturlig gjenvekst omtales som gruppehogst. Større hogstflater blir som regel tilplantet.

Skjermstillingshogst brukes mest for å forynge skyggetålende treslag, særlig gran. Den innebærer at det gamle bestandet hogges i flere (som regel to) omganger. De gjenstående skjermtrærne, normalt mer enn 15 per dekar, skal både tjene til besåing av marka og til å beskytte gjenveksten mot annen vegetasjon og frostskader.

Frøtrestillingshogst, som brukes for lyselskende treslag, særlig furu, innebærer at det settes igjen frøtrær, normalt mindre enn 10 per dekar, som skal sørge for besåing av marka.

Offentlige bestemmelser

Ved snauflatehogst fjernes de aller fleste hogstmodne trærne. Den norske PEFC-standarden, tidligere kalt «Levende skog»-standarden, regulerer en del forhold som også må hensyntaes når det hogges snauflater.
Snauflate
Av .

Offentlige bestemmelser skal sikre at hogsten skjer på en bærekraftig måte, og tar hensyn til blant annet utøvelse av friluftsliv. Skogbruksloven og Forskrift om berekraftig skogbruk er her svært sentrale. Vannressursloven gir også klare føringer om hogstformer langs vassdrag. I tillegg kommer en rekke andre bestemmelser i lover og forskrifter som regulerer all naturbruk. Eksempelvis Naturmangfoldsloven som pålegger enhver å opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet.

Skogbruksloven og hogstformer

Skogen opp mot snaufjellet har en viktig vernende funksjon. Flere steder i landet er denne skogen definert som vernskog etter Skogbrukslovens bestemmelser. Eventuell hogst må da skje etter særskilte regler.

En av de mest sentrale bestemmelsene i Skogbruksloven er kravet om foryngelse: «Skogeigaren skal sørgje for tilfredsstillande forynging etter hogst, og sjå til at det er samanheng mellom hogstform og metode for forynging. Nødvendige tiltak for å leggje til rette for forynging skal setjast i gang innan 3 år etter at hogsten er skjedd. Fristen for forynging kan utsettes til 5 år der det ut frå klimatiske og lokale forhold er forsvarleg.» Valg av hogstform betyr også at man velger foryngelsesmetode. Hogges større snauflater enn de som vil bli tilfredsstillende forynget fra skogkantene omkring kreves skogplanting. Ved hogster som frøtrestillinger, kanthogster, med flere, vil skogen forynges naturlig, og planting vil normalt ikke være nødvendig.

Bestemmelsene om vernskog er viktig for å ta vare på langsiktig skogbruksproduksjon. Dette begrepet blir av og til forvekslet med vernet skog, altså skog vernet av miljøvernmyndighetene (se skogvern). Vernskog er skog som har en særskilt vernende funksjon. Som regel har man lov til å hogge i vernskog, men skogeier kan ikke fritt velge hogstform. Hogsten skal skje etter fastlagte hogstformer slik at skogens vernende funksjon opprettholdes. Loven inneholder følgende bestemmelse: «Fylkesmannen kan gi forskrift om at skog skal vere vernskog når skogen tener som vern for annan skog eller gir vern mot naturskadar. Det same gjeld område opp mot fjellet eller ut mot havet der skogen er sårbar og kan bli øydelagt ved feil skogbehandling. Forskrifta skal leggje fast grensene for vernskogen og gi reglar for forvaltninga av skogen. Det kan også fastsetjast reglar om meldeplikt.»

På 1940 tallet ble det gjennomført snauflatehogster i form av stripehogster i fjellskogen i Åstadalen i Hedmark, med påfølgende planting. Det gikk ikke bra. Småplantene på de nye, åpne flatene hadde ikke beskyttelse mot frost, spesielt sommerfrost. Årsaken var at man hadde valgt en hogstform der alle trærne var fjernet og skogens vernende funksjon var derved opphørt.

Forskriften Berekraftig skogbruk og hogstformer

Forskriften Berekraftig skogbruk og hogstformer setter en rekke krav i forbindelse med hogst. Sjøl om man velger hogstformen snauflater, er det ikke lov å hogge ned alle hogstmodne trær på flata. Forskriften pålegger igjensetting av minst 5 stormsterke trær per hektar (10 mål).

Hogges en snauflate på 20 hektar skal det altså settes igjen minst 100 stormsterke trær. Trærne skal helst settes i grupper for å støtte opp om hverandre mot harde vindkast. Disse såkalte livsløpstrærne eller «evighetstrærne», skal primært velges blant de eldste trærne. Dette er trær som skal få stå urørt for hogst så lenge de lever, og så få ligge urørt på bakken som liggende stammer (læger) helt til de råtner bort. Bestemmelsen er innført fordi gamle, stående grove trær, og døde liggende trær, er svært viktige som levesteder for mange arter.

Under hogsten skal det ifølge paragraf 1 tas hensyn både til landskap og kulturverdier. Og i paragraf 5 i forskriften finner vi følgende:

«Ved gjennomføring av skogbrukstiltak skal skogeigaren sørgje for at verdiane i viktige livsmiljø og nøkkelbiotopar blir tekne vare på i samsvar med retningslinene i Norsk PEFC Skogstandard.» Nøkkelbiotoper skal sikre livsmiljøer for arter vurdert som truet på den norske rødlisten.

Hogstformer i kantsoner langs vassdrag

Kantsoner inntil vassdrag har både økologiske og estetiske funksjoner.

Kantsoner langs vassdrag har svært mange funksjoner. De er viktige landskapselementer og bidrar til erosjonsvern. Kantsonene fungerer også som viktige viltkorridorer, siden flere viltarter følger langs vassdrag der de kan gå skjult av trær og busker. Livet i vassdragene har også fordel av kantsoner som bidrar til å skape skygge på vannoverflaten. Direkte solbestrålning på varme sommerdager medfører høgere vanntemperatur. Spesielt i mindre bekker og elver bidrar dette til reduksjon av oksygeninnholdet i vannmassene med påfølgende problemer blant annet for fiskearter. Fuglelivet i kantsonene er rikt. Tettheten av fuglereir kan være like stor som i tropisk regnskog.

På en nyhogd snauflate, spesielt i granområder, vil det skje en omfattende nedbrytning og omdanning av granbaret til næringssalter, spesielt nitrogen. Dersom man hogger snaut helt ned mot vassdrag, vil dette kunne medføre avrenning til vassdraget. Røttene i et vegetasjonsbelte med kantsone vil derimot suge opp svært mye av eventuell avrenning.

Både Forskrift om berekraftig skogbruk og Vannressursloven har bestemmelser om hogstformer langs vassdrag. I forskriften heter det: «Ved hogst i kantsoner mot vatn og vassdrag og mellom skog og anna mark skal kantsona sin økologiske funksjon takast vare på». I Vannressursloven står det: «Langs bredden av vassdrag med årssikker vannføring skal det opprettholdes et begrenset naturlig vegetasjonsbelte som motvirker avrenning og gir levested for planter og dyr.»

Hogst i kantsoner mot vassdrag må derfor baseres på plukkhogst av enkelttrær slik at disse bestemmelsene kan overholdes.

Historie

Opp gjennom tidene har mange forskjellige hogstformer blitt benyttet, og skogene våre har i perioder blitt svært hardt utnyttet. I flere tidsperioder har det skjedd rene rovhogster, uten tanke på foryngelse og framtidig skog.

Sjølhusholdning

Norske skoger har blitt utnyttet til mange formål svært langt tilbake i tid. Først til sjølhusholdning som bygningsvirke, tjære- og kullbrenning, ved, gjerder, båter med mer til det enkelte gårdsbruk. Da hadde man nok ikke særlig tanke for annet enn å ta ut virke der det var mest praktisk. Begrepet hogstformer eksisterte ikke.

Master til seilskipene

Under seilskutetiden var det et stort behov for master. I noen kystdistrikter var det kun tillatt å felle enkelte av disse trærne når skutene kom til havn med brukket mast. Det kunne hogges rundt mastetrærne, og de fungerte da en periode som frøtrær.
Mastetrærne var viktige under seilskutetiden og fungerte som frøtrær

Allerede på 1100- tallet foregikk handel med såkalt rundtømmer, det vil si lange tømmerstokker som ble solgt til master til seilskip. Denne handelen foregikk under hele seilskutetiden. I noen kystdistrikter var det forbud mot å hogge enkelte store trær som var egnet til master. De skulle stå som reserve for seilskip som kom til havn med brukket mast.

Man kan kanskje si at dette var det første eksempelet på en type hogstform, nemlig frøtrestilling. I denne hogstformen settes noen trær igjen for naturlig foryngelse. Ved hogst omkring en eller flere slik mastetrær, måtte altså mastetrærne spares, og disse fungerte jo da som utmerkede frøtrær. Mastetrærne var fine og rettvokste, med flott genmateriale for nye trær. Fremdeles står enkelte slike trær i norske skoger. På folkemunne har de gjennom lang tid har fått betegnelsen mastetre. Kanskje har trærne også en gang vært akkurat det.

Bergverk og snauflater

Da de første bergverkene startet opp gikk det med svært mye ved til såkalt fyrsetting for å lage gruveganger. Først ble store bål ble antent mot berget. Etter lang tids brenning gjorde varmen bergartene så sprø at de kunne hakkes ut i småbiter.

Vi fikk etter hvert store snauhogster rundt bergverkene. Omkring Røros bergverk (1644–1977) ble enorme skogsområder snauet helt ned. I 1670-årene var all skog hogd inntil 2,5 mils avstand fra Røros hytte. Dette fikk katastrofale følger for ny gjenvekst, spesielt for bartrærne. Frøtrær for spredning av frø til ny foryngelse manglet. I det kalde Røros-klimaet klarte heller ikke nye planter å spire og vokse opp. Tidligere hadde dette skjedd under en beskyttende «skjerm» av trær. Nå var disse trærne borte, med redusert marktemperatur og mer vind som konsekvens.

Lærdommen fra denne type feilgrep er i dag viktig når man velger hogstformer i fjellskog og i andre skogsområder med harde klimatiske vilkår.

Dimensjonshogster

Fra cirka år 1500 fikk vi sagbruksperioden for trelasthandel. Derved oppstod også den såkalte dimensjonshogsten som i hovedsak varte fram til 1870. I denne perioden ble kun trær av en viss minste dimensjon hogd til sagbrukene. Det ble også foretatt dimensjonshogster etter 1870. I Tidsskrift for Skogbruk år 1925 beskrives en dimensjonshogst fra 1915.

Kun sagtømmer av temmelig grove dimensjoner ga overskudd i sagbruksperioden. Etter hvert kom også offentlig bestemmelser om minste dimensjon. Den såkalte «sjubordstokken» ble fastsatt som minste tillatte sagtømmerdimensjon. Dette som del av kong Christian IVs recess av 1643. Kravet var at man ikke kunne hogge sagtømmer uten at stokken kunne skjæres til 7–8 bord på 1,5 tomme × 10,5 tommer (34 mm × 267 mm). For å skjære så grove og så mange bord måtte sagstokken være hele 17 tommer (42,5 cm) i toppmål (altså på den delen av stokken med minste diametermål). Rotenden av stokker er jo grøvre.

I dag avtales minste toppmål mellom kjøper og selger. Minste toppmål ligger rundt 12 cm.

Plukkhogstperioden 1900–1940

Plukkhogsten foregikk ved at man både tok ut de grøvste, største trærne og noen mindre trær. Erfaringene fra de feilslåtte snauhogstene blant annet rundt bergverkene gjorde at denne type store hogster nå ble unngått. Noen steder i landet kunne man ikke hogge flater større enn 1 dekar (1000 kvadratmeter), uten tillatelse fra skogmyndighetene. Dette gjaldt helt fram til 1930.

Men også plukkhogsten fikk etter hvert sine kritikere. Professor Agnar Barth ved Norges Landbrukshøgskole var en av dem. Han lanserte begrepet «den grønne løgn» om de plukkhogde skogene. Skogenes utseende ga et falskt bilde av hvor mye tømmer som stod der, tømmermengden eller tømmervolumet, var mye mindre enn hva man kunne tro.

Bestandsskogbruk, flatehogster og frøtrestillinger

Etter andre verdenskrig fikk vi en utvikling med det såkalte bestandsskogbruket. Skogen ble delt inn i noenlunde ensartede skogsområder, kalt bestander. For granskog valgte man ofte hogstformen snauhogst og for furuskog frøtrestillingshogst. Dette gjelder også i dag.

I perioden 2010 til 2020 var 70–75 prosent av foryngelsesflatene hogstformen snauflatehogst. Frøtrestillingshogstene utgjorde 20–25 prosent. Lukkede hogster som skjermstillingshogster og bledningshogster utgjorde under 2 prosent.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Barth, Agnar. Skogbrukslære. Forlaget Grøndahl og sønn. 1913.
  • Opsahl, W. Barskogen. Forlaget H. Aschehoug og Co. 1945.
  • Nygaard, Per Holm og Øyen, Bernt-Håvard. Skogshistorisk tilbakeblikk med vekt på utviklingen av bestandsskogbruket i Norge. NIBIO rapport Vol 6 nr. 45/2020.
  • Eidissen Siw Elin og Lorås Jostein. Hva "sjubordstokken" forteller oss. Endringer i barskogens økologi de siste 500 årene. Artikkel i Norsk botanisk forenings medlemsblad Blyttia nr. 2/2019.
  • Hylen, Gro. Mindre tilvekst mer død ved. Artikkel i tidsskriftet Norsk Skogbruk nr. 9/2020.

Kommentarer (2)

skrev Janne Horn Erath

Her var det litt vanskelig å få tak i definisjonen av slutthogst. Stemmer det at slutthogst er hogstform som bruks i bestandsskogbruket, der trærne blir hogstmodne samtidig, på den måten at hele skogbestand avvirkes i en (eller flere?) omgang(er)?

Er f.eks. frøstillingshogst eller skjermstillingshogst en "slutthogst"? Ev. er det først en slutthogst når frøtrærne eller skjermtrærne avvirkes?

Kan en "slutthogst" være lukket?

skrev Øyvind Stranna Larsen

Hei Janne!
Denne definisjonen har altså stått i SNL fra tidligere: "Sluttavvirkning, eller slutthogster, er hogst når trærne er hogstmodne." Det er altså trærnes og/eller bestandets hogstmodenhet som er kriteriet for når vi regner at sluttavvirkning eller slutthogst kan foretaes. I en plukkhogst vil man plukke ut de enkelte hogstmodne trærne. Ved bestandsskogbruk vil hele bestandet være hogstmodent samtidig. For frøtretstilling og skjermstilling regnes sluttavvirkning når man tar ut de hogstmodne trærne, sjøl om det her fortsatt vil stå igjen hogstmodne trær for avvirkning når foryngelsen er tilfredsstillende. I omtale av sistnevnte hogster benevnes ofte disse som "hogst av frøtrær" og "hogst av skjermstillingstrær".

Mvh Øyvind

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg