Karl Marx

Foreldrene Heinrich og Henriette Marx var av jødisk opprinnelse, men konverterte til protestantisk kristendom i 1824. Dette muliggjorde at faren kunne fortsette sitt arbeid som sakfører etter innføringen av lover som begrenset jøders yrkesmuligheter.

Etter å ha gått på gymnaset i Trier (1830-1835), studerte Marx først i Bonn (1835-1836) og deretter i Berlin (1836-1841). Han studerte opprinnelig juss, men skiftet til filosofi i Berlin. Marx skrev en doktoravhandling om naturfilosofien hos Demokrit og Epikur. Avhandlingen ble godkjent ved Universitetet i Jena.

Tiden i Berlin ga Marx viktige impulser fra Hegel og venstrehegelianere som Ludwig Feuerbach. Her møtte han også Friedrich Engels.

Etter studiene i Berlin dro Marx til Køln, der han fra 1842 arbeidet som journalist og senere redaktør for den opposisjonelle avisen Rheinische Zeitung. Han giftet seg der med Jenny von Westphalen. Da avisen ble forbudt i 1843, flyttet Marx i eksil til Paris. Etter at han ble utvist fra Frankrike i 1845 dro Marx til Brussel. I 1848 vendte han tilbake først til Paris og så til Køln, der han etablerte Neue Rheinische Zeitung og engasjerte seg i revolusjonære aktiviteter. Etter nok et kort opphold i Paris ble han tvunget til å dra i eksil til London i 1849. Der ble Marx boende som fri skribent frem til sin død.

I sine tidlige verker var Marx særlig opptatt av menneskets fremmedgjøring i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Dette kom klarest til uttrykk i de såkalte Ökonomisch-philosophische Schriften (Økonomisk-filosofiske skrifter) forfattet i 1844 da Marx var i sitt franske eksil (derfor også kalt Parisermanuskriptene), men som ikke ble publisert før i 1932. Disse skriftene beskrev arbeid som fremmedgjørende på flere måter. I arbeidet fremmedgjøres mennesket overfor (a) produktet, (b) seg selv, (c) sitt vesen og (d) andre mennesker. Denne tilstanden kan bare overvinnes ved å avskaffe privat eiendom. Kommunisme betegner for Marx den nye typen samfunn som dermed vil oppstå.

Allerede doktoravhandlingen om Demokrit og Epikur viser Marx' materialisme, men det var hos Hegel at Marx fant den dynamismen han savnet hos de to antikke tenkerne. Marx fulgte Hegel i å se historien som dialektisk. Det vil si at historisk utvikling finner sted som følge av indre motsetninger i et samfunn. Når en samfunnsform kommer til et punkt der det ikke lenger kan bestå på grunn av slike motsetninger, vil en ny form presse seg gjennom og etablere en ny type samfunn. Mens Hegel anså slike endringer som kulturelt eller åndelig betinget, hevdet Marx at det derimot var materielle betingelser som var grunnen til endringene. Derfor hevdet Marx at han hadde satt Hegel på hodet: Åndelig utvikling i historien skyldes materielle endringer.

Det var først og fremst i Das Kapital (Kapitalen) at Marx formulerte sin økonomiske teori. Marx bygde videre på arbeidsverditeorien utviklet av David Ricardo, men innførte begrepet merverdi. En vares verdi bestemmes i følge Marx' teori av mengden arbeid som må til for å produsere varen. I kapitalismen får arbeiderne imidlertid betalt for mindre enn det deres arbeid har bidratt med til å øke varens verdi. Eierne av produksjonsmidlene (for eksempel maskiner og verktøy) gir bare en liten del av denne merverdien tilbake til arbeiderne, som regel kun nok til å dekke helt nødvendige kostnader til livets opphold, mens de selv beholder resten som profitt.

Marx fulgte i sin vareanalyse Adam Smith ved å skille mellom en vares bruksverdi og bytteverdi. En vares bruksverdi utgjøres av dens nytte. I kapitalismen produseres varen derimot kun for dens bytteverdi, det vil si for å bli solgt på markedet. Dette så Marx også som utbredt i relasjoner mellom mennesker i det kapitalistiske samfunnet. Oppfatningen om at alt kan kjøpes og selges er «varefetisjisme».

I Das Manifest des Kommunistischen Partei (Det kommunistiske partis manifest) fra 1848 legger Marx og Engels frem en visjon om hvordan arbeiderklassen (proletariatet) vil ta sin skjebne i egne hender og overta produksjonsmidlene gjennom en revolusjon. Verket kom ut noen uker før 1848-revolusjonen spredte seg fra Frankrike til Tyskland.

I Kritik des Gothaer Programms (Kritikk av Gothaprogrammet) fra 1875 angrep Marx de tyske sosialdemokratenes reformisme, som kom til uttrykk i det såkalte Gothaprogrammet. Han hevdet at det kapitalistiske samfunnet først måtte erstattes av et proletariatets diktatur før et kommunistisk samfunn kunne virkeliggjøres.

Marx' innflytelse på ettertiden har vært stor. Etter Marx' død fortsatte Engels å ferdigstille de neste bindene av Das Kapital. Marxisme ble en felles betegnelse på både politiske og filosofiske retninger som sprang ut av hans tenkning.

Den kommunistiske bevegelsen fikk sitt gjennombrudd med Den russiske revolusjonen i 1917, og ble til offisiell statsideologi med Marx som ikonisk figur både i Sovjetunionen og de såkalte folkerepublikkene i Øst-Europa etter 1945, samt i tidligere europeiske kolonier og i Kina. Denne formen for marxisme kan betegnes som ortodoks marxisme. Samtidig utviklet det seg i Vest-Europa og Nord-Amerika mer varierte former av marxisme både innen politikk og filosofi, herunder Frankfurterskolen og eksistensialismen.

På 1970-tallet var Marx igjen en aktuell tenker i kjølvannet av studentopprørene i 1968, men fikk en mer tilbaketrukket rolle i de påfølgende tiårene, ikke minst etter de totalitære kommunistregimenes fall i årene 1989-1991. Disse regimenes bruk av Marx' tenkning for å rettferdiggjøre undertrykkelse og brutalitet gjør ham fremdeles kontroversiell, men i de senere årene har hans kapitalismekritikk igjen likevel fått fornyet aktualitet.

• Det kommunistiske manifest
• Kapitalen
• kommunisme
• marxisme
• marxistisk filosofi
• nymarxisme
• marxisme-leninisme
• eurokommunisme
• austromarxisme
• sosialisme