ungarsk

Ungarsk, madjarsk, magyarsk, språk som tilhører den finsk-ugriske språkgruppen i den uralske språkfamilien. Sammen med vogulsk og ostjakisk utgjør det dens ugriske gren.

Ungarsk tales av ca. 16 mill. mennesker, derav ca. 11 mill. i Ungarn. Betydelige minoriteter i nabolandene er ungarskspråklige, bl.a. i Romania (ca. 2 mill.), Slovakia (ca. 600 000), Serbia (ca. 355 000), Ukraina (ca. 160 000).

Ungarsk er et ensartet språk, og forskjellen mellom dialektene er ubetydelig. Ungarsk skrives med latinske bokstaver, supplert med spesielle diakritiske tegn og faste konsonantforbindelser for enkelte lyder: sz betegner [s] og s [ʃ]; de tilsvarende stemte variantene skrives henholdsvis z og zs; c angir [ts] og cs [tʃ]. Dobbelt skrevne konsonanter blir uttalt med geminasjon. Trykket ligger alltid på første stavelse. Vokalene og konsonantene kan være korte eller lange; lange vokaler markeres med aksent. Ungarsk har vokalharmoni. Det er et agglutinerende språk med et rikt system av prefikser og suffikser. Det har en meget fri ordstilling og over 20 kasus; ingen grammatiske kjønn; attributive adjektiver bøyes ikke. Fornavn følger etter familienavnet. Ungarsk har opptatt en mengde lånord fra tyrkiske og slaviske språk, men også fra latin, tysk, italiensk og fransk.

Det ungarske språks historie blir delt i fire epoker: urungarsk (ca. 1000 f.Kr.–ca. 1000 e.Kr.); gammelungarsk (til 1350); mellomungarsk (til 1600); nyungarsk. Eldste bevarte tekst er Stiftelsesbrevet av abbediet i Tihany (1055). Den eldste ungarske grammatikken er fra 1539. Grunnlaget for det enhetlige ungarske skriftspråket var i første rekke Gáspár Károlis bibeloversettelse fra 1590.