ungarsk

Ungarsk er et språk som tilhører den finsk-ugriske språkgruppen i den uralske språkfamilien. Sammen med vogulsk og ostjakisk utgjør ungarsk familiens ugriske gren.

Ungarsk tales av ca. 13 mill. mennesker, derav ca. 10 mill. i Ungarn. Betydelige minoriteter i nabolandene er ungarskspråklige, blant annet i Romania (ca. 1,2 mill.), Slovakia (ca. 500 000), Serbia (ca. 240 000), Ukraina (ca. 150 000).

Ungarsk er et ensartet språk, og forskjellen mellom dialektene er ubetydelig.

Ungarsk skrives med latinske bokstaver, supplert med spesielle diakritiske tegn og faste konsonantforbindelser for enkelte lyder: sz betegner [s] og s [ʃ]; de tilsvarende stemte variantene skrives henholdsvis z og zs; c angir [ts] og cs [tʃ]. Dobbelt skrevne konsonanter blir uttalt med geminasjon. Trykket ligger alltid på første stavelse.

Vokalene og konsonantene kan være korte eller lange; lange vokaler markeres med aksent. Ungarsk har vokalharmoni. Det er et agglutinerende språk med et rikt system av prefikser og suffikser. Det har en meget fri ordstilling og over 20 kasus; ingen grammatiske kjønn; attributive adjektiver bøyes ikke.

Ungarsk har opptatt en mengde lånord fra tyrkiske og slaviske språk, men også fra latin, tysk, italiensk og fransk.

Et særtrekk ved ungarsk er at i personnavn følger fornavnet etter familienavnet. Ignaz Semmelweis heter for eksempel Semmelweis Ignác Fülöp på ungarsk.

Det ungarske språks historie blir delt i fire epoker:

• urungarsk (ca. 1000 f.Kr.–ca. 1000 e.Kr.)
• gammelungarsk (til 1350)
• mellomungarsk (til 1600)
• nyungarsk

Eldste bevarte tekst er Stiftelsesbrevet av abbediet i Tihany (1055). Den eldste ungarske grammatikken er fra 1539.

Grunnlaget for det enhetlige ungarske skriftspråket var i første rekke Gáspár Károlis bibeloversettelse fra 1590.