FN – Forente nasjoner

FNs hovedkvarter, New York

Cia Pak/UN Photo. Gjengitt med tillatelse

Flagg fra medlemslandene foran FNs hovedkvarter i New York. Foto: UN Photo/Joao Araujo Pinto, tilgjengelig under CC BY-NC-ND 2.0.

. fri

FN er en global internasjonal organisasjon grunnlagt i 1945, som har hovedkontor i New YorkUSA og 193 medlemsland (2014). Medlemmene er stater. De omfatter, med noen få unntak, alle suverene stater i verden. 

FN ble opprettet like etter andre verdenskrig, i hovedsak for å unngå krig i framtiden. 51 land var med på å skrive under FN-pakten, en traktat som beskriver hvordan man skal arbeide for å sikre fred mellom stater, jevne ut økonomiske og sosiale forskjeller i verden og sikre alle mennesker de samme rettighetene.

FN baserer seg på at alle medlemmer er selvstyrende stater. Alle er i prinsipp likeverdige, med samme rettigheter og plikter. I noen av FNs organer har enkelte medlemmer likevel særskilte rettigheter og plikter (for eksempel stormaktene i Sikkerhetsrådet, se nedenfor). I FN er seks språk offisielle: engelsk, fransk, spansk, russisk, kinesisk og arabisk.

Norge var et av landene som var grunnleggere av FN, og Norge definerer ofte FN som «en hjørnestein» i norsk utenrikspolitikk

Da andre verdenskrig brøt ut, hadde verdenssamfunnet opplevd mange år med dårlige erfaringer i internasjonalt samarbeid, særlig knyttet til Folkeforbundet. Dette var FNs forløper som ble dannet etter første verdenskrig. Med en slik bakgrunn var det ingen selvfølge for verdens ledere at en ny organisasjon mot krig skulle lykkes bedre enn den forrige. 

På et tidlig tidspunkt under andre verdenskrig tok de allierte likevel opp spørsmålet om hvordan man etter krigens slutt skulle arbeide for å sikre fred. I august 1941 satte den britisk-amerikanske Atlanterhavserklæringen fram målsettingene for de alliertes krigsinnsats.

Erklæringen fra den amerikanske presidenten Franklin Delano Roosevelt og den britiske statsministeren Winston Churchill, gikk blant annet ut på å sikre en fred der alle mennesker kunne leve i frihet fra frykt og nød, å skape et mest mulig fullstendig økonomisk samarbeid mellom alle nasjoner, og å opprette et bredt og permanent system for allmenn sikkerhet. Stater som bruker maktmidler utenfor sine grenser eller truer andre nasjoner med aggresjon, må ifølge erklæringen avvæpnes og rustes ned.

Uttrykket Forente nasjoner, som ble foreslått av president Roosevelt, ble første gang brukt om de allierte i 1942. Stormaktene drøftet mulighetene for å få opprettet en ny verdensorganisasjon, og i Moskvaerklæringen (1943) uttalte de fire stormaktene Kina, Sovjetunionen, Storbritannia og USA blant annet at de ville opprette en internasjonal organisasjon der alle fredselskende stater kunne bli med i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet.

Da krigen nærmet seg slutten, inviterte de fire stormaktene over 40 stater til å delta i forhandlingene om en slik organisasjon. Fra 25. april til 26. juni 1945 møttes statene i San Francisco (USA) og forhandlet fram FN-pakten, som trådte i kraft 24. oktober samme år, underskrevet av 51 grunnleggende medlemsland. 

FNs formål og arbeid ble nedfelt i FN-pakten. Kjernepunktene i FN-pakten kan oppsummeres slik:

  • FNs fremste mål er å bevare internasjonal fred og sikkerhet, og FN har plikt til å treffe tiltak for å fjerne enhver trussel mot freden. FN skal alltid søke ved fredelige midler å løse tvister som kan føre til fredsbrudd.
  • FN skal arbeide for å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner og folk, basert på like rettigheter og selvbestemmelsesrett.
  • FN skal skape samarbeid om å løse de økonomiske, sosiale, kulturelle og humanitære problemene i verden. Dette er blant annet å utrydde fattigdom, farlige sykdommer og analfabetisme, å stoppe miljøødeleggelser, å jobbe for likestilling og fremme kulturforståelse.
  • FN skal fremme menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle mennesker uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion.
  • FN skal være et samlingspunkt for statene i arbeidet for å nå disse målene.

FN har også ulike prinsipper nedfelt i FN-pakten som de skal handle ut fra:

  • Alle medlemsstater er suverene og likestilte.
  • Alle medlemsstater skal følge FN-paktens forpliktelser og støtte FNs arbeid.
  • Alle medlemsstater er forpliktet til å søke å løse internasjonale uenigheter gjennom fredelige midler og uten å krenke internasjonal fred, sikkerhet eller folkeretten.
  • Alle medlemsstater er forpliktet til å avstå fra trusler om eller bruk av vold mot andre stater.
  • FN skal avstå fra å blande seg inn i de suverene staters indre anliggender.

FN-pakten beskriver organiseringen av FN i seks hovedorganer, som utgjør kjernefunksjonene til FN.

  • Generalforsamlingen – forumet der alle medlemsland møtes til debatt, planlegging og viktige beslutninger. Alle land har én stemme.
  • Sikkerhetsrådet – FNs organ med hovedansvar for opprettholdelse av fred og sikkerhet. Rådet har femten medlemmer, hvorav fem stormakter med permanent medlemskap og vetorett. Ti andre medlemsland velges for to år om gangen. Alle FNs medlemsland er forpliktet til å følge Sikkerhetsrådets bestemmelser.
  • FNs økonomiske og sosiale råd – organ som koordinerer arbeidet på de økonomiske og sosiale områdene.
  • Den internasjonale domstol (ICJ) – organ som avgjør tvister mellom medlemsland, og som er et rådgivende juridisk organ for FNs arbeid.
  • FNs sekretariat – utfører det daglige arbeidet under Generalsekretæren.
  • Tilsynsrådet – overvåker arbeidet med selvbestemmelsesområdene.

I tillegg har verdensorganisasjonen et stort ytre organisasjonsnettverk som består av en rekke ulike organisasjonstyper:

    • fond (for eksempel UNICEF – FNs barnefond),
    • programmer (for eksempel UNDP – FNs utviklingsprogram),
    • regionale kommisjoner (for eksempel ECLAC – FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia),
    • særorganisasjoner (for eksempel WHO – Verdens helseorganisasjon) 

(se egne artikler om disse).

FNs første generalsekretærer Dag Hammarskjöld (til venstre) og Trygve Lie. av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Det viktigste formålet og funksjonen til FNs sentrale organer er fredsarbeidet. Sikkerhetsrådet har hovedrollen i slike sammenhenger. I mange saker har FN kunnet bidra direkte til at stridsspørsmål har funnet sin løsning og eventuelt til at voldelige konflikter er blitt begrenset. 

Sikkerhetsrådet har også funnet det nødvendig å gripe inn direkte mer enn 60 ganger med fredsbevarende operasjoner, det vil si egne militære styrker under FN-flagg med hovedsakelig defensive oppgaver. 16 slike operasjoner er i virksomhet per januar 2017.

I tillegg til de mange fredsbevarende tiltak (se FNs fredsbevarende styrker), er det også mer langsiktige oppgaver på fredens område. Ut fra den oppfatning at krigens årsaker ikke minst er å finne i de økonomiske og sosiale motsetninger og i den materielle og kulturelle nød som hersker blant store befolkningsgrupper, arbeider statene gjennom FN for å skape mer stabile samfunnsforhold og materiell velstand. Mange av disse oppgavene utføres av FN særorganisasjoner, for eksempel ILO, FAO eller UNESCO, eller langsiktige programmer som UNDP – FNs utviklingsprogram.

I denne forbindelse er det grunn til å fremheve den støttende og pådrivende rollen FN har kunnet spille under avviklingen av koloniregimene i Afrika og Asia

Gjennom FN er det innført viktige tiltak for å løse humanitære problemer og især å hjelpe flyktninger. FN har en viktig funksjon når det gjelder akutt nødhjelp i menneskeskapte eller naturskapte kriser og gjør gjennom Høykommissæren for flyktninger et viktig arbeid med å hjelpe og støtte flyktninger.

Den universelle erklæringen for menneskerettigheter ble til gjennom FN i 1948. Også andre konvensjoner om sentrale menneskerettigheter, som forplikter landene til å sørge for sine innbyggere, og som erkjenner visse felles standarder i alle land, er utviklet gjennom FN. I 1993 ble det opprettet en egen Høykommissær for menneskerettigheter som koordinerer FN-systemets innsats for menneskerettigheter, sender ut spesialrapportører og etterforsker krenkelser.

Folkeretten har blitt styrket og videreutviklet av FNs virksomhet, gjennom hundrevis av internasjonale konvensjoner og traktater, fra avtaler som regulerer diplomatiske forhold og internasjonal handel, til miljøbeskyttende avtaler. 

FN bidrar også med å sende observatører for å overvåke valg. Siden 1992 har FN tilbudt rådgiving og teknisk bistand i forbindelse med valg. Etter anmodning fra et lands regjering sender FN observatører som overvåker forberedelsene til og gjennomføringen av valgene

En av FNs oppgaver er å tjene som forum, eller arena, for den brede internasjonale debatten om politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale spørsmål. Det har vært av historisk betydning at representanter fra stater som er økonomisk tilbakeliggende, på denne måten har fått legge fram sine synspunkter. FNs Generalforsamling har hvert år en generell debatt der medlemsstatene gir sitt syn til kjenne på aktuelle spørsmål.

FN har opp gjennom årene holdt ulike verdensomspennende konferanser som har ført til at viktige globale temaer er satt på dagsordenen. Slike konferanser har blitt viktige fora der ikke-statlige organisasjoner og aktører også har kunnet bli hørt og få gjennomslag.

FN dekker også saker om miljø og klima i sitt arbeid. Et eget Klimapanel (IPPC) har kommet med rapporter som er grunnlag for mye av klimadebattene og klimapolitikken som blir ført internasjonalt. 

FN søker på beste måte å koordinere sine andre tilknyttede internasjonale organisasjoner som er opprettet for å arbeide med løsninger av særlige problemer på forskjellige fagområder. Som tidligere nevnt har FN, med utgangspunkt i FN-pakten, tatt initiativet til å stifte verdensomspennende særorganisasjoner som tar seg av oppgaver som det må faglig ekspertise og internasjonalt samarbeid til for å få løst. Eksempler er Det internasjonale pengefondet (IMF), Sjøfartsorganisasjonen (IMO), Luftfartsorganisasjonen (ICAO), Verdens meteorologiske organisasjon (WMO).  

Arbeidet i FNs sentrale organer utføres av medlemslandenes utsendinger, med bistand fra FN-ansatt personale. Alle medlemsland har FN-delegasjoner – utsendinger til FN fra hjemlandet – som er til stede i New York året rundt under ledelse av landets FN-ambassadør. 

Norge har også en delegasjon til FN i New York og en FN-ambassadør som representerer norske interesser og synspunkter.

Likhetsprinsippet i FN medfører i praksis blant annet at alle medlemmers stemmer i Generalforsamlingen teller like mye, selv om de har svært varierende innbyggertall.

Likheten er imidlertid ikke gjennomført helt ut. Både de fem stormakters særstilling som faste medlemmer av Sikkerhetsrådet og disse staters vetorett avviker fra dette prinsippet.

Det kan heller ikke sies at medlemsstatene bevarer sin suverenitet fullt ut. FN-pakten inneholder nemlig bestemmelser om at Sikkerhetsrådet kan gjøre visse vedtak som alle medlemmer er forpliktet til å etterkomme, selv om de er uenige i dem eller endog har stemt mot dem.

Pakten inneholder, som vist ovenfor, ikke bare bestemmelser om hvordan organisasjonen skal arbeide og hvordan den skal sette sine vedtak ut i livet, men også bestemmelser som medfører konkrete forpliktelser for den enkelte medlemsstat.

En suveren stat blir medlem av FN om den oppnår støtte for medlemskap både fra Sikkerhetsrådet og fra Generalforsamlingen. Søkerlandet må vise tydelig, med henvisning til en formell beslutning, at landets regjering aksepterer FN-paktens forpliktelser. Generalsekretæren legger søknaden fram for Sikkerhetsrådet. Dersom minst ni av rådets medlemmer stemmer for – og ingen av de fem permanente medlemmer stemmer imot – legges Sikkerhetsrådets anbefaling fram for Generalforsamlingen. Her kreves to tredjedels flertall.

Vatikanstaten har valgt å ikke bli medlem av FN. Andre land, som Kosovo, Palestina og Taiwan, er eksempler på land som ønsker medlemskap i FN, men som ikke har blitt anerkjent av tilstrekkelig mange andre stater, eller av alle fem vetolandene i Sikkerhetsrådet. 

I visse tilfeller kan stater i en slik situasjon bli anerkjent av Generalforsamlingen som permanent observatør. Vatikanstaten har lenge hatt slik status. Fra 2015 har også Palestina status som permanent observatørstat i FNs generalforsamling. De kan da delta i alle debatter i Generalforsamlingen, men har ikke stemmerett. Dette betyr også at Generalforsamlingen anser dem som stater som ikke er medlemmer av FN.

År Nye medlemmer Antall nye medlemmer Antall medlemmer
1945 Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Filippinene, Frankrike, Guatemala, Haiti, Hellas, Honduras, Hviterussland, India, Irak, Iran, Jugoslavia, Kina, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Polen, Saudi-Arabia, Sovjetunionen, Storbritannia, Syria, Sør-Afrika, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Ukraina, Uruguay, USA og Venezuela (Hviterussland og Ukraina fikk medlemskapsstatus etter krav fra Sovjetunionen.) 51 51
1946 Afghanistan, Island, Sverige og Thailand 4 55
1947 Pakistan og Jemen 2 57
1948 Myanmar 1 58
1949 Israel 1 59
1950 Indonesia 1 60
1955 Albania, Bulgaria, Ceylon (Sri Lanka), Finland, Irland, Italia, Jordan, Kambodsja, Laos, Libya, Nepal, Portugal, Romania, Spania, Ungarn og Østerrike 16 76
1956 Japan, Marokko, Sudan og Tunisia 4 80
1957 Ghana og Malaysia 2 82
1958 Guinea 1 83
1960 Dahomey (Benin), Elfenbenskysten, Gabon, Kamerun, Kongo, Kongo (Zaïre), Kypros, Madagaskar, Mali, Niger, Nigeria, Senegal, Den sentralafrikanske republikk, Somalia, Togo, Tsjad og Øvre Volta (Burkina Faso) 17 100
1961 Mauritania, Mongolia, Sierra Leone og Tanganyika 4 104
1962 Algerie, Burundi, Jamaica, Rwanda, Trinidad og Tobago og Uganda 6 110
1963 Kenya, Kuwait og Zanzibar 3 113
1964 Tanzania, Malawi, Malta og Zambia (Tanganyika og Zanzibar, som nå har blitt slått sammen til Tanzania, går ut.) 4 (– 2) 115
1965 Gambia, Maldivene og Singapore 3 118
1966 Barbados, Botswana, Guyana og Lesotho 4 122
1967 Sør-Jemen 1 123
1968 Ekvatorial-Guinea, Mauritius og Swaziland 3 126
1970 Fiji 1 127
1971 De forente arabiske emirater, Bahrain, Bhutan, Oman og Qatar 5 132
1973 Bahamas, Vest-Tyskland og Øst-Tyskland 3 135
1974 Bangladesh, Grenada og Guinea-Bissau 3 138
1975 Kapp Verde, Komorene, Mosambik, Papua Ny-Guinea, São Tomé og Príncipe og Surinam 6 144
1976 Angola, Seychellene og (Vest-)Samoa 3 147
1977 Djibouti og Vietnam 2 149
1978 Dominica og Salomonøyene 2 151
1979 Saint Lucia 1 152
1980 Saint Vincent og Grenadinene og Zimbabwe 2 154
1981 Antigua og Barbuda, Belize og Vanuatu 3 157
1983 Saint Kitts og Nevis 1 158
1984 Brunei 1 159
1990 Liechtenstein, Namibia, Tyskland (Sør-Jemen blir en del av Jemen, og Vest-Tyskland og Øst-Tyskland blir samlet.) 3 (– 3) 159
1991 Estland, Latvia, Litauen, Nord-Korea, Sør-Korea, Marshalløyene og Mikronesiaføderasjonen 7 166
1992 Russland, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Moldova, Tadsjikistan, Turkmenistan, Usbekistan, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, San Marino og Georgia (Russland overtar Sovjetunionens plass i FN og den permanente plassen i Sikkerhetsrådet.) 14 (– 1) 179
1993 Tsjekkia, Slovakia, Makedonia, Eritrea, Monaco og Andorra (Tsjekkoslovakia opphører.) 6 (– 1) 184
1994 Palau 1 185
1999 Kiribati, Nauru og Tonga 3 188
2000 Tuvalu 1 189
2002 Sveits, Øst-Timor 2 191
2006 Montenegro (Fra 2003 var det tidligere Jugoslavia kjent som Serbia og Montenegro; Serbia overtok Jugoslavias medlemskap.) 1 192
2011 Sør-Sudan 1 193
1945 51 land undertegner FN-pakten i San Francisco 26. juni 1945. Pakten trer i kraft fra 24. oktober samme år.
1946 Trygve Lieutenriksminister i Norge, blir utnevnt til generalsekretær i FN.
1948 FN-observatører sendes for å overvåke våpenhvilen mellom arabere og israelere. Menneskerettighetserklæringen enstemmig vedtatt.
1949 FN-observatører sendes for å overvåke våpenhvilen i Kashmir, etter krigen mellom India og Pakistan.
1950 FN-styrker blir satt inn i Koreakrigen.
1952 FNs nybygde hovedkontor i New York blir tatt i bruk.
1954 Nobels fredspris tildeles FNs Høykommissær for flyktninger for arbeidet med europeiske flyktninger.
1956 FNs første fredsbevarende styrke (UN Emergency Force/UNEF) blir opprettet i forbindelse med Suez-krisen.
1960 17 nye selvstendige stater, deriblant 16 afrikanske, melder seg inn i FN.
1961 FNs generalsekretær, Dag Hammarskjöld, omkommer i en flyulykke på vei til Nord-Rhodesia (nå Zambia).
1965 FNs barnefond (UNICEF) får Nobels fredspris.
1967 Etter seksdagerskrigen mellom Israel og araberstatene vedtar Sikkerhetsrådet resolusjon 242, som danner grunnlag for fremtidige fredsforhandlinger i Midtøsten.
1969 Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) får Nobels fredspris.
1971 Kina får Kinas sete i FN, mens Taiwan, som hadde Kinas sete fra 1949, mister sitt medlemskap.
1973 Vest-Tyskland og Øst-Tyskland blir medlemmer av FN.
1981 FNs Høykommissær for flyktninger blir tildelt Nobels fredspris for annen gang.
1988 FNs fredsbevarende styrker tildeles Nobels fredspris. FN sender observatører til å overvåke våpenhvilen mellom Iran og Irak.
1989 FNs overgangsmyndighet i Namibia (UNTAG) blir opprettet for å følge Sør-Afrikas tilbaketrekning i Namibia og det påfølgende valget.
1991 Avtale mellom El Salvadors regjering og frigjøringsbevegelsen FMLN blir signert ved FNs hovedkontor i New York. USA griper inn for å frigjøre Kuwait fra Irak, med FN i ryggen.
1992 En nødhjelpsoperasjon i FN-regi blir iverksatt i Somalia. FNs miljø- og utviklingskonferanse i Rio de Janeiro samler mer enn 100 statsledere.
1993 Thorvald Stoltenberg megler for FN i Bosnia-HercegovinaSikkerhetsrådet initierer opprettelsen av en krigsforbrytertribunal; rettet mot overgriperne i krigen i Eks-Jugoslavia. FN overvåker valgene i Eritrea og i Kambodsja.
1994 Terje Rød-Larsen blir utnevnt til visegeneralsekretær i FN, med særlig ansvar for FNs arbeid i Midtøsten. FN megler i borgerkrigen i Rwanda. FNs høykommissær for menneskerettigheter blir opprettet.
1995 FN fyller 50 år. De fleste av verdens stats- og regjeringssjefer deltar på jubileumsmarkeringen i New York.
1999 FN arrangerer folkeavstemning om selvstendighet i Øst-Timor. FN overtar ansvaret for styringen av landet frem til selvstendigheten 2001.
2000 Toppmøte i FN i forbindelse med tusenårsskiftet. Generalsekretæren legger frem en rapport om FNs arbeid i det nye årtusen, og Tusenårsmålene blir vedtatt.
2001 FN og generalsekretær Kofi Annan får Nobels fredspris.
2002 FN arrangerer konferanser om blant annet aids og rasisme, samt Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling.
2003 FNs posisjon blir svekket når den USA-ledede koalisjonen går til krig mot Irak uten godkjenning fra FN. Jan Egeland blir FNs nye nødhjelpskoordinator.
2004 FN-plan for gjenforening av Kypros mislykkes.
2005 Det blir lagt frem en plan for den fremtidige organisering av FN-systemet.
2007 FNs klimapanel (IPCC) legger fram sin fjerde klimarapport som viser enighet om at klimaendringene er menneskeskapte. De vinner Nobels fredspris sammen med Al Gore.
2010 FN oppretter et nytt organ som skal samkjøre FNs arbeid for kvinner, UNWOMEN.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

13. oktober 2015 skrev Lars Nygaard

Et par kommentarer: 1) Uttrykket «internasjonal lov» brukes, men det skal vel være «folkeretten»? 2) Det står at landene har «tilkjent traktaten», men det skal vel være «ratifisert» eller noe slikt? 3) Vatikanstaten og Palestina (2012) har «observatørstatus», sammen med en rekke organisasjoner; det kan være verdt å nevne.

2. desember 2015 svarte FN-sambandet

Hei. 1. Jo det er mer korrekt å bruke folkeretten, som refererer til "systemet" av avtaler og traktater. 2. Det er begrepet traktat som er brukt feil her, siden FN-pakten er en charter/pakt som man underskriver eller tilkjenner og ikke ratifiserer. 3) Godt poeng å nevne Observatørstatusen til Vatikanstaten og Palestina. mvh Venke Uglenes

2. desember 2015 skrev Lars Nygaard

Artikkelen bruker uttrykket "internasjonal lov". Skal det ikke hete "folkeretten"?
Mhv,
Lars Nygaard

3. mars 2016 skrev FN-sambandet

Har endra til folkeretten, som er eit meir korrekt begrep ja.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.