Eik, planteslekt i bøkefamilien. Ca. 450 arter, de fleste i Asia og Amerika, i Europa 27, i Norge 2 arter. Trær med grov stamme, buktet fjærlappede blad, og hann- og hunnblomster på samme tre. Hannblomstene danner tynne, hengende rakler, hunnblomsterstanden er et aks eller en fåblomstret kvast med en skål omkring hver enkelt blomst. Frukten er en nøtt. Ved modningen dekker skålen bare den nedre delen av nøtten som til slutt faller ut av skålen. Det var i begynnelsen av den postglasiale varmetid at eika kom inn i Skandinavia fra sør, og man finner eikestokker i myrene ned til lagene fra den tid. Eika hadde da en større utbredelse enn nå. Ved begynnelsen av subatlantisk tid (ca. 500 f.Kr.) inntraff en klimaforverring, som drev eikeskogen tilbake. Dessuten ble eika, særlig på Sørlandet, utsatt for en voldsom beskatning under seilskutetiden, så de eikeskogene man har i dag, er bare små rester av de tidligere.

De to norske artene er meget nært i slekt, og de danner lett hybrider.

Sommereik, Q. robur, er den vanligste. Den har korte, butte knopper, kort bladstilk og lang stilk til nøttene. I Norge vokser den i et bredt belte i lavlandet fra mjøstraktene over Sørlandet og Vestlandet til Nordfjord og et par steder på mørekysten. Ingen andre treslag i Norge kan måle seg med sommereik i tykkelse. Av store eiker kan nevnes Bakke-eika ved Falkensten i Vestfold, Vette-eika på Mollestad i Birkenes, Lande-eika i Bygland og Hjelmeset-eika i Nordfjord, som alle har stammetverrmål på henimot 3 m. Disse eikene er meget gamle, men vel på langt nær 1000 år, som folk har ment slike trær kan bli.

Vintereik, Q. petraea, har smalere og spissere knopper, lengre bladstilk og meget kort stilk til nøttene; den kalles vintereik fordi bladene pleier å sitte på kvistene om vinteren. I Norge vokser den i kyststrøk fra Drøbak og Vestfold til Nordfjord.

Trevirket hos de to eikeartene er gulaktig med kraftige årer, og med en mørkere grå til gråbrun kjerneved. I radialflaten opptrer såkalte speil som flammer i veden og gir den et karakteristisk utseende. Densitet ved 15 % fuktighet ca. 0,69 g/cm3. Som for alle ringporige treslag, vil brede årringer gi tyngre og sterkere trevirke enn smale årringer. Styrkeegenskapene er bedre enn for gran og furu, men krympingen er noe større. Holdbarheten er som følge av stort innhold av garvesyre, meget god, men syreinnholdet vil ved fuktighetstilgang gi korrosjon på beslag, skruer osv.

Det eikevirket som blir benyttet i våre industrier, f.eks. til tyngre konstruksjoner, til parkett og til møbler, blir for en del importert. Eikeved blir dessuten brukt til røyking i hermetikkindustrien. Barken inneholder mye garvesyre og brukes til garving. Eikeflis blir brukt i prosessen i ferrolegeringsverk. Eikenøttene spises av mange dyr, og spres av bl.a. kråkefugler som lagrer dem i bakken. I Mellom-Europa brukes eikenøtter til grisefôr. Eikebladene har ofte gallepler, se galle. Flaskekork fås av korkeik, Q. suber og Q. occidentalis, som vokser i middelhavslandene. En rekke utenlandske eikearter plantes hos oss i parker og hager, f.eks. de nordamerikanske rødeik, Q. borealis, skarlageneik, Q. coccinea og sumpeik, Q. palustris.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.