eik

Eiker er trær med grov stamme, oppsprukket bark og fjærlappede blad med karakteristiske innbuktninger mellom lappene. Blomstene er enkjønnet, men hann- og hunnblomster sitter på samme tre (sambu). Eikeartene er vindpollinert og blomstene er derfor sterkt reduserte og mangler eller har svært små blomsterblader. Hannblomstene, som hver har seks pollenbærere, danner tynne, hengende rakler av mange blomster. Hunnblomsterstandene er aks eller fåblomstrete kvaster med en skål omkring hver enkelt blomst. Hunnblomstene har ett fruktemne og griffelen ender i et trefliket arr.

Frukten er en nøtt. Ved modningen dekker skålen rundt hunnblomstene bare den nedre delen av nøtten hos de fleste eikeartene. Til slutt faller nøtten ut av skålen. Eikenøttene spises av mange dyrearter og flere av disse samler og gjemmer nøttene til senere. Arter som slik bidrar til spredning av eik er blant annet kråkefugler og ekorn.

Det var i begynnelsen av den postglasiale varmetiden at eik kom inn i Skandinavia fra sør, og man finner eikestokker i myrene ned til lagene fra den tid. Eik hadde da en større utbredelse enn nå. Ved begynnelsen av subatlantisk tid (cirka 500 før vår tid) inntraff en klimaforverring som drev eikeskogen tilbake. Dessuten ble eika, særlig på Sørlandet, utsatt for en voldsom beskatning under seilskutetiden, så de eikeskogene man har i dag, er bare små rester av de tidligere.

De to norske artene er nært beslektet og danner lett hybrider som kan krysse igjen med foreldreartene. Slike mellomformer er utbredt i kystområder i Norge og kan noen steder være vanligere enn foreldreartene.

Ingen andre treslag i Norge kan måle seg med sommereik i tykkelse, og eiketrær kan bli meget gamle. Flere store eiker beskrives gjerne som tusen år gamle, noe som kan være mulig, men trolig er svært uvanlig. Fordi gamle eiketrær som regel er hule, er det vanskelig å fastslå alder ved å telle årringer. Flere av de eldste, kjente eiketrærne er godt over 500 år gamle. Eiketrær kan vokse som vitalt tre i om lag 300 år og så svekkes av råte, men leve videre i 300 år til. Deretter kan trærne stå som halvdøde eller døde stammer i 300 år til.

Av store eiker kan nevnes Tordenskjoldeika ved Falkensten i tidligere Vestfold, Vette-eika på Vestre Mollestad gård i Birkenes, Lande-eika i Bygland og Brureika på Lote ved Utne i Ullensvang. Alle disse har stamme med tverrmål på oppimot tre meter. Hjelmeset-eika fra Gloppen er død, men stammen er tatt vare på og plassert på Nordfjord Folkemuseum.

I tillegg til Tordenskiold er det flere eiketrær som knyttes til bestemte personer som har hatt ulike tilknytninger til trærne. Eksempler på dette er Asbjørnseneika på Nedre Fjeldstad gård i Gjerdrum og «Den gamle mester» ved Krødsherad prestegård i Krødsherad. Disse knyttes til henholdsvis Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe.

Flere gamle eiketrær er vernet som naturminner og noen er vernet som kulturminner. Det opprettes ikke nytt vern i form av naturminner lenger, men store eiketrær er automatisk vernet etter Naturmangfoldloven fordi de er så viktige leveområder for andre arter. Slikt vern gjelder alle eiketrær over 63 centimeter i diameter eller to meter i omkrets i brysthøyde. I tillegg omfattes eiketrær som er synlig hule og over 30 centimeter i diameter eller over 95 centimeter i omkrets.

• Se også hul eik – utvalgt naturtype

Store eiketrær er svært viktige leveområder for mange ulike arter fordi trærne er store og består av mange ulike habitater. Noen eksempler er:

Eikegallveps som er samlebetegnelse på en rekke arter som danner galler på ulike deler av eiketrær, blant annet iøynefallende gallepler på bladene. Eikeblader er også leveområde for arter av gallemygg og bladlus som også danner små galler.

Viktigst er trolig eiketrærnes stammer som er leveområder for blant annet sopp og insekter. Eiketrærnes bark er leveområder for arter av insekter og lav som eikelav (Flavoparmelia). Gjennom skader i bark kan vednedbrytende sopp som svovelkjuke og oksetungesopp få tilgang til veden. Disse soppene vil danne råte i eiketreets indre og bidra til dannelsen av hule eiker.

Inne i hule eiker dannes vedmuld, som er en blanding av råtten ved og rester av ulike døde organismer som lever i hulrommet. Vedmuld er et svært næringsrikt materiale som danner levested for en rekke virvelløse dyr, spesielt biller, tovinger, veps og mosskorpioner. Fordi eik bare finnes i de varmere delene av landet og store eiketrær er sjeldne av mange grunner, er flere av artene som finnes i hule eiker rødlista.

Noen av artene som spesielt følger eik, har også navn etter den, for eksempel:

• eikebarkbukk (bille)
• eikegullbasse (bille)
• eikemusling (sopp)
• eikegallveps (veps)
• eikemeldugg (muggsopp)
• eikevikler (sommerfugl)
• eikeborebille (bille)

Trevirket hos de to eikeartene er gulaktig med kraftige årer, og med en mørkere grå til gråbrun kjerneved. I radialflaten opptrer såkalte speil som flammer i veden og gir den et karakteristisk utseende. Densitet ved 15 % fuktighet er cirka 0,69 gram/cm³.

Som for alle ringporige treslag, vil brede årringer gi tyngre og sterkere trevirke enn smale årringer. Styrkeegenskapene er bedre enn for gran og furu, men krympingen er noe større. Holdbarheten er veldig god som følge av stort innhold av garvesyre, men syreinnholdet vil gi korrosjon på beslag, skruer og liknende ved fuktighetstilgang.

Det eikevirket som blir benyttet i våre industrier, for eksempel til tyngre konstruksjoner, til parkett og til møbler, blir for en del importert. Eikeved blir dessuten brukt til røyking i hermetikkindustrien. Barken inneholder mye garvesyre og brukes til garving. Eikeflis blir brukt i prosessen i ferrolegeringsverk.

I Mellom-Europa brukes eikenøtter til grisefôr. Flaskekork fås av korkeik, Quercus suber og Quercus occidentalis, som vokser i middelhavslandene.

En rekke utenlandske eikearter plantes hos oss i parker og hager, for eksempel nordamerikansk rødeik, Quercus borealis, skarlageneik, Quercus coccinea og sumpeik, Quercus palustris.

• eik – mytologi
• hul eik – utvalgt naturtype
• bøkefamilien

• Hule-eiker – statlig nettsted om hule eiker