Jan Mayen

Jan Mayen, norsk polarøy 550 km nordøst for Island og 500 km øst for Grønland, på grensen mellom Norskehavet og Grønlandshavet 70,59 °N og 8,28 °V. Avstanden til Norge er ca. 1000 km. Største lengde er 54 km og bredden varierer mellom 2,5 og 15 km. Arealet er 377 km². Nesten hele Jan Mayen er fredet som naturreservat. Postnummeret er 8099.

Øya har verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg; den er et av Norges høyeste fjell med en høyde på 2277 moh. 

Jan Mayen er en del av kongeriket Norge. Øya er ikke et biland og omfattes ikke av Svalbardtraktaten. Den administreres av fylkesmannen i Nordland uten at øya er en del av Nordland fylke.

Jan Mayen med nærliggende havbunn er av vulkansk opprinnelse. Hele komplekset hever seg fra en havbunn på nesten 3000 meters dyp opp til Haakon 7s topp på kraterranden av vulkanen Beerenberg på 2277 moh. Berggrunnen ligner berggrunnen på store deler av Island.

Øya består av tre hoveddeler, Sør-Jan, Midt-Jan og Nord-Jan. Den nordligste del består av Beerenberg. Krateret er 1,4 km bredt, 200–300 meter dypt og er fylt av is. Beerenberg er dekket av en omfattende brekrave ned til ca. 700 moh. To store jøkeltunger, Weyprechtbreen og Kjerulfbreen, og flere mindre breer når helt til havet.Den sørligste del av øya har en rekke lave vulkan- og askekjegler, med Rudolftoppen som den høyeste. Den er 769 meter høy. På Eggaøyodden nær Sørlaguna ses vulkanske ettervirkninger i form av gass og damp som strømmer ut av småsprekker i jordskorpen.

Man regnet med at Beerenberg var utdødd inntil det i september 1970 kom et kraftig utbrudd langs en 5-6 km lang sprekk på nordøstskråningen av vulkanen, hvor det bygde seg opp 5 små kratre. De nærmeste årene etter var det mindre utbrudd, og røyk og damp har fortsatt å stige opp fra krateret. I januar 1985 var det igjen et nytt, mindre utbrudd på nordspissen av øya. Det var også utbrudd fra Beerenberg i 1732, 1818 og 1851.

Undersøkelser av havbunnen i Norskehavet og Grønlandshavet har vist at Jan Mayen ligger nær skjæringspunktene mellom den vulkansk aktive midtatlantiske riftsone og en stor tverrgående bruddsone der man må være forberedt på nye utbrudd. I senere år er det kartlagt flere hundre vulkaner på havbunnen langs Atlanterhavsryggen fra Jan Mayen til Framstredet. Her er det i ferd med å dannes nytt land; en av vulkantoppene er bare 20 meter under havoverflaten.

På grunn av havets erosjon er det bratte, utilgjengelige skrenter langs det meste av Jan Mayens kyst. Enkelte rester av landet står igjen som skjær ute i havet. Midt på øya ligger to store laguner, Nordlaguna og Sørlaguna, som er skilt fra havet ved sandvoller. Nordlaguna er en rest av et gammelt krater og er 39 meter dyp. Sørlaguna er ganske grunn og tørker for størstedelen ut om sommeren.

Øya mangler havn. Nyttbare mineralforekomster er ikke funnet, men sjøsanden inneholder jern- og titanmineraler. 

Polarrev (fjellrev) var eneste faste landpattedyr, men er ikke sett på øya siden midt på 1990-tallet. Isbjørn har tidligere besøkt øya når drivisen ligger der, men er heller ikke sett på mange år.

Det er et svært rikt fugleliv på Jan Mayen i sommerhalvåret; hundretusener av sjøfugl hekker her som følge av god mattilgang i havet omkring øya. Til sammen er det registrert 134 arter fugl på øya pr. mai 2016. Av disse er 35 funnet hekkende, hvorav 26 regnes som årlige hekkefugler. Dette er et relativt beskjedent antall arter, men til gjengjeld opptrer enkelte av dem i betydelige antall. De mest tallrike artene er havhest, alkekonge og polarlomvi. Havhest, alkefugl (representert ved alle de seks Nordatlantiske alkefuglartene) og måkefugl er de mest betydningsfulle artsgruppene og utgjør flertallet av all fugl på øya. Blant måkefuglene er krykkja mest tallrik, mens polarmåke, svartbak, sildemåke, gråmåke, fiskemåke, rødnebbterne, storjo og tyvjo finnes i mer beskjedent antall. I tillegg er hettemåke, grønlandsmåke og sabinemåke funnet hekkende. Fire arter gjess er registrert hekkende og alle er nykommere som hekkefugl på øya. Hvitkinngås etablerte seg først og er i dag den vanligste gåsearten, selv om den forekommer i et beskjedent antall i kun to områder. Ærfugl er den eneste anda som hekker på Jan Mayen. Arten er en relativt fersk nykommer som hekkefugl, og representerer et av de tydeligste tegn på at det ikke lenger finnes fjellrev og isbjørn på øya. Blant de hekkende vaderne regnes fjæreplytt, sandlo og steinvender. Førstnevnte er mest tallrik, mens sandlo og steinvender regnes fortsatt som uregelmessige hekkefugler. Disse, sammen med rødnebbterne, synes også å respondere positivt etter at fjellreven ble borte. Snøspurv og heipiplerke utgjør de årlig hekkende spurvefuglartene, mens steinskvett og linerle ser ut til å være mer uregelmessige hekkefugler.

Foruten øyas svært viktige funksjon som hekkeområde for sjøfugl, er Jan Mayen en viktig rasteplass for trekkende fugl på vei til og fra hekkeområdene på Grønland. Dette gjelder spesielt for en rekke vadere. Svært få fuglearter overvintrer på øya, men både havhest, polarmåke, ærfugl, teist og fjæreplytt har tilhold her i mørketiden.

Vegetasjonen er unik i norsk sammenheng da den representerer en overgangstype mellom Mellomarktisk tundrasone og Sørlig arktisk tundrasone. Det er registrert ca 70 ville karplanter, ca 180 mosearter og ca 150 lavarter. Sopp er bare undersøkt tilfeldig, og 62 arter er funnet. Vegetasjonen er enkelte steder, særlig under fuglefjell, svært frodig. Busker og trær finnes ikke. Noen arter er endemiske (stedegne). Øya er kjent for sin rikdom på drivtømmer; det meste kommer fra Sibir.

Månedsnormaler for nedbør og temperatur for målestasjonen Jan Mayen.

av Meteorologisk institutt. fri

Middeltemperatur for kaldeste måned (februar) er –5,2 oC og for varmeste måned 5,5 oC. Gjennomsnittlig årsnedbør er 735 mm, med september-januar som de mest nedbørrike måneder. Havområdene omkring er islagt i februar-april. Om sommeren er øya ofte hjemsøkt av havtåke. Fuktigheten gir lavt skydekke, tåke og yr. Vinteren er stormfull. I området rundt Beerenberg blåser sterke katabatiske vinder ned fra breområdet. Værforhold varierer over korte avstander.Gjennomsnittlig er det bare 4,4 klarværsdager i året.

19. november 2010 ble hele Jan Mayen, med to  unntak, fredet som naturreservat. Unntatt er området ved Olonkinbyen, den meteorologiske stasjonen og flystripen på øyas østside og et mindre område i Kvalrossbukta på øyas vestside. Territorialfarvannet omkring øya bortsett fra et område i og ved Båtvika ble også fredet.Formålet med fredningen er å bevare en tilnærmet uberørt arktisk øy og tilgrensende sjøområder, inkludert havbunnen, med særegent landskap, aktive vulkansystemer, spesiell flora og fauna og mange kulturminner. Naturreservatet har et landareal på 375 km2 og et havareal på 4315 km2. Fredningen innebærer at det bare er lov å gå i land i Båtvika og Kvalrossbukta.

Det er ingen fastboende på Jan Mayen. Forsvaret ansetter 14, med ansvar for driften av flyplassen og annen infrastruktur. Meteorologisk institutt har 4 ansatte på øya. Mannskapet er engasjert for 6 måneder av gangen med utskiftning i april og oktober. Stasjonssjefen engasjeres av Forsvaret for ett år. Det planlegges å endre dette til også å være 6-måneders engasjement.

Flyplassen er egentlig bare en landingsstripe som ble anlagt uoffisielt i 1960. Rullebanen er grusdekket og er ikke åpen for siviltrafikk. Da filmdivaen Jayne Mansfield var populær på den tiden, ble flystripen spøkefullt døpt "Jan Mayens Field". Det lander Herculesfly fra Forsvaret ca. 9 ganger i året med forsyninger og for bytte av personell.

I forbindelse med etableringen av Loran-A og Loran-C navigasjonssystemer ble plasseringen av en ny stasjon utpekt i 1958 ved Båtvika midt på Sør-Jan, og oppføring av stasjonen tok til i 1959. Stasjonen ble etter hvert døpt Olonkinbyen etter Gennadij N. Olonkin, russisk - senere norsk - statsborger, med norsk mor, som ble engasjert på Roald AmundsenMaud-ekspedisjon gjennom Nordostpassasjen og som deretter slo seg ned i Norge. Han arbeidet i mange år ved Vervarslinga for Nord-Norge i Tromsø og var sjef på den meteorologiske stasjonen på Jan Mayen i til sammen fire år mellom 1928 og 1936. Som kjentmann var han med på å utpeke stedet der den nye stasjonen skulle anlegges. Alle materialer til byggingen måtte ankomme sjøveien, men drivtømmer fra øya ble utnyttet i tillegg. Siden drivtømmeret hovedsakelig kom fra Sibir-området, ble anleggsbrakken som ble brukt av anleggslederne kalt for «Kreml». Den er den eneste av de mange brakkene fra anleggstiden som fremdeles står i Olonkinbyen. Stasjonen er et énetasjes bygningskompleks i E-form og rommer både boligdel og flere arbeidsrom slik at mannskapet slipper i hardt vær å måtte gå fra en bygning til en annen. Stasjonen er bygget for å tåle jordskjelv og barske værforhold. Bygningen lider nå av tiltagende slitasje og er moden for utskifting av flere grunner. Nybygg diskuteres for tiden, men det er foreløpig ikke bevilget penger til det.

Det første noenlunde nøyaktige kart over Jan Mayen, 1820 av William Scoresby. Falt i det fri (Public domain)

Jan Mayen kan ha blitt oppdaget i vikingtiden, og det er mulig at øya ble sett av Henry Hudson i 1608. I perioden 1608–12 skal den være sett av flere hvalfangere og sjøfarere og gitt forskjellige navn, men det første sikre beviset er fra 1614 da den engelske kaptein John Clarke så øya og kalte den for Isabella. Samme år kom tre nederlandske fartøy til øya, som etter hvert fikk navnet etter den ene kapteinen, Jan Jacobsz May van Schellinkhout.

Det var mye grønlandshval i havet rundt Jan Mayen, og nederlendere drev en innbringende hvalfangst. De opprettet sommerstasjoner i buktene på nordvestsiden hvor oljen ble kokt ut av spekket i store gryter. Hvalfangsten tok slutt tidlig på 1640-tallet, og øya ble sjelden besøkt de påfølgende to hundre år. På grunn av erosjon langs Jan Mayens kyster er de fleste restene etter aktiviteten nå forsvunnet, også i Kvalrossbukta hvor de var tydelige lengst.

I 1817 besøkte den skotske hvalfangerkaptein, prest og forfatter William Scoresby jr. øya og beskrev den i detalj samt forbedret Cornelius Zorgdragers kart fra 1699. Flere korte besøk på 1800-tallet ble foretatt av vitenskapsmenn, inkludert Den Norske Nordhavs-Expedition i 1877, men den første større vitenskapelige ekspedisjonen var det østerriksk-ungarske bidraget til Det første internasjonale polarår 1882–83. 14 menn bodde på øya i 13 måneder og foretok grundige undersøkelser og kartlegging. Tidlig på 1900-tallet drev overvintrende nordmenn fangst av polarrev. Periodevis har det vært drevet sildefiske ved øya, – i 1970-årene loddefiske.

I 1921 ble den første meteorologiske stasjonen på øya etablert av ingeniør Hagbard Ekerold ved Jamesonbukta i nærheten av Eggøya. Bortsett fra 6 måneder den første krigsvinteren 1940–41 har det vært en meteorologisk stasjon på Jan Mayen siden.

Jan Mayen ble okkupert i 1922 og 1926 av Meteorlogisk institutt på vegne av den norske staten av Hallvard Devold/Meteorologisk institutt. Gjengitt med tillatelse

Deler av Jan Mayen ble okkupert av Meteorologisk institutt på Norges vegne i 1922 og så hele øya i 1926. 8. mai 1929 ble Jan Mayen ved kongelig resolusjon lagt inn under norsk statsoverhøyhet, og ved lov av 27. februar 1930 ble øya en del av riket. Etter at den annen verdenskrig brøt ut, ble personalet på den meteorologiske stasjonen hentet av et norsk marinefartøy, og radioanlegget ble ødelagt i september 1940. Allierte sjøstridskrefter hindret i november 1940 et tysk forsøk på å landsette egne værobservatører og radiotelegrafister. I mars 1941 ble 13 norske soldater landsatt. Garnisonen og en mer beskyttet meteorologisk stasjon ble oppført i Jøssingdalen midt på øya, og øya ble holdt til krigens slutt. Den norske garnisonen var på opptil 52 mann under krigen. Jan Mayen var eneste del av kongeriket Norge som fullstendig var under den norske eksilregjeringens kontroll.

I 1949 ble en ny og tidsmessig meteorologisk stasjon oppført ved Nordlaguna. I 1959 ble det bygd en stasjon for de elektroniske navigasjonssystemene Loran-A og C ved Båtvika nord for Kapp Traill på Sør-Jan, og i 1962 ble også værvarslings- og radiostasjonen overført til tre kilometers avstand fra Olonkinbyen. I 1960 ble en flystripe laget for å lette transport til øya. En stasjon for et tredje navigasjonssystem, Consol, var i drift fra 1970 til midt på 1980-tallet. Det europeiske GALILEO satellittnavigasjonssystemet har nå overtatt for Loran-C, som ble nedlagt 31.12.2015.

I 1980 ble den økonomiske sonen omkring Jan Mayen utvidet til 200 nautiske mil. Avtaler om grenser for denne ble inngått med Island og Danmark i 1998.

I 1995 ble Jan Mayen radio nedlagt og overført til Bodø radio. Kystradiostasjonen styres over satellitt derfra.

  • Barr, Susan: Jan Mayen. Norges utpost i vest. Øyas historie gjennom 1500 år. 3. opplag Kolofon 2015
  • Lid, Johannes: The Flora of Jan Mayen. Norsk Polarinstitutts. Skrifter nr. 130. Oslo 1964.
  • Orvin, Anders K.: The place-names of Jan Mayen. Norsk. Polarinstitutts Skrifter nr. 120. Oslo 1960.
  • Jan Mayen naturreservat: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2010-11-19-1456 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.