Semittiske språk, gren av den afroasiatiske språkfamilien som har sitt utspring i Midtøsten, og som har en rekke felles trekk. Godt over 200 mill. mennesker snakker semittiske språk.

Betegnelsen er hentet fra den gammeltestamentlige mytiske stamtavle, hvor Noas tre sønner Sem, Kam (Ham) og Jafet er stamfedre til de semittiske, hamittiske (afrikanske) og jafittiske (indoeuropeiske) folkegrupper. Lenge gikk man ut fra at den arabiske halvøya var arnestedet for det ursemittiske språket. Alle kjente semittiske folkevandringer har hatt sitt utgangspunkt der. Alternative teorier har søkt de semittiske røtter i småfekulturene i randsonene langs den syriske ørken eller i Mesopotamia. Oppmerksomheten omkring fellestrekk i de semittiske og hamittiske språkene har de senere årene rettet forskningen mot en felles opprinnelse i Nord-Afrika. Men nyere teorier har også utfordret et endimensjonalt syn på et felles opphav, et ursemittisk, som så utviklet seg i ulike retninger til dialekter og språk; man regner med et mye mer komplisert samspill av sammenfall og avvik (konvergens og divergens/innovasjon) og gjensidig påvirkning, for å forklare likheter og ulikheter mellom de semittiske variantene.

De semittiske språkene blir gjerne delt i tre hovedgrupper etter geografisk spredning og i henhold til visse bindende og skillende språktrekk.

Nordøstsemittisk omfatter akkadisk (3000–2000 f.Kr.), assyrisk og babylonsk (2000 f.Kr.–100 e.Kr.).

Nordvestsemittisk omfatter ugarittisk (14.–13. årh. f.Kr., de viktigste funnene er kileskriftinskripsjoner fra Ras Shamra; hebraisk (belagt fra 12. årh. f.Kr.), gjenopplivet som talespråk i det moderne Israel; fønikisk (12.–1. årh. f.Kr.), med historisk stor spredning rundt Middelhavet; arameisk, inklusive det kristne kirkespråket syrisk (belagt fra 11. årh. f.Kr.), i dag gjenstår bare mindre arameisktalende enklaver i Syria og Irak. Dessuten omfatter nordvestsemittisk en rekke historiske, beslektede språk som rekonstrueres ved nye funn av gamle inskripsjoner og tekstruller i området langs den syriske kysten.

De sørvestsemittiske språk omfatter arabisk (belagt fra ca. 500 f.Kr.), i dag det mest utbredte av de semittiske språkene; etiopisk, som omfatter kirkespråket geez og dagens talte amharisk, samt tigrinja og tigre, som strekker seg inn i dagens Eritrea; sørarabisk (belagt fra ca. 500 f.Kr.), i dag bare spredte dialekter helt sør på den arabiske halvøya mellom Jemen og Dhofar (Oman), samt på øya Soqotra. Alternativt klassifiseres arabisk (med sine varianter) som en egen sentralsemittisk gruppe.

De semittiske språkene har en rekke fellestrekk. Lydsystemet har en sterk representasjon av faryngaler og laryngaler (strupelyder), en serie med opposisjon av stemt~ustemt~emfatisk konsonant. Når det gjelder ordstrukturen, merkes en kombinasjon av tre konsonanter («rotkonsonanter») som gir en grunnleggende betydning, og som modifiseres ved hjelp av et regelmessig system av ulike vokalmønstre og affikser for å danne det enkelte ord. I verbalsystemet er aspektdimensjonen fremtredende fremfor tempus, i syntaksen er det en tendens til å foretrekke sideordning fremfor underordning. Endelig har de semittiske språkene mye av ordforrådet felles. Den felles arv av tidlige «kulturord» synes å gjenspeile en sivilisasjon i overgangen mellom nomadisk og fastboende levesett. Dagens forskere understreker at grensene mellom de semittiske «språkene» er flytende; det gjelder også avgrensningen mot andre språkgrupper i den afroasiatiske språkfamilien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.