hjort

I paringstida i september og oktober konkurrerer hannhjortene om å samle seg harem med koller som etter hvert kommer i brunst, gjennom brøling, trusselpositurer og slåsskamper .
Av /iStock.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Hjort. Hann. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Hjort, egentlig europeisk hjort, er en art av partåete klovdyr i hjortedyrfamilien. Hannen kalles bukk og har gevir. Kalles også kronhjort når geviret har minst tre tagger som danner en "krone" i toppen av hver gevirstang. Den gevirløse hunnen kalles kolle eller hind.

Faktaboks

Også kjent som
Cervus elaphus

Hjorten er den nest største arten av hjortedyr etter elgen. Hjort er utbredt over hele den sørlige delen av landet, opp til Saltfjellet i Nordland.

Den norske hjorten som denne artikkelen omtaler regnes oftest som en underart av hjort, Cervus elaphus atlanticus.

Beskrivelse

Pels

Pelsen på rygg og kroppssider er hovedsakelig rødbrun eller gråbrun hos begge kjønn. Sommerpelsen er mer rødbrun enn vinterpelsen som er mer gråere, tykkere og tettere. Hode, bein og underside er gråere og lysere enn det meste av kroppen ellers. I bakpartiet og på innsiden av låra er det et påfallende lyst parti kalt speilet. Det lysbrune eller gulhvite speilet er oftest markert med et mørkt band i bakkant av låra. Et typisk kjennetegn (til forskjell fra andre norske hjortedyr) er også en mørk, nesten svart stripe langs ryggen fra nakken til halerota.

Hos de nyfødte kalvene er pelsen ispedd hvite prikker på rygg og kroppsider. Hjorten er i hovedsak nattaktiv og pelsen gir utmerket kamuflasjeeffekt under lysforhold på den tid av døgnet.

Skifte av pels

Den hvitprikkete kalvepelsen forsvinner ved overgang til første vinterpels etter 3–4 måneder. Voksne dyr skifter fra vinterpels til sommerpels i perioden mai–juni. I denne tiden virker dyra «lurvete» med løse hårdotter og delvis nakne hudpartier. Overgangen fra sommer- til vinterpels skjer mer gradvis og mindre iøynefallende i september-oktober.

Bygning og størrelse

Hjorten har lange bein og lang, grasiøs hals, særlig hos koller (hunndyr) og unge dyr. Voksne bukker er noe tyngre og kraftigere i kroppsbygning, og i brunstperioden om høsten utvikler de en kraftig og langragget nakke. Halen er kort, 10–15 cm.

Store, fullvoksne hannhjorter kan ha en totalvekt på 250–300 kg tidlig om høsten, mens tilsvarende for hunndyr er 120–150 (180) kg. I

Generelt øker den i størrelse fra sør til nord og fra kyst til innland opp til Nordland fylke. De største dyra finner vi i høyereliggende og nordlige strøk av utbredelsesområdet, og på steder hvor hjorten relativt nylig har etablert seg.

Voksne dyr Hann Hunn
Skulderhøgde 120 – 135 cm 105 – 120 cm
Total lengde 190 – 220 cm 165 – 190 cm
Totalvekt 240 – 260 kg 150 – 170 kg

Gevir – våpen og statussymbol

Hos hjorten har bare bukkene gevir. Det vokser ut første gang den sommeren de er ett år gamle og øker vanligvis i størrelse og antall tagger med alder. Geviret felles hvert år, hos fullvoksne bukker i januar til mars, mens yngre bukker beholder geviret til våren. I vekstperioden er geviret dekt av et tynt hudlag med blodårer og nerver (bast). Geviret ellers består av beinsubstans. Samlet lengdevekst for et godt utviklet gevir kan i vekstperioden være opptil 2 cm i døgnet.

Fra midten av august til oktober feies basten og geviret er presentabelt både som statussymbol og våpen til brunsten starter i september-oktober. De fullvoksne bukkene i god kondisjon (6–12 år gamle) er først ute både med felling, gjenvekst og feiing av geviret. Det er også i disse aldersklassene at bukkene har best utviklet gevir med opptil 12–14 tagger. Geviret hos ett år gamle bukker har vanligvis bare to rette stenger som er opptil 30 cm lange. Antall tagger øker gjerne med alder, men på grunn av stor variasjon kan det ikke brukes som alderskriterium. Svært sjelden kan norsk hjort ha gevir med 16–18 tagger. Dokumentert norsk rekord er 20 tagger.

Levevis

Sosial organisering og atferd

Grunnenheten i en hjortebestand er familiegruppen, bestående av ei voksen kolle (hind), en kalv og ofte et fjordyr, særlig ettårige hunndyr. Slike familiegrupper er gjerne stedegne med faste leveområder både sommer og vinter, og de følger oftest de samme trekkveiene under sine sesongvandringer. Hannene forlater familiegruppen når de blir kjønnsmodne og slår seg ned i nye områder der de etablerer sine egne tradisjonsmønstre. Sjansen for innavl reduseres ved at hanndyrene vandrer ut til nye områder. Undersøkelser av merkete dyr tyder på at hunndyr som er i slekt med hverandre danner ”klaner” innen bestemte geografiske områder.

Både familiegrupper og større ansamlinger ledes av voksne hunndyr (matriarkat) i et hierarkisk system. Den sosiale organiseringen hos voksne hanndyr er løsere, og bukker synes generelt å holde seg mer for seg selv, kanskje spesielt de store, gamle bukkene. Likevel er det vanlig at 2–4 bukker (eller flere) opptrer sammen deler av året, atskilt fra hunndyr og ungdyr. I parringstida i september-oktober samles imidlertid alle kjønns- og aldersgrupper i områder med voksne hunndyr. I denne perioden konkurrerer hannhjortene gjennom brøling, trusselpositurer og slåsskamper om å samle seg harem med koller som etter hvert kommer i brunst.

Ernæring

I sommerhalvåret består hjortens næringsgrunnlag av et bredt utvalg av gras, urter, lyng, løv og næringsrike skudd, særlig fra løvtrær. Hjortens vinterføde består i første rekke av lyng, grønne overvintringsskudd av gras og urter, samt knopper og kvist av rogn, selje og vier. I dårlige tider kan de også spise skudd og bark av einer, gran og furu. Hjorten er på det magreste når våren og friske beiteplanter kommer i april-mai. Hjorten er også glad i rotvekster og andre kulturplanter, og i områder med stor hjortebestand kan skadeproblem i landbruk og skogbruk være betydelige.

Vekst og livslengde

Hjorten er fullt utvokst når den er 4–5 år (hunndyr) eller 6–8 år (hanndyr). I voksen alder er bukkene nesten dobbelt så store som hunndyra, noe som er typisk hos polygyne arter hvor hanndyr konkurrerer om å bedekke flest hunndyr og ellers ikke deltar i «familielivet». I det fri blir hjorter neppe mer enn om lag 30 år. Da er tennene så nedslitt at det går ut over fordøyelsesprosess, energiopptak og kondisjon. I bestander som beskattes er det imidlertid svært få individer som er over 20 år, og disse er nesten alltid hunndyr. Hanndyr utsettes for hardere jaktpress i tillegg til at de også har høyere naturlig dødelighet. De eldste hann- og hunndyrene som er aldersbestemt i Norge var henholdsvis 18 og 27 år.

Reproduksjon

Selve paringene starter for alvor i midten av oktober. Fullvoksne hinder i god kondisjon er først ute, mens 1,5 års hunndyr gjerne er 2–4 uker forsinket i forhold til eldre dyr og bedekkes hovedsakelig i november (desember). I løpet av brunsten er bukkene fysisk svært aktive, de spiser lite og taper gjerne 20–25 % av kroppsvekten. Vekttapet er relativt størst for dominante bukker i sin beste alder. Etter brunstperioden samles hjortene for overvintring i mer snøfattige områder, særlig i lavlandet og ved kysten. I områder med store ansamlinger kan nedslitte vinterbeiter og matmangel føre til stor vinterdødelighet i harde vintre. Dette går særlig hardt ut over kalver og gamle dyr, ikke minst gamle bukker som har brukt sine fettreserver under brunsten foregående høst.

Kalving

De aller fleste hjortekalver fødes i juni, noen litt tidligere, og enkelte så sent som i juli-august. Drektighetstiden er knappe åtte måneder, og hjorten får én kalv. Tvillingfødsler er dokumentert, men forekommer svært sjelden. Gjennomsnittlig fødselsvekt er om lag 8 kg, med variasjon fra 6 til 10 kg. Første tiden etter fødselen (ca. en uke) ligger hjortekalven mye alene, gjerne godt kamuflert i vegetasjonen. Den «trykker» ved fare som en strategi for å unngå å bli oppdaget. I den tilstanden er både hjerterytme og pustfrekvens dramatisk redusert. De første 3–4 ukene lever kalven overveiende av morsmelk, men etter hvert går den gradvis over til plantekost. Når brunstperioden nærmer seg i oktober veier kalvene 40–60 kg og er stort sett avvent fra morsmelk.

Helsetilstand og dødsårsaker

Generelt antas den norske hjortebestanden å være sunn og livskraftig. Sterk vekst i bestanden og økt dyretetthet sammenfaller imidlertid med klar reduksjon i dyras størrelse og kondisjon over tid.

Hos hjorten er det påvist en rekke endoparasitter knyttet til organer som lever (leverikter), lunger (lungeorm), fordøyelsessystem (bendelormer) og hjerne (hjernemark). Det antas likevel at dette bare i begrenset grad bidrar til økt dødelighet, direkte eller indirekte. Av ytre parasitter (ektoparasitter) er flått (slekten Ixodes) den mest plagsomme, særlig i kystområdene, og kan i ekstreme tilfeller påvirke dyras kondisjon, og med økt risiko for infeksjoner.

Drukning, trafikkulykker, skredulykker, fall og slagskader er relativt vanlige dødsårsaker. I brunsttida kan rivaliserende bukker skade hverandre (punktering i bryst- og bukvegg) med dødelige konsekvenser.

Imidlertid er jakt klart viktigste dødsårsak hos hjorten. Av alle dyr som fødes vil om lag 85–90 % bli skutt.

Opprinnelse og utbredelse

De eldste tegn til hjortens forekomst i Norge er fossilt materiale, i hovedsak funnet langs kysten fra Jæren til Nord-Hordaland og fra Sunnmøre til Helgeland, og datert til yngre steinalder, subboreal periode, ca. 2500 år fvt. To antatte innvandringsveier har vært diskutert. Den ene fra England-Skottland over Nordsjøen mellom eller etter istider, den andre fra Sør-Sverige etter siste istid.

Kystområdene fra Rogaland til Trondheimsfjorden har tilsynelatende vært hjortens viktigste tilholdssted fra starten og helt til våre dager.

Fra 1950-åra spredte hjorten seg til stadig nye lokaliteter i Øst- og Sør- Norge, og i dag er det knapt en kommune sør for Saltfjellet hvor det ikke forekommer hjort. Streifdyr er funnet nord til Bodø.

Hjort i Norge gjennom tidene

I sagn og beretninger fra vikingtiden og middelalderen framgår det at hjorten var kjent på den tid, og i norrøne lover nedtegnet på 1100-tallet og i Magnus Lagabøtes landslov fantes bestemmelser om jakt og jaktrettigheter, blant annet på hjort. I naturhistoriske beskrivelser fra 1600-tallet hevdes det at hjorten da forekom spredt langs kysten fra Nedenes amt (Åmli, Evje, Bygland og Valle i Agder) og til polarsirkelen i Nordland. Om lag 100 år senere var hjorten i hovedsak å finne ved kysten i «Trondhjems og Bergens stift».

Bestandsstørrelse og bestandsutvikling

I den grad fellingstall reflekterer bestandsutvikling viser offisiell jaktstatistikk tilbake til 1892 at hjortestammen har hatt en dramatisk vekst. Frem til 1950-tallet (med ny viltlov i 1952) ble det årlig felt færre enn 700 hjort i hele landet, og jakt var tillatt i 5 fylker. Fra 2010 til i dag har årlig felling vært 35 000–40 000 dyr. Jakt er nå tillatt i alle fylker unntatt Troms og Finnmark.

Beregninger basert på kjønns- og aldersstruktur, reproduksjonsrater og dødelighet indikerer en samlet bestand av norsk hjort på minimum 200 000–250 000 dyr.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Langvatn, R. & Loison, A. 1999. Consequences of harvest on age structure, sex ratio and population dynamics of red deer in central Norway. Wildlife Biology, 5(4):213-223.
  • Langvatn, R. 1998. Hjortens erobring av Norge. In Brox, K.H. (ed.) ”Brennpunkt Natur 98/99”. Tapir forlag, p. 48-71.
  • Langvatn, R. 1990. Hjorten. In A. Semb-Johansson (ed.). Norges Dyr, bd. 2, J.W. Cappelens Forlag A/S, Oslo, pp. 81-100.
  • Meisingset, Erling L.: Alt om hjort: biologi, jakt, forvaltning, 2. utg., 2008, isbn 978-82-525-6659-8, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg