befolkning

En befolkning er summen av innbyggerne i et område, eller av menneskene som tilhører en bestemt gruppe, for eksempel «befolkningen i Norge», «den samiske befolkningen» eller «sivilbefolkningen».

Ordet blir brukt synonymt med folkemengde, folketall, folkesetnad, folkeslag og innbyggere.

Verdens befolkning var i 2017 på 7,55 milliarder mennesker. Norges befolkning var ved inngangen til 2018 på 5,3 millioner. Både befolkningen i verden og befolkningen i Norge har vokst kraftig de siste hundre årene, og forventes å fortsette å vokse fram mot 2100.

Befolkningen i et land vokser hvis det fødes flere enn det dør (fødselsoverskudd) og hvis det innvandrer flere enn det utvandrer (positiv nettoinnvandring).

Læren om befolkning, demografi, handler derfor i stor grad om fruktbarhet, dødelighet/levealder, innvandring og utvandring. Også befolkningens fordeling etter alder og kjønn, og den geografiske fordelingen, står sentralt.

Befolkningsutvikling blir studert i en rekke fagområder: Arkeologer, antropologer, aktuarer, geografer, historikere, medisinere, sosiologer og økonomer er eksempler på fagfolk som på ulik måte er opptatt av befolkningsspørsmål i sitt arbeid.

Kunnskap om befolkningsutvikling i vid forstand er grunnlaget for mange former for samfunnsplanlegging. Dette gjelder ikke minst befolkningsframskrivinger (anslag for framtidig befolkningsutvikling).

Folketallet i verden passerte 7 milliarder – 7000 millioner – i 2011.

Asia er den mest folkerike verdensdelen, med 4,5 milliarder innbyggere (2017-tall) – det er mer enn alle de andre verdensdelene til sammen. Afrika har 1,3 milliarder, Europa 740 millioner, Latin-Amerika og Karibia 650 millioner, Nord-Amerika 360 millioner og Oseania 40 millioner innbyggere. Men Afrika har høyere fruktbarhet enn de andre verdensdelene, derfor er det ventet at befolkningsveksten framover blir kraftigst i Afrika.

Det er flere menn enn kvinner i verden. I 2017 besto verdens befolkning av 3,81 milliarder menn og 3,74 milliarder kvinner. Det fødes litt flere guttebarn enn jentebarn. På den andre siden lever kvinner i snitt noe lenger enn menn, noe som medfører at kvinnene er i flertall blant de aller eldste. Levealderen i verden øker stadig for begge kjønn, og i perioden 2010–2015 var den 72,7 år for kvinner og 68,3 år for menn.

Befolkningens fordeling på alder varierer kraftig mellom land. Noen land, ikke minst i Afrika, har mange barn og få eldre. Her er utfordringen ofte å få ned barnetallene og begrense befolkningsveksten. Samtidig har andre land, særlig i Europa og Øst-Asia, fått svært mange eldre i befolkningen, og prognosene tyder på en kraftig aldring også i tiden framover. I disse landene er utfordringen ofte å få opp barnetallene og begrense nedgangen i folketallet.

Årlig vokser befolkningen med 80 millioner, en nedgang fra slutten av 1980-årene, hvor veksten var over 90 millioner i året. I prosent øker verdens folketall nå med drøyt én prosent årlig, en klar nedgang fra slutten av 1960-årene da den årlige veksten var på over to prosent. FNs befolkningsframskriving anslår at veksten vil bli stadig lavere i framtiden, både i antall og prosent, og nærme seg 0,1 prosent årlig i slutten av dette århundret.

De globale veksttallene skjuler store variasjoner. I begynnelsen av 2000-tallet har mange land i den tredje verden fortsatt en årlig vekst på mer enn to prosent, mens stagnasjon og til og med tilbakegang i folketallet er situasjonen i flere øst- og søreuropeiske land og i Japan.

Ved den første folketellingen i 1769 bodde det 723 618 personer i Norge. Siden da har folketallet økt nesten hvert eneste år, til mer enn sju ganger så mange mennesker. Veksten skyldes i all hovedsak flere fødte enn døde – altså et positivt fødselsoverskudd. Den store utvandringen i siste halvdel av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, som først og fremst gikk til USA, bremset riktignok befolkningsveksten noe. Men siden 1883 har folketallet i Norge vokst hvert eneste år.

Siden 1970 har også en positiv nettoinnvandring bidratt til at folketallet i Norge har vokst, og i 2014 sto nettoinnvandringen for to tredeler av befolkningsveksten.

Selv om mange distriktskommuner i Norge opplever vekst i folketallet, er det særlig i sentrale strøk at befolkningsveksten er kraftig. De mest folkerike kommunene i Norge i 2016 er Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Bærum, Kristiansand, Fredrikstad, Sandnes og Tromsø.

Bare et mindretall av verdens stater fører løpende pålitelig befolkningsstatistikk. Både registrering, rapporteringsrutiner, lagring, bearbeiding og publisering er i mange land beheftet med store feilkilder.

Befolkningsstatistikk må derfor brukes med forsiktighet, ikke minst når man vil sammenligne ulike land. Et stadig økende antall land har likevel pålitelige personregistre som inneholder vitaldata (antall fødte og døde), bosted og opplysninger om inn- og utflytting både fra og til utlandet og mellom administrative regioner (som kommuner og fylker).

Norge er blant de land som har et godt og nøyaktig sentralt personregister som løpende blir holdt oppdatert (se folkeregister).

I hovedsak er informasjon om befolkningen i de fleste land bygd på resultater fra folketellinger. I Norge ble den første folketellingen holdt i 1769. I dag har de aller fleste land i verden folketellinger med jevne mellomrom (vanligvis ti år).

Den demografiske hovedformelen er en formel som uttrykker endringen i folkemengde mellom to tidspunkter, for eksempel endringen i folkemengden i Norge i løpet av et tiår.

Formelen angir forskjellen mellom antall fødte og antall døde pluss forskjellen mellom antall innflyttere og utflyttere.

Demografisk overgang. I det første stadiet er både fødsels- og dødsratene høye og befolkningsveksten er lav. I neste stadium avtar dødsratene mens fødselsratene opprettholdes og befolkningen øker raskt. Gjennom tredje stadium avtar også fødselsratene og gir en lavere befolkningsvekst. I det fjerde stadium er både fødsels- og dødsratene lave og den naturlige tilvekst er også lav.

av Marianne Tønnessen/SSB. fri

Demografisk overgang er endring fra en situasjon med både høy fødselsrate og høy dødsrate til en situasjon med både lav fødselsrate og lav dødsrate. I begge tilfeller er befolkningsveksten liten. Overgangen er typisk for befolkningsutviklingen i land som har blitt industrialisert, og kan beskrives i fire faser.

De demografiske faktorene som bidrar til befolkningsutviklingen er fruktbarhet, dødelighet og migrasjon.
  • fruktbarhet handler om fødsler
  • dødelighet handler om dødsfall og levealder
  • migrasjon/flytting handler om innflyttinger/innvandringer og utflyttinger/utvandringer.
Fødsler og innflytting/innvandring bidrar til vekst i folketallet. Dødsfall og utflytting/utvandring bidrar til nedgang i folketallet. Bak hver av disse komponentene ligger en kombinasjon av både direkte demografiske og mer bakenforliggende forhold som bidrar til å forklare vekst, stagnasjon eller nedgang i folkemengden, og hvordan og hvorfor befolkningsstrukturen endrer seg.

Ordet fruktbarhet har flere betydninger. I befolkningslære dreier fruktbarhet seg om hvor mange barn kvinner får. Dette kalles fertilitet. I medisin er det vanlig å snakke om fruktbarhet som evnen til å få barn. Dette kalles fekunditet.

Fruktbarheten i et samfunn kan måles på flere måter.

  • Fødselshyppighet (summarisk fødselsrate) viser hvor mange som blir født i løpet av en periode per 1000 innbyggere.
  • Aldersspesifikke fødselsrater forteller hvor mange barn 1000 kvinner i hver årsklasse (eller i et intervall) føder i løpet av ett år.
  • Samlet fruktbarhetstall uttrykker hvor mange barn hver kvinne i gjennomsnitt kommer til å føde under forutsetning av at fruktbarhetsmønsteret holder seg uforandret, og at dødsfall ikke forekommer.
  • Nettoreproduksjonstallet er det antallet levendefødte jenter som under gjeldende fruktbarhets- og dødelighetsforhold vil bli født av en gjennomsnittskvinne.

Dødelighet og levealder (forventet levealder ved fødselen) viser to sider av samme sak: Dødelighet handler om sannsynligheten for å dø på bestemte alderstrinn. Når dødeligheten er høy, er levealderen lav. Forventet levealder ved fødselen er en slags oppsummering av dødeligheten i et samfunn, og viser hvor lenge en nyfødt gutt eller jente kan forvente å leve dersom dødeligheten som gjelder for alle aldre i fødselsåret fortsetter gjennom hele perioden vedkommende lever.

Bortsett fra noen perioder med tilbakeslag (under spanskesyken, krigen, for menn en periode på 1960-tallet) har dødeligheten sunket og levealderen økt jevnt og trutt de siste 200 årene i Norge.

Også ellers i verden har det gjennom lang tid vært en gjennomgående og markert nedgang i dødelighet og en økning i levealderen. To viktige unntak i moderne tid ble observert i det tidligere Sovjetunionen etter kommunismens fall, og i det sørlige Afrika som en følge av aids-epidemien.

Mens migrasjon, innvandring og utvandring ofte brukes for å beskrive flyttinger over landegrenser, brukes ofte begrepet flytting, innflytting og utflytting om flyttinger innad i samme land.

Mennesker som vil oppholde seg i et land i mer enn ett år, skal ifølge FN regnes som innvandrere. I Norge regnes man som innvandrer om man har bodd her et halvt år.

Viktige årsaker til migrasjon er konflikter og fattigdom som skaper flyktninger, men også den tiltagende globaliseringen som innebærer økt reisevirksomhet, internasjonalisering av utdanningssystemet og økt internasjonal handel.

Det er fornuftig å behandle flytting innenfor et land og mellom land (internasjonal migrasjon) hver for seg, selv om de to fenomenene er nær beslektet.

Vi illustrerer alders- og kjønnsfordelingen i en befolkning ved hjelp av befolkningspyramider (også kalt alderspyramider). De avbilder befolkningsstrukturen. Figur 9 viser folkemengde etter kjønn, alder og sivilstand i Norge i 2003. Et blikk på en befolkningspyramide forteller hvilke årskull som er små og hvilke som er store.

Som vi har pekt på i en annen sammenheng tidligere, finner vi at det fødes omtrent 106 gutter per 100 jenter uansett hvor i verden vi registrerer dette forholdet. Dette synes å være en biologisk påfallende stabil størrelse. Vi sier at kjønnsproporsjonen ved fødsel er 106:100 (cirka 51,5 prosent gutter og 48,5 prosent jenter). En finner gjennomgående at gutter/menn i alle aldre har høyere dødelighet enn kvinner. Kvinner har en medfødt biologisk fordel i forhold til menn som gir dem noe mindre dødssannsynlighet. I tillegg har kvinner i mange samfunn en mindre farlig aktivitet enn menn, særlig i ungdomsalderen. Det betyr at kvinnene «tar igjen» mennene i antall ved en viss alder. I 1920 var det i Norge likevekt mellom kjønnene før 25-årsalderen. På begynnelsen av 2000-tallet blir likevekten først nådd ved slutten av 50-årsalderen, noe som er et klart uttrykk for at dødeligheten har avtatt, ikke minst blant barn og yngre.

En kan ikke uten videre regne denne overdødeligheten som en absolutt sannhet selv om den kan synes biologisk stabil. Det finnes nemlig strøk av verden uten overdødelighet blant gutter. Der dødeligheten blant jenter er stor, kanskje større enn blant gutter, slik som i enkelte land i Asia og Afrika, er nok forklaringen at jentebarn får dårligere stell og mindre mat og medisinsk omsorg enn brødrene. Det kan være viktigere å få guttebarn enn jentebarn fordi kvinner har en underordnet status. Dessuten kan fosterdiagnostikk og kjønnsspesifikke aborter, der dette er mulig å få utført, påvirke forholdstallet mellom kjønnene ved fødsel. Flere studier viser at spedbarnsdrap av jenter fortsatt forekommer i Kina, India og andre land til tross for at det lenge har vært forbudt. I tillegg kommer feilaktig rapportering.

Vi må med andre ord også i denne sammenhengen se rene demografiske faktorer i sammenheng med politiske, sosiale og kulturelle betingelser. Demografiske analyser av kjønnsproporsjonen viser klart at det er betydelige kvinneunderskudd i visse befolkninger i forhold til det en normalt kan forvente. Dette har ført til utsagn om de manglende kvinner i verdens befolkning. Nobelprisvinneren Amartya Sen er en av dem som har antydet flere titalls millioner!

Aldersfordelingen i befolkningen varierer mye fra land til land, ikke minst er forskjellen mellom nord (i-landene) og sør (u-landene) tydelig. Mens 35–45 prosent av befolkningen i mange land i den tredje verden er yngre enn 15 år, er tilsvarende andel nesten 20 prosent i nord. Mens andelen over 65 år i sør er rundt 5 prosent, er denne omtrent 15 prosent i nord. I Norge (2015) er 14 prosent av befolkningen 67 år eller eldre, mens 19 prosent av befolkningen er under 16 år. Tabell 8 viser befolkningsandelen under 15 år og over 64 år i en del land i 2000 og forteller indirekte forskjellige økonomiske og demografiske historier. Den sier også indirekte noe om hvilke typer utfordringer de forskjellige land står overfor.

Et interessant spørsmål gjelder størrelsen på den generasjonen et alderskull eller aldersklasse er opphav til. Er det slik at en liten aldersklasse i sin tur gir opphav til en liten aldersklasse og en stor aldersklasse produserer en stor aldersklasse? Eilerts Sundts lov (oppkalt etter den første norske demografen, samfunnsforskeren og teologen Eilert Sundt (1817–1875), som studerte befolkningsutviklingen i Norge på 1800-tallet) sier rett og slett at antall fødte på et bestemt tidspunkt avhenger av antall fødte en generasjon tidligere. Det er lett å finne eksempler på det i historisk befolkningsstatistikk, for eksempel fra Norge på 1700- og 1800-tallet. Fødselstallet gikk i bølger med en generasjons mellomrom: Små kull satte små kull og store kull satte store kull til verden. Men denne enkle logiske sammenhengen, også kalt demografisk ekkovirkning, forutsetter at ekteskaps- og fruktbarhetsmønsteret ligger fast. Siden vi ikke kan finne igjen klare «sundtske» bølger, i hvert fall ikke nærmere vår tid, må det være andre mekanismer som gjør seg gjeldende.

Den amerikanske demografen Richard Easterlin (født 1926), som i siste halvdel av 1900-tallet har studert noen av de samme problemene som Eilert Sundt var opptatt av mer enn 130 år tidligere, kom til den motsatte konklusjonen: Store kull vil ha en tilbøyelighet til å sette små kull til verden, og for små kull vil det være en tendens til å sette større kull til verden (Easterlin-hypotesen). Easterlin startet med å studere de store etterkrigskullene (the post-war baby boom) og påviste at en slik «boom» gav nedgang i fruktbarheten i Amerika og dermed små fødselskull en generasjon senere. Det kan være mange årsaker til dette. Da andre verdenskrig var slutt, var stemningen optimistisk, det var lett å få arbeid, folk giftet seg tidlig og fikk mange barn. Foreldrene til disse store kullene hørte til de små kullene fra mellomkrigstiden, og deres erfaringer var preget av dette.

Men de store barneflokkene hadde sine negative sider. De som vokste opp i en stor barneflokk i et samfunn med mange store barneflokker, fikk erfare mange former for trangboddhet og køer. Store barneflokker kunne bety mindre omsorg for hver enkelt i hjemmet, og ute i samfunnet oppstod etter hvert køer på helsestasjoner, i barnehager, i skoler og utdanningsinstitusjoner og på arbeidsmarkedet etter hvert som bølgen av mennesker ble eldre. Konkurransen på arbeidsmarkedet kunne gjøre det vanskeligere for mange å oppnå den inntekten og levestandarden foreldrene hadde. Samfunnet var med andre ord ikke dimensjonert for så store kull; det rakk ikke å tilpasse seg i tide. Det er rimelig å tenke seg at disse erfaringene måtte få konsekvenser.

Reaksjonen blant etterkrigsgenerasjonen, som gikk inn i voksen alder rundt 1970, ble senere ekteskap, nye kvinneroller og færre barn. Vi kjenner igjen resultatet som fruktbarhetsfallet i land etter land i den vestlige verden. Barn i små kull oppnår mer omsorg hjemme, og ute i samfunnet møter de skoler og et arbeidsmarked der konkurransen er mindre. De kan oppnå høyere levestandard og kan etter hvert reagere med en tilbøyelighet til å skaffe seg flere barn, slik som kullene fra 1920- og 1930-årene gjorde. Dermed er det skapt en demografisk syklus av to generasjoners varighet, omtrent 50 år. Selv om vi skal være ytterst forsiktige med å generalisere sammenhenger mellom samfunnsforhold og demografisk respons i én bestemt periode, kan det være nyttig å benytte tenkemåten når vi forsøker å forklare befolkningsutvikling og befolkningsstruktur både i Norge og andre land.

Den delen av befolkningen som er i arbeidsdyktig alder, betegnes ofte som den nærende delen. De som forsørges, altså særlig barn og gamle, betegnes som den tærende delen. Hvor grensene går for den arbeidsdyktige delen av befolkningen, avhenger historisk av mange forhold, men det er særlig sosiale og samfunnsmessige forhold som setter grensene. Prøver vi å lage en formel for forholdet mellom den tærende og nærende delen av befolkningen, må vi huske på at den ikke er universell; den kan ikke gjelde til alle tider og på alle steder.

En måte å forsøke å måle et lands eller en regions forsørgelsesbyrde (DR) på (fra engelsk Dependency Ratio, «avhengighetskvoten»), er å uttrykke forholdet mellom barn og unge og gamle på den ene siden i prosent av folk i arbeidsdyktig alder. Dette kan operasjonaliseres, for eksempel ved å la barn og unge bety befolkningen under 20 år, gamle er folk fra 67 år og oppover, og de arbeidsdyktige er i alderen 20–66 år. Figur 10 viser avhengighetskvoten fra 1910 og fremskrevet til 2050. I 1910 var prosenten over 100. Tallet sank til 60 i 1940-årene og steg til nesten 80 rundt 1970. Senere har prosenttallet, altså forsørgelsesbyrden, avtatt og vil fortsette å avta frem til 2010 da den igjen vil bli cirka 60. Deretter vil den stige frem mot 2040.

Dette er naturligvis usikkert. De «gamle» er riktignok for lengst født, men fruktbarheten og inn- og utvandring gjennom den første halvparten av 2000-tallet er en ukjent størrelse. (En annen sak er hvor godt denne operasjonelle definisjonen samsvarer med forståelsen av avhengighetskvote og forsørgelsesbyrde.)

Gjennom mange år har vi hørt mye om eldrebølgen i den vestlige verden, men assosiasjonene som «bølgen» gir, er forskjellige. At det blir forholdsvis flere eldre når fødselsraten er liten og dødeligheten avtar, er et trivielt demografisk poeng. Dersom vi med eldre mener alle som har nådd pensjonsalderen, i Norge for de fleste 67 år, har antallet i Norge steget jevnt og sikkert helt fra forrige hundreårsskifte (fra 1900). Men denne stigningen stoppet opp mot slutten av 1990-årene, og antallet vil faktisk synke litt frem mot 2010. Dersom vi med eldre mener 80-åringer og eldre, har også antallet steget gjennom hele 1900-tallet, men også for dem vil stigningen stoppe litt opp. Det vil skje litt før 2010, da en liten nedgang setter inn. Den virkelige stigningen for folk i pensjonsalder i Norge og en del andre europeiske land vil begynne rundt 2015, og antallet 80-åringer og eldre vil først stige igjen rundt 2025.

Forklaringene på de bølgetoppene og den begynnende store eldrebølgen fra like før 2010 (67-åringer og eldre) og fra 2025 (80-åringer og eldre) finner vi i den aldersfordelingen i befolkningen som er beskrevet tidligere, altså små kull gjennom 1920–1930-årene og store kull fra 1946 og en generasjon fremover. Videre fremskrivninger mot pensjonisttilværelse, for eksempel for kullene født i 1975–2000 (jamfør Easterlin-effekten) kommer til uttrykk som utflating av kurvene igjen (se figur 11).

Det er særlig tre temaer som går igjen i debatten om de utfordringer som aldring i en befolkning innebærer. For det første er løsning av helse- og omsorgsoppgaver sentrale, for det andre gjelder det finansiering av løpende samfunnsoppgaver og inngåtte pensjonsforpliktelser, og for det tredje kreves evne og vilje til å tenke nytt og annerledes om aldring.

Sammenhenger mellom ressurser og sosiale og økonomiske forhold på den ene siden og befolkningsutviklingen på den andre har gjennom lange tider vært et omstridt tema. Vi møter derfor mange måter å nærme seg disse problemene på; alt fra en mer teoretisk preget debatt til klare politisk formulerte program for befolkningers størrelse, sammensetning og fordeling. Særlig viktige problemstillinger i debatten har vært knyttet til spørsmålet om ressursgrunnlaget (spesielt ernæringsgrunnlaget) og forestillinger om et optimalt folketall.

Den engelske presten, historikeren og økonomen Thomas Malthus (1766–1834) er av mange kalt demografiens grunnlegger. Malthus formulerte en lov som sier at befolkningen formerer seg raskere enn mengden av mat kan økes. På lengre sikt vil dette føre til fattigdom og sult. Malthus mente at siden ressursgrunnlaget var gitt, måtte befolkningsveksten holdes under kontroll gjennom seksuell avholdenhet og først og fremst senere inngåelse av ekteskap.

Malthus’ teser om befolkningsutvikling fikk stor oppmerksomhet og innflytelse, men mange tok også avstand fra ideene hans. Hans ideer ble i det vesentlige formulert før den industrielle revolusjonen i Europa hadde skapt en rekke teknologiske forbedringer som også bedret tilgangen på mat. En annen endring som Thomas Malthus ikke kunne forutse, var nedgangen i fruktbarhet som fant sted i de rikeste og etter hvert mest industrialiserte landene i verden fra slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet.

I siste halvdel av 1900-tallet, mer enn 150 år etter at Malthus publiserte sitt første skrift, fikk ideene hans ny aktualitet i debatten. Befolkningsveksten var da også svært stor gjennom noen tiår fra midten av 1900-tallet, og metaforer som befolkningseksplosjon og befolkningsbombe ble tatt i bruk. Ideene slo også inn i debatten om bærekraftig utvikling. Riktignok fikk befolkningsutviklingen i Europa og Nord-Amerika et ganske annet forløp enn Malthus kunne forutse, men på grunn av utviklingen i deler av Asia og Latin-Amerika og så å si hele Afrika fikk ideene hans allikevel gyldighet. Tesene om forholdet mellom fruktbarhet, befolkningsvekst og matforsyning fikk en renessanse; de ble tatt frem og brukt i debatten om «grenser for vekst» og i diskusjonen om miljøproblemene.

Begreper som nymalthusianisme og nymalthusianere dukket opp, ofte knyttet til økologiske bidrag til befolkningsdebatten. De som i vår tid har advart sterkt mot den raske befolkningsveksten, nymalthusianerne, har hevdet at befolkningsveksten er en viktig årsak til sosial nød, økonomiske vansker og politiske konflikter, og at rask befolkningsvekst er et hinder for utvikling. Men i motsetning til det klassiske malthusianske synet på barnebegrensning er konsekvensen av det nymalthusianske synet å oppfordre til utstrakt bruk av familieplanlegging og prevensjon.

Ikke overraskende var Karl Marx (1818–1883) en skarp kritiker av Thomas Malthus og hans ideer. Både han og senere mange andre marxistisk inspirerte deltakere i befolkningsdebatten hevdet at malthusianske ideer avsporer debatten om befolkningers eksistensmuligheter. Mange marxistiske ledere har langt ut i andre halvdel av 1900-tallet hevdet at overbefolkning er et konstruert begrep; det er samfunnsforholdene som gir mennesker et uverdig liv, ikke folketallet eller befolkningsveksten i seg selv. I dette fordelingsperspektivet er det ikke overbefolkning som er årsak til nød og fattigdom i verden, men det kapitalistiske systemet fordi dette fører til marginalisering av fattige land og av fattige befolkningsgrupper innenfor disse landene.

Selv om vi i begynnelsen av 2000-tallet ser tendenser til betydelig reduksjon i veksttakten i mange land, er de fleste i dag likevel kommet til at veksten i store deler av verden bør dempes for at samfunnet skal kunne bli i stand til å ta seg av stadig flere mennesker. Den marxistiske kritikken av Malthus gjelder ikke lenger i første rekke befolkningsteorien hans, men de standpunktene han har gitt uttrykk for i sosiale og økonomiske spørsmål. På flere punkter er det betydelig enighet mellom nymalthusiansk og nymarxistisk orienterte deltakere i debatten; begge parter erkjenner at levevilkårene for store folkegrupper er elendige, at forbruksveksten i den rike del av verden ikke bare representerer en miljøtrussel, men også kan øke politiske spenninger.

Å peke ut to «retninger» eller leirer i befolkningsdebatten er heller ikke lenger så enkelt, og heller ikke spesielt formålstjenlig. Uansett utgangspunkt er det stadig flere som erkjenner at både problemene knyttet til rask vekst i befolkningen i mange land og de globale ressursfordelingsproblemene må møtes med en samlet politisk innsats. Midlene er det naturlig nok større uenighet om. Frykten for overbefolkning synes ikke lenger å være den viktigste motivasjonen for befolkningspolitikken. Det henger sammen med at fruktbarheten tross alt har sunket sterkt, og med at befolkningsveksten gjennomgående ikke blir betraktet som den viktigste årsaken til fattigdom og miljøproblemer. Det er heller skjevfordelingsproblemet både mellom stater og innenfor enkeltstater, forskjellige former for miljø- og ressursforringelse og regionale og etniske interessekonflikter som i økende grad påkaller oppmerksomhet, ikke minst fordi slike forhold inneholder farer for voldelige konflikter og krig.

Befolkningspolitikk er politikk for å påvirke folketallet og sammensetningen av befolkningen. Befolkningspolitikken kan være tydelig og uttalt, som i Kinas ettbarnspolitikk, men den er ofte sammenflettet med andre politikkområder, som helsepolitikk og arbeidslivspolitikk. I en del europeiske land med lav fruktbarhet og med en aldrende befolkning, føres det en befolkningspolitikk hvor det oppmuntres til flere fødsler. I den norske velferdsstaten er svangerskapspermisjoner, barnehagetilbud og barnetrygd først og fremst sosiale tiltak, men de kan også ha en indirekte effekt på fødselsraten. Alle helsepolitiske tiltak som fører til økt levealder vil også fremme befolkningsvekst.

I flere folkerike stater i Asia, Afrika og Latin-Amerika har barnebegrensning vært offisielt mål. De befolkningspolitiske tiltakene består blant annet av opplysningskampanjer som oppfordrer til barnebegrensning, lett adgang til prevensjon, steriliseringsprogrammer og enkel adgang til abort.

Summarisk fødselsrate, dødsrate og naturlig tilvekstrate for et utvalg land, angitt i promille

Summarisk fødselsrate Summarisk dødsrate Naturlig tilvekst / fødselsoverskudd År
Norge 12,5 9,0 3,5 2007
Sverige 11,7 10,0 1,7 2007
Danmark 11,9 10,0 1,9 2008
Finland 11,2 9,2 2,0 2008
Island 14,6 6,2 8,4 2007
Frankrike 12,9 8,6 4,3 2008
Belgia 11,4 9,5 1,9 2007
Tyskland 8,3 10,1 -1,8 2007
Italia 9,7 9,8 -0,1 2008
Polen 10,2 9,9 0,3 2007
Ungarn 9,9 13,0 -3,1 2008
Russland 12,1 14,6 -2,5 2008
Tyrkia 18,1 6,4 11,7 2007
Qatar 11,9 1,3 10,6 2008
Israel 21,5 5,4 16,1 2008
Jordan 32,3 .. .. 2007
India 22,8 7,4 15,4 2008
Nepal .. 4,6 .. 2001
Vietnam 15,6 4,5 11,1 2007
Singapore 8,6 3,7 4,9 2007
Japan 8,7 9,1 -0,4 2008
Kina 12,0 6,9 5,1 2007
Australia 13,8 6,5 7,3 2008
Algerie 23,0 .. .. 2007
Botswana 32,0 12,4 19,6 2001
Egypt 26,5 6,1 20,4 2007
Burkina Faso 46,7 8,9 37,8 2006
Mosambik 42,7 18,8 23,9 2001
USA 14,3 8,1 6,2 2007
Costa Rica 16,6 4,0 12,6 2008
Mexico .. 4,9 .. 2007
Uruguay 14,3 10,1 4,2 2007
Venezuela 22,4 4,3 18,1 2007
Argentina 17,8 8,0 9,8 2007

Kilde: UN Population and Vital Statistics Report, 2010

År Folketall (millioner) Økning (millioner) Gjennomsnittlig årlig vekstrate
1950 2525
1955 2758 233 1,85 prosent
1960 3018 260 1,89 prosent
1965 3322 304 2,01 prosent
1970 3682 360 2,17 prosent
1975 4061 379 2,06 prosent
1980 4440 379 1,87 prosent
1985 4853 413 1,86 prosent
1990 5310 457 1,88 prosent
1995 5735 425 1,60 prosent
2000 6127 393 1,37 prosent
2005 6520 393 1,28 prosent
2010 6930 410 1,26 prosent
2015 7349 419 1,21 prosent

Kilde: FN, World Population Projections 2015

År Millioner mennesker
8000 fvt. 5
1000 50
500 100
1 200
1000 evt. 300
1300 400
1400 350
1600 550
1700 600
1800 900
1825 1000
1930 2000
1960 3000
1974 4000
1987 5000
1999 6000
2011 7000

De historiske tallene har stor usikkerhet.

Periode 0 år 1 år 30 år 50 år 70 år
1821–1830 45 .. 35,6 21,4 9,7
1851–1855 48,02 52,41 35 21 9,06
1871–1875 47,41 52,04 36,1 21,85 9,55
1891–1895 49,1 53,33 37,31 23,07 10,17
1911–1915 56,32 59,2 38,94 23,84 10,47
1931–1935 63,77 65,82 41,49 24,92 10,75
1951–1955 71,11 71,95 44,81 26,6 11,6
1971–1975 71,41 71,38 43,76 25,41 10,88
1991–1995 74,38 73,81 45,72 27,09 11,67
2011–2015 79,7 78,91 50,48 31,44 14,59
Periode 0 år 1 år 30 år 50 år 70 år
1821–1830 48 .. 37 22,4 10
1851–1855 51,19 55,01 36,62 22,41 9,57
1871–1875 50,45 54,5 37,66 23,25 10,13
1891–1895 52,61 56,25 38,91 24,54 10,84
1911–1915 59,63 62,01 40,83 25,47 11,25
1931–1935 66,62 68,07 43,14 26,27 11,45
1951–1955 74,7 75,21 47,31 28,57 12,3
1971–1975 77,68 77,43 49,1 30,04 13,19
1991–1995 80,39 79,76 51,23 32,09 15,01
2011–2015 83,74 82,92 54,22 34,81 17,14

Merk hvordan den store nedgangen i spedbarnsdødelighet (døde før fylte ett år) slår ut i forventet livslengde. Overdødeligheten for menn i forhold til kvinner er tydelig. Kilde: www.ssb.no/dode

Land Gjennomsnittlig levealder
Norge 78,5
Sverige 79,7
Finland 77,6
Danmark 76,2
Østerrike 78,1
Italia 78,5
Japan 81,0
Polen 73,3
Russland 66,1
Mexico 72,6
Venezuela 72,9
Ukraina 68,1
Paraguay 70,1
Kina 70,5
Tunisia 70,2
Indonesia 66,2
Egypt 67,3
Pakistan 60,0
Nigeria 51,7
Uganda 44,0
Zambia 41,4
Mosambik 39,3

Tabellen viser gjennomsnitt for menn og kvinner. Levealderen er gjennomgående 4–6 år lenger for kvinner enn for menn.

År SFT
1899–1900 4,4
1910–1911 3,6
1920–1921 3,5
1932–1935 1,9
1941–1945 2,2
1951–1955 2,6
1961–1965 2,9
1970 2,50
1975 1,98
1980 1,72
1985 1,68
1990 1,93
1995 1,87
2000 1,85
2005 1,84
2010 1,95
2015 1,73

Kilde: www.ssb.no/fodte

Land SFT
Danmark 1,84
Finland 1,83
Island 2,10
Sverige 1,87
Bulgaria 1,40
Hellas 1,38
Irland 1,96
Nederland 1,74
Polen 1,27
Russland 1,37
Spania 1,43
Tyskland 1,32
Østerrike 1,38
Mongolia 2,02
Egypt 2,89
Canada 1,57
USA 2,09
Mexico 2,21
Japan 1,27
Kina 1,77
Thailand 1,81
Brasil 1,90
Chile 1,94
Ecuador 2,58
Malaysia 2,58
Indonesia 2,19
Bangladesh 2,36
Botswana 2,90
Pakistan 4,00
Nigeria 5,32
Mosambik 5,11
Angola 5,79
Land Under 15 år 65 år og over
Norge 18 16
Sverige 17 20
USA 20 15
Japan 13 26
Tyskland 13 21
Italia 14 22
Ungarn 15 18
Russland 17 13
Chile 20 11
Mexico 28 7
Thailand 18 11
Tyrkia 26 8
Kina 17 10
Egypt 33 5
Bolivia 32 7
India 29 6
Kenya 42 3
Etiopia 41 4

Kilde: FN, World Population Prospects 2015

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.