Kommunistiske partier bygger på en kommunistisk ideologi.  Hovedkjennetegnet til denne type partier har vært ideal om å avskaffe det kapitalistiske systemet, og erstatte det med et klasseløst samfunn, gjennom revolusjon.

I de fleste europeiske land finner vi partier som hører hjemme i den kommunistiske partifamilien. I dag er disse partiene som oftest små og med liten innflytelse, og i Europa er kommunistiske partier hovedsakelig interessante for den rollen de tidligere hadde.

Noen få diktaturer, slik som Kina, Cuba og Nord-Korea, er kommunistiske ettpartistater. Her finner vi også kommunistpartier, men da som eneste tillatte parti. Tidligere var også Sovjetunionen, og europeiske land med tilknytning til østblokken, kommunistiske ettpartistater. 

Utgangspunktet til kommunistpartiene er den russiske revolusjonen i 1917. Etter revolusjonen klarte kommunistene å ta makten i det som ble Sovjetunionen. Sovjetiske myndigheter oppfordret kommunistiske partier over hele verden til å bli med i en større sammenslutning, Komintern. Målet var å organisere en verdensomspennende revolusjon. Med støtte fra Sovjetunionen ble kommunistpartiene både flere, større og bedre organisert. 

Den sovjetiske politiske eliten hadde etter revolusjonen en ambisjon om ta kontroll over kommunistpartier over hele verden. Dette førte til at den sovjetiske tankemåten fikk stor innvirkning på kommunistpartier også utenfor Sovjetunionen. Kommunistiske partier ble dermed preget av i Vladimir Lenins tanker om demokratisk sentralisme, også omtalt som leninismen.

I Norge var Arbeiderpartiet medlem av Komintern mellom 1919 og 1923. Samarbeidet med Sovjetunionen var omstridt, og bruddet i 1923 førte til splittelse. Majoriteten ble værende i Arbeiderpartiet og etter 1923 blir partiet igjen klart regnet for å være et sosialdemokratisk parti.  En mindre fraksjon meldte seg ut og opprettet Norges Kommunistiske Parti (NKP).

Med unntak av stortingsvalgene umiddelbart før og etter andre verdenskrig har NKP hatt liten suksess og spiller i dag en svært liten rolle. 

Det norske eksempelet er ganske typisk for de fleste vest-europeiske kommunistiske partier, med en moderat suksess i mellomkrigstiden, og spesielt umiddelbart etter den andre verdenskrig. Senere har de fleste av disse partiene blitt mer moderate og forandret seg til enten sosialistiske partier eller sosialdemokratiske partier. I europeiske demokratier oppsto rundt midten av 1970-tallet en egen retning som ble kalt eurokommunisme

Etter oppløsningen av Sovjetunionen og den tidligere østblokken har partier med røtter i kommunistpartiene som tidligere styrte, gått i ulike retninger. Eksempler kan være Tsjekkias kommunistparti og tyske PDS (fra 2005 innlemmet i Die Linke).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.