Beverrotte, også kalt nutria og sumpbever, er en gnager i familien piggrotter. Den bruker en stor del av tida i vannet og har flere tilpasninger til et liv i vann. Den lever i Sør-Amerika, og er innført til Europa for oppdrett.

Beverrottas øyne, ører og neseåpninger sitter høyt på hodet slik at de er over vannet når dyret svømmer. Hodet er stort. Fortennene er store og oransje på utsida. En hudfold kan stenge munnen bak dem, slik at dyret kan spise under vann. Bakbeina er lenger enn frambeina og har svømmehud mellom fire av tærne. Den femte tåa på bakfoten brukes til å stelle pelsen. Halen er rund, i motsetning til hos bever og bisam.

Beverrotta kan veie oppimot 7 kg. Kroppen er 47-57 cm og halen 34-40 cm lang. Hannen er større enn hunnen. Pattene sitter ganske høyt oppe på kroppssidene, slik at ungene kan die selv når mora sitter i vannet. Værhårene er lange.

Beverrotta lever i tilknytning til vann; elver, kanaler, innsjøer og sumper. Pelsen er tett og myk, egenskaper som er gode å ha i vann. Den graver ut store gangsystemer med åpninger under vann og rom til å bo i. Disse beskytter mot fiender og holder en temmelig konstant temperatur. Den bygger seg også flytende plattformer som den kan sitte og spise på ute i vannet. Den er en god svømmer som kan holde seg under vann i ti minutter. På land er beverrotta ganske langsom, den flykter umiddelbart ut i vannet ved fare.

Beverrotta spiser mest vannplanter, men tar også for seg av plantevekstene nær vannet. Den er koprofag, ved at den spiser innholdet fra blindtarmen. Dette skjer når den hviler under bakken. Den er mest aktiv om natta og bruker en stor del av sin aktive tid på å spise. Den holder gjerne maten med frambeina mens den spiser. Den kan leve opp til 1 200 meters høyde i Andesfjellene. Ungene kan både svømme og spise planter kort tid etter fødselen.

Beverrotter i oppdrett kalles for nutria. Læret er lett og holdbarheten god, så skinnet egner seg godt til pelsverk. Pelsen er dekket med grove, lange dekkhår, mens underpelsen er tett og myk. Det er først og fremst underpelsen som er interessant, mens de striere dekkhårene ofte blir fjernet i beredningen. Flere fargemutanter er utvikla.

Oppdrett av nutria begynte i Sør-Amerika på begynnelsen av 1900-tallet. I Europa drives det i dag mest oppdrett i Polen og Tyskland. Den er blitt holdt som pelsdyr også i Norge, men aldri i noe stort omfang. Pelsen ble aldri så verdifull som for eksempel minkens pels.

Nutria er satt ut i USA og flere land i Europa. Rømte individer har også etablert frittlevende bestander en rekke steder i Nord-Amerika og Eurasia. De blir fort betrakta som skadedyr fordi de spiser av jordbruksavlinger og graver ut elvebredder. Den blir jakta på for mat og skinn både i Sør-Amerika og i sine nye hjemland.

I Norge har det kun vært få nutriafarmer, men noen dyr har rømt. I årene etter 1945 er noen få dyr påtruffet i det fri, mest i Akershus.

Beverrotte kan jaktes i perioden 21. august–15. mai over hele landet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.