Grevling er utbredt over størstedelen av Europa og i Nord- og Mellom-Asia.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Grevlingen lever særlig av meitemark og insektlarver, men også smågnagere, egg og fugleunger står på menyen.
Ung grevling titter fram fra hiet.
utbredelse av grevling
Utbredelse av grevling (Meles meles). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av grevling

Grevling er et rovpattedyr i mårfamilien. Den er en tilpasningsdyktig art som er vanlig i store deler av Norge og ellers i Europa og deler av Asia.

Faktaboks

Også kjent som

eurasisk grevling

europeisk grevling

toks, svintoks (av norrønt þǫx)

Vitenskapelig navn
Meles meles
Beskrevet av
(Linnaeus, 1758)
Rødlistestatus i Norge
LC – Livskraftig
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Beskrivelse

Grevlingen har velutviklede tredeputer under hånd og fot.

/※.

Grevlingen er lett å kjenne igjen med sitt avlange hode med brede sorte og hvite striper. Kroppen er kraftig med korte ben og kort hale. Den er det nest største mårdyret i Norge, etter jerv. Kroppslengden er 60–90 centimeter, halelengden 10–20 centimeter. Kroppsvekten kan ligge mellom 7 og 17 kilo og hannene er vanligvis noe tyngre enn hunnene selv om størrelsen er ganske lik. I Norge og andre kalde steder er vekten høyere på høsten enn om våren da fettreservene er oppbrukt etter vintersøvn.

Farge

På kroppens overside er grevlingens pels lang og gråaktig. Hvert hår er lyst innerst og mørkere på tuppen. På undersiden av kroppen og på bena er pelsen kortere og mørkegrå til sort. Hodet er mest hvitt, med en bred, svart stripe langs hver side fra snute til nakke. Stripen omfatter også øyet og øret. Den øvre kanten av øret er hvit.

Tenner og klør

Grevlingspor
Grevlingspor
Av /Norsk institutt for naturforskning/Artsdatabanken.
Lisens: CC BY SA 4.0

Grevlingen har kraftige kjever og tenner som er tilpasset en variert diett. Hjørnetennene er store og spisse mens jekslene er flate. Grevlingen har velutviklede tredeputer under hånd og fot. Alle de fem fingrene har sterke, lange, spisse, litt buede klør. Siden grevlingen bruker framføttene til å grave hi med, er disse kraftigere enn bakføttene og har lengre klør. Hvis man finner tydelige fotavtrykk i sand, leire eller snø, vil man se at framfoten avgir tydelige avtrykk av klørne et stykke foran selve fotavtrykket.

Levevis

Grevlinghi. I oktober–november går grevlingen i hi.

/※.

Grevlingen er svært tilpasningsdyktig når det gjelder leveområder. Den finnes i bar- og løvskog, jordbrukslandskap og i bebodde strøk inkludert parker i byer. I noen deler av utbredelsesområdet bor den i ørkenaktige strøk. Grevlinger er hovedsakelig nattaktive og bedriver matsøk hver for seg.

Føde

Grevlingen er en alteter og spiser både planter og dyr alt etter hva den kommer over avhengig av årstid og leveområde. Dietten kan bestå av røtter, bær, frukt og korn i tillegg til virvelløse dyr, amfibier, smågnagere, egg og unger av fugler som ruger på bakken, og av og til større dyr som rotter og piggsvin. Den kan også spise åtsler og i urbane strøk, søppel.

Meitemark kan utgjøre en stor andel av næringen til grevlinger. Det er vist at de kan søke svært systematisk på våte gressplener når meitemarkene kommer til overflaten. Den bruker fortenner og klør til å trekke markene opp av bakken. En enkelt grevling kan spise over 200 mark i løpet av en natt.

Grevlinghi

Grevlinger graver ut store, komplekse hi. Et typisk grevlinghi i Norge ligger i en skråning med god drenering og helst med løs jord som er lett å grave ut. I nærheten bør det være jaktmarker for grevlingene i form av enger, løvskog, kulturmark eller hager hvor de kan finne meitemark og andre virvelløse dyr.

Hiene har gjerne flere innganger og inneholder sovekammer og ynglekammer. Kamrene fores med tørt gress og løv som jevnlig skiftes ut, så utenfor hiåpningen ligger gjerne hauger med gammelt sengemateriale som er blitt hevet ut. Formålet med den hyppige utskiftingen skal være å bli kvitt parasitter som lus og lopper.

Grevlingen er mer sosial enn de fleste mårdyr og opptil 10–15 individer kan dele hi, men de benytter også enklere soveplasser (sekundærhi) i kortere perioder.

Vintersøvn

I Norge og andre steder med kalde vintre reduserer grevlingen aktiviteten fra oktober–november og til våren. De går ikke i ekte dvale som for eksempel piggsvin og flaggermus. Familiegrupper kan dele hi om vinteren og kan bruke de store vinterhiene i generasjoner. Det forekommer også at rødrev og grevling kan bruke hverandres hikomplekser og at de til og med kan dele dem mellom seg.

Formering og sosial struktur

Grevlinger kan formere seg året rundt, men fødslene skjer vanligvis på våren eller høsten. I Norge føder grevlingen 2–5 unger i mars/april. Det kan gå flere måneder mellom paring og at det befruktede egget fester seg til livmorveggen slik at fosterutviklingen begynner (såkalt forsinket innplanting). Ungene er små og blinde når de blir født, men etter omtrent tre måneder kan de ta til seg næring selv. Noen unger forlater hiet og oppsøker nye områder mens andre blir i familiegruppen. Det er vanligere at grevlinger lever alene i områder med lav bestandstetthet og i flokker der arten er tallrik. I større flokker vil bare noen hunner bidra til reproduksjon.

Kommunikasjon

Grevlinger kommuniserer først og fremst med lukt og markerer territoriene sine med ekskrementer og med sekret fra analkjertlene. Luktmarkering brukes også innad i flokken for å bekrefte gruppeidentitet. Grevlinger benytter kroppsspråk som halebevegeleser når de føler seg truet eller for å signalisere at de er fruktbare. Både unger og voksne lager ulike lyder for å varsle om farer eller uttrykke aggresjon.

Utbredelse og status

Grevling er utbredt over størstedelen av Europa vest for elven Volga og helt til Irland, sydover langs Middelhavet og inn i Midtøsten og til Himalaya som er grense i øst. Bestanden strekker seg nordover omtrent til Polarsirkelen.

Utbredelse i Norge

I Norge er grevling vanlig i østre deler av landet fra Trøndelag og sørover, men den er også observert så langt nord som i Finnmark. Det er trolig ingen reproduserende bestand i Vestland fylke.

Livskraftig bestand

Arten har status som livskraftig både globalt og i Norge. I Norge er påkjørsel av biler regnet som en av de vanligste årsakene til unaturlig død. Rovdyr som ulv og gaupe har grevling som byttedyr. Jakt på grevling er tillatt i hele landet fra 21. august til 31. januar.

Systematikk

Det finnes to nærstående arter til grevling, Meles leucurus med utbredelse i Russland øst for Volga, Sentral-Asia og Kina, og Meles anakuma som finnes i Japan. De nærmeste slektningene i mårfamilien er svinegrevlingene (slekt Arctonyx) som finnes i Sørøst-Asia. Den nordamerikanske præriegrevlingen, Taxidea taxus, ligner mer av utseende, men er ikke like nært beslektet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Faktaboks

grevling
Meles meles
Artsdatabanken-ID
48078
GBIF-ID
2433875

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg