Egypt. Solnedgang på Nilen.

Anon. Begrenset gjenbruk

Egypt er en republikk nordøst i Afrika, delvis i Sørvest-Asia (Sinaihalvøya). Landet grenser mot Libya, Sudan, Palestina (Gaza) og Israel. I nord har landet kyststripe mot Middelhavet og i øst mot Rødehavet. Befolkningen på vel 100 millioner (2018) er araberverdenens største, og raskt voksende. Offisielt språk er arabisk.

Egypt har en dokumentert historie tilbake til oldtiden, og har spilt en viktig rolle i regionen i flere perioder. Dette har bidratt til landets politiske rolle og folkets kulturelle selvbevissthet. I nyere tid har Egypt, i kraft av sin historie, størrelse og beliggenhet, tatt en lederrolle i den arabiske verden – og i Midtøsten-konflikten.

Navnet Egypt er avledet av gresk Aigyptos, og ble opprinnelig brukt bare om Nildeltaet og Nildalen opp til Aswan. Egypts nasjonalsang er Biladi biladi biladi («Mitt hjemland, mitt hjemland, mitt hjemland»).

Egypt strekker seg over et landområde på én million kvadratkilometer. Naturen består i stor grad av ørken, og det store flertall av innbyggerne er bosatt langs Nilen, i Nildeltaet og langs Suezkanalen nord i landet. Nilen, Afrikas lengste elv, renner gjennom hele Egypt og ut i Middelhavet. Den deler ørkenplatået som dominerer landet inn i fire naturgeografiske hovedregioner: Vestørkenen, Østørkenen, Nildalen og Nildeltaet, samt Sinaihalvøya.

Egypt tilhører samme dyregeografiske region som Europa og det meste av Asia, men dyrelivet er relativt artsfattig. Plantelivet varierer sterkt mellom ørkenområdene og oasene og områdene rundt Nildeltaet. Egypt har et i hovedsak tørt og varmt ørkenklima med lite nedbør.

Egypt er den mest folkerike staten i den arabiske verden, og har det tredje høyeste folketallet i Afrika. Befolkningen på om lag 100 millioner vokser med nærmere 2,5 prosent (om lag 2,5 millioner mennesker) per år. Egypt er et av Afrikas mest urbaniserte land, og mangel på egnet jordbruksareal medfører en sterk tilflytting særlig til storbyene Kairo og Alexandria. Arbeidsledigheten er høy, spesielt blant unge. Den har bidratt til politisk misnøye, som blant annet fikk utslag i opprøret i 2011–12. Livsoppholdet er for mange vanskelig; det er utbredt fattigdom både i byene og på landsbygda.

Befolkningen består vesentlig av egyptiske arabere og afrikanske nubiere. Det fins fortsatt nomadiske eller halvnomadiske grupper med egne etniske særtrekk i flere av ørkenområdene. Islam er den dominerende religionen, rundt 90 prosent av befolkningen bekjenner seg til islam (sunni); resten er i hovedsak kristne (hvorav de fleste er koptiske). Militante islamister har vært aktive i Egypt i mange år, og har blant annet angrepet koptiske kirker.

Språket i det gamle Egypt var egyptisk (gammelegyptisk). Det døde ut fra 700-tallet, fortrengt av arabisk.

Egypt har vært republikk siden 1953, etter at monarkiet ble avskaffet gjennom et militærkupp i 1952. Siden har militære ledere hatt stor innflytelse på styringen av landet; lenge blant annet gjennom et dominerende statsbærende parti. Den lovgivende makt ligger i nasjonalforsamlingen. Både denne og presidenten har i senere år vært folkevalgt. Presidenten utpeker statsminister og regjering. Egypt har begrenset organisasjons- og ytringsfrihet, og har lenge hatt begrensninger på hvilke partier og kandidater som har kunnet stille til valg. Brudd på menneskerettighetene har tiltatt i de seneste år, etter at den militære ledelsen i 2013 overtok makten.

I 2011, under Den arabiske våren, opplevde Egypt et opprør som førte til reformer i styresettet, og framtvang avgangen til president Hosni Mubarak. Etter ham styrte et militært råd, til presidentvalg ble holdt i 2012. Det ble vunnet av Mohamed Morsi fra Det muslimske brorskap. Etter nye, omfattende demonstrasjoner ble selv avsatt av den øverste militære ledelse i juli 2013. En ny grunnlov ble godkjent i en folkeavstemning i 2012, men suspendert samtidig med at Morsi ble avsatt. En ny grunnlov ble vedtatt i januar 2014, hvoretter nytt valg på president ble avholdt. Avgått general Abdel Fattah al-Sisi ble da valgt; og gjenvalgt i 2018.

Egypts historie omfatter tre årtusen under faraoiske dynastier, før landet ble underlagt fremmed styre og ble del av den arabiske kulturkrets; senere med islam som sentral samfunnskraft. Egypt ble styrt av Storbritannia fra 1882 til 1922, med full selvstendighet først etter andre verdenskrig. Landet er rikt på oldtidsminner, og pyramidene ved Giza og Kongenes dal ved Theben tilhører verdens kulturarv, og er blant de fremste attraksjoner i Egypts økonomisk viktige turistindustri.

Egypt har vært et maktpolitisk sentrum i regionen helt fra oldtiden. Landet har, både i kraft av sin historie og størrelse, beholdt en sterk posisjon også i nyere tid. Dette skyldes ikke minst den rolle Egypt under de unge og radikale offiserer, med Gamal Abdel Nasser som den sentrale leder, spilte med sin panarabisme som inspirasjon for øvrige deler av den arabiske verden etter revolusjonen i 1952. Egypt inntok en lederrolle i kampen mot Israel og som støttespiller for den palestinske frigjøringskampen, men led nederlag i krigene mot Israel i 1956, 1967 og 1973. Under Anwar al-Sadat som president endret Egypt på slutten av 1970-tallet radikalt sin utenrikspolitikk ved å tilnærme seg USA, på bekostning av Sovjetunionen. Etter de amerikanskledede Camp David-forhandlingene inngikk Egypt i 1979 en fredsavtale med Israel. Landet ble da for en periode isolert i den arabiske verden, men har senere gjenvunnet sin ledende posisjon.

Egypt har forblitt en nær alliert av USA, men har i seneste år styrket forbindelsene også med Russland. I Midtøsten hadde Egypt etter revolusjonen i 1952 særlig nære forbindelser med Syria, og de to land var i 1958–61 forent i en politisk union; Forente arabiske republikk. Egypt rivaliserte da med Irak om å være den panarabiske lederstjerne. Egypt deltok i koalisjonen som i 1991 angrep Irak (den andre golfkrigen), men har avstått fra å engasjere seg militært i krigen i Syria fra 2012. Egypt har uttrykt politisk støtte til den syriske regjering.

I seneste år har en lokal del av Den islamske stat (IS) etablert fotfeste på Sinaihalvøya. I kampen mot IS har Egypt fått militært støtte fra Israel. En flernasjonal styrke, med norsk deltakelse, Multinational Force and Observers (MFO) er utstasjonert i Sinai, for å overvåke fredsavtalen med Israel.

Egypt er Nord-Afrikas største økonomi, med et sammensatt næringsliv og en betydelig moderne sektor. Landbruk spiller en viktig rolle for sysselsetting og verdiskaping, samtidig som industrien og servicesektoren er betydelige. Avgifter fra Suezkanalen er også en viktig inntektskilde. Jordbruk er tradisjonelt viktigste næringsvei, og består både av moderne drift og tradisjonelle småbruk, med produksjon blant annet av bomull for eksport og matvarer for lokalt konsum. Begrenset tilgang på jord og vann, miljøproblemer og befolkningsvekst gjør at Egypt ikke er selvforsynt med mat. Servicesektoren omfatter den viktige turistindustrien, som er en av landets fremste inntektskilder. Den er sårbar for politisk uro, og har i perioder, særlig etter tilfeller av terrorangrep, vært preget av krise.

Egypt har betydelige olje- og gassforekomster, men har en, særlig i Midtøsten-sammenheng, forholdsvis beskjeden produksjon. Energiressursene, inklusive vannkraft fra Aswandemningene i sør, har bidratt til industrialiseringen. Egypt satser på utvikling av solenergi. Oppdemmingen av Nilen ved Aswan har vært viktig for jordbruket, og det har oppstått en politisk konflikt med Etiopia, etter at dette landet selv har påbegynt oppdemming av Den blå Nilen.

Etter en periode med planøkonomi fra revolusjonen i 1952, ble den økonomiske politikken lagt om i retning av større markedsorientering i 1980- og 90-årene, en utvikling som har fortsatt siden.

Egypt har en rik kulturhistorie og har også i moderne tid spilt en sentral kulturell rolle i regionen. Landet har flere internasjonalt kjente forfattere, og egyptiske filmer og tv-produksjoner har vid utbredelse i den arabiske verden. Allerede i oldtiden hadde Egypt en rik litteratur, nedfelt dels i stein, dels på papyrus; fra tidlig av formidlet gjennom hieroglyfer. Blant de tidligste, mest kjente verkene er Sinuhes historie – en beretning om livet i Egypt omkring 1350 fvt.

Fra moderne tid er Naguib Mahfuz (1911–2006) blant de internasjonalt best kjente forfattere; mottaker av Nobels litteraturpris i 1988. Egyptisk kulturliv har i nyere tid vært preget av politiske restriksjoner, men har like fullt hatt bedre kår enn i enkelte andre arabiske stater. Blant annet har landet flere større aviser. Ytringsfriheten er like fullt begrenset, og har blitt ytterligere redusert de seneste år.

Skole og utdanningssystemet i Egypt er relativt godt utviklet. Niårig skolegang er obligatorisk, og videre utdanning ble tidligere oppmuntret med garantert stilling i offentlig sektor. Egypt har flere universiteter, med verdens eldste i fortsatt drift: det religiøse læresetet al-Azhar i Kairo.

Egypt og Norge har i moderne tid hatt flere forbindelseslinjer, ikke minst knyttet til Suezkanalen og skipsfart. De to landene har også hatt politiske forbindelser vesentlig knyttet til Midtøsten-konflikten, og ved at norske soldater har tjenestegjort i FN-styrkene UNEF og UNTSO i Egypt; siden 1982 også i den flernasjonale styrken MFO.

Egypt og Norge har en begrenset samhandel, og avgifter fra norskregistrerte skip som passerer gjennom Suezkanalen samt inntekter fra norske turister er viktige deler av det økonomiske samkvemmet. Flere norske bedrifter har investert i Egypt, blant andre Jotun og Yara.

Det har vært et betydelig politisk-diplomatisk samkvem mellom Norge og Egypt, helt fra diplomatiske forbindelser ble opprettet i 1936, til fredsprosessen i Midtøsten. Det er også kulturelle forbindelser mellom landene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.