Egypt. Solnedgang på Nilen.

Anon. Begrenset gjenbruk

Egypt er en republikk nordøst i Afrika, delvis i Sørvest-Asia (Sinaihalvøya). Landet grenser mot Libya, Sudan, Palestina (Gaza) og Israel. I nord har landet kyststripe mot Middelhavet og i øst mot Rødehavet. Befolkningen på cirka 97 millioner (2017) er araberverdenens største, og raskt voksende. Offisielt språk er arabisk.

Egypt har en dokumentert historie tilbake til oldtiden, og har spilt en viktig rolle i regionen i flere perioder. Dette har bidratt til landets politiske rolle og folkets kulturelle selvbevissthet. I nyere tid har Egypt, i kraft av sin historie, størrelse og beliggenhet, tatt en lederrolle i den arabiske verden – og i Midtøsten-konflikten.

Navnet Egypt er avledet av gresk Aigyptos, og ble opprinnelig brukt bare om Nildeltaet og Nildalen opp til Aswan, 1. katarakt. Egypts nasjonalsang er Biladi biladi biladi (”Mitt hjemland, mitt hjemland, mitt hjemland”).

Egypt strekker seg over et landområde på én million kvadratkilometer. Naturen består i stor grad av ørken, og det store flertall av innbyggerne er bosatt langs Nilen, i Nildeltaet og langs Suezkanalen nord i landet. Afrikas lengste elv, Nilen renner gjennom hele landet og ut i Middelhavet. Den deler ørkenplatået som dominerer Egypt inn i fire naturgeografiske hovedregioner: Vestørkenen, Østørkenen, Nildalen og Nildeltaet, samt Sinaihalvøya.

Egypt tilhører samme dyregeografiske region som Europa og det meste av Asia, men dyrelivet i Egypt er relativt artsfattig. Plantelivet i Egypt varierer sterkt mellom ørkenområdene og oasene og områdene rundt Nildeltaet. Egypt har et i hovedsak tørt og varmt ørkenklima, med lite nedbør.

Egypt er den mest folkerike staten i den arabiske verden, og har det tredje høyeste folketallet i Afrika. Befolkningen på cirka 97 millioner vokser med nær 2,5 prosent per år (circa 2,5 millioner mennesker). Egypt er et av Afrikas mest urbaniserte land, med en sterk tilflytting særlig til storbyene Kairo og Alexandria. Arbeidsledigheten, særlig blant unge, er høy, og har bidratt til politisk misnøye. Denne fikk blant annet utslag i opprøret i 2011. Livsoppholdet er for mange vanskelig, og det er utbredt fattigdom både i byene og på landsbygda.

Befolkningen består vesentlig av egyptiske arabere og afrikanske nubiere. Til tross for urbaniseringen fins det nomadiske eller halvnomadiske grupper, med egne etniske særtrekk, i flere av ørkenområdene. Islam er den dominerende religionen, rundt 90 prosent av befolkningen bekjenner seg til islam (sunni); resten er i hovedsak kristne (hvorav de fleste er koptiske). Militante islamister har vært aktive i Egypt i mange år, og har blant annet rettet flere angrep mot koptiske kirker.

Språket i det gamle Egypt var egyptisk (gammelegyptisk). Det døde ut fra 700-tallet, fortrengt av arabisk.

Egypt har vært republikk siden 1953, etter at monarkiet ble avskaffet gjennom et militærkupp i 1952. Deretter hadde militære ledere stor innflytelse på styringen av landet, blant annet gjennom et dominerende statsbærende parti. Presidenten utpekte statsminister og regjering. Den lovgivende makt ligger i nasjonalforsamlingen. Både denne og presidenten har i senere år vært folkevalgt. Fram til tidligere president Muhammad Hosni Mubarak måtte gå av i februar 2011 ble valgene manipulert. Egypt har begrenset organisasjons- og ytringsfrihet, og begrensninger på hvilke partier og kandidater som har kunnet stille til valg.

I 2011 opplevde Egypt, under Den arabiske våren, et folkelig opprør som tvang fram reformer i landets styresett. Etter at president Mubarak måtte gå av styrte de militære styrkers øverste råd. Det ble holdt presidentvalg i 2012, som ble vunnet av Mohamed Morsi fra Det muslimske brorskap. Han ble selv avsatt av de militære etter omfattende demonstrasjoner i juli 2013. En ny grunnlov ble godkjent i en folkeavstemning i desember 2012, men ble suspendert ved Morsis avsettelse. En ny grunnlov ble vedtatt i folkeavstemning i januar 2014, hvoretter valg på ny president ble avholdt. Avgått general Abdel Fattah al-Sisi ble da valgt; gjenvalgt i 2018.

Egypts historie omfatter tre årtusen under faraoiske dynastier, før landet ble underlagt fremmed styre, og ble del av den arabiske kulturkrets; senere med islam som en sentral samfunnskraft. Egypt ble styrt av Storbritannia fra 1882 til 1922, med full uavhengighet først etter andre verdenskrig. Landet er rikt på oldtidsminner, og pyramidene ved Giza og Kongenes dal ved Theben tilhører verdens kulturarv, og er blant de fremste attraksjoner i Egypts økonomisk viktige turistindustri.

Egypt har vært et maktpolitisk sentrum i regionen helt fra oldtiden, og har – både i kraft av sin historie og størrelse – beholdt en sterk posisjon i nyere tid. Dette skyldes ikke minst den rolle Egypt og de unge offiserer, med Nasser som den sentrale, spilte som inspirasjon for øvrige deler av den arabiske verden etter revolusjonen i 1952. Deretter inntok Egypt en lederrolle i kampen mot Israel og som støttespiller for den palestinske frigjøringskampen, selv om landet led nederlag i krigene mot Israel i 1956, 1967 og 1973. Det sovjetisk-støttede Egypt endret radikalt sin politikk ved å tilnærme seg USA i andre halvdel av 1970-tallet, og deretter inngå en fredsavtale med Israel i 1979. Landet ble da for en periode isolert i den arabiske verden, men har senere gjenvunnet sin ledende posisjon.

I seneste år har en lokal del av Den islamske stat (IS) etablert fotfeste i Sinaihalvøya. I kampen mot IS her har Egypt fått militært støtte fra Israel. En flernasjonal styrke med norsk deltakelse, Multinational Force and Observers (MFO) er utstasjonert i Sinai.

Egypt er Nord-Afrikas største økonomi, med et sammensatt næringsliv og en betydelig moderne sektor. Landbruk spiller fortsatt en viktig rolle for sysselsetting og verdiskaping, samtidig som både industrien og servicesektoren er betydelige. Avgifter fra Suezkanalen er også en viktig inntektskilde. Jordbruk er tradisjonelt viktigste næringsvei, og består både av moderne drift og tradisjonelle småbruk, med produksjon blant annet av bomull for eksport og matvarer for lokalt konsum. Begrenset tilgang på jord og vann, miljøproblemer og befolkningsvekst gjør at Egypt ikke lenger er selvforsynt med mat. Servicesektoren er stor, og omfatter den viktige turistindustrien, som er en av landets fremste inntektskilder. Sektoren er sårbar for politisk uro, og har i perioder vært preget av krise.

Egypt er en olje- og gassprodusent, men i beskjeden målestokk, og uten overskudd for eksport. Energiressursene, også med vannkraft fra Aswandemningene i sør, har bidratt til industrialiseringen. Etter en periode med planøkonomi fra revolusjonen i 1952, ble den økonomiske politikken lagt om i retning av større markedsorientering i 1990-årene, en utvikling som har fortsatt siden.

Egypt har en rik kulturhistorie og har også i moderne tid spilt en sentral kulturell rolle i regionen. Landet har flere internasjonalt kjente forfattere, og egyptiske filmer og tv-produksjoner har vid utbredelse i den arabiske verden. Allerede i oldtiden hadde Egypt en rik litteratur, nedfelt dels i stein, dels på papyrus; fra tidlig av formidlet gjennom hieroglyfer. Blant de tidligste, mest kjente verkene er Sinuhes historie – en beretning om livet i Egypt omkring 1350 fvt.

Fra moderne tid er Naguib Mahfuz (1911-2006) blant de internasjonalt best kjente forfattere; vinner av Nobels litteraturpris i 1988. Egyptisk kulturliv har i nyere tid vært preget av politiske restriksjoner, men har like fullt hatt bedre kår enn i enkelte andre arabiske stater; blant annet har landet flere større aviser. Skole og utdanningssystemet i Egypt er relativt godt utviklet. Niårig skolegang er obligatorisk, og videre utdanning ble tidligere oppmuntret med garantert stilling i offentlig sektor. Egypt har flere universiteter, med verdens eldste i fortsatt drift: det religiøse læresetet al-Azhar i Kairo.

Egypt og Norge har i moderne tid hatt flere forbindelseslinjer, ikke minst knyttet til Suezkanalen og skipsfart. De to landene har også hatt politiske forbindelser vesentlig knyttet til Midtøsten-konflikten, og norske FN-soldater har tjenestegjort i Egypt. Flere sektorer av norsk næringsliv er representert i landet.

Egypt og Norge har en begrenset samhandel, og avgifter fra norskregistrerte skip som passerer gjennom Suezkanalen samt inntekter fra norske turister er viktige elementer i det økonomiske samkvemmet. Flere norske bedrifter har investert i Egypt, blant andre Jotun og Yara. Det har vært et betydelig politisk-diplomatisk samkvem, helt fra diplomatiske forbindelser ble opprettet 1936, til kontakter knyttet til fredsprosessen i Midtøsten. Norske soldater var utplassert i Egypt som del av FNs UNEF-styrke i Sinai og Gaza fra 1956 til 1967; og MFO siden 1982. Det er også kulturelle forbindelser mellom landene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.