Prekambrium, langt tidsrom som strekker seg fra tidspunktet for Jordens dannelse for omkring 4600 millioner år siden til begynnelsen av kambrium for 542 mill. år siden. Den aller tidligste delen (4600–4000 mill. år) har tidligere vært skilt ut som en egen enhet med navnet priskoikum. Resten av tiden deles inn i eonene arkeikum (4000–2500 mill. år) og proterozoikum (2500–542 mill. år). Da det finnes få gode prekambriske fossiler, bestemmes alderen av berggrunnen ved radiometriske metoder. De hittil eldste bergartene (eller mineralene i dem) er bestemt til nær oppunder 4000 mill. år.

Prekambriske bergarter er blottlagt på jordoverflaten over vide områder, f.eks. i de kanadiske, baltiske, indiske og vest-australske skjoldene. I det eldste tidsavsnittet, arkeikum, ble det dannet grønnsteinsbelter med mange økonomisk viktige mineralressurser som gull, krom, nikkel, kobber og sink i vestlige Australia, Zimbabwe, India og Sør-Canada. Opprinnelig havbunn ble skjøvet på land, og nydannede granittiske til tonalittiske dypbergarter ble skjøvet dypt ned i jordskorpen, der de ble deformert og omdannet til gneiser. Stedvis, som i Witwatersrand-bassenget i Sør-Afrika, ble det avleiret tykke masser av sand og grus som ble til sandstein og konglomerat.

Ved overgangen til proterozoisk tid synes Jorden å ha gått inn i utvikling med platetektonisk omforming av overflaten: Kontinenter dannet seg og kolliderte, slik at fjellkjeder i moderne forstand kunne oppstå.

Tillitter (forsteinet morene) og grovkornede sandsteiner (arkoser og «sparagmitter») bærer vitnesbyrd om flere istider, f.eks. i Nord-Amerika og Sør-Afrika for omkring 2300 mill. år siden, og på Grønland, Spitsbergen, i Skottland og Norge for mellom 950 og 615 mill. år siden.

Til å begynne med var det ikke oksygen i atmosfæren på Jorden, og forholdene var helt annerledes enn nå. Oksygen ble imidlertid utviklet litt etter litt da fotosyntetiserende organismer oppstod, og for omkring 2000 mill. år siden var det blitt tilstrekkelig til at forholdene på Jorden nærmet seg dem vi har i dag. Store avleiringer av kvartsbåndede jernmalmer antas å ha blitt dannet ved utfelling i havet i tilknytning til utviklingen av oksygenet i atmosfæren.

I vårt land blir den eldste prekambriske berggrunnen kalt for grunnfjell. Aller eldst er grunnfjellet i Finnmark og Lofoten (3100–2700 mill. år), mens grunnfjellet ellers i landet har bergarter med alder vanligvis mellom 2100–1500 og 1100–900 mill. år. De tykke avsetningene av senproterozoiske, grove og feltspatrike sandsteiner («sparagmitter») og tillitter i Finnmark og i Østlandsområdet omkring Mjøsa ligger ovenpå grunnfjellet, og kan for en del være dannet under én eller flere istider for noe over 600 mill. år siden (se Varangeristiden).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.