Sahara, verdens største ørken, ligger i Afrika av . Falt i det fri (Public domain)

Afrika

Faktaboks

uttale:
ˈafrika
Av /KF-arkiv ※.

Vegetasjonskart

Av /Store norske leksikon ※.

Afrika er den nest største verdensdelen. Arealet er på 30,3 millioner kvadratkilometer; det utgjør 20,4 prosent av Jordens landareal.

Middelhavet og Gibraltarstredet skiller Afrika fra Europa mot nord. Afrika har landforbindelse med Asia mot nordøst; Suezkanalen betraktes som skillet mellom de to verdensdelene. For øvrig er Afrika omgitt av Atlanterhavet mot vest, Det indiske hav mot sørøst og øst, og Rødehavet i nordøst.

Det høyeste fjellet er Kilimanjaro i Tanzania, 5895 meter over havet. Lengste elv er Nilen, som har en lengde på 6671 kilometer, og største innsjø er Victoriasjøen i Øst-Afrika med et flateinnhold på 68 800 kvadratkilometer.

Navnet Afrika stammer fra romertiden. I romertiden var «Africa», navnet på Karthago-området i det nåværende nordøstlige Tunisia. Senere ble Africa navnet på Middelhavets sørkyst og har siden middelalderen vært navnet på det afrikanske kontinent. Navnet har usikkert opphav.

Stater og områder

Afrika inndeles ofte i regionene Nord-Afrika, Vest-Afrika, Sentral-Afrika, Sør-Afrika og Øst-Afrika. Verdensdelen består av 54 selvstendige stater og 8 territorier. I tillegg kommer 2 stater med begrenset eller manglende internasjonal anerkjennelse; Somaliland og Vest-Sahara. Tre stater er monarkier, resten er republikker.

Afrikas største land er Algerie; det minste er øyrepublikken Seychellene. Gambia er det minste landet på det afrikanske fastlandet.

Geografi

Kilimanjaro med sine 5895 meter over havet er Afrikas høyeste fjell.

Sahara er jordas største ørken. Oase i Sahara, i Algerie ved byen Béchar nær grensen til Marokko. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Mount Kenya er Kenyas høyeste fjell og Afrikas høyeste topp etter Kilimanjaro, 5199 moh.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Fra nord til sør er kontinentet på det lengste om lag 8000 kilometer. Verdensdelen når omtrent like langt nord som sør for ekvator, men med om lag to tredjedeler av landmassen nord for ekvator. Største avstand øst–vest er på rundt 7600 kilometer.

Det nordligste punktet på fastlands-Afrika er Kapp Blanc i Tunisia, det vestligste er Kapp Verde i Senegal, det sørligste er Kapp Agulhas i Sør-Afrika, og det østligste er Ras Hafun i Somalia.

Det er få dype innskjæringer i Afrikas kystlinje; de største er Guineabukta på vestkysten og Store og Lille Syrte på nordkysten. Relativt få øyer utgjør til sammen cirka to prosent av landarealet. Den største øya er Madagaskar utenfor sørøstkysten.

Det afrikanske kontinent består av fem gamle kratoner (grunnfjellsområder) som er forbundet med yngre fjellkjeder. Mer enn halvparten av kontinentet har prekambriske bergarter i overflaten, resten er yngre avleiringer på grunnfjellet. I Jordens nytid oppsto søkkegropsystemet Riftdalen fra sør for Malawisjøen og nordover gjennom Øst-Afrika og helt opp til Jordandalen i Asia. Langs kantene i Øst-Afrika ble landmassen hevet til høyderygger med en rekke aktive vulkaner. Atlasfjellene i Nordvest-Afrika er en del av den alpine foldesone fra Jordens nytid.

Afrika har mange innsjøer, blant annet flere store i tilknytning til Riftdalen i Øst-Afrika. Fra sør mot nord til Etiopia er de viktigste Malawisjøen, Tanganyikasjøen, Victoriasjøen, Kivusjøen, Edwardsjøen, Albertsjøen, Turkanasjøen og Tanasjøen. I steppebeltet sør for Sahara ligger Tsjadsjøen.

I Algerie, Libya, det nordvestlige Egypt samt i Etiopia og Djibouti er det forsenkninger med salt- og sodasjøer som ligger lavere enn havets overflate.

De nordafrikanske elvene er korte, men gjennom Nordøst-Afrika renner Afrikas lengste elv, Nilen, fra Victoriasjøen og Albertsjøen til utløpsdeltaet i det sørøstlige Middelhavet. I Vest-Afrika renner flere store elver, blant annet Niger, som munner ut i Guineabukta. Lenger sør renner Kongoelva, som er Afrikas mest vannrike elv. I Sør-Afrika munner Oranjeelva ut i Atlanterhavet, og i den sørøstlige delen renner blant annet elva Zambezi med de mektige Victoriafallene.

Ved kysten og innover i Nordøst-Afrika finnes Atlasfjellene, og i Sahara-ørkenen er det flere fjellmassiver, blant annet Ahaggar og Tibesti. Ved kysten flere steder i Afrika finnes det flere lignende randfjell, som fjellkjedene langs Rødehavet og Det etiopiske høyland i nordøst, Ruwenzori-massivet og andre fjelltrakter i Øst-Afrika, og Drakensberg og Namibfjellene i det sørlige Afrika.

Kyststripen langs Middelhavet er fruktbar mange steder, men innenfor ligger Jordens største ørken, Sahara (åtte millioner kvadratkilometer) og Kalahari-ørkenen nord for fjellene i Sør-Afrika.

I Sentral-Afrikas lavlandsområder samt langsmed og nord for Guineabukta er det tropiske regnskoger. Mot nord, sør og øst går skogene over i savanner, stepper og ørkener.

Afrikas kystlandskaper varierer fra sanddyner til laguner og randfjell. Den påfallende mangelen på halvøyer og mindre bukter gir et meget lavt antall naturlige havner i forhold til den samlede kystlengden på 30 000 kilometer.

Klima

Sahara er verdens største ørken. Årlig har sentrale Sahara over 4000 solskinnstimer, nær det maksimalt mulige. Om sommeren kan temperaturen ofte bli over 50 °C, om vinteren ofte under 0 °C.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Atlasfjellene Afrika. Fra Atlasfjellene i Marokko. Atlasfjellene strekker seg i flere kjeder fra Atlanterhavet parallelt med Afrikas nordvestkyst, og danner et klimaskille mellom middelhavsområdet og de indre deler av Nordvest-Afrika. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Som helhet betraktet er Afrika den varmeste verdensdelen. Til tross for at Afrika har en symmetrisk beliggenhet omkring ekvator (mellom 35 grader nord og 35 grader sør), er det store forskjeller på klimasonene. Lengst nord og sør er det soner med middelhavsklima. Afrikas varmeste strøk er i den sørlige delen av Sahara med maksimaltemperaturer mange steder på mer enn 50 grader og årsmiddeltemperaturer på 28 grader. På grunn av utstråling i klar ørkenluft er det store variasjoner i dag- og nattetemperaturer.

Sør for ekvator er klimasonene mer kompliserte på grunn av topografiske forhold og større påvirkning fra havet. I sentrale områder er det savanneklima. Ørkenklima rår i en smal stripe langs Namibias vestkyst, mens store strekninger på østkysten har tropisk klima.

Mer enn 60 prosent av Afrika ligger i den tropiske klimasonen. Ved ekvator er det et regnbelte mellom de subtropiske høytrykksbeltene. De mest nedbørrike områdene er nord og øst for Guineabukta og på Madagaskars østkyst, med lokalt opp mot 10 000 millimeter årlig nedbør. I Sahara er de laveste målte nedbørsmengdene 0–50 millimeter.

En tredjedel av fastlands-Afrika får mer enn 50 prosent av nedbøren i løpet av en regntid på tre måneder. Tørketid mangler bare omkring ekvator og i enkelte kyststrøk. På savannene er det to årlige regntider. På den afrikanske høysletta og i Sahel (overgangssonen mellom ørken i det sørlige Sahara og savanne) kan regn utebli helt eller delvis, noe som kan føre til massedød blant dyr og hungersnød i befolkningene.

Vanligvis er det lite vind over Afrika. Lavtrykk utenfor middelhavskysten kan imidlertid gi sterk ørkenvind. En støvførende luftstrøm, passaten, blåser ut fra nordøstkanten av Sahara og når av og til helt til Karibia. Overflatevann driver bort fra vestkystene på begge sider av ekvator og gir oppstrømming av kjølig dypvann som kan gi tåke eller tåkedis.

Planteliv

Regnskog i Gabon. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Afrikas vegetasjon følger naturforholdene og varierer fra urskog som i østlige Kongo til savanne som i Kenya og nesten gold sandørken som i Sahara. Høye fjell har en spesiell alpin vegetasjon. Florasonenes grenser følger en akse fra øst til vest.

Plantegeografisk hører Nord-Afrika nær sammen med de tørreste områdene i Sør-Europa. I den nordvestlige delen av Nord-Afrika er det eviggrønn løvskog med blant annet aleppofuru, korkeik og oliventrær. Ellers er Nord-Afrika nesten uten skog og preget av en vegetasjon av eviggrønne buskvekster. Flere steder foregår skogplanting for å stanse erosjon.

I Nordvest-Afrika finnes også saltstepper med halofile (saltkrevende) urter og espartogress. I de vidstrakte ørkenområdene sør for Atlasfjellene og Tunisia, Libya og Egypt er det sparsom eller praktisk talt ingen vegetasjon. I de uttørkede elveleiene og oasene, der grunnvann når opp til jordoverflaten, kan det dyrkes korn, frukt og daddelpalmer samt i vinterhalvåret enkelte grønnsaker.

Sør for ørkenbeltet går steppevegetasjon over i savanne, som er karakteristisk for Sør-Sudan, Kenya og Tanzania. Savannene varierer fra gress-savanne til egentlige savanner med vekst av tornekratt, apebrødtrær og spredte akasier, som særlig langs elver danner en lys skog med en underskog av buskvekster.

I lavlandsområdene langs Guineabukta og i Sentral-Afrika er det tropisk regnskog med høye trær og slyngplanter. Siden omkring 1900 har det vært drevet hogst av edle tresorter, og regnskogen hadde tidligere atskillig større utbredelse enn i dag. Også lokalbefolkningens svedjebruk har mange steder gjort store innhogg i skogen.

I det sørlige Kongo avløses regnskogen av skogkledd savanne. I tørketiden er savanner utsatt for brann; røykskyer fra brennende områder er karakteristisk.

På høye fjell i Øst-Afrika er det en helt særegen vegetasjon av blant annet Lobelia-arter.

Floraen omkring Cape Town i Sør-Afrika er ulik resten av Afrikas med blant annet mange arter som ikke finnes andre steder i verden, og regnes som et eget florarike. Også på Madagaskar er det mange endemiske plantearter; her er store områder preget av hogst.

Dyreliv

Leopard i gresset.
Foto: Rute Martins of Leoa's Photography Fri lisens CC-BY-SA-3.0, via Wikimedia Commons
.
Lisens: fri

Dyregeografisk deles Afrika inn i to regioner: den palearktiske region nord for Sahara og den etiopiske region sør for Sahara. Iblant utskilles Madagaskar og Det indiske hav som en egen region.

Nord-Afrikas fauna ligner den søreuropeiske. Pattedyr som elefant, sjiraff og leopard ble utryddet i Nord-Afrika i romertiden. Dromedaren, som i dag er typisk for Nord-Afrika, ble innført fra Sørvest-Asia. For øvrig er blant annet berberape, sjakal og ørkenrev karakteristiske pattedyr. Skorpioner er vanlige virvelløse dyr i ørken.

Sør for Sahara finnes det rikeste dyrelivet på savannene, med tallrike beitende dyr som antiloper, bøffel, neshorn, sjiraff og elefant. Det er store flokker av gnuer og sebraer. Store rovdyr på savannene er løve, leopard, gepard og hyene. I elver finnes flodhest og krokodille.

I regnskoger finnes mange apearter; blant de største er gorilla og sjimpanse. Også i regnskogen finnes storvilt som elefant, bøffel og okapi. I våtmarkene lever fugler som blant annet hegrer, ibiser, pelikaner og flamingoer. Afrika sør for Sahara er det viktigste overvintringsområdet for mange av våre trekkfugler.

Krypdyrene er representert med kameleoner og mange slangearter, som de fryktede giftslangene mamba og kobra, samt tallrike øglearter. Afrikas største slange er den opptil sju meter lange klippepytonen, og den største øglen er nilvaranen som kan bli to meter lang.

Afrika har store forekomster av virvelløse dyr, blant disse malariamygg og tsetseflue som er sykdomsbærende, og har stor innvirkning på både mennesker og husdyrhold. I tropeskoger lever den store goliatbillen og på savannene gresshopper og termitter.

Mange land arbeider med å bevare den opprinnelige faunaen i nasjonalparker, dyrereservater og naturvernområder.

Befolkning

På slutten av 1800-tallet var Europas stormakter ivrig opptatt med å dele kontinentet mellom seg. Det førte til konflikter stormaktene imellom. I 1898 møttes franske og britiske tropper i Fashoda i Sudan. Resultatet ble en avtale året etter, der britene skulle få mesteparten av Afrikas østlige del og franskmennene mesteparten av den vestlige. Bildet viser general Kitchener og major Marchand i Fashoda.

.
Lisens: fri

De siste 40 årene har Afrika hatt en sterk befolkningsøkning, og har i dag mer enn én milliard mennesker. Befolkningen er relativt ung, og i flere land er mer enn halvparten av befolkningen under 25 år. Men befolkningsutviklingen er ikke like høy over hele kontinentet. Mens flere land i Nord-Afrika har en fødselsrate som tilsvarer den i Europa, altså så vidt nok til å opprettholde dagens befolkning, skiller noen land i Vest-Afrika seg ut med svært høy fødselsrate. I Øst-Afrika har også flere land en sterk befolkningsvekst, mens det sørlige Afrika har opplevd at fødselsraten har falt.

Sahara og de tørreste savanneområdene er tynnest befolket. Siden 1980-årene har det i de fleste afrikanske land vært en stor tilflytting fra landsbygd til byer, noe som har ført til betydelige sosiale og økonomiske problemer, noe man ser i alle land med økonomisk vekst.

De viktigste religionene er islam nord for ekvator bortsett fra Etiopia, som også har en stor befolkning som bekjenner seg til koptisk-ortodoks kristendom. Kristendom er mest utbredt i Sør- og Øst-Afrika samt i kystområdene. I store deler av Afrika eksisterer fortsatt et mangfold av tradisjonelle religioner, med fellestrekk som en skapende gud og dyrking av forfedre og naturobjekter. Tro på hekser, fetisjer og magi, og de tradisjonelle religionene, er dels også tatt opp i lokale varianter av Islam og kristendom.

Det snakkes omkring 3000 språk på kontinentet. De afrikanske språkene inndeles ofte i fire språkfamilier: den afroasiatiske familie, niger-kongo-familien, nilo-sahara-familien og khoisan-familien. På Madagaskar tales madagassisk, som hører til den austronesiske språkfamilien. I Nord-Afrika er arabisk mest utbredt, i Vest-Afrika hausa og i Øst-Afrika swahili. I Ethiopia er amhara det største språket. I Afrika sør for Sahara er engelsk, fransk eller portugisisk fremdeles offisielle språk. I Sør-Afrika er fortsatt afrikaans offisielt språk men det største språket er isizulu.

Økonomi og ressurser

Sør-Afrika dyrker og eksporterer en lang rekke jordbruksvarer, ikke minst er landet en betydelig vineksportør. Her sees vinranker på en farm ikke langt fra Cape Town. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Deler av Afrika har et svært tørt og karrig jordsmonn. Lite og ustabil nedbør og tradisjonelle arbeidsmetoder gjør avkastningene ofte lave. Bildet er fra Mali, som for en stor del består av ørken eller halvørken. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Afrika spiller en relativt beskjeden rolle i verdensøkonomien; verdensdelens totale bruttonasjonalprodukt (BNP) var 2660 milliarder amerikanske dollar i 2013. Dette utgjorde om lag 3,5 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt. Siden årtusenskiftet har imidlertid kontinentetet som helhet hatt en sterkere vekst enn noe annet kontinent.

Afrika har store naturrikdommer, men mange land mangler kapital og kompetanse. Bortsett fra i visse områder i Nord- og Sør-Afrika er mesteparten av eksporten produkter som kaffe, kakao, jordnøtter, tømmer og mineraler. Olje og gass dominerer eksporten fra Nord-Afrika. I det sørlige Afrika eksporterer flere land mineraler som gull, diamanter og kobber.

Flertallet av Afrikas befolkning bor på landsbygda og er sysselsatt i jordbruk. Dette er hovedsakelig basert på småbruk og ofte primitive dyrkingsmetoder. Omkring seks prosent av Afrikas areal er dyrket mark. I Marokko, Tunisia og Sør-Afrika, der det dyrkes mye frukt, produseres også vin.

Etter den andre verdenskrig har produksjon av trevirke økt betydelig, særlig av treslag som mahogni, okumé og afrikansk nøttetre.

Det største havfisket foregår utenfor kysten av Sør-Afrika, men også på banker utenfor Marokko, Senegal og Angola. Det foregår fiske og fiskeoppdrett i de store innsjøene og elvene.

Det er rike mineralforekomster; land som Sør-Afrika, Angola, Zambia og Kongo hører til de viktigste. Mineralene som gir størst inntekter er gull, olje og diamanter. Zambia, Zimbabwe og Kongo er store kobberprodusenter. I Kongo utvinnes også en stor del av verdens coltan. Gull utvinnes særlig i Vest-Afrika og det sørlige Afrika, og diamanter særlig i det sørlige Afrika , Sentral-Afrika og Vest-Afrika. I det sørlige Afrika, blant annet i Namibia, og i Vest-Afrika, i Niger, finnes det også reserver av uranium.

Nord for Sahara er oljeproduksjonen betydeligst i Algerie og Libya, sør for Sahara i Nigeria og Angola.

Siden 2000 har kontinentet som helhet opplevd økonomisk vekst, noen av de landene som har hatt sterkest økonomisk vekst er råvareproduserende land som Ekvatorial-Guinea, Botswana og Angola. Andre land, som Etiopia og Rwanda opplever vekst uten at den knyttes til en bestemt råvare. Disse to landene hadde i 2019 den rasket vokssende økonomien i verden. Samme åt var fire av ti land med raskest økonomisk vekst i verden er afrikanske.

Men selv om veksten har vært høy i mange land kommer den ikke alle til gode. Eksempler på land med sterk økonomi, men høy grad av fattigdom, er Nigeria og Tsjad.

Selskaper fra land som Kina, India og Brasil har investert kraftig de senere år for å ta andeler av veksten. Korrupsjon på alle nivåer er en stor hemsko for utvikling av mange afrikanske lands økonomier.

Historie

Ruinene etter steinbyen Zimbabwe vitner om den rike gullhandelen i området som idag er Zimbabwe og Mosambik
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Det gamle Benin var fra 1400-tallet den største staten ved Guineabukta, og på 1700-tallet en sterk militærmakt. En rekke arkeologiske funn vitner om en høytstående kultur. Bildet viser et 28 cm høyt bronserelieff av en mannsfigur med høye halsringer, trolig fra 1600-tallet.

.
Lisens: fri

Kart fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (Illustreret Norsk Konversationsleksikon, 1906–13).

.
Lisens: fri

Fossiler fra Øst- og Sør-Afrika viser at moderne mennesker, Homo sapiens, oppsto i Afrika for 100 000–150 000 år siden. Jordbruk, med dyrking av korn og husdyrhold ble drevet i Nordøst-Afrika for 10 000–12 000 år siden. Jordbruk førte til sterk befolkningsvekst og ble sammen med utbredelsen av jernsmeltingsteknologi en drivkraft i bosetningsutviklingen frem mot begynnelsen av vår tidsregning.

Afrikas første statsdannelser fant sted i Egypt rundt 3000 før vår tidsregning, i Kusj i det nåværende Sudan rundt 1000 fvt. Noe senere oppsto Aksumriket litt lenger sør i dagens Etiopia.

Først fønikere, og senere grekere og romere, grunnla kolonier langs middelhavskysten. Folkeøkning førte samtidig til at flere grupper vandret fra savanneområder sør- og østover gjennom tropeskoger i de siste århundrene fvt.

De tre puniske krigene førte til at romerne ødela den fønikiske sjøkrigsmakten Karthago i 146 fvt. Deretter opprettet de først provinsen «Africa» og senere flere provinser i Nord-Afrika. Koloniene førte til at kristendommen bredte seg i området i de første århundrene av vår tidsregning.

Araberne erobret Nord-Afrika i siste del av 600-tallet. Deler av berberbefolkningen konverterte etter hvert til herskernes religion islam. Arabisk språk og kultur preget etter hvert hele Nord-Afrika.

Lenger sør oppstod en rekke større riker. Viktige statsdannelser i det vestlige, sentrale og sørlige Afrika i middelalderen var Aksum, Benin, Ghana, Kanem-Bornu, Mali, Kongo og Songhai. I det sørlige Afrika oppstod det flere statsdannelser fra rundt 800-tallet. Mest kjente er Zimbabwe-riket som etterlot seg ruiner av imponerende dimensjoner i det nåværende landet Zimbabwe.

På 1400-tallet begynte portugisiske sjøfarere og handelsmenn å kolonisere Vest-Afrikas kyst og i 1488 rundet Bartolomeu Dias Kapp det gode håp. Samtidig foregikk arabiske fremstøt i Sahara og på Øst-Afrikas kyst. Slaver, gull, kobber og elfenben var de viktigste handelsvarene; europeiske stater startet den transatlantiske slavehandel fra afrikanske havner tidlig på 1500-tallet. Slavhendelen førte til stor uro i det afrikanske innlandet og flere riker som hadde blomsret opp i middelalderen gikk nå under.

Kapplandet lengst sør i Afrika ble nederlandsk koloni i 1652, og fra begynnelsen av 1700-tallet trengte boere innover i Sør-Afrika for å erobre og kolonisere land. Nordfra trengte oppdagelsesreisende sørover mot Tsjadsjøen, som ble oppdaget av europeere i 1819.

Koloniseringen av Afrika startet med handel og misjon, og ble fulgt av politisk, militær og økonomisk kontroll. Mange områder var sterkt svekket som følge av slavehandelen. Enkelte områder ble underlagt europeisk styre som følge av felttog, andre gjennom forhandlinger og avtaler. Til de siste hørte avtaler om beskyttelse av lokale herskere gjennom opprettelse av det som formelt sett var protektorater. Utover på 1800-tallet foregikk et kappløp om Afrika, som endte med at de europeiske makter delte kontinentet mellom seg på Berlinkonferansen i 1884–85.

Frankrike erobret Algerie så tidlig som i 1830, og la under seg store deler av det sentrale og vestlige Afrika. Storbritannia var den andre store kolonimakten, med kolonier i det vestlige, østlige og sørlige Afrika. Portugal var den tredje store kolonimakten, og den som lengst holdt på sine. Andre stater hadde også besittelser, blant dem Belgia, Italia, Spania og Tyskland, mens Danmark-Norge tidligere hadde handelsstasjoner på Gullkysten, i dagens Ghana. Koloniseringen foregikk samtidig med en intensiv utforskning av det indre Afrika. Med unntak av Liberia og Etiopia ble hele kontinentet kolonisert.

Første verdenskrig forandret ikke grenser i Afrika, men Tyskland måtte avgi sine kolonier (Ruanda-Urundi, Togo, Kamerun, Tanganyika og Sørvest-Afrika). Før krigen erobret Italia Libya fra Det osmanske riket.

Avkoloniseringen av Afrika begynte etter andre verdenskrig. I 1957 ble Gullkysten den første kolonien sør for Sahara som ble selvstendig, som Ghana. De fleste afrikanske stater oppnådde sin selvstendighet rundt 1960. I de fleste tilfeller foregikk dette fredelig, andre steder gjennom frigjøringskamper, særlig i Algerie (selvstendig i 1962), de portugisiske koloniene Angola, Guinea-Bissau og Mosambik (1974/1975), Sør-Rhodesia, det senere Zimbabwe (1980), og Sørvest-Afrika, det selvstendige Namibia (1990). Eritrea rev seg løs fra Etiopia i 1993 etter en lang frigjøringskrig, og Sør-Sudan brøt ut fra Sudan i 2011. Den eneste gjenværende kolonien, Vest-Sahara, er okkupert av Marokko.

Fra 1980-årene rammet den globale hiv/aids-epidemien Afrika sør for Sahara hardere enn noen annen region i verden, og flere ganger har store deler av Afrika blitt rammet av tørke og sult – særlig i Sahel og på Afrikas horn. Deler av Afrika er avhengig av bistand fra utlandet og har en betydelig utenlandsgjeld. I senere år har flere afrikanske stater hatt betydelig økonomisk vekst.

Flere land har også vært åsted for borgerkriger etter selvstendigheten; blant annet Angola, Burundi, Elfenbenskysten, Kongo, Liberia, Mosambik, Nigeria (Biafra-krigen), Den sentralafrikanske republikk, Sierra Leone, Somalia, Tsjad og Uganda. Det har også vært tilfeller av krig mellom afrikanske stater, herunder Eritrea–Etiopia, Somalia–Etiopia og Tanzania–Uganda. I 1994 var det i Rwanda et omfattende folkemord etter borgerkrig. I kjølvannet av dette brøt det ut opprør i Den demokratiske republikken Kongo. Krigen i østre Kongo har fortsatt på tross av at det er inngått flere avtaler om å få slutt på den de siste tjue årene.

Mens Afrika på 1970- og 80-tallet ennå var preget av militærkupp og militære regimer, har de fleste afrikanske land innført flerpartisystem og fått demokratisk regimer. Under den arabiske våren i 2011 førte denne til regimeendring i Egypt, Libya og Tunisia – etter å ha startet i Tunisia. Opprøret førte til borgerkrig i Libya, og til et maktvakuum som har medvirket til at landet er blitt et viktig utgangspunkt for den omfattende migrasjonen til Europa. Sammenbruddet i Libya førte også til at det blusset opp borgerkrig i Mali i 2013. I 2011 ble også Afrikas yngste land opprettet, Sør-Sudan. To år senere, i 2013 brøt det imidlertid ut ny borgerkrig.

Også annen uro har preget kontinentet de siste tiårene. Flere terrorgrupper har operert i Afrika, Al-Qaida rettet sitt første angrep mot USAs ambassader i Kenya og Tanzania i 1998, og en al-Qaeda i Maghreb (AQIM) har stått bak aksjoner i flere land. I Nigeria har terrorgruppen Boko Haram stått bak en rekke angrep mot sivilbefolkning; i Somalia har al-Shabaab også angrepet mål i Kenya, inklusive et kjøpesenter i Nairobi i 2013. I Nord-Afrika har Den islamske stat (IS) fått fotfeste særlig i Libya.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Arild Bjørndal

Hei Takk for den fine jobben dere gjør med leksikonet. Usikker på om det var i denne eller en annen artikkel om Afrika. Men jeg kom over et tall; det sto at mer enn kvart million mangler tilgang til sanitære anlegg e.l. Husker ikke helt nå fordi jeg måtte registrere meg, vente på mail, logge meg inn for så ikke helt å finne tilbake. Tallet må i hvert fall være riv ruskende galt. mvh arild bjørndal

svarte Mari Paus

Hei! Takk for kommentaren. Vi har desverre ingen fagansvarlig for dette området nå, så med mindre du finner fram til den konkrete feilen det er snakk om, får vi ikke fulgt opp dette nå. Mvh. Mari Paus

skrev Lars Nygaard

I artikkelen står det "De siste diktaturene ble avviklet under den såkalte arabiske våren i 2011". Jeg synes det blir misvisende, siden en rekke land i praksis fortsatt er diktaturer, selv om det formelt sett avholdes valg (men slik var det jo også i for eksempel Tunisia). Mvh, Lars Nygaard

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Lars, takk for kommentar - nå er teksten i historieavsnittet revidert. Vennlig hilsen Marte, redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg